Roy Jacobsen - Den gode historien

Vinner av Ungdommens kritikerpris 2005/06:

”Ikke minst handler boka til årets vinner om humanitære elementer som familieforhold, savn, kjærlighet, og ikke minst viktige spørsmål som hva et godt menneske egentlig er. Det handler om at ting ikke alltid blir som en tror. Alle disse sårbare emnene har forfatteren klart å framstille på en såpass rå måte at det ikke blir uinteressant i de mest sentimentale delene. Med vannvittig bra psykologisk oppbygging ser vi hvordan hovedpersonen gjennom boka oppfattes ytterst forskjellig i ulike situasjoner. Den omhandler temaet om hvordan er blir sett på som menneske, og den psykologiske dynamikken gjenspeiles i hele persongalleriet. Som nevnt tidligere har forfatteren et såpass grundig innhold at den griper fatt i oppmerksomheten til leseren og drar den med seg på en virkelighetsflukt uten sidestykke. Vi blir dratt inn i en mye hardere virkelighet enn de fleste ungdommer er vant til i dag. Språket er enkelt og lett å leve seg inn i. Samtidig brukes det elegante, virkelighetsnære og strålende skildringer som gir oss bakoversveis og frysninger nedover ryggsøylen.”

Fra juryens begrunnelse.

Født i 1954 i Oslo
Bor i Oslo
 Første bok: Fangeliv

Roy Jacobsen er en ujålete forteller. Han forteller historien. Og ferdig med det. Hvis ikke selve fortellingen er interessant og spennende nok i seg selv, er den ikke verdt å fortelle. Og en god historie har alltid noe mer å fortelle leseren.

Roy Jacobsen kommer fra en arbeiderfamilie på Oslos østkant. Moren er fra Nord-Norge. Jacobsen har selv bodd på morens hjemplass, en gård på øya Dønna i Nordland. Nå bor han i Oslo sammen med sin belgiske kone. Jacobsen benytter seg av sine egne røtter, miljøene og stedene han kjenner så godt og sin historiekunnskap når han skriver. Fortellingene og karakterene har han funnet i vikingtiden, i fremtiden, i nåtiden, i etterkrigstiden, i Nord-Norge, i Oslo, i Belgia.

Jacobsen er en kritikerrost og svært anerkjent forfatter. Han har vunnet de viktigste litteraturprisene i Norge og vært nominert to ganger til Nordisk Råds litteraturpris. Bøkene har også fått et internasjonalt publikum. Den lille romanen Hoggerne er et godt eksempel. Boken er oversatt til 11 språk og er nominert til til IMPAC Dublin Literary Award for beste oversatte bok til engelsk.

Handlingen i Hoggerne er lagt til Vinterkrigen i Finland i 1939. Timmo bor på et lite sted i Finland. Sovjetunionens store hær, Den røde armè er på vei. Menneskene i byen beordres til å brenne hus og hjem og flykte. Det er den brente jords taktikk. Men Timmo nekter å dra. Timmo blir sett på som en tafatt mann. De andre i byen tenker ikke stort om han. Når den røde armè rykker inn står Timmo alene og møter den. Det blir en dramatisk fortelling. Rått og enkelt fortelles det om Timmo som nekter å forlate hjemmet sitt.

Menneskers valg, tapperhet og mot står sentralt i Jacobsens forfatterskap. Hvorfor velger Timmo å bli? Har han egentlig noe valg? I Hoggerne kommer Den røde armè inn i Timmos by. I Jacobsens siste roman, Vidunderbarn, flytter en liten jente, Linda, inn i leiligheten til Finn og moren. Boken utspiller seg på Oslos østkant på 60-tallet. Lindas mor klarer ikke å ta vare på Linda. Hun vet at Finn og Linda har samme far. Hun har ingen andre å gå til enn Finn og moren. Plutselig er det et barn til i den lille leiligheten. Klarer de å ta seg av henne? Hva gjør det med Finn og moren? Samtidig flytter en ny leieboer inn.

Både Hoggerne og Vidunderbarn har en jeg-forteller. Finn og Timmo, som forteller de to historiene er ganske forskjellige. Det merkes på språket. En jeg-forteller forteller historien slik han eller hun opplever den. De andre personene i bøkene opplever nok hendelsene annerledes. Det er også mye som Timmo og Finn ikke forteller om og mye de ikke vet om sine medmennesker, eller forstår. Det betyr at leseren ikke vil få alle svar. Mye forblir usagt. Enten fordi Timmo eller Finn ikke vil fortelle om det. Kanskje de ikke synes det er viktig. Eller at de ikke synes leseren har noe med det. Eller så kan det være at de ikke vet om alt heller. Personene i bøkene bærer på hemmeligheter som leseren bare kan gjette seg til. Historiene ville vært annerledes om en annen av karakterene fortalte den.

Hoggerne og Vidunderbarn har mange likhetstrekk. Oppbygningen er ganske lik. Hovedhandlingen er fra det året hvor det dramatiske skjedde. Mot slutten av romanene er det en eldre Timmo og Finn som mange år senere møter, på en eller annen måte, menneskene fra den gang. De ser tilbake på det som hendte. Men er ikke selve historiene totalt forskjellige? Fortellingene er fra ulike tidsepoker. Den ene kan kalles en krigsroman. Den andre en oppvekstroman. Timmo møter ulike menn uti skogen og hogger tømmer for den røde armè. Finn får en lillesøster i hus. Noe uventet inntreffer og forandrer hverdagen til Finn og Timmo. Det handler om møte mellom mennesker. Men i svært forskjellig miljø og situasjon. Men kanskje Finn og Timmo opplever det like dramatisk?

Jacobsen skriver om møter mellom mennesker. Man kan lure på hvorfor Jacobsen velger akkurat den og den tidsepoken til å fortelle om møtene mellom disse menneskene? Og hva det gjør med fortellingen? Er historiene aktuelle for mennesker i dag?

Både Hoggerne og Vidunderbarn er relativt korte og avgrensete romaner. Det er fra et oversiktelig miljø. Fortellingene er fortalt kronologisk. Enda kortere og avgrensete er novellene Jacobsen har skrevet. Og Frost og Seierherrene er eksempler på at han også skriver lange og komplekse romaner.

Roy Jacobsen er kjent for å være en god forteller. Enten det er korte noveller eller 600-siders romaner. Han er kjent for sine enkle historier om vanlige kvinner og menn som lever sine hverdagslige liv. De kjemper sine kamper, om å bli akseptert og overleve. På en måte ganske ordinære fortellinger. Men Jacobsen legger hendelser i veien for hovedpersonene. Hendelser som utfordrer hovedpersonene og som viser nye sider ved dem. Jacobsen er beskrevet som en forfatter med psykologisk innlevelsesevne. Men han søker ikke innover i karakterenes sinn med lange dvelende tankeskildringer. Karakterenes ord og handlinger blir til når de utsettes for noe uventet og dramatisk. Ord og handlinger som forteller hvem personene er og hva som bor i dem. Det er handling som setter historiene i gang og driver fortellingene framover. Tankene og handlingene til personene kommer etterpå. Jacobsen kan derfor kalles en handlingsdrevet forteller.

Roy Jacobsen er svært bevisst fortellingenes språk. Språket i bøkene forandrer seg etter hvem som forteller. Jacobsen skriver bøkene om igjen og om igjen, før de er ferdige til utgivelse. Bøkene er strengt komponert og han lar ikke fortellerne plapre i vei. Og kanskje vil du tenke at det å skulle fortelle en enkel historie, som skal være spennende, men også viktig, kanskje er det vanskeligste en forfatter gjør.

Visste du at…

  • Roy Jacobsen bodde på Dønna i Nordland fra  1979 til 1986?
  • Jacobsen har jobbet som tømmerhogger i Belgia?
  • Jacobsens favorittbok er Njåls saga?
  • Hoggerne er nominert til IMPAC Dublin Literary Award, en av de store europeiske litteraturprisene?
  • Og at Jacobsen er nominert to ganger til Nordisk Råds litteraturpris?
  • Ble forfatter på heltid i 1990?
  • Jacobsen slo igjennom hos et bredt publikum med Seierherrene?

Les om Roy Jacobsen
På internett
Cappelen Damm
Wikipedia
Store norske leksikon
I bok
Roy Jacobsen: forfatterhefte. Av Atle Christiansen. Biblioteksentralen 2006

Les av Roy Jacobsen:
Fangeliv- noveller, (1982)
Hjertetrøbbel- roman, (1984)
Tommy- roman, (1985)
Det nye vannet- roman (1987)
Virgo- roman, (1988)
Det kan komme noen- noveller, (1989)
Ursula- barnebok, (1990)
Seierherrene- roman, (1991)
Fata Morgana- roman, (1992)
Den høyre armen- noveller, (1994)
Trygve Bratteli. En fortelling- biografi over Trygve Bratteli, (1995)
Ismael- roman, (1998)
Grenser- roman, (1999)
Fugler og soldater- noveller, (2001)
Det nye vinduet- noveller, (2002)
Frost- roman, (2003)
Hoggerne- roman, (2005)
Marions slør- roman, (2007)
Vidunderbarn- roman, (2009)
Anger- roman (2011)

Priser
Tarjei Vesaas’ debutantpris 1982, for Fangeliv
Cappelenprisen 1987
Notabeneprisen 1988
Kritikerprisen 1989, for Det kan komme noen
Bokhandlerprisen 1991, for Seierherrene
Nominert til Nordisk Råds litteraturpris 1991, for Seierherrene
Scheiblers legat 1991
Ivar Lo-prisen 1994
Oslo bys kunstnerpris 1994
Riksmålsforbundets litteraturpris 2003
Nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2003, for Frost
Gyldendalprisen 2005
Ungdommens kritikerpris 2005, for Hoggerne