Løsrivelse: Bjørnebyes ærlige beretninger

Det er en svært ærlig beskrivelse av tilværelsen han opplevde, som for øvrig ikke bare var en dans på roser. Boken, som har tittelen Løsrivelse, er utgitt av Aschehoug forlag.

– Jeg tror det mørke og såre har ligget i meg som en motor hele tiden. Og det har vært viktige perspektiver. Skulle jeg gått gjennom en fotballkarriere på ti år uten det, hadde jeg sittet igjen med null, sier Bjørnebye i et åpenhjertig intervju med Dagbladet Magasinet sist lørdag.

Skrev for å få ro

Som Rosenborg-spiller reiste Bjørnebye etter cupfinalen mot Lillestrøm i 1992 over til Merseyside-klubben. All unggutters drøm ble endelig hans. Ti år tilbrakte han på den fotballgale øya, men det var også en tøff tid for venstrebacken fra Elverum. Alene i Liverpool presser tårene på. Fra boka Løsrivelse, som kommer ut på Aschehoug forlag, kan man lese:

I ettertid kan jeg ikke sikkert si hvor mange ganger jeg lå slik, i fosterstilling. Sammenkrøpet og anspent. Men det gjenspeiler de første minnene mine som profesjonell fotballspiller i England.

Bjørnebye er ikke i tvil om at det å skrive boken har vært viktig.

– Jeg skrev denne boka for meg selv, for å få renset litt, skaffe en oversikt over alle inntrykkene, finne ro, sier han til Dagbladet Magasinet.

Hørte på trist musikk

Den tidligere Liverpool- og landslagsspilleren har brukt to år på å skrive boken, på å fortelle om en tid som var tøff der alle trodde han var verdens lykkeligste person.

– Jeg hadde en boble rundt meg som alle tittet inn i. «Du må være den lykkeligste mannen på jorda», sa de. Så dro jeg hjem etter kamper, treninger og mottakelser og satt i mørket og hørte på trist musikk, og jeg var redd. Jeg syntes det var skremmende ikke å ha kontroll, å se verdiene mine bli utfordret, bli noen jeg ikke ønsket å være, sier han til Dagbladet Magasinet.

Men:

– Jeg lærte meg teknikker til å skape et ytre, til ikke å skuffe folk. I stedet bekreftet jeg at ting var sånn de trodde, men jeg ble mer og mer innesluttet. Desto flere mennesker jeg møtte som tok seg til rette i mitt liv, desto mindre ga jeg til omgivelsene mine.

Kunstnerisk samarbeid

Parallelt med bokskriving har Bjørnebye samarbeidet med kunstneren Tone Dietrichson. Tematikken er mørke, angst og ensomhet, følelser Bjørnebye måtte leve med under tiden som proff i verdens beste liga på et av verdens beste fotballag.

– Jeg blir slått i bakken, det gjør så sterkt inntrykk på meg at jeg har skrevet ting som kan bety noe for et annet menneske og at hun har brukt tid på å lage disse bildene, sier Bjørnebye til Dagbladet Magasinet.

På spørsmål fra journalisten om det mørke ble overveldende, svarer Bjørnebye:

– Det ble ikke begrensende, jeg synes aldri det fikk overtaket. Men jeg søkte en ensomhet, i musikken jeg hørte på, bøkene jeg leste. Jeg er fascinert av den type kunst.

Takker kona

Bjørnebye traff tidligere håndballspiller Hege Frøseth etter en sesong i Liverpool og fikk dermed uvurderlig støtte i den tøffe tiden. Han er ikke i tvil om hva kona har betydd og betyr for ham.

– De siste par åra, når jeg har tatt et oppgjør med dette, har samtalene våre vært enda viktigere. Det har vært fint og det har vært vanskelig, men forholdet vårt har fått en ytterligere dimensjon gjennom denne prosessen. Jeg er ydmyk overfor innsatsen Hege har lagt ned for vår familie, jeg føler jeg nesten står i en evig takknemlighetsgjeld til henne, sier han til Dagbladet Magasinet.

Selvopptatt

Våren 1996 venter paret sitt første barn. Samtidig skal Bjørnebye spille landskamp. Det ble bestemt, i samråd med legene, at fødselen skulle starte slik at han kunne rekke en privatlandskamp. Julie ble født og i dag rister Bjørnebye på hodet over seg selv:

– Det mest skremmende er at enten du vil det eller ikke, så blir du selvopptatt. Jeg ble jævlig selvopptatt, og samtidig tror jeg ikke du klarer å unngå det når du er 23 år og opplever det jeg gjorde, sier Bjørnebye som i dag er far til tre barn:

– Jeg kan selvfølgelig fortelle deg alle de flotte tingene alle menn sier om det å bli far. Jeg var stolt og glad, men jeg var aldri til stede så mye som jeg burde vært for barna mine, verken fysisk eller psykisk. Jeg var for opphengt i fotballkarrieren.

– Jeg kunne vært en bedre far, et friere menneske, tryggere. Jeg likte ikke den jeg var. Jeg hadde ingen bitterhet til andre mennesker eller miljøet, men jeg hadde en jævlig selvforakt, sier han.

Derfor:

– Boka var en nødvendig erkjennelse for meg, den har vært avgjørende for at jeg skal komme meg videre på en positiv måte, slippe alt som har vært tungt å bære. Det har vært terapi å skrive den.
Les mer om boken på Aschehougs forlag og hele intervjuet fra Dagbladet Magasinet.