Marits formidlingstips

Etter å ha daglig formidlet litteratur til ungdom i 10 år, fikk jeg mer og mer lyst til av og til å fortelle hele historier. Jeg begynte på muntlig fortelling på Høgskolen i Oslo. Samtidig fikk jeg muligheten til å presentere ungdomsbøkene på Ibby – Norsk barnebokforums høstkurs. Mens jeg forberedte kursene slo det meg at teknikkene jeg lærte på fortellerutdanningen med hell kunne benyttes i formidlingsjobben. Gjennom studiet ble jeg stadig mer oppmerksom på egne indre bilder. Muntlig fortelling blir kalt fattigmanns kino, og nettopp det å utvikle og formidle indre bilder er det viktigste redskapet en historieforteller har.

Dette har resultert i en rekke formidlingskurs for både bibliotekarer og lærere. Jeg vil på denne siden dele noen av prinsippene jeg går igjennom på kursene mine. Tanken er å bevisstgjøre deltagerne på hvilke verktøy vi har til disposisjon, og vise hvordan man i større grad kan ta i bruk ulike innfallsvinkler til de forskjellige bøkene.

Handlingsreferatet er kanskje den mest benyttede formidlingsteknikken. Faren er at vi forteller for mye, og dermed mister lytterne våre underveis. Jeg synes dette særlig viser seg i forbindelse med lettlestbøker, der vi plutselig har fortalt hele historien, og fantasybøkene, der universet er så komplekst at det er vanskelig å gi handlingsreferatet mening.  Et handlingsreferat bør alltid være kort! Tenk alltid gjennom om det må være der i det hele tatt.

I stedet eller i tillegg kan vi velge andre innfallsvinkler:

Velg en scene fra boka, gjerne en med mye dramatikk.  Se for deg scenen for ditt indre øye. Legg merke til farger, lukter, lyder og følelser.  Beskriv omgivelser og stemninger.

Presenter en av karakterene i boka. Tenk gjennom hvordan du tenker personen ser ut, og beskriv med mange detaljer. Hvem er denne personen? Egenskaper, forhold til venner og familie, styrker og svakheter. Hva er utfordringen/agendaen til personen?

Knytt boka til eget liv. Minnes du på en episode fra eget liv? Gjenkjenner du en følelse eller stemning? Å by på seg selv kan være utfordrende, men min erfaring er at det virkelig verdsettes. Gjenkjennelse er ofte en motiverende faktor når vi velger bøker.

Knytt boka til livet generelt. En aktuell sak fra nyhetsbildet? En film som går på kino nå, eller historisk begivenhet tilhørerne har et forhold til? Min erfaring er at man kan få mange fine og viktige samtaler rundt temaer i en bok. Samtaler som har en verdi i seg selv.

Høytlesning kan være effektfullt, særlig dersom du ønsker å gjengi en stemning eller få fram bokas humor. Husk at det som virker passe lengde når du leser inni deg, ofte blir mye lengre når du står der foran gruppa og leser høyt. Les høyt for deg selv på forhånd, og marker hvor du eventuelt kan hoppe over noe.

Man kan med hell ha de ulike innfallsvinklene i hodet mens man leser bøkene som skal presenteres. Legg merke til scener som kan fryses, beskrivelser av personer og omgivelser og ikke minst vær bevisst bildene disse beskrivelsene skaper i ditt hode. Vekkes minner fra eget liv? Får du assosiasjoner til aktuelle eller historiske episoder? Noter underveis.

Dersom du skal formidle flere bøker etter hverandre kan det være fint å flette inn noe som binder bøkene sammen. Les et dikt, fortell en liten historie/anekdote eller liknende.

Ulike målgrupper kan kreve ulike tilnærminger, både i valg av bøker og presentasjonsform. Min erfaring er at alle grupper setter pris på at vi byr på oss selv og deler selvopplevde anekdoter, men et fotball-lag og en pensjonistforening verdsetter ikke nødvendigvis de samme fortellingene. Det er likevel slående å se hvordan vi deler de følelsemessige erfaringene, uansett alder og kulturell bakgrunn. La oss bruke Khaled Hosseinis ”Drageløperen” som eksempel:

De aller fleste kan gjenkjenne følelsen av og ikke være bra nok i en foreldes øyne, skyldfølelsen over  ikke å ha våget å stille opp for en kamerat når han trenger det, eller gleden over å endelig  vinne en konkurranse man har øvet lenge til.  Ved å trekke fram disse følelsene, kan man oppleve at romanen ikke bare er viktig i historisk og politisk sammenheng, men også på det personlige plan for tilhørere uansett bakgrunn og livserfaring.

Nye arenaer. Når man er invitert til å snakke for en gruppe mennesker som ikke selv har oppsøkt en litteraturformidlingssituasjon, vil det naturlig nok være en del utfordringer i forhold til enkeltes motstand mot lesing og dermed også mot oss. I disse situasjonene, enten det er i en garderobe eller på et eldresenter, er det viktig med en god dialog i forkant. Forsikre dere om at deltagerne vet at dere kommer, og at de vet hva som er hensikten med besøket. Undersøk også om det er forberedt et egnet rom, og bli enige om en tidsramme. Spør også gjerne kontaktpersonen om det er noe deltagerne er spesielt opptatt av for tiden. Er det et samtaleemne som engasjerer mer enn andre?

Rød tråd. Jeg liker å ha en ”rød tråd” i bøkene jeg velger. Ved å velge et tema, og så belyse dette med bøker fra ulike genre, en fortelling eller et dikt, og gjerne en anekdote fra eget liv, og så knytte det hele opp til noe deltagerne kan relatere til, opplever jeg ofte at fine samtaler oppstår.  For meg er disse samtalene viktig. De gir meg en pekepinn om hvem lytterne mine er, og hva de er opptatt av. Jeg er opptatt av at formidlings-stunden skal oppleves verdifull, også for de lytterne som ikke nødvendigvis akkurat der og da velger å lese en bok. Dersom vi formidler til mindre barn, kan disse samtalene ta helt av. Det kan være lurt å si at nå hører vi på tre til, før man mister kontrollen helt.

Uansett om dere velger å bruke et gjennomgangstema eller ikke, er det viktig at bøkene dere velger spenner vidt, både i forhold til genre og vanskelighetsgrad.  Ikke minst, velg bøker dere selv liker! Formidlerens engasjement og leseglede smitter!

En positiv opplevelse. I en klasse med svake lesere som kom til biblioteket en gang i måneden, var det en elev som holdt på med den samme boka i et helt skoleår. Romanen var ”Dødsengler” av Matt Whyman. Måned etter måned fortalte han engasjert om romanen og viste hvor langt han hadde kommet. 3 år seinere dukket han igjen opp på biblioteket. Han ville lese boka igjen. Han husket ikke lenger hva den het, men vi fant i fellesskap ut av det. Jeg spurte om han var pålagt å finne en bok igjennom skolen, men det viste seg at han kom på eget initiativ. Dette eksemplet viser noe jeg har erfart mange ganger: det er ikke alltid lytterne våre blir storlesere, men har de hatt ett positivt møte med en tekst har vi bidratt til å gi en god opplevelse og en viktig erfaring.