Tema

Skrevet av Vera Micaelsen

De fleste av oss vil si vi lever ganske udramatiske liv. At dagene flyter uten tilløp til noe spesielt skrekkelig eller voldsomt fantastisk eller urovekkende skummelt. Selvfølgelig er det en eller annen dramatisk forelskelse, eller uventet hendelse, så fullstendig dødt er ikke det hverdagslige liv. Men mitt poeng er at det alltid er dramatikk i ditt liv. Hele tiden. Hver gang du velger er det faktisk temmelig dramatisk.

For noen år siden var det en film som het «Sliding doors» (med hun derre Gwyneth dama) som handlet om hvor utrolig stor forskjell de bitte små tingene kan gjøre med livet ditt. Filmen var på en måte delt i to. Den viste en ung dame som levde et helt vanlig liv og som en dag måtte rekke en t-bane. Der delte filmen seg, og i den ene delen rakk hun t-banen, fant mannen i sitt liv og var lykkelig. I den andre delen rakk hun den ikke, fant mannen i sitt liv og ble ulykkelig. Og det var to vidt forskjellige historier.

En venn av meg som var i New York forsov seg og kom for seint til et møte i World Trade Senter den 11. september 2001. Hun ville vært på toppen av det da det falt sammen dersom hun hadde vært fornuftig og stått opp da vekkerklokka ringte.

Det var en ørliten detalj som gjorde at hun fortsatt lever i dag. Og selv om dette er en ekstremt dramatisk historie, så passerer vi alle sekunder og øyeblikk som ville forandret våre liv i en helt annen retning om vi i akkurat det bestemte øyeblikket hadde valgt noe annet.

Alle har vi opplevd nestenulykker og noen ganger har vi bare vært hårsbredder fra en fryktelig dramatisk hendelse. Bitte små ting vi gjør eller ikke gjør kan bygge seg opp til enorme dramatiske monstre.

En liten hvit nødløgn, en appelsin som triller under sofaen og blir glemt, et brev som ikke blir sendt, en tekstmelding som ikke blir slettet, alle små uunselige ting man aldri kunne forestilt seg skulle lede til noe dramatisk er ofte det som virkelig kan bli forskrekkelig dramatisk.

Derfor er alle filmer så dramatiske, ikke bare filmer med action, men alle filmer. Det som gjør gode filmer så veldig spennende er at det dramatiske blir vist fram. Det som vanligvis tar uker og år, pakkes sammen og serveres på en og en halv time.

Da jeg var tretten år så jeg en film som handlet om en ung jente som ble sprøytenarkoman og levde et forferdelig liv. Det var en grusom film men allikevel gikk jeg i et halvt år og dagdrømte om et liv som sprøytenarkoman. Det var ikke det at filmen fortalte at livet som narkoman er noe alle tenåringer drømmer om, men jenta i filmen levde i hvertfall. Hun hadde action i livet, drama, spenning og ikke noe langt kjedelig liv hvor mesteparten av tiden blir brukt til å henge rundt fordi det ikke er noe å finne på.

Bøker er det litt annerledes med. Der er det faktisk tid til å vise hvordan det er. Uten at det mister dramatikken sin. For det som virkelig er dramatisk med gode bøker er at man i den tiden man leser boka nesten tror at man lever i den samme verdenen som boka. Denne filmen om den narkomane jenta var laget fra en bok. Boka heter Å være ung er for jævlig. Og da jeg leste den etter å ha sett filmen, ble jeg faktisk utrolig lettet over at jeg ikke hadde valgt å bli narkoman allikevel. For det er det som er den store forskjellen mellom dramatikk på film og dramatikk i bøker.

Jeg mener det dummeste man kan gjøre er å lage filmer om ting man vil at folk skal ligge unna. For det er umulig å lage en film som viser sannheten om hvor usannsynlig kjedelig det faktisk er å være narkoman, om hvor kaldt og ekkelt, slitsomt og innholdsløst det er. Ingen ville orke å se en sånn film.

Filmer kan gi deg spontant kikk og inntrykk som smeller, og noen filmer husker du resten av livet, kanskje de til og med forandrer livet ditt.

Bøker kan selvfølgelig gi deg de samme spontane kikkene, men om du leser en virkelig god bok, så tror du nesten at det er du selv som har opplevd alle de dramatiske tingene.

Så etter å ha lest historien om Christiane F var jeg på en måte ferdig med å være sprøytenarkoman.

Jeg vet ikke hvor mange Frodoer, Harry Pottere og Pippier det finnes bare her i Norge, og jeg har ikke tall på alle de nettene jeg har ligget stiv av skrekk i senga og ikke fått sove, eller grått meg i søvn over de forferdeligste hendelser som jeg aldri har opplevd, bare lest om.

For det som er så bra med bøker er at noen har satt seg ned og jobbet lenge og helt bevisst for at du skal rives med. Sånn av vi i løpet av våre liv ikke bare skal leve våre egne liv med våre egenopplevde historier, men hundre og tusen andre liv, i alle tidsaldre og på alle tenkelige måter. Sånn at vi kan leve ut de villeste og mest fantastiske, de forferdeligste og mest bestialske, de vakreste, grusomste, mest spennende og dramatiske historier våre liv ellers aldri ville kunne by på.