Kronikk

Litteratur og banning

”Slikt noe kan ikke vi på skolen gå god for, vi prøver å få til en kristen oppseding i Norge”. Ordene tilhører rektor ved ungdomsskolen i Sokndal, og blei brukt i en radiodebatt for å legitimere at skolen ikke ville delta i årets tXt-aksjon fra Foreningen !les. Det man ikke kunne gå god for, var et avsnitt fra Tore Renbergs roman Mannen som elsket Yngve, ei bok som har solgt i 33.000 eksemplarer, har vært hovedbok i Bokklubbens Nye Bøker og er tilgjengelig i alle landets bibliotek og bokhandler. Boka er skrevet av en av landets mest feira unge forfattere de siste åra, og i utdraget brukes ordene ”pikk”, ”fitte” og ”helvete”, til dels i sammensetning.

Rektorens uttalelse understreker for meg de store problemene skjønnlitteraturen som form står ovenfor, særlig i forhold til ungdom og skole. Mens film, musikk og dataspill flommer over av sex, banning og vold, skal bøkene vær et tempel for den reine moral. I møte med sin egen maktesløshet overfor den kommersielle underholdningsindustrien og ungdomskulturen, reagerer skolelederne i Lund og Sokndal med å ta hevn i litteraturen. Dessverre rammer dette ikke bare tekst antologien fra Foreningen !les, men også ungdommens leselyst.

En tredjedel av norske femtenåringer uttalte i forbindelse med den internasjonale leseundersøkelsen PISA i 2001 at de ikke kunne tenke seg å lese en bok frivillig. For gutter er tallet opp mot halvparten. Ungdom leser stadig mindre skjønnlitteratur i Norge, noe som også rammer de generelle leseferdighetene. Min og mange andres erfaring fra arbeid i skolen bekrefter dette bildet. Boka som kilde til glede og underholdning står svakt blant ungdom, og det er særlig i ungdomskolealder de faller fra.

Når Foreningen !les denne høsten sender ut en tekstantologi til 140.000 ungdomskoleelever er det med dette i bakhodet. Vi har satt oss som mål å snu denne utviklinga, og vi ønsker å gjøre det gjennom å synliggjøre bredden og kvaliteten i den litteraturen som finnes på norsk i dag. I antologien ”Dramatisk” har vi med 14 utdrag, som spenner fra barneboka Kurt av Erlend Loe, til voksenboka Mannen som elsker Yngve, av Tore Renberg. Vi har med kioskromaner og vampyrbøker, lette og vanskelige tekster. Målet er å vise forskjelligheten i litteraturen, i håp om at alle elever skal finne et utdrag de liker. Det er denne forskjelligheten enkelte skoleledere og foreldre i Rogaland ikke takler.

År om annet kommer det ut bøker for voksne som også slår gjennom blant ungdom. Disse bøkene blir svært viktige i skapingen av nye lesere, og de er ofte oppvekstskildringer. For min generasjon var det Lars Saabye Christensens Beatles og Ingvar Ambjørnsens Hvite Niggere som spilte denne rollen. Utdraget fra Tore Renberg er tatt med i antologien nettopp fordi vi, i likhet med de fleste anmelderne av boka, tror at den kan spille en slik rolle.

Mannen som elsker Yngve er en realistisk oppvekstskildring, og utdraget vi har valgt ut omhandler to venner som går skoletur på Jæren. Dette kapittelet er valgt ut fordi hovedpersonene her er like gamle som målgruppa. De går og snakker om musikk, og en av dem tenker på hva de andre guttene i klassen har pleid å si om ei av jentene som er med på skoleturen. Det handler om sex. Det er i dette, ene avsnittet, at de farlige ordene er i bruk. Å avvise tekstantologien på dette grunnlaget er etter mitt syn å avvise størstedelen av norsk samtidslitteratur som egna for ungdom. Alle som har deltatt i diskusjonen offentlig erkjenner at språket som skildres er i bruk blant ungdom i dag, hver eneste dag. Problemet er å skrive det ned.

Debatten rundt dette skriver seg inn i en lang, Rogalandsk tradisjon for ”vi vet det men vi liker det ikke” debatter, og kan gi åpning for en ny runde av polemikk mellom kulturradikalere og bedehuskristne. Etter mitt syn er dette et blindspor. Under Lund og Sokndals avvisning av tXt-antologien ligger en mer alvorlig problemstilling enn som så.

Hvis ungdom i 13-16 års alderens eget språk ikke kan brukes deskriptivt i litteraturen i ungdomsskolen, avviser man deres liv som kilde til litteratur. Jeg erkjenner at mange kan bli støtt av bruken av bannord, og jeg oppfatter sjøl sexisme og kvinneforakt som et stort problem i mange ungdoms (og voksen) miljøer. Men hvordan i alle dager skal en skole kunne konfrontere dette hvis det er umulig å vise fram en litteratur som på kunstnerisk vis framstiller ungdommens språk og holdninger. Dette blir benektelse som strategi uansett hvordan man snur og vender på det, og det man benekter er de livene ungdommen faktisk lever, og den verden de lever livene i.

Men enda mer alvorlig er det hvis skolen ikke kan vise fram tekster fra verdenslitteraturen den ”ikke kan stå inne for”. Da avviser den faktisk litteraturen både som kunst og underholdning. Da gjenstår det bare ”oppseding”. Dette er kjernen i litteraturens problem overfor mange unge i dag. I motsetning til film, musikk og dataspill, er litteratur noe mange bare møter i skolen. Og den litteraturen de møter er enten skolebøker, eller bøker valgt ut fordi de er oppdragende. Svært mange ender da med å vrake litteraturen helt i den tro at det er umulig å finne en spennende, engasjerende eller provoserende bok.

De skolene som velger å ikke dele ut årets tXt-aksjon må ta et valg. Enten må de gi opp sin rolle som litteraturformidler, eller så må de tenke seg om på nytt. Hvis læreren, rektor og skolestyret skal ”stå inne” for alt som skal leses av ungdomsskolelever, er det langt flere enn !les og Renberg som vil slite. Faktum er at Mannen som elsker Yngve verken er særlig umoralsk eller radikal som eksempel på samtidslitteratur, snarere tvert imot. Og enten skole-ledere i Dalane ønsker det eller ikke, så må også denne litteraturen tas inn om man skal formidle lesing og leseglede i skolen. Hvis ikke sitter man til slutt igjen med Knerten og Margrethe Munthe.

Svært få ungdommer av i dag blir sjokkert eller overraska over å høre uttrykk som ”pikk”, ”fitte” eller ”helvete”. De vokser tvert imot opp i en overseksualisert kultur med et enormt kommersielt press på salg av kjønn og kropp. Å tro at det å utelukke denne typen uttrykk fra skolens litteratur vil skjerme eleven for den negative påvirkningen er å stikke hodet i sanda. Å tro at skolen legitimerer bannskap gjennom å gi eleven dette tekstutdraget er en radikal overvurdering av skolens og skolelederens rolle som forbilde for ungdom. ”Sug og svelg, god helg” har levd som vandrehistorie i Stavanger i minst 25 år, helt uten skolen og litteraturens hjelp. Det nye er at den gamle historien er iscenesatt som litteratur i Tore Renbergs bok. Dette gir svært mange skoler en unik mulighet til å diskutere så vel språk som holdninger med sine elever, i tilegg til at det kan gi noen av eleven en kjærkommen inngang til voksenlitteraturen. I Sokndal og Lund bruker de anledningen til å stenge litteraturen ute.

Jeg mistenker dessverre Lund og Sokndal for ikke å være så ensomme i sitt standpunkt som det kan se ut til. Stavanger Aftenblad har dekka denne saken over to dager, under overskriftene ”Støtte til boikott av Renberg bok” og ”-Renberg for drøy for ungdomsskolen”. Journalisten lot det verken overfor Renberg eller undertegnede være noen tvil om hvor ille han syns vår opptreden hadde vært, noe som også skinner gjennom i det som skrives. Jeg frykter at dette er den tradisjonelle ”moral og mørkemann” debatten sett fra det motsatte synspunktet av mitt eget. Der jeg automatisk reagerer med spit når jeg hører uttrykk som ”kristen oppseding” brukt om skolen, er det andre som begynner å kjøre autopilot når de ser bannskap og seksuelle skildringer. Er det virkelig slik at skoleledere i Rogaland, i motsetning til resten av Norge mener at spørsmålet om litteraturformidling, leseevne og leselyst er underordna om fjortenåringene får lese et kjønnsord i skoletida? Og mener Stavanger Aftenblad faktisk det samme? Jeg håper det er gamle reflekser som ikke har rusta, hvis ikke ser framtida svart ut for de lesende ungdommene i hjemfylket mitt.

Aslak Sira Myhre, 2.10.2003