Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Mørk materie

Jason Dessen kunne vært et geni innen fysikk, men han valgte barn og familie fremfor en lysende forskerkarrière. På vei hjem etter en kort bytur for å feire suksessen til en gammel kollega blir han brutalt overfalt og kidnappet.

Blake Crouch Gyldendal Oversetter: Kurt Hanssen 2017

 

DA JEG KOMMER TIL bevissthet igjen, sleper han meg ut av forsetet etter armene. Han slipper meg ned på grusen, der jeg blir sittende omtåket og vente på at hodet skal klarne.

Det er alltid kaldere nærmere innsjøen, og denne kvelden er ikke noe unntak. Vinden biter rått og hardt mot den nakne kroppen, som er dekket av gåsehud.

Det er så mørkt her ute at jeg kan se fem ganger så mange stjerner som inne i byen.

Hodet mitt dunker, og en blodstrime renner nedover kinnet. Men smertene er svake fordi en full ladning med adrenalin skyter gjennom systemet mitt.

Han slipper en lommelykt ned i grusen ved siden av meg og peker sin egen mot den falleferdige bygningen jeg så da vi kjørte inn. «Du først.»

Jeg klemmer hånden hardt rundt lykten og strever meg opp. Jeg snubler mot bygningen, de bare føttene tråkker på gjennomvåte aviser. Jeg unngår sammenklemte ølbokser og glassbiter som glitrer under lysstrålen.

Da jeg nærmer meg hovedinngangen, forestiller jeg meg denne forlatte parkeringsplassen en annen kveld. En kveld som skal komme. Det er tidlig på vinteren, og gjennom et teppe av fallende snø er mørket opplyst av blinkende røde og blå lys. Etterforskere og likhunder svermer gjennom ruinene, og da de undersøker liket mitt et eller annet sted der inne, nakent og råttent og partert, parkerer en patruljebil foran sandsteinshuset mitt i Logan Square. Klokken er to om natten, og Daniela kommer til døren i nattkjolen. Jeg har vært savnet i flere uker, og innerst inne vet hun at jeg ikke kommer tilbake, hun tenker at hun allerede har akseptert den brutale sannheten, men da hun ser de unge politibetjentene med sine harde, faste blikk og et tynt snølag på skuldrene og bremmen på luen som de respektfullt holder under armen … knekker det noe inni henne som hun ikke visste at fortsatt var intakt. Hun kjenner at knærne blir til gelé, kreftene svikter henne, og hun synker sammen på dørmatten idet Charlie kommer ned den knirkende trappen bak dem, rød i øynene og med ruskete hår, og spør: «Er det noe med pappa?»

Da vi nærmer oss bygningen, dukker to ord opp på den falmede teglsteinen over inngangen. De eneste bokstavene jeg klarer å tyde, former ordene CAGO POWER.

Han tvinger meg inn gjennomen åpning i teglsteinsmuren.

Lysstrålene våre feier over en resepsjon.

Møbler som har råtnet ned til metallrammene.

En gammel vannkjøler.

Restene av et bål.

En oppskåret sovepose.

Brukte kondomer på et muggent gulvteppe.

Vi kommer inn i en lang korridor.

Uten lommelyktene ville dette vært et ikke-kunne-se-en-håndfor-seg-mørke.

Jeg stopper for å lyse foran meg, men lyset svelges av mørket. Det er ikke så mye søppel på det bulkete linoleumsgulvet under føttene mine, og det er ingen lyder å høre, bortsett fra den lave, fjerne stønningen av vinden utenfor veggene.

Jeg blir kaldere og kaldere for hvert sekund som går.

Han stikker pistolmunningen inn i nyren min, tvinger meg videre. Havnet jeg på et eller annet tidspunkt innenfor radaren til en psykopat som bestemte seg for å finne ut alt om meg før han drepte meg? Jeg snakker ofte med fremmede. Han og jeg snakket kanskje kort sammen på kafeen ved universitetet. Eller på elbanen. Eller over en øl på hjørnebaren min.

Har han planer for Charlie og Daniela?

«Vil du høre meg tigge?» spør jeg, stemmen er i ferd med å briste. «For det kan jeg. Jeg gjør hva du vil.»

Og det verste er at det er sant. Jeg er villig til å ydmyke meg selv. Skade noen andre, gjøre nesten hva det skal være, hvis han bare kjører meg tilbake til nabolaget mitt og lar denne kvelden fortsette som den skulle ha gjort – at jeg gikk hjem til familien min, hadde med meg iskremen som jeg hadde lovet.

«Hvis hva da?» spør han. «Hvis jeg lar deg gå?»

«Ja.»

Latteren hans gir gjenlyd bortover i korridoren. «Det hadde vært skremmende å se hva du var villig til å gjøre for å komme deg ut av dette.»

«Ut av hva da, helt nøyaktig?»

Men han svarer ikke.

Jeg faller ned på kne.

Lommelykten min sklir bortover gulvet.

«Vær så snill,» tigger jeg. «Du må ikke gjøre dette.» Jeg kjenner knapt igjen min egen stemme. «Du kan bare gå din vei. Jeg vet ikke hvorfor du vil skade meg, men bare tenk deg om et øyeblikk. Jeg…»

«Jason.»

«… elsker familien min. Jeg elsker min kone. Jeg elsker …»

«Jason.»

«… sønnen min.»

«Jason!»

«Jeg gjør hva som helst.»

Jeg skjelver ukontrollerbart nå – av kulde, av redsel.

Han sparker meg i magen, og idet pusten forsvinner ut av lungene, ruller jeg meg over på rygg. Han kaster seg ned, knuser meg, stikker pistolløpet inn mellom leppene mine, inn i munnen min, inn mot svelget helt til smaken av gammel olje og karbonrester ikke er til å holde ut.

To sekunder før jeg spyr opp kveldens vin og whisky på gulvet, trekker han ut pistolen.

Brøler: «Kom deg opp!»

Han griper tak i armen min, drar meg opp på beina.

Sikter pistolen mot ansiktet mitt og stikker lommelykten inn i hendene mine igjen.

Jeg stirrer inn i masken, lykten skinner på våpenet.

Det er første gang jeg ser ordentlig på en pistol. Jeg vet omtrent ingenting om skytevåpen, bare at dette er et håndvåpen, har en hammer, en sylinder og et gigantisk hull i enden av løpet som ser ut til å være fullt i stand til å kunne ta livet av meg. Lyset fra lommelykten gir en anelse kobberfarge til kulen som peker mot ansiktet mitt. Av en eller annen grunn ser jeg for meg denne mannen i en ettromsleilighet der han stikker patronene inn i sylinderen, forbereder seg til det han skal gjøre.

Jeg kommer til å dø her, kanskje nå med en gang.

Hver eneste bevegelse føles som om det er den siste.

«Gå,» knurrer han.

Jeg begynner å gå.

Vi kommer til et kryss og svinger inn i en annen korridor, denne er bredere, høyere, buet. Luften er veldig fuktig. Jeg hører et fjernt dryppdryppdrypp av vann som faller. Veggene er av betong, og istedenfor linoleum er gulvet dekket av fuktig mose som vokser seg tykkere og våtere for hvert skritt.

Smaken av revolveren sitter fortsatt i munnen min, sammen med en syreaktig bismak av galle.

Deler av ansiktet er følelsesløst av kulde.

En liten stemme i hodet skriker at jeg må gjøre noe, prøve noe, hva som helst. Ikke bare la meg lede som et lam til slaktebenken, med den ene foten lydig etter den andre. Hvorfor gjøre det så lett for ham?

Enkelt.

Fordi jeg er redd.

Så redd at jeg knapt klarer å gå oppreist.

Og tankene mine er et usammenhengende mylder.

Nå forstår jeg hvorfor ofre ikke tar igjen. Jeg kan ikke forestille meg at jeg kan overvinne denne mannen. Prøve å løpe min vei.

Og nå kommer den aller mest skammelige sannheten: Noe i meg vil at dette bare skal være over, for de døde føler verken frykt eller smerter. Betyr det at jeg er feig? Er det den endelige sannheten jeg må stå ansikt til ansikt med før jeg dør?

Nei.

Jeg må gjøre noe.

Vi kommer ut av tunellen og ut på en metalloverflate som er iskald mot fotsålene. Jeg griper tak i et rustent rekkverk rundt en plattform. Det er kaldere her, og jeg får en umiskjennelig følelse
av et stort, åpent rom.

Som om den var tidsinnstilt, kryper en gul måne langsomt opp over Michigansjøen.

Lyset strømmer inn gjennom de øverste vinduene i et stort rom, så skarpt at jeg kan se alt her inne uten hjelp av lommelykten.

Magen vrenger seg.

Vi står på toppen av en åpen trapp som går femten meter nedover.

Det ser ut som et oljemaleri her inne på grunn av måten det gammeldagse lyset faller på en rad med sovende generatorer under meg og et flettverk av I-bjelker over meg.

Det er stille som i en katedral.

«Vi skal ned,» sier han. «Se hvor du går.»

Vi går nedover.

To trinn over den nest siste avsatsen spinner jeg rundt med lommelykten i et dødsgrep i høyre hånd, sikter mot hodet hans … … og treffer ingenting, framdriften fører meg rett tilbake der jeg startet, og litt til.

Jeg er ute av balanse, faller.

Jeg treffer avsatsen hardt, og lommelykten slås ut av hånden min og forsvinner over kanten.

Sekundet etter hører jeg den eksplodere på gulvet, tolv meter lenger nede.

Mannen som har tatt meg til fange, stirrer ned på meg fra den uttrykksløse masken, han holder hodet på skakke mens pistolen sikter mot ansiktet mitt.

Han trekker hammeren tilbake med tommelen og tar et skritt mot meg.

Jeg stønner idet kneet hans kjøres inn i brystbeinet, klemmer meg fast mot avsatsen.

Revolveren berører hodet mitt.

Han sier: «Jeg må innrømme at jeg er stolt over at du gjorde et forsøk. Det var patetisk. Jeg så det komme på en kilometers avstand, men du prøvde i hvert fall.»

Jeg rykker unna da jeg kjenner et skarpt stikk i siden av halsen.

«Ikke stritt imot,» sier han.

NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.

 

GENRE: THRILLER:

«Lever du et lykkelig liv?»

Det er de siste ordene Jason Dessen hører før han blir neddopet og sovner inn. Da han våkner er han omringet av fremmede og en mann som sier: Velkommen tilbake, min venn.

Livet han har våknet opp til, er ikke det livet han kjenner. Hans kone er ikke hans kone. Hans sønn har aldri blitt født. Og han er ikke den ordinære fysikkprofessoren han trodde han var, men et hyllet geni som har oppnådd noe fantastisk. Noe som alle trodde var umulig.

Er det dette livet som er en drøm, eller det andre? Kan han klare å finne tilbake til familien sin som han elsker? Svaret ligger i en mer makeløs og skrekkinnjagende reise enn noe han trodde var mulig. En reise som får ham til å konfrontere de mørkeste sidene i seg selv. (Omtale fra forlaget)

Mørk materie av Blake Crouch er en thriller med sci-fi elementer.

Thrillere tar oftest utgangspunkt i et brudd eller trussel om brudd med normalsituasjonen som utsetter helten og/eller personer i heltens varetekt for fare. Spenning skapes gjennom leseren/seerens identifikasjon med helten og innlevelse i de farene han eller hun utsettes for. Her kan du lese mer om Wikipedias definisjon på en thriller.

Science fiction (engelsk for «vitenskapsdiktning» eller «vitenskapsfantasi») er en sjangerbetegnelse for bøker, filmer, tegneserier og teater som skildrer en tenkt framtid eller verden med fantastisk teknikk og spennende vitenskapelige fenomener.

Les mer om science fiction her

Her er andre gode thrillere:

Lee Child er en av verdens mestselgende og mest prisvinnende forfattere. Han har skrevet sytten romaner om den tidligere militærpoliti-mannen Jack Reacher i hovedrollen. Her finner du en oversikt over titlene.

pilegrm_ny_6702Jeg er pilgrim (2013) av Terry Hayes.

En perfekt plan er lagt for å begå en grusom forbrytelse mot menneskeheten. Én tråd knytter ugjerningene sammen, og bare én mann vet hvordan … Les mer her.

Jeg er pilgrim var med i Rein tekst i 2015/2016, du kan lese et lite utdrag fra boken her.

Filmselskapet MGM har kjøpt rettighetene til boken og har ansatt Matthew Vaughn som direktør.

ghostman_editedGhostman (2014) av Roger Hobbs.

Ranet av et kasino i Atlantic City går fryktelig galt og ender i et blodbad. Den ene overlevende raneren fordufter sammen med utbyttet, og mannen som planla og arrangerte det hele, har ikke noe valg: Han må innkassere en tjeneste fra «Jack», en gammel bekjent, for å oppspore pengene før det er for sent. Les mer her.

Ghostman var med i Rein tekst 2014/2015. Du kan lese et lite utdrag fra boka her.

 Brødrene fra Iron House (2012) av John Hart

En gammel mann skal dø. Når han er borte, vil Michael være fritt vilt. Og kvinnen som bærer hans barn, vil føre jegerne til ham.

Ved guttehjemmet Iron House får to foreldreløse brødre lære at livet er noe man må slåss for. Skjøre, lille Julian overlever bare fordi storebroren Michael er fryktløs nok til å beskytte ham og ofre seg når et brutalt drap ryster institusjonen. På rømmen i New York tas Michael inn i varmen av en beryktet mafiaboss, og blir etter hvert så fryktet på gaten at han sjelden trenger å ty til våpen for å sette seg i respekt. Men etter to tiår i brutalitetens og voldens tjeneste, treffer han Elena. Drømmen om en ny begynnelse, et familieliv som han selv og Julian aldri fikk oppleve, oppfattes imidlertid som et svik av mafiaens nye overhode, og nok en gang må Michael flykte for å beskytte sine nærmeste. Denne gangen bringer flukten ham tilbake til fortiden – til gjenforening med Julian, men også til en verden av hensynsløst politisk maktspill, svimlende grådighet og livsfarlige ambisjoner. Til den brutale arven fra Iron House.

Med Brødrene fra Iron House har John Hart skrevet et mesterverk. En kraftprestasjon av en fortelling om makt og hevn, tap og mot – og barndommen som ingen kan flykte fra.

Gåten Jason Bourne (2009) av Robert Ludlum 

Robert Ludlums forfatterskap er kjent i mer enn 40 land, og bøkene hans er oversatt til 32 språk og på verdensbasis solgt i mer enn 290 millioner eksemplarer. Han er mest kjent for bøkene om Jason Bourne. Den første boka het Gåten Jason Bourne (2009):

David Webb tror han har lagt det harde liv bak seg, da hans kone Marie blir kidnappet.

David tvinges til å bli det han aller minst ønsker å være: Jason Bourne. Og han må reise til Orienten for å redde henne.

Filmatisert med Matt Damon som Jason Bourne.

Her kan du lese om flere av Robert Ludlums bøker

 

Spionen som kom inn fra kulden (1963) av John le Carré

Når den siste agenten under hans kommando blir drept og Alec Leamas hjemkalles til London, håper han å ha kommet inn fra kulden en gang for alle. Sjefen hans, Kontroll, har imidlertid andre planer. Kontroll er fast bestemt på å styrte sjefen for den østtyske etterretningstjenesten og velte hele organisasjonen. Nok en gang sender han Leamas ut i kampsonen – denne gangen for å spille rollen som vanæret spion og lokke fienden inn i det endelige nederlaget.

I denne klassikeren, John le Carrés tredje roman og den første som bragte ham internasjonal anerkjennelse, skapte han en verden ulike noen annen som tidligere var blitt skildret i spenningslitteraturen. Med uovertruffen kunnskap hentet fra sine år i den britiske etterretningstjenesten, kaster le Carré lys på den internasjonale spionasjens lyssky virksomhet i en fortelling om en britisk agent som lengter etter å avslutte karrieren, men går løs på et aller siste, dypt skremmende oppdrag.

Les mer om John Le Carré her.

 

 

Til toppen