Klostergata den våren

Maria Børja Cappelen Damm 2023

18. mai går jeg på skolen i høyhæla sko og slitte olabukser og er antakelig full fremdeles. Det klakker uvant i trappa ned fra 2. etasjen hans, men det er ikke før jeg kommer inn på skolegården og ikke lenger kan snu, at jeg skjønner hvor dagen derpå jeg ser ut. Jeg våknet 20 minutter før timen startet og tenkte bare at jeg ikke kunne gå i det samme som i går, så jeg tok en av olabuksene hans, lyse og minst to nummer for store, et belte og en genser jeg har brukt et par ganger tidligere – kanskje eksen hans sin, eller en annen han har pult. Men skoa, jeg hadde bare dem jeg brukte i går, og på vei inn i skolegården kjenner jeg hvor feil det er. Selv de streite på trinnet, de som ikke var på fest i natt, 17. mai på en tirsdag, må se at jeg kommer rett fra nachspiel. Heldigvis er jeg en av de flinke, men vil lærerne se meg annerledes framover – som en som har bikka over eller er på vei?

Flere fra klassen min står ved inngangen, jeg kan søke mot Lisa og Evelyn eller Yan, men jeg ser etter Ida eller Ingrid. Kommer på at medier og kommunikasjon starter seinere på onsdager – så fjern jeg var da jeg valgte studiespesialisering. Det finnes kanskje strebere på media også, men de vet i hvert fall at det finnes et liv der ute, etter pugginga og prøvene. Pia i klassen har skrevet 5,2 på et ark og hengt det over senga. Også i går var det det siste hun så på før hun la seg, sikkert før midnatt, mens vi festa på svabergene. De faste folka på det faste stedet. Ida, Guro og jeg sendte vinflaska rundt, Ingrid klina med Eskil bak en busk. Det var faen meg på tide, sa Guro. Vi vet ikke hvem hun er forelska i, vet sjelden om hun er det, får bare følelsen av at hun ikke helt unner oss andre noe. Ingen hadde spist noe siden pizzastykket i byen på dagen, bare litt potetgull Lennart hadde med. Hvem kjøper ost og løk, liksom! sa Ida. Men vi spiste det, drakk og prata skit, merka ikke at det ble kaldt. Alfi fortalte vitser, Lennart styrte musikken. Høyttalerne var små, likevel bar musikken utover vannet. Når en flaske ble tom, henta vi en ny i vannkanten, den funka som kjøleskap. Håkå kom ned mens vi sto der, han snakka om å bade. Jeg redder deg ikke om du drukner, ropte Guro.

Jeg prøvde å være til stede, her og nå, men halv ett klarte jeg ikke undertrykke kilinga i magen lenger og sendte Henke en melding. Passer det? Det tok et kvarter før han svarte. Greit, svarte han, med en kyssesmiley, og hadde det ikke vært for den, ville jeg sendt mobilen rundt og hørt hva andre tenkte om meldinga. Nå skrev jeg bare: Kommer, og så pakka jeg sammen tingene mine så fort at jeg mista mobilen. Det sa knakk idet den traff knausen. Å nei, knuste den? ropte Ingrid, hun var rød på haka fra klininga. Ho ha’kke tid til å se etter, sa Guro med en rå latter. Elsker dere, ropte jeg. Nei, nei, klem! hylte Ida, og jeg stavreløp tilbake på hælene mine og kyssa henne på kinnet. Jeg måtte lyse med telefonen for å få opp sykkellåsen, den var bare litt skrubba opp i et hjørne. Henke hadde ikke svart, men det trengte ikke bety noe. Uskikkelige jente! ropte Guro etter meg idet jeg tråkka på.

Pulsen trommet i tinningene mot toppen av bakken, jeg fortsatte så fort jeg kunne helt til jeg så huset hans. Det var mørkt på soverommet, men stuevinduene lyste. Jeg kasta steiner opp mot ruta, selv om han hadde sagt at jeg ikke trengte å gjøre det, og da han kom ut i gangen, kilte det dypt nedi magen, under skjørtet han dro opp allerede før døra smekka igjen bak meg. Først idet han løfta meg og trakk trusa mi til side og jeg kjente pikkspissen mot klisset der, hørte jeg folk i stua, ujevne stemmer oppå musikken. Er det folk her, sa jeg og stoppa han med hånda. Han stønna, men så smilte han sånn jeg likte, helt bekymringsløst mens han retta på gylfen: Har ei lita fest, vøtt. Bli med, da? Jeg nølte, visste ikke hvilken vei jeg skulle gå, bare at jeg ikke hørte hjemme i den stua nå. Kan du ikke kaste dem ut? Jeg smøg meg rundt dørkarmen, rakk å fange blikket hans før jeg lukka døra til soverommet, og først da jeg sto der inne kjente jeg at jeg hadde høy puls, men på en annen måte enn på sykkelen. Jeg pusta høyt oppe i brystet. Balanserte på den smale stripa langs fotenden av madrassen bort til vinduet og tilbake, bestemte meg for å bli. Jeg la meg under dyna, men med klærne på. Hjertet banka mens jeg lå der og venta, lytta, håpa at de andre ville dra og at han ville komme inn, lukke døra og legge seg på madrassen sammen med meg. Den varme, lange kroppen hans, de muskuløse beina og den litt runde magen. Det er magen til en voksen mann, ingen av guttene jeg kjenner har sånn. Men Henke er sterk og rask og liksom gummimyk i kroppen, og jeg liker å være inntil han etter at vi har ligget sammen, før han begynner å gjøre noe igjen.

Han gjør så mye. Rare ting og helt vanlige. Han setter på kaffe, tenner seg røyk, setter på en plate, sjekker en melding, tar en telefon, roper noe ut av vinduet etter noen som går forbi, før han ler høyt. Han setter seg ned og spiller litt gitar, en halv sang eller noen virvler på trommene, bytter plate, sjekker en ny melding og løper inn på soverommet – og hele tida kan jeg sitte i sofaen og se på og tenke over at jeg gjør det. Jeg er her, i samme rom som han, akkurat nå overlapper livet mitt hans, helt til han må ut og jeg må hjem. Da viser han med hele seg at vi er ferdige. Kanskje stoler han ikke på meg, eller han har en regel om at ingen skal være i huset uten at han er der, som egentlig er det samme. Han blir veldig målretta, skrur seg opp et hakk. Hver gang tenker jeg at jeg må hardne. Kanskje ville jeg ikke kommet meg ut derfra hvis han ikke kasta meg ut. Ute på gata er han fort flere meter unna meg, han er så kjapp, bare vinker eller gir meg et eller annet tegn med hånda: Ses, ass! Jeg blir glad og skuffa hver gang.

Jeg hørte en bølge av latter og kjente at jeg skalv. Kanskje hadde han fortalt om meg, og så lo de av det, av meg, at jeg lå her og venta på han? Jeg burde ha dratt da jeg oppdaga dem. Musikken ble høyere. Jeg visste ikke hvor mange de var. Menn jeg ikke kjente, mange år eldre enn meg. Kanskje hadde jeg sett noen av dem før, men de var ikke mine folk. Mest sannsynlig dreiv de med de samme tingene som han, ting jeg
aldri hadde vært i nærheten av før. Listene hans, over sykler og pakker. Jeg så mot klesskapet, grått i halvmørket. Jeg kunne sjekke det nå, men turte ikke reise meg. Det var bare noen meter fra dem og inn hit. En dør og litt luft. Både jeg og de var rusa, og jeg var her frivillig. Det ville bare ta meg 20 sekunder å gå ut av rommet, gjennom gangen og ut ytterdøra, men det var 20 sekunder som ville gjøre meg synlig.

Det skingrer i huet da det ringer inn.

– Som du ser ut, sier Espen. Han går i 2., en etasje over oss, men den første trappa går vi sammen.

– Du ser ut sjøl, svarer jeg, og han ler.

– Bra fest?

Jeg svelger og nikker, har ikke spist noe på tre kvart døgn.

– Blei det noe på deg? spør han.

Vet han hvem jeg henger med? Gjør det meg mer interessant?

– Kanskje det, sier jeg, vil spørre om noe tilbake, men kommer ikke på noe smart, og så er klasserommet mitt der. Jeg vinker, han gir meg tommel opp.

– Lykke til ’a, sier han og smiler.

Først matte, så dobbel engelsk, storefri, naturfag og spansk valgfag. Det verker i leddene, men jeg gruer meg ikke. Jeg har noe de andre i klasserommet bare kan drømme om. Bilder på netthinnen av en kul fyr som akkurat nå ligger og sover på en madrass i et hus bare noen hundre meter herfra, og som er litt min.

 

– Hvem har lagd det der? spør mamma. Hun skal akkurat til å sette seg, men lener seg over bordet og legger fingeren forsiktig mot halsen min. Jeg ser fort opp på henne, hun rødmer, det må være et sugemerke.

– Er det Espen? sier hun lavt, som om det er noen andre her som ikke må få vite om det.

Jeg må smile. Jeg fortalte henne om Espen i høst, da jeg så veldig ville på en fest han skulle på og mamma hadde prøvd å være streng og si nei. Nå smiler hun tilbake og tar meg på armen, den er øm og støl.

– Jeg visste han kom til å skjønne hvor fin du er, sier hun, – bare han ble kjent med deg.

Jeg sitter med albuene på bordet, hun kommenterer det ikke. Jeg tygger så det høres. Hun reiser seg, rydder vekk sin egen tallerken, vannet begynner å boble omtrent idet hun trykker på vannkokeren. Selv mens hun står ved den korte kjøkkenbenken og fikler med tekoppen med ryggen halvveis til meg, merker jeg at hun nøler. Hun vil ikke invadere livet mitt, følelsene mine.

– Lov meg å være forsiktig, sier hun til slutt. – OK?

Vi har ikke snakket om sex siden jeg var 13 og hun sa at jeg aldri måtte gjøre det med noen jeg ikke stolte på. Jeg angrer fremdeles på at jeg ikke spurte henne da, om det var det som skjedde med henne da hun fikk meg.

Jeg nikker og ser ned i tallerkenen. Hun setter seg, det er helt stille.

– Hvordan er det med Ida, da? sier hun etter altfor lenge.

– Bra, svarer jeg og trekker pusten.

– Det er fint, sier hun. – Si at hun må komme hjem hit snart, da, hun kan jo overnatte?

Jeg nikker bare. Tanken på hva hun ville sagt hvis hun visste hvem jeg er hos de nettene jeg sier at jeg sover hos Ida, går som et skjelv gjennom meg.

 

Han er åtte år eldre enn meg, nesten ni. Jeg vet hva han heter til mellomnavn, når han er født, måned, år og dag. Han aner ikke når jeg har bursdag. Han vet at jeg går på videregående, men har ikke spurt på hvilket trinn – tenk om jeg var 15, i teorien kunne jeg ha vært det. Jeg tror ikke han vet hva jeg heter til etternavn. Han har aldri spurt og aldri tulla med det, sånn Ida og Guro gjør. Første gang jeg hørte et klink mot soveromsvinduet hans, stivnet kroppen min under han. Hva skjer? spurte jeg. Drit i dem, sa han, men jeg satte meg opp og så mot vinduet. Nå vet jeg at det er vanlig at noen vil ha noe fra han, at det ikke har med meg å gjøre, og at han regner meg som noe annet, en som kan komme rett inn: Tsjuck, velkommen, ass, og når vi ligger sammen, later han som han ikke hører grusen. Det bruser i meg da, akkurat som når han tar initiativ. Når han stryker meg nedover ryggen og rumpa og kniper tak på begge sider, mens han legger hodet litt til siden for å kline. Han vil, med meg. Jeg har lyst til å ta bilde av oss, for å fryse det fast, og kanskje som et bevis, men tør ikke. Etterpå tviholder jeg
på følelsen. Blandingen av å være stolt og skamfull og utmatta, sår mellom beina, med sperm på magen. Vi burde bruke noe, har han sagt, jeg tror jeg har en kondom. Ikke noe stress, sier jeg. Jeg tror ikke jeg kan bli gravid, dessuten hopper han av. Men jeg kan ikke vite hvem han har gjort det med – gjør det med. Han er ute hele tida. Kjenner folk jeg ikke aner hvem er. Du må passe deg, sier Ida, du vil ikke ha kjipe kjønnssykdommer.

Jeg vil stole på han, tenke at han oppfører seg streit. At han til tross for badboy-imaget er snill. Øynene hans er brune og store, med lange jentevipper, de gjør at han ser litt trist ut, og jeg liker det, men jeg liker han best når han ler. Han får meg til å le helt på ekte. Spontant, som når noen plutselig promper. Det minner meg om å være liten, latterkrampene jeg husker jeg fikk, på barneskolen og før. Andre ganger later jeg som, ler selv om jeg ikke skjønner hva han snakker om, vil så gjerne være en han liker, en det ikke er noe pes med. Han byr på seg selv, på historier, absurde ting jeg aldri har hørt før. Folk som oppfører seg idiotisk, fyren som stupte i havnebassenget da noen lurte han med at politiet nettopp hadde raida Stena-ferja og kasta smuglerdop over bord. Det bajasaktige kroppsspråket hans da, ofte sammen med uttrykk jeg aldri har hørt andre enn han bruke: Det er skumt. Du er pjuuu, ass! Wuuuuh. Og måten han sier s på, det likner vokalisten i det bandet han digger. Det rødbrune pappomslaget han fisker fram. Tin Lizzy, sier han og rekker meg det. Thin Lizzy, leser jeg, Johnny the Fox. Det knitrer, hakker. Raske trommer, brå gitar, og så sangeren: «Johnny the foxxxx». Han synger som om han snakker, ikke helt reint, med tynn s, og på et eller annet tidspunkt har Henke adoptert den s-en.

Noen ganger tenker jeg at han har lav IQ. Jeg synes folk bør være smarte, det var noe av det jeg falt for ved Espen, men med Henke har det ikke noe å si. Han er ofte skakk, likevel er han aldri sløv. Jeg har lært meg forskjellen, at hasj er beslekta med marihuana, ellers ganske forskjellig, men jeg vet ikke hvordan forskjellen kjennes. Har ennå ikke prøvd de gangene han rekker meg sneipen mens han holder på trekket han nettopp tok, med øyenbrynene langt oppe på panna. Jeg har ikke spurt om det er det folk kommer innom for. Jeg har truffet et par av dem. En som var russ i fjor, som jobber i sportsbutikken i sentrum. En dag står han der da jeg kommer ut fra badet i lang T-skjorte og ingenting mer.

– Hei, sier han og smiler, det virker ekte, jeg blir varm i kinnene.

– Jeg skal bare inn her, sier jeg og går inn på kjøkkenet.

Gjennom de grå vinduene kan jeg nesten se klasserommet mitt. Jeg blir stående og vente på smellet fra ytterdøra, men det kommer ikke. Jeg vil sette meg, men det finnes ingen ledige overflater, verken på benken, bordet eller de to flettestolene. Fra kummen har oppvasken vokst utover hele rommet, sammen med smuler, pizzaskorper og tørkepapir. En slant kaffe står igjen på trakteren, den er brunflekkete og fettete.

Jeg går ut på gangen igjen. Krøllefyren så ikke ut som en av dem som setter seg ned og fyrer opp, men jeg hører stemmer på stua. Jeg sniker meg inn på soverommet. Kler fort på meg og bestemmer meg for å gå ut til dem. Være tøffere, tydeligere. Jeg har sett Henke bli utålmodig når folk slår seg ned. Han begynner å gjøre småting rundt i stua, noe som likner på rydding, mens gjesten sitter tungt i skinnsofaen og spør om folk jeg ikke kjenner, ting jeg ikke skjønner, muligens kodespråk, før han endelig tar sekken sin og går. Alltid sekk. De ser slitne ut, han her er kjekk, krøllene hans ser nyvaska ut – Henke ser aldri nydusja ut, selv ikke når han er det.

Nå sitter han rolig i sofaen og røyker. Vanlig røyk, så vidt jeg kan se.

– Hey, Ess, hils på fetter’n min.

Jeg rekker ut hånda.

– Jesper, sier han og smiler, det er ikke sleskt. Jeg rødmer igjen.

– Sorry for i stad, sier jeg.

– Ikke noe problem, sier han, han har påfallende hvite tenner. – Går du på Borg? spør han.

Jeg nikker.

– Kort vei, da, smiler han.

– Gikk du der òg? spør jeg, og blir umiddelbart flau over at jeg vet at han er ferdig med videregående.

– Nei, sier han, – nedi byen. Glad jeg er ferdig.

Henke er blitt hektisk igjen. Han går bort til vinduskarmen, står med ryggen til oss og fikler med noen greier.

– Må pigge, folkens, sier han og stapper noe ned i den knallblå sekken sin. Jesper virker upåvirka, reiser seg bare. Jeg går inn på soverommet, henter sekken og mobilen som ligger til lading. 78 prosent. To nye meldinger, jeg må lese dem etterpå. Henke låser døra bak oss, før han vrir om igjen og løper inn:

– Glemte noe, jeg. Ser dere seinere!

Jeg nøler litt, men får bare et kjapt blikk, vi er ferdige for denne gangen. Jeg følger etter Jesper ned trappene.

– Hengt lenge? spør han.

– Noen måneder? sier jeg, enda jeg vet nøyaktig når jeg lå med Henke første gang.

– Da ses vi kanskje, da, sier han på gata.

Det kiler rart i magen, jeg vet ikke om det er fordi han tror at han og jeg kommer til å treffes igjen eller fordi han antyder at vi kommer til å treffes gjennom Henke, at Henke og jeg har en eller annen framtid.

Henrik kalte jeg han en av de første gangene vi lå sammen. Han stoppa opp over meg, rulla seg over på siden og begynte å le. Det der er det bare – sorry – bare mora og kanskje søstera mi som kaller meg. Si Henke, ass, sa han med hånda på tissen, den var blitt slapp og ganske liten. Slokna fullstendig, han der, sa han, du må gi meg noen minutter.

Vi hadde møttes utafor baren jeg visste han pleide å være på, men jeg tror det virka passe tilfeldig. Han tok tak i meg, løfta meg opp og svingte meg rundt. Ho her, vøtt! ropte han, og satte meg ned igjen. En av kompisene hans rakte fram hånda, det var bokseren. Jeg hadde sett han flere ganger, brun og fresh, alltid med en treningsbag over skulderen. Jeg tok han i hånda, klemte til. Han nikka anerkjennende. Bra dame, det her, sa han til Henke, som om jeg var en sterk hest, før han snudde seg mot meg. Axel, sa han. Ess, sa jeg. Ess the Mess? sa han og lo, han hadde snus under leppa. Jeg prøvde å le. Heldigvis tok Henke tak i meg. Han sprella nærmest. Tok løpefart med meg på slep, slapp meg rett før han kastet seg mot butikkvinduet. Det smalt, refleksjonene i glasset bølget. Vi klinte på annethvert gatehjørne på vei hjem, skrelte av hverandre klærne rett innafor døra. Da han var blitt slapp, ville jeg bare kysse, men han akte seg nedover madrassen og prøvde å spre beina mine. Han så opp på meg da jeg holdt igjen. Jeg ville ikke at han skulle se, ville vri meg unna. Samtidig ville jeg være med på hva som helst, om jeg slapp å se på. Jeg la meg bakover, lot han komme til. Han slikket meg intenst med tungespissen, rett på det nesten såre punktet jeg visste var klitoris, før han veksla med å slikke bredt og slafsete med flat tunge og overalt der nede. Digg egg og bacon, sa han, og jeg lo, men jeg ville ikke le, jeg ville at det som var på vei til å bygge seg opp der nede, skulle fortsette. Det vibrerte, følelsen var så konsentrert, som et korn eller frø som roterte rundt og rundt på spissen. Jeg hadde aldri kommet før, kanskje dette var begynnelsen. Så stoppa det. Han ålte seg oppover. Klar igjen, jeg, ass, sa han og løftet beina mine bak hodet mitt, og så skled han inn i meg, dunket seg inn gang på gang, fort, fort. Jeg kjente hvert støt mot bakveggen, inn mot rumpegangen, motsatt side av der jeg hadde kjent noe bygge seg opp. Det var ikke deilig, men jeg sa ingenting, for gjennom smerten kilte tanken på at dette måtte kalles en form for forhold.

– Har du lånt sykkelen min, jenta mi? sier mamma fra gangen, enda hun nettopp gikk ut for å handle. Jeg sitter over naturfagsboka, setter fingeren ved avsnittet og kikker opp. Vi er kommet til kjemi, jeg liker det. Yan, som er flinkest i alt annet, kaller meg nerd i grunnstoffer, men greia er at jeg ser periodesystemet i farger. Da jeg prøvde å forklare det, ristet Yan på hodet: Dine farger, din logikk. Men det er logisk. Stripa som begynner med hydrogen er blå, den under helium er grønn, og mellom dem har gruppene sin egen bunnfarge med grunnstoffene i hver sin nyanse. Midtpunktet er gruppe 11, det gløder ved Au.

– Nei? sier jeg, hun står ved kommoden med hjelmen på.

– Har Ida eller noen andre lånt den, da? sier hun.

– Jeg tror fredag var sist jeg … Kan de ha brukt den i helga, kanskje?

Det er som et hikk. Lappene på stuebordet hans: «Sykkler», over en rekke med navn. Første gang jeg så en, tenkte jeg at han kanskje fiksa sykler for folk, men hvor dum skal jeg leke. Det var bestillinger. Noe av det han skaffer om natta. De første kveldene han låste døra bak oss, trodde jeg han skulle møte andre damer og ble kald inni meg, enda jeg visste at han ikke skyldte meg noe, at vi ikke var sammen. Den tredje gangen det skjedde, tok jeg sats. Driver du og … ligger med andre? Stemmen min skingra litt. Wuuuh, sa han og gjorde noen byks mot meg: Jenta, da. Han tok hendene mine, holdt dem inn mot brystet sitt. Vi sto sånn litt, det hamra i meg, jeg hadde aldri konfrontert noen før, visste nesten ikke hvor det kom fra, og det blanda seg med den varme strømmen over å bli holdt. Er altfor voksen for deg, jeg, vettu, sa han til slutt, og så kyssa han meg på panna, som om jeg var et barn, og gikk.

Og nå står mamma der og er like naiv.

– Den er nok stjålet, mamma, sier jeg. – Var den låst?

– Ja, sier hun og nikker. – Du har sikkert rett.

– Lå låsen der? sier jeg. – Var den klipt?

– Nei, sier hun, – jeg så ingenting, og sykkelen din står jo der.

Jeg synes synd på henne, men blir også irritert. Hvorfor kan hun ikke bare bli sint? Samtidig virrer det i brystet, en bitte liten virvelvind opp fra solar plexus. Henke er ikke den eneste som stjeler sykler, men jeg er sikker på at han har vært her. Det betyr ingenting at han ikke vet hvor jeg bor, det betyr ingenting at han har stjålet fra oss. Det er bare bildet jeg liker: Mens jeg sov bare noen meter unna, sto han her full av adrenalin og fiklet med låsen til mamma, men sparte min.

 

Vi deler to flasker vin hos Guro, og i titida sykler vi to og to over på øya. Veien smalner over brua, og akkurat der velger Guro og Ingrid å passere oss mens sykkelen deres skjener ut mot rekkverket og de hyler. Jeg ler så jeg nesten faller av bagasjebrettet. Jeg har aldri hilst på Sean, likevel vet jeg hvor han bor. Vi hører festen lenge før vi ser huset, roping og høy musikk. Det må være den største festen jeg har vært på. Det prikker i hårfestet idet vi går inn døra, men Ida holder meg i armen. Hun sier hei til alle vi møter.

– Kjenner du dem? sier jeg.

Hun rister på hodet og ler:

– Men vi blir jo kjent med dem?

Vi åler oss fram, følger musikken. Ida først, så jeg, Guro og Ingrid, litt som fire småjenter arm i arm, men vi er på vei videre i hierarkiet, jeg kjenner det – ikke ved å være spisse i kantene og overlegne, men blide og utadvendte. Kanskje skaper vi mer uro på den måten. Jeg kjenner at folk legger merke til oss, noen av de yngre viker liksom unna. Det er bedre plass inne på stua, og ved anlegget ser jeg storesøstera til Inga. Jeg går bort og spør om Inga er der.

– I andre etasje og kliner med en fyr, sier hun, hun blir kalt Betta.

– Bra for henne! roper Ida.

– Bli med og danse? sier Betta og tar Ida i hånda.

Gjengen hennes går ett og to år over oss. Ida hever øyebrynene og smiler mot meg. Vi utvider ringen, opphever den, som om vi fire var det som trengtes for å gjøre dansegulvet fullt og uoversiktlig.

Hun korthåra styrer musikken. Ulla. Gjengen til Betta hyler hver gang hun klarer å fade sangene inn i hverandre. Vi blir med. Løfter og senker armene mot henne ved hver nye låt, danser villere og villere. Jeg slutter å tenke på hvordan beina mine beveger seg og hvordan jeg ser ut.

Så får jeg øye på Jesper på den andre siden av rommet. Han er penere ute blant folk. Jeg nikker til han, han nikker tilbake, sier noe til kompisen sin og peker. Kompisen hans ser på meg. Måper han?

Ida tar meg i armen:

– Han der liker deg, sier hun andpustent, og nikker mot dem. Jeg vet ikke om hun mener Jesper eller kompisen, men kjenner at jeg smiler. Jeg prøver å bevege meg som før idet jeg danser bort til dem.

– Bli med! roper jeg.

– Hæ!

– Bli med og dans!

Kompisen stritter imot, men Jesper danser bra, med små bevegelser og liksom seige drag i beina. Han rekker meg en flaske vin.

– Takk! roper jeg, – hils på Ida!

De roper og håndhilser, mens Ida fortsetter å bevege beina. Kameraten heter Vetle. Jesper skyver han i min retning og blunker til meg. Vetle ser intenst på meg. Jeg snurrer et par ganger rundt for å bryte øyekontakten. Neste sang går sakte, han presser seg inntil meg. Det rører seg i buksa hans, men jeg prøver å late som ingenting. Så kjenner jeg noe vått, han slikker meg i øret, hvisker:

– Vi skal ikke bare finne oss et rom, da?

Jesper danser kult med Ida, beveger henne sakte rundt, uten å være tett inntil, jeg vet at hun digger sånt. Jeg fortsetter å flytte beina, men er nummen i grepet til Vetle og mister takta. Han puster tungt inn i øret mitt.

– Kan ikke jeg også få litt? spør han.

Jeg mister balansen, faller tettere inn mot han. Han gnir meg over rumpa, jeg klarer ikke å si noe. Han klyper til og presser meg mot seg, men først da han klyper for andre gang, tar jeg tak i håndleddet hans og vrir armen hans rundt. Jeg løper bort til Ida.

– What? mimer hun, med et selvbevisst uttrykk rundt munnen, som når hun vil være sexy eller vet hun er det. Jesper danser videre ved siden av, han holder henne i hånda.

– Bli med på do? ber jeg.

Hun rister på hodet, hun kan være så sta. Jeg går bort til Guro og Ingrid, de danser mot Betta og noen andre. Kroppen føles krøkkete, men Ingrid tar hånda mi. Jeg lukker øynene og lar henne føre meg. Først er bråket bare inni musikken. Så er det et eller annet som får meg til å åpne øynene. Ved vinduet står det flere og ser ut. Jeg går bort og stiller meg mellom Håkå og en som går i 1. nedi byen.

– Politi, gisper hun.

En patruljebil ruller opp ved siden av plenen. To politifolk kommer ut, to til beveger seg forbi nabohuset. Sammen går de mot postkassa, det står en liten gjeng der, og midt i den er Henke.

Han er hissig i kroppsspråket, nesten som en annen person. Likner litt på de gira fyrene i gågata, amferne, som Ida kaller dem: den samme maniske utstrålinga, som om han føler seg uovervinnelig. To av politifolka går nærmere. Jeg kan se at han spenner hele seg, fra nakken og ned. Enten roper han noe, eller så spytter han. Da den ene politimannen tar grep rundt overarmen hans, dytter Henke til han.

– Herregud, sier noen.

Politimannen er svær, han slår armene rundt Henke som rykker kroppen sin bakover og sparker han i skinnleggen, det er det siste jeg ser før noen roper:

– Av med musikken!

En politidame brøyter seg vei til anlegget og roper noe til Ulla, som trykker på telefonen. Det blir bråstille, bare subbinga fra noen bein høres. Først da tenker jeg over at alle går med sko inne, at gulvet må være dritskittent.

– Hvem er ansvarlig her? roper dama, før en politimann går bort til henne, jeg tror han sier «Han er
identifisert».

Jeg ser ut og rekker så vidt å få et glimt av baklyktene idet bilen ruller forbi rosebusken til naboen. Hvis jeg hadde gått ut og prøvd å roe han ned, ville han dytta til meg også? Jeg kikker bort på Jesper. Han ser like dum ut som jeg føler meg, med åpen munn og store øyne. Politifolka går inn på kjøkkenet. Noen sier de skal snakke med Sean.

– Stakkars fyr, sier Betta.

– Hva leter de etter? sier Ida, hun klemmer hånda mi.

– Dop, sier Vetle.

Han vender seg mot meg:

– Har du noe?

 

Det er mørkt i alle vinduer, og jeg hamrer på døra. Jeg har halvannen time fri, nok til å høre hva som skjedde, kanskje trøste han på en eller annen måte.

– Henke! Lukk opp! roper jeg og banker igjen.– Henke!

Jeg strekker meg for å sjekke om nøkkelen ligger over dørkarmen, men aner en skygge og stopper midt i bevegelsen. En mann nærmer seg trappa. Det tar noen sekunder før jeg skjønner at han ikke skal forbi.

Han ser på meg:

– Hei der, kjenner du Henrik?

Jeg nikker. Han nøler litt:

– Ja, jeg er faren hans.

Han er lav, kanskje ikke høyere enn 1,70. Der Henke er hengslete, er kroppen til faren kompakt. Det gråner rundt ørene hans, men han har fremdeles hår, også på toppen.

Jeg merker at han prøver å virke vennlig, men også at det er noe oppgitt over han.

– Virker ikke som han er hjemme, sier jeg.

Han nikker:

– Jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen, sier han. – Se til huset.

Først nå legger jeg merke til at han har en vaskebøtte over armen. Det henger signalfarga kluter over kanten.

– Jeg kan hjelpe deg, sier jeg, – hvis du vil.

Han ser skrått på meg.

– Jeg pleier det, sier jeg. – En liten vaskejobb, innimellom, siden jeg går der.

Jeg peker mot skolen, armen min ser tafatt ut. Han nikker.

– Knut, sier han og rekker fram armen, og i et glimt ser jeg likheten likevel, noe med nesa og de runde øynene, selv om farens er blå.

– Guro, sier jeg, og angrer. Er det en jeg ikke hadde trengt å ljuge til, så er det faren til Henke.

Han begynner med overflatene. Først stua, så badet, gangen og til slutt yttergangen.

– Kanskje du vil ta kjøkkenet? sier han, og jeg nikker, men blir stående og se etter han idet han går inn på soverommet.

Det surner i kjakene idet jeg går over terskelen. Jeg åpner kjøkkenvinduet på vidt gap, likevel er det nesten så jeg smaker stanken. Gammelt fett, dyreblod. Det er bare halvannet døgn siden øl og vin og chilinøttrester pumpa ut av meg og ned i doen på Sour. Etter festen til Sean var det ingenting som kunne stoppe oss, eller om det var gjengen til Betta som gjorde at vi kom inn, Ida og jeg fikk til og med en gratis drink av noen. Mens jeg skylte ansiktet over den skitne vasken, skrev jeg en melding med venstrehånd. Alt bra med deg? I det samme jeg sendte den, så jeg at den var feilstavet. «Alt brs med deg?»

Det gror mugg i noen av glassene. Jeg åpner krana, skyller ut av dem, ett etter ett, sorterer dem i høye stabler.

Jeg er nesten til bunns i kummen da jeg ser sprøyta. Den ligger nederst i vasken, plasten stikker opp fra sluket. Jeg tar tak i plastenden og hører en tynn skrapelyd av metall mot metall idet jeg løfter den. Jeg bøyer meg ned, sprøytespissen sitter fremdeles i, nåla stikker ned gjennom et av hullene i sluket. Jeg vrir meg vekk, tørrbrekker meg over en kjele. Så setter jeg meg på huk, åpner skapdøra under vasken og løfter sprøyta så forsiktig jeg kan over kumkanten og ned i søpla. Små bananfluer kretser rundt der inne, en av dem setter seg på tuppen. Den kan ikke ligge sånn. Jeg tar i plastenden igjen og stikker spissen inn der søpla ser mykest ut. Spissen glir inn i noe brunprikkete, restene av et eple eller rundstykke, kanskje leverpostei, før den fester seg.

Jeg skynder meg å knyte posen. Bærer den ut forbi badet, der vannet renner, gjennom yttergangen og setter den utafor døra. Jeg står og ser på den, jeg må vaske hendene, men den kan ikke stå der heller. Til slutt, på sokkelesten, tar jeg de ti trinnene ned til søppeldunkene. Det er fremdeles tre kvarter til engelsken begynner. Jeg skulle ha skrevet en halvside om nasjonalitet, men forter meg tilbake og skrubber kummen. Tapper i vann og begynner å vaske opp. Børsten er grå, og det er ingen steder å sette det som er rent. Når mamma ikke er hjemme, setter jeg oppvasken opp ned på et kjøkkenhåndkle, og så tørker den av seg selv. Nå bruker jeg tørkerull, tørker en og en ting ettersom jeg vasker dem. Hvis det finnes et håndkle et sted, vil det ikke være reint. Sju minutter før timen begynner, tømmer jeg kummen. Gulvet er fremdeles seigt og skapene grå rundt knottene, men i det minste er overflatene nakne og benken rein.

På gangen hører jeg skubbelyder fra stua og kikker inn. Knut vasker gulvet med langkost. Det ser ut som et annet rom, bare vinduene er like skitne.

– Jeg må gi meg nå, sier jeg.

– Ja vel, sier han, det ser ut som han prøver å smile.

– Takk for innsatsen, da.

– Bare hyggelig, sier jeg.

Jeg merker at han nøler, jeg skulle tatt på meg skoa før jeg sa noe.

– Betaler Henrik deg, altså?

Jeg nikker og prøver å smile.

– Da må jo jeg også gjøre det, sier han og retter seg opp, tar seg til baklomma.

– Ingenting å snakke om, sier jeg og rister på hodet.

– Timen min begynner nå, roper jeg, – ha det!

– Ha det, sier han, og noe som høres ut som «ta vare på deg sjøl».

 

Han står sammen med noen folk utafor butikken med merkeklær, og noe ved han er annerledes. Har han lagt på seg, på så kort tid? I de to ukene siden baklysene forsvant ned bakken, har jeg flere ganger forestilt meg at jeg så hodet hans i bakruta, og at jeg visste noe om hvordan han hadde det. Men jeg vet ingenting.

– Hold deg unna nå, sier Ida.

Han rykker til da jeg rører ved skulderen hans. Øynene hans er vidåpne, det tar et øyeblikk, så er det som om det klarner:

– Hey, jenta, sier han, og jeg tenker: Han vet ikke hva jeg heter.

– Jævler, sier en av de andre.

– Hva har skjedd, sier jeg.

Jeg tar Henke i armen, han river seg løs.

– Esset! roper Ida fra køen. – Nå går vi inn, kommer du?

Jeg dytter forsiktig i han, får han litt unna de andre. Han bokser ut i lufta.

– De har tatt Axel, sier han, pupillene hans er store, ville. Jeg vil tåle det som koker i han.

Ved bensinstasjonen står en russebuss og tanker, jeg kjenner igjen sjåføren fra skolen nedi byen.

– Få sitte på, roper Henke.

– At det var? sier hun.

– Få sitte på, fitte, sier han.

Hun rister på huet. Hjertet mitt dundrer i brystet. Jeg åpner munnen. Vil si at han ikke mener det, men kan ikke uten at han hører det.

– Russetida er over, roper han og bokser ut mot bussen. Hun gir han fingeren, men det er meg hun ser på da hun skrur på tenninga. Opp hele Klostergata kjenner jeg blikket hennes på meg.

I det grå rommet klamrer jeg meg til kroppen hans med en følelse av at jeg allerede har mista dette, samme hva det har vært. Han merker det ikke da jeg står opp i femtida. Jeg går hele veien hjem, kald og tom, men klarer ikke grine, og hjemme klarer jeg ikke å sovne. Mamma er på kjøkkenet da jeg står opp rundt halv ti. Hun spør ikke hvor jeg har vært. Setter bare en kopp te foran meg og tar meg rundt skuldrene.

– Egg?

Jeg nikker. Teen gjør meg roligere, men jeg har ikke kontroll over hendene, etter en halv skive gir jeg opp.

– Gå og legg deg igjen, du, sier mamma. – Du kan fortelle mer etterpå, hvis du vil.

Det plinger stadig i telefonen, Guro og Ingrid er mest på. Hørt at bokseren er tatt for smugling? Vet du mer? Er alt OK? Men ingen av dem tør å spørre rett ut om Henke var med på det. Både NRK og lokalavisa har en sak fra i natt, med det samme dronebildet fra skogene nord for byen. Lokalavisa har ringet rundt stedet der beslaget ble gjort, en mann er arrestert, politiet kjenner til han fra før, de tror han har vært kurer. Jeg svarer på en melding fra Ida og skrur av. Står opp, men legger meg igjen. I sekstida dusjer jeg mens mamma steker en Grandiosa. Jeg kjenner kroppslukta hennes gjennom ostedunsten idet hun setter seg overfor meg; ville kjent den igjen hvor som helst. Jeg har nesten spist et stykke da hun ser på meg.

– Hva skjedde egentlig?

Jeg tar en pause i tygginga og ser opp.

– Kortversjonen? sier jeg.

Hun nikker.

– At det ikke blir noe mer.

– Med Espen? Så synd, sier hun.

Jeg trekker på skuldrene.

– Det er ikke Espen som har vært dust.

– Alle kan være litt dust, sier hun og smiler. Jeg ser ned, kan ikke vise henne mer. Bare merker at hun

lener seg fram, før hun legger hånda si over mi:

– Jeg vet det ikke kjennes sånn nå, men du skal møte masse folk.

Jeg svelger. Jeg kan ikke ha sovet der mer enn fem ganger, og aldri mer enn noen timer. Likevel kjennes det lenge siden den første natta, da jeg våknet av at han blåste meg mellom skulderbladene. Du må våkne du nå, hviska han. Du må hjem. Jeg skulle vekke deg om du sovna, husker du?