De kaller meg ulven

Hovedpersonen i De kaller meg ulven har i voksen alder foretatt en klassereise, og flyttet fra trange kår i blokkleilighet, til villastrøk og elbil. I utdraget er han på vei til barndomshjemmet sitt i Groruddalen for å besøke sin far, som har planer om å flytte tilbake til Pakistan.

Zeshan Shakar Gyldendal 2022

Utafor vinduet ser jeg den første stasjonen i Dalen. Baksida på et industribygg strekker seg i hele perrongens lengde.

Telefonen min vibrerer lavt. Jeg ser på displayet. Det er en melding fra Ada.

Jeg ser en episode til. Smilefjes, trekker-på-skuldra-emoji.

Jeg svarer med emojien med skeiv strekmunn.

Skal ikke spoile, svarer hun, og en emoji med glidelås over munnen.

Inne på banen er det lyst, hvite rør i taket, et venterom på hjul der noen stadig går ut av døra. De fleste sitter lenge nå. Nesten ingen nye kommer på. På setet lengst til sida for meg på firerraden sitter en kvinne og holder mobilen sin flatt framformunnen sin, høyttaleren er på. Hun snakker med en annen kvinne. To gutter med skolesekk sitter på firerraden overfor og snakker høyt om fotball, jeg får med meg navnene Modric og Benzema, men ikke noe mer. Banen er full av lydene fra Dalen. Jeg leter fram den lille hvite eska i jakkelomma. Jeg har airpods med støydemping.

Jeg åpner Spotify og skroller nedover biblioteket. Trykker på play. Bare én tone, et hint av en melodi, så jeg kjenner varmen bre seg fra fingrene og oppover armene, over brystet og halsen og til ansiktet, til ørene føles rødglødende rundt de hvite airpodsene. «Time is illmatic, keep static like wool fabric.» Jeg vil føle det sånn som det her, jeg vil varmes opp, jeg vil kjempe mot impulsen til å vri meg i setet over alt som kommer strømmende, altfor kraftig til at jeg kan sitte helt i ro. Jeg trenger å høre på den musikken akkurat her, musikken jeg nesten aldri spiller lenger, jeg har den sjelden på når jeg kjører rundt i bilen med Ada og Mariam, og heller ikke ofte når jeg kjører steder aleine eller vasker opp på kvelden. Jeg har den på når jeg er i Dalen, for jeg vil bevare den, hvis jeg hører på den andre steder enn akkurat her, vil den farges av de nye stedene, og sakte, men sikkert fortrenges.

I høyttaleren er det ikke lenger en med pakistansk aksent, men en mekanisk kvinnelig stemme som annonserer at drabantbyen er neste stasjon. Jeg hører det så vidt gjennom airpodsene, og da gutta framfor meg reiser seg, ser jeg speilbildet av meg selv i vinduet. Jeg blir sittende stille. Enda en gang skyter varmen opp. Det er det lengstlevende bildet jeg har av meg selv. Det er så tydelig, det utydelige speilbildet i T-banevogna. Jeg er ramma inn av mørket utafor, av lyset inne i vogna. Ansiktet mitt har dårlig oppløsning. De hvite hårstråene det har kommet så mange av blant skjeggstubbene og ved tinningene, blir usynlige. Jeg ser mer svartsmuska ut. Ser mer ut som jeg gjorde. De blå jeansene. De hvite joggeskoene med den røde Nike-logoen. Den svarte anorakken, nesten som en hettegenser. Jeg er hvem som helst i Dalen. Jeg er ingen her. Jeg er alle.

Jeg spretter opp fra setet og kommer meg ut dørene idet de skal til å lukke seg.

Det er ru, grå steinheller på perrongen. Føttene mine går i takt med føttene foran meg. Taktfast ekko gjennom den overbygde stasjonen. Ved trappa opp fra perrongen trekker folk automatisk til venstre, for å kutte hjørnet når de kommer opp. Jeg går til høyre. Noen meter lenger å gå, men fri bane. Til venstre blir det kø, brystkasser treffer rygger, skolesekker. Jeg kommer til å være oppe før dem. Jeg veit ikke om noen av dem tenker på det sånn.

Jeg stopper opp på toppen av trappa og ser på veggen framfor meg. Det pleide å være barneansikter fra hele verden her, veggmalerier som strakte seg fra kant til kant, fra steinheller til tak, malt i skrikende farger. Nå er det vanlige tegninger. Av hus, blokker, sykler, biler, fotballmål. Drabantbyens navn står i det ene hjørnet. Alt er malt i lyse, duse farger, som om det er brukt for mye vann på penslene. Det kjennes som om de har tatt bort hva vi er, hva vi var. Det her kunne vært hvor som helst, maleriene ligner på dem som henger på veggen i barnehagen til Mariam. Jeg får ikke helt til å mane fram bildet av henne, hun er feil plassert her, som når man plutselig møter en kollega privat.

«Unnskyld», sier noen bak meg. Jeg snur meg. Det er gutta som satt overfor meg på banen. De smiler kort, begge to. Jeg står i veien for dem, går et skritt til sida og slipper dem forbi før jeg følger etter ut av stasjonen.

Temperaturen ute minner meg på dalklimaet. Kuldegrop. Jeg nøler, det tar meg et brøkdels sekund å overvinne vanen med å fortsette mot venstre, mot leiligheten vi en gang bodde i, alle tre. Jeg går til høyre og følger en gate som går under noen bjørketrær. Det drypper fra de nakne greinene. Dråpene trommer på hetta på anorakken. Bak trærne er det en terrasseblokk som skråner oppover i sju etasjer. Og så enda en. Jeg fortsetter mellom blokkene, omringa av dem på begge sider, en dal i Dalen, et elvedelta fullt av bekker, folk sprer seg ut på de smalere stiene som leder til hver av blokkene. Gatene blir liggende brakk. Terrasseblokkene fortsetter, noen av dem har små flater med asfalt som binder dem sammen, dekka med et tynt lag snø, og skilt festa i veggen på en av blokkene, hvor det står: «Ballspill forbudt».

Blokkene viker til side til slutt. Jeg er ved en bilvei. En lang og smal bro går over veien. Gatelyktene i hver ende gjør snøen gul. Midten av broa er helt mørklagt. Det kribler i føttene. Jeg er ved Morgenlysets bro.

Den minner om broa jeg ville kommet til om jeg hadde gått til venstre ut av T-banestasjonen. Den mora mi og jeg har gått
over så mange hundre ganger. Som dagen etter at hun hadde lest Mio, min Mio for meg. Jeg ville løpe over broa, som om vi satt på hesten Miramis, hun Jum-Jum, jeg Mio.

«Kom igjen», sa jeg.

«Løp, du», svarte hun.

«Men du er Jum-Jum.»

«Jeg kan ikke løpe.»

Jeg maste. Dro i jakka hennes.

«Jeg kan ikke løpe», gjentok hun og løsna grepet mitt.

«Alle kan løpe.» Idet jeg sa det, innså jeg at selv om jeg hadde sett henne forte seg, hadde jeg aldri sett henne løpe.

«Hvorfor kan du ikke løpe?» spurte jeg.

«Huet», svarte hun. «Løp du.»

Jeg ser rundt meg. Fortsatt er gatene øde. Under broa kjører en bil. Hjulene spinner på det glatte føret, men den kravler seg videre. Jeg venter til baklysene er helt ute av syne. Så setter jeg den ene foten i bakken, vrir tuppen av skoen til den har kontakt med asfalten, og tar sats. Jeg spurter. Pusten river i halsen etter bare noen sekunder. Skoa drar slapset oppover leggene, ryggen, jeg er nesten midt på, i det aller mørkeste, jeg er usynlig, jeg er en idiot der jeg løper, jeg ler av meg selv, men klarer ikke stoppe å løpe, vil ikke. Jeg jogger de siste meterne over til den andre sida av broa og hiver etter pusten. Jeg ser blokka hans. Den er et grått, massivt fjell. Som om den har steget opp og dytta de andre blokkene til sida. Et fjell på ti etasjer, med verandaer med rødoransje pleksiglass.

På sitt peneste ligner de på fjellbjørka om høsten. På sitt styggeste ser det bare ut som sprukne plastplater.

Det er en stor tavle med ringeklokker ved døra. Ved sida av dem er det en plakett med gateadressen og kommunens logo. Kommunens blokk. Etternavnet mitt står på en av ringeklokkene. Blokkbokstaver bak mer sprukken plast. Noen av de andre ringeklokkene har teipbiter oppå og etternavn skrevet med kulepenn, en har et navn skrevet med tjukke, røde tusjstreker rett på plasten, en er brent med lighter, et av hjørnene er en stivna dråpe. Noen av ringeklokkene mangler navn.

Jeg tenker på megleren igjen, på hva hun sa da jeg spurte hvem som hadde kjøpt nabohuset, som blei solgt noen dager før vårt. Hun visste ikke. «Det var kollegaen min som solgte», sa hun, så smilte hun beroligende, «men det er jo ikke hvem som helst som kjøper i denne prisklassen. De er nok ålreite folk.»

Jeg trykker på navnet mitt. Da jeg løfter fingeren, sitter ringeknappen fortsatt fast, før den sakte beveger seg utover. Jeg venter. Det er stille. Langt borte er det noe som høres ut som en brøytebil. Om noen minutter kommer den til denne blokka. Hans blokk. Hva blir igjen etter ham om en uke? En ringeklokke uten navn, eller med et annet navn. Ingen dører jeg kan åpne i Dalen med etternavnet mitt på. Ingen fysiske spor igjen.

Skal han bare dra? Som mora mi gjorde, bare dra.

Jeg trykker ringeklokka inn igjen, lenger nå.

Han svarer. «Hello?»

«Assalamu aleykum», sier jeg.

Døra gir fra seg et lite klikk.

Lyset inne i oppgangen er ikke like gult som det pleide å være. Det kom nye lysstoffrør i taket for noen år siden. Nå ser alt mer gjennomsiktig ut. Beige vegger. Grå linoleum på gulvet, den lukter av plast, blander seg med en svak eim av salan som ligger i lufta. Han bar på en pizzaeske fra en sjappe nede i byen første gangen han tok med meg hit. Blokka var fortsatt så ny for ham at han rota med å finne riktig nøkkel da han låste oss inn i oppgangen. I postkassa lå det et velkomstbrev fra kommunen. Retningslinjer for leietakere i kommunal bolig. Han rota med nøklene til postkassa også. Han ville ikke ta heisen, selv om jeg hadde trykka på den, selv om det var tre etasjer opp og han bar på pizzaen. Jeg skjønte seinere at det var i heisen de brukte sprøytene lå. Men alt det andre så jeg. Håndavtrykket på veggen i trappegangen, dratt nedover, lange og tynne fingre, brune, som dritt. Jeg hørte bjeffene, som fra en bikkje, før jeg så mannen med langt, pistrete hår, den hårete magen bulende ut av en altfor liten T-skjorte, som stirra mot oss mens han bjeffa, øya hans var bare glass. Han så rett gjennom oss. Likevel hilste faren min på ham, hilste som om han kjente ham, som om han ville gjøre ham normal.

Det knirker fra lysstoffrørene. Jeg tar heisen. Ingen sprøyter. Det er flere barnefamilier her nå enn før. For ti år siden blei en haug av toromsene slått sammen til større leiligheter. Snart slår de inn veggene mellom enda flere av dem.