Felefeber

18 år gamle Torleif har dratt tilbake til hjembygda etter to år, hvor han føler seg tvunget inn i skapet igjen. I forbindelse med et oppdrag om å undervise andre elever i å spille hardingfele, møter han felespilleren Horimyo som han forelsker seg i.
Sammen med Horimyo føler Torleif seg trygg og han åpner seg opp og forteller om morens død. Vil Torleif tørre å være seg selv i hjembygda?

Elin Hansson Cappelen Damm 2023

Hvis du aldri har opplevd tretten feler som snakker sammen, er du et fattig menneske. Det mener jeg. Det er lite som er så slagkraftig som tretten hardingfeler. Hvis det ikke er bra, er det for jævlig. Kanskje det verste du kan høre på. Men hvis det er bra, som nå, så er det magisk. Det føles ikke lenger som om det er vi som spiller, men at felene synger sine egne sanger. Og for hver nye slått vi spiller, er det som om vi rykker et hakk lenger opp. Jeg har bare lyst til å fortsette da Anne viser T-en i lufta for å signalisere at vi er ferdige. Jeg fanger de andre spelemennene med blikket, og sammen får vi overtalt felene til å stoppe.

– Det der, begynner Hans Christian.

–… var bare, fortsetter Eline.

– Fette nais, avslutter begge gubbene i kor.

Da må jeg le. Høyt. For akkurat det uttrykket var vel det siste jeg hadde sett for meg at noen skulle si. Men det passa.

– Folkens, jubler Anne og klapper mot gipsen. – Dere hadde driven. Takta. Alt. Dette her lover bra for i morgen, altså.

Jeg klarer ikke la være å glise.

Det er lenge sida jeg har følt meg sånn. Lett. Glad. Uten at den svarte steinen tynger i magen. En liten del av meg hadde vel aldri trodd at jeg kunne føle det sånn igjen. At de følelsene hadde blitt vaska vekk, etter den gangen nede ved elva. Og akkurat da jeg ikke trodde det gikk an å bli gladere, kommer Horimyo bort. De mørkebrune øya skinner om kapp med gullet i treskiva.

– Magisk, sier han.

Jeg blir helt tørr i munnen. Og kjenner et røsk i magen, som om jeg har blitt hekta på en diger krok. Herregud, jeg må jo si noe snart, ellers kommer folk til å tro at jeg har fått slag.

Akkurat som goffa.

– Øøøø, ja, sier jeg. – Det var ikke så verst.

– Hallo! Ikke verst, sier Wilhelmina og kaster på håret, – vi var amazing!

Og nå ler alle sammen, inklusive Horimyo og Anne. Jeg kjenner at jeg rødmer, men det er ikke så farlig når det er så god stemning som nå.

– OK, da, sier jeg. – Så var vi amazing! Men nå må vi ikke jinxe det, heller.

Anne skjønner tankebanene mine og legger til: – Det siste dere gjør før dere legger dere i kveld, er å spille slåttene. Husk på overgangene! Djevelen ligger i detaljene.

Eline og de grå musene nikker alvorlig.

– Men nå må vel dere videre for å hjelpe studentene på tradisjonsmat? sier Anne og ser på klokka. – Var det ikke kvart på tre dere skulle være med å bære over lapskausen og det hjemmebryggede ølet?

Så får alle tolv det plutselig travelt med å komme seg av gårde.

Jeg hjelper de andre lærerne med å stable stoler og sette ut bord, slik at det blir et passende stort dansegølv foran scena. Horimyo og studentene hans holder fortsatt på å dekorere scena, men litt etter litt forsvinner studentene hjem. Og i firetiden stikker alle de andre lærerne. Plutselig er det bare han og meg igjen i hele lokalet.

Jeg blir trukket mot ham, klarer ikke å stå imot.

Han står på toppen av ei gardintrapp og justerer på treskiva med gullnervene.

– Ja, nei, sier jeg og sparker forsiktig i scenekanten. – Jeg får vel gå hjem.

Horimyo snur seg. Han røsker en siste gang i treskiva. Den henger like støtt som Gråfjell. Og så går han ned til meg.

– Jeg har tenkt mye på det du sa til meg i går.

Blodet koker inni meg.

– Det om moren din.

Han ser meg rett inn i øya, og de øya, de øya er blankere enn fjorden under Gråfjell. Sikkert djupere også.

– Å, sier jeg.

Det kommer ut som et lavt sukk.

– Det var modig å si det, sier han.

Så kommer han enda nærmere. Ansiktet lyses opp av ei strime sol. Hjertet overdøver duren fra bilene som kjører forbi på riksveien. Han legger hånda si på skulderen min og klemmer til. Og igjen føles det som om noe slår ned i meg. Det strømmer varmt fra ryggraden og utover i kroppen. Og jeg veit ikke om det er fordi jeg har godfela på ryggen, at den gir meg et lite puff. For jeg svaier framover og før jeg egentlig har fått tenkt meg om, tar kroppen over. Hånda mi går opp til ansiktet hans. Leppene mine finner hans. Nesa blir full av den søtlige duften av furu. Blodet suser i øregangene i minst hundre desibel. Og plutselig går det opp for meg hva jeg har gjort:

Jeg kyssa Horimyo!

Jeg KYSSA Horimyo.

På Stabburet! I Fittlausbygdi!

Lyden av en bil som ruses ute på parkeringsplassen splintrer stillheten. Jeg snur meg. Først da oppdager jeg at en av nødutgangene står åpne, og at det er mulig å se rett inn.

Å. Herre. Gud.

Jeg beiner.

Ut døra.

Kræsjer nesten med en svart BMW ute på parkeringsplassen. Er det Stig-Rune? Jeg kikker inn frontruta, men sola reflekteres og jeg ser bare skyer. Pokker! Jeg brøyter meg vei inn i krattet. Løper. Til jeg er skauen og skauen er meg. Så legger jeg meg ned i mosen. Hjertet dunker og dunker. Det er som bassen i en elendig russelåt. Ontz-ontz-ontz. Hva skjedde nå? Kyssa jeg virkelig Horimyo? Eller drømmer jeg?

Da kjenner jeg felekassa stikke meg hardt i korsryggen, og jeg setter meg opp. Den er blitt litt våt i kanten. Pokker! Det siste jeg trenger nå er å ødelegge godfela dagen før folkemusikkpuben. Jeg skynder meg å åpne skrinet, men fela ligger der uforstyrra. Jeg reiser meg, legger feleskrinet på ei stubbe, mens jeg børster av meg barnålene. Da hører jeg suset fra elva. Det blir sterkere og sterkere. En del av meg har lyst til å løpe til steinen. Ta sats. Hoppe. La vannet omslutte kroppen. Synke ned i mørket. Og aldri, aldri, aldri komme opp igjen. Men så kjenner jeg den søtlige dufta av furu i nesa. Leppene til Horimyo mot mine. Jeg blir varm, som om jeg har feber. «Felefeber». Kanskje det ville hjelpe hvis jeg spilte den slåtten nå? Kanskje noe av angsten slipper taket da?

Jeg åpner feleskrinet igjen.

Tar ut fela.

Klimprer på strengene.

Stiller kjapt ned bassen.

Så begynner jeg å spille.

Først er det som om suset fra elva kommer nærmere, men så går det opp for meg at det er vinden i tretoppene som lager bruset, og da klarer jeg å slappe av. Slippe tonene fra slåtten inn i huet. Inn i hjertet. Og for hver runde forsvinner litt av angsten.

Men så hører jeg at det knekker i en kvist lenger borte.

Jeg slutter umiddelbart å spille.

Er det elgen?

Jeg reiser meg.

Kroppen skjelver.

– Harro? sier en stemme jeg kjenner.

– Horimyo?

Og plutselig kikker han fram bak ei bjørk.

– Tolreif?

De mørke øya ser bekymra ut.

– Er du OK?

Herregud. Han løp etter meg for å sjekke at alt var i orden med meg. Og da velter følelsene fram i meg som en gigantisk foss.

– Sorry! Unnskyld!

Stemmen skingrer.

– Jeg veit ikke hvorfor jeg løp, ljuger jeg. Jeg veit det jo egentlig. Jeg løper fordi jeg er feig. Altfor feig til å innrømme alt jeg føler. Men det tør jeg i hvert fall IKKE å si. Herregud, hva pokker er det som skjer med meg? Hva er det han gjør med meg? Hvem er jeg? Det føltes jo ikke sånn da jeg og Kim klina den gangen. Ikke litt engang. Men dette her. Det er opera. Det er Grieg. Det er Myllargutens bruremarsj. Og alt på en gang.

– Du, sier Horimyo rolig.

Han kommer nærmere.

Så legger han frakken forsiktig rundt skuldrene mine.

– Du er fantastisk. Du trenger ikke forklare noen ting.

Og så tar han henda opp til ansiktet mitt. Holder det, fast, fast. Mens han ser på meg.

– Kan jeg få lov til å kysse deg? spør han.

Alle hårene på kroppen reiser seg.

– Ja, hvisker jeg.

Og så kysser vi. Og jeg bare veit at jeg aldri kommer til å bli det samme mennesket igjen.

 

Den kvelden er som på film. Solnedgangen maler bygda i alle regnbuens farger. Vinduene på akademiet blinker forlokkende i rosa. Innsida av hånda til Horimyo føles som fløyelen i feleskrinet, mjuk og deilig. Og jeg har lyst til å rope til alle at dette er kjærlighet. Men det er ingen ute. Ikke engang Gunn fra butikken.

– Har du lyst til å være med inn, spør Horimyo da vi kommer fram til døra hans.

Jeg er tørr i munnen. Ordene sitter fast i halsen, så i stedet for å si noe bare kysser jeg han. Vi snubler inn i den mørke stua. Horimyo får på lyset, og nå skjønner jeg hvorfor han lukter så intenst av furu. Veggene i den lille laftastua er ubehandla, og enkelte steder siver kvaen ut i små honninggule bobler. Jeg blir helt høy av å trekke inn lufta her. Men jeg får ikke tenkt så mye mer på det, for Horimyo leier meg videre
inn på soverommet. Vi kysser. Han tar av seg jakka og henger den på stolen ved sida av senga. Ser på meg. Så kler han sakte av seg genseren, T-skjorta, den mørkegrønne buksa og sokkene. Han står igjen i en liten svart bokser.

Jeg svelger. Hjertet dunker så høyt at jeg er sikker på at det kunne ha overdøva anlegget på Stabburet.

Så legger han seg ned på senga og ser på meg.

Jeg slenger frakken på gølvet, kipper forsiktig av meg skoa og hopper oppi til han.

Vi kysser igjen.

Han åpner beltet på buksa mi uten å se ned en gang. Og før jeg veit ordet av det ligger jeg ved sida av ham i bare bokseren sjøl. Da hører jeg en hissig vibrering på gølvet. Føkk verden, tenker jeg, den eneste som betyr noe nå er Horimyo. Å kysse han er som å falle. Jeg mister helt festet, og bare daler, ramler, seiler gjennom verden. Som i en slått ingen har komponert ennå, hvor tonene bare svever inne i huet på spelemannen og venter på å bli fanga. Lett, lett, som en springar på ljøsblått. Gud, hvis du finnes: Takk for at du lagde Horimyo. Takk for at du sendte han til Norge. Takk, takk, TAKK.

Da banker det plutselig på døra. Tre lette bank som får hjertet mitt til å stoppe. Jeg spretter opp fra senga.

– Hva skjer, sier han og kikker opp på meg.

– Noen banka på døra, hvisker jeg.

– Jeg hørte ingenting, sier han og gjesper. – Kom tilbake…

– Hysj! sier jeg.

Og da hører jeg det igjen. Tre dunk, litt hardere denne gangen. Jeg blir kald, kjenner at jeg får gåsehud, men ikke på den gode måten.

– Chikushō, sier Horimyo, og så kommer han seg ut av senga. Kaster på seg T-skjorta og den grønne buksa, kikker seg i speilet som henger over kommoden og rufser håret på plass, før han går ut i stua. Jeg rasker til meg klærne mine, og får dem på, før jeg gjemmer meg bak døra på soverommet.

– Hei, Malianne, sier Horimyo.

Stemmen er lys.

– Du har vel ikke glemt oss, sier ei dame og ler.

Med ett ser jeg henne for meg, læreren med museflettene og lusekofta. Hu som hadde fått grått hår etter den første uka
med undervisning.

– Kintsugikurset med syklubben? fortsetter hu.

– Unnskyld, sier Horimyo, – fra bunnen av hjertet mitt: Unnskyld, det hadde jeg helt glemt.

Hu ler den klukkende latteren igjen.

– Å, det går så fint så, skal vi dra nå da, eller?

– To sekunder, sier Horimyo. – Jeg må bare …

Jeg hører at han leter etter de rette ordene, uten å finne dem.

– To sekunder, sier han igjen og så lukker han ytterdøra.

Først da tør jeg komme fram. De mørke øya ser spørrende på meg.

– Gjemte du deg?

Jeg blir plutselig flau. Herregud, for en utrolig barnslig ting å gjøre.

– Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, sier jeg.

Og det er i hvert fall sant. For hva skal vi gjøre nå?

Horimyo ler, og jeg tror han tenker på det samme som meg, for han sier:

– Ikke jeg heller. Jeg hadde helt glemt at jeg skulle holde det kintsugikurset i dag. Kan du tilgi meg?

Tilgi han? Med de øya! Det er det letteste i hele verden. Jeg har lyst til å rope til han at med meg kan han gjøre hva han vil. For så lenge jeg kan kysse han og snuse inn dufta av furu, så betyr ingenting annet noe.

– Sjølsagt, sier jeg.

Da trekker Horimyo meg inntil seg. Han klemmer meg varmt, men bestemt.

– Vi kan jo møtes her etter puben i morgen isteden?

Hjertet spretter som en hallingdanser på speed.

– Mener du det?

Da trekker Horimyo meg inntil seg igjen og gir meg et kyss. Det går et støt igjennom magen, og jeg er glad for at jeg har på meg klærne igjen, ellers hadde han sett hvor gira jeg egentlig er.

– Sees i morra, da sier han. Smiler.Og så går han ut i stua og lukker døra etter seg.

Jeg biter meg i leppa.

Den smaker ennå av han.

Da kjenner jeg et kaldt drag gå gjennom rommet. Jeg kikker ut. Vinduene på akademiet er ikke lenger rosa. Jeg plukker opp telefonen fra lomma på buksa for å sjekke klokka. Tre tapte anrop. Alle fra Tallak. Faen. Så snart jeg hører lyden av en bil som kjører fra parkeringa får jeg på meg skoa og begynner å småløpe oppover mot gamletunet. Tallak går i ring som ei pissetrengt bikkje inne på kjøkkenet til goffa. Øya hans blir svarte da han oppdager meg. Jeg kikker usikkert fra ham til goffa.

– Hva faen skjer, Tøllef? sier han. – Du skulle ha vært hjemme og laga middag til goffa for flere timer sida.

– Sorry, sier jeg og henger fra meg frakken på en ledig stol. Felekassa legger jeg oppå skjenken. – Lydprøva tok lengre tid
enn jeg trudde.

– Pisspreik! Jeg kjørte forbi Coop-en på vei hjem fra vakt, og da var dørene til buret låst.

Jeg veit ikke om det er fordi goffa har det så inni granskauen varmt på kjøkkenet sitt, eller om det er løpeturen opp lia, men svetten renner langs ryggraden som en våryr bekk. Og huet er varmt som ei kokeplate.

– Øøøø…

Da begynner goffa å humre borti stresslessen.

– Nå må du ikke være så streng mot Tøllef, sier han. – Ser du ikke at figgur’n er forelska?!

Tallak ser fra goffa til meg med åpen munn.

Han blunker forfjamsa, men så blir han seg sjøl igjen.

– Hakke du dame i byen?

– Øøø, sier jeg. Nå er det virkelig umenneskelig varmt her inne. Jeg reiser meg og åpner et vindu.

Tallak sukker oppgitt.

– Dame eller ikke. Du må da for pokker kunne komme hjem og lage middag til goffa. Det var jo det som var avtalen.

Jeg bøyer nakken.

– Jo da, sier jeg. – Kan stikke ned og hente ei fjordlands pakke nå, jeg.

Så skynder jeg meg ut av kjøkkenet og ned trappa til kjelleren. Det er godt og kaldt her nede. Jeg bruker god tid på å omrokere kålhuene til goffa mens jeg kjenner at kroppen kjøler seg ned. Så plukker jeg med ei pakke torskegryte og går opp. Tallak har slutta å vimse rundt som ei plaga bikkje. Han står rett opp og ned i brannmannsposituren sin og kikker ned på meg.

– Du kan gå nå, sier jeg. – Jeg klarer å koke vann.

Han himler med øya. Men heldigvis går han uten noe mer om og men.

Jeg heller vann i en kjele og setter den på plata. Goffa stabber

rundt kjøkkenbordet.

– Skal du ikke ha noe? spør han.

Jeg rister på huet.

– Ække sulten.

Han nikker.

– Jeg husker første gang jeg skulle hente gommo før en dans.

Han ler.

– Fikk ikke ned så mye som en pottit til middag, og mora mi blei så sur, for det verste hu visste var folk som ikke spiste opp maten. Hu gikk og smelte og skjelte hele ettermiddagen, men det gjorde ingenting, for da jeg henta gommo nedi bakken ved bensinstasjonen, hadde hu på seg en lysegul kjole. Og det var den fineste kjolen jeg noensinne hadde sett.

Øya til goffa blir blanke. Men han smiler for det, og legger den gode hånda på høyreskuldra mi og klemmer til. Da kjenner jeg plutselig den svarte steinen i magen igjen. For hvordan skal jeg forklare for goffa at personen som får meg til å skippe middagen aldri kommer til å gå i kjole, med mindre det er drag?