Knivtid
Knivtid er en samling korte tekster om historiefortelling. I dette utdraget vil du møte forskjellige personer som lager fortellinger sammen og som snakker om hva som gjør en historie god. Hvor langt strekker fantasien, og har fortellerkunsten noen grenser?
Hvor skal jeg begynne? sa jeg. Bare beskriv omgivelsene, sa Eduardo. Blir ikke det kjedelig? sa jeg. Begynn med en samtale, da, sa han. Mellom oss? sa jeg. Enten det, eller en indre dialog mellom deg selv og noen andre, sa Eduardo. Er det ikke bedre å gå rett inn i handlingen? sa jeg. Som i en James Bond-film, sa Eduardo. Som i en James Bond-film, sa jeg. Det kommer kanskje an på hvordan du gjør det, sa Eduardo. Men det er sikkert bra at begynnelsen på fortellingen sier noe om hvordan hele fortellingen kommer til å bli. Det er jo på en måte
det de James Bond-filmene gjør. OK, sa jeg. Så jeg bør først bestemme meg for hvordan hele fortellingen kommer til å bli, og så la det bestemme begynnelsen? Ja, eller omvendt, sa Eduardo. Du bare begynner, og så lar du det som blir begynnelsen, bestemme hvordan det blir med resten. Eller jeg kan skrive en fortelling med bare begynnelser, sa jeg. Nei, det blir dårlig, sa Eduardo. Eller en fortelling som bare er én eneste lang begynnelse, sa jeg. Det blir også dårlig, sa Eduardo. Men det er bare begynnelsen, sa jeg. Begynnelsen på slutten, sa Eduardo. Slutten på alt, sa jeg. Ordet «alt» betyr ingenting, sa Eduardo. Ingenting betyr alt, sa jeg. Slutt, sa Eduardo. Alt, sa jeg. Hvis du sier «alt» én gang til, får du deg en på trynet, sa Eduardo.
Kanskje du opplever at det er noe du har forstått, sa August. At du har fått en slags innsikt. Eller bare at et spørsmål har vokst i deg. Samtidig forstår du at den innsikten, eller det spørsmålet, ikke er noe du kan si eller forklare på en alminnelig måte med bare noen ord eller et par setninger. Og da skriver du kanskje en fortelling i stedet. Som heller bærer den innsikten i seg. Eller det spørsmålet. Eller i beste fall er den innsikten eller det spørsmålet, eller i det minste en slags levendegjøring av det. Jeg så August inn i øynene og nikket og prøvde å lage et ansiktsuttrykk jeg hadde sett folk ha på film når de blir fortalt noe alvorlig eller sjokkerende, eller noe plutselig går opp for dem. Men hva hvis det er motsatt? sa jeg. Hvordan motsatt, sa August. At du ikke forstår, sa jeg. At du helt mangler innsikt. At ingen spørsmål vokser i deg, og at alt i stedet bare føles – helt greit, egentlig. Kan du skrive en fortelling av det òg? August så på meg. Jeg kan ikke det, sa han. Men måten du spør på, gir meg en følelse av at kanskje du kan. Ja, sa jeg. Jeg har faktisk tenkt på en sånn fortelling. Den handler om noen som går på kafé. Og så, fordi det skjer en slags misforståelse, får de seg et gratis ostesmørbrød. August nikket langsomt. Han smilte ikke. Og så er det ostesmørbrødet bare kjempegodt, sa jeg. Og etterpå går de hjem til seg selv og sitter litt. August var stille i et par øyeblikk, og så sa han: Litteratur kan være så mye. Det var det jeg tenkte først, sa jeg. Men så ble jeg plutselig usikker.
De enkleste fortellingene er de beste, sa Joar. Hva er en enkel fortelling? sa Reidun. En gutt blir forelsket i en jente han ikke kan få, sa Joar. Eller en jente blir forelsket i en jente hun ikke kan få. Eller gutt blir forelsket i – OK, sa Reidun. Men hvorfor? Hvorfor kan de ikke få hverandre? Fordi, sa Joar. Gutten sitter i rullestol. Og fordi jenta er den peneste jenta på hele skolen. Så det er en slags ungdomsfortelling? sa Reidun. Og det er ikke noe hun synes selv, sa Joar. Det med at hun er den peneste jenta. Men hun har hørt det så mange ganger at det bare har smeltet seg inn i kroppen og blitt en del av henne. Og hun vet at det betyr at hun ikke kan bli sammen med en gutt i rullestol. Selv om de tilbringer masse tid sammen og liker hverandre kjempegodt. Men er de forelsket i hverandre? sa Reidun. Det vet vi ikke enda, sa Joar. Det er for tidlig. En annen ting vi ikke vet, sa Reidun – eller, vi får vite det nå – er at jenta har et forhold til gymlæreren. Og han er sikkert 40, sa Joar. Eller mer, sa Reidun. Men han er veldig rolig, og veldig pen og veldig sexy. Og han misbruker henne, sa Joar. Og gutten i rulllestol finner ut av det, og han er den eneste som kan redde henne. Jeg tenkte omvendt, sa Reidun. At den pene jenta misbruker gymlæreren? sa Joar. Kanskje ikke misbruker, men i hvert fall manipulerer, sa Reidun. Gymlæreren lever nemlig i et trygt, men kjærlighetsløst ekteskap. Han har ikke hatt sex på så lenge han kan huske. Og så blir han overtalt av den pene jenta til å ha masse sex. Masse sex? sa Joar. Ja, de har masse sex, sa Reidun. Og mens de har masse sex, tar hun bilder uten at gymlæreren vet det, og så bruker hun bildene til å presse ham for penger. Som hun skal gi til gutten i rullestol, sa Joar, fordi han trenger en kjempedyr operasjon for å kunne gå igjen. Vi har gratis helsevesen i Norge, sa Reidun. Det er en operasjon han bare kan få i Sveits eller Østerrike, sa Joar. Nja, sa Reidun. Jeg tror den pene jenta skal beholde pengene selv. For hun manipulerer også gutten i rullestol. Det er nemlig han som må ta bildene når hun og gymlæreren har masse sex. Han er amatørfotograf, sa Joar. Han liker å ta bilder av fugler og lasteskip. Og han har et sånt bra kamera, med en linse som kan ta bilder på kjempelang avstand. Det er også han som må stå for selve utpressingen, sa Reidun. Den pene jenta tvinger ham til det, og så tar hun pengene etterpå. Får han ikke en andel? sa Joar. Kanskje noen hundrelapper, sa Reidun. Men så er det noe som går galt, og alt kommer for en dag. Hva er det som går galt? sa Joar, men Reidun bare fortsatte. Det blir ramaskrik og rettssak, sa hun. Gymlæreren må i fengsel for å ha hatt sex med en mindreårig, og gutten kommer i fengsel for utpressing. Bare den pene jenta slipper unna. Og hun har fortsatt pengene, og reiser til Paris, hvor hun vinner en talentkonkurranse og får kontrakt med et modellbyrå. Og så reiser hun videre til New York, sa Joar. Hvor hun får masse jobb og tjener enda flere penger, sa Reidun. Og hun blir penere og penere og tynnere og tynnere og mer og mer ulykkelig, sa Joar. Og hun begynner å forstå at det med gymlæreren egentlig var et overgrep, sa Reidun. Mot gymlæreren? sa Joar. Mot henne selv, din idiot, sa Reidun. Og derfor begynner hun å hate seg selv, mer og mer. Og hun savner vennskapet med gutten i rullestol, sa Joar. Men ikke så mye, sa Reidun. Hun begynner kanskje å bruke kokain, sa Joar. Det har hun begynt med for lenge siden, sa Reidun. Og så møter hun nye menn hele tiden, som alle sier de vil hjelpe henne, men som bare misbruker henne enda mer. Og hun blir narkoman og anorektisk og mister modelljobber og klarer ikke å betale husleien. Og en dag da hun er på det aller laveste – hun driver kanskje og prostituerer seg på en parkeringsplass i New Jersey – forstår hun plutselig at det er gymlæreren hun egentlig elsker. Gymlæreren? sa Joar. Men han har jo misbrukt henne. Det er derfor han sitter i fengsel. Ikke fordi han misbrukte henne, sa Reidun. Men fordi hun var mindreårig. Likevel, sa Joar. Ja, kanskje, sa Reidun. Men følelser kan forandre seg over tid. Det skjønner jeg ikke, sa Joar. Hva handler fortellingen om nå? Den har blitt kompleks, sa Reidun. Den har fått mange lag. Jeg trodde vi skulle ha en enkel fortelling, sa Joar. Men Reidun bare fortsatte. Den pene jenta klarer å finne ut av hvilket fengsel gymlæreren sitter i, sa hun. Og får sendt ham en beskjed. Kanskje gjennom en slags egen fengsels-e-post. Eller så sender hun et fysisk brev, eller et postkort. Kanskje hun ringer? sa Joar. Nei, sa Reidun. Det tror jeg ikke. Men da gymlæreren får høre at hun elsker ham, går han til den største gjenglederen i fengselet og sier at han trenger hjelp til å rømme. Tomek, sa Joar. Hva? sa Reidun. Gjenglederen, sa Joar. Han heter Tomek. Han er polakk. Eller hviterusser. Gymlæreren forklarer Tomek at han elsker en kvinne som han forgrep seg på, og som nå sier hun elsker ham tilbake, og at han derfor må komme seg ut så han kan møte henne. Kanskje han ikke formulerer seg helt sånn, sa Reidun. Kanskje han bare sier noe om kjærlighet, og så sier Tomek at kjærlighet er et språk han forstår. Og han går med på å hjelpe gymlæreren, sa Joar. Men bare på én betingelse, sa Reidun. Tomek ser på gymlæreren med de mørke øynene sine, og så sier han: «Fra nå av er du min. Jeg eier deg, som om du var en ting. Som om du var en kopp eller en dobørste.» Og gymlæreren bare nikker og takker og sier ja til alt. Nå blir det liksom en enkel historie likevel, sa Joar. Men det tar månedsvis å komme seg ut av et slikt fengsel, sa Reidun. Sammen med to av Tomeks lakeier – hva heter de? Natan, sa Joar. Og Lezsek. Sammen med Natan og Lezsek, sa Reidun, hakker og graver gymlæreren en kjempesmal tunnel fra cellen og ned i kloakksystemet. Har vi ikke sett det før? sa Joar. Det gjør ingenting, sa Reidun. Gjenkjennelse er alltid bra. OK, sa Joar. Men vi skal ikke bruke så mye tid på flukten, sa Reidun. Det som er viktig å vite, er at den pene jenta nesten dør fordi hun må vente så lenge. Og at gymlæren nesten dør fordi han holder på å sette seg fast i den smale tunellen, sa Joar. Selv om han har fastet og trent masse yoga på cellegulvet, sa Reidun. For han kommer til å hakke feil. Det blir hull i et avløpsrør, og han må åle seg ut før han drukner i kloakk, sa Joar. Det blir et kappløp med tiden, sa Reidun. Et kappløp med driten, sa Joar. Nei, det blir det ikke, sa Reidun. Og så er han plutselig ute, sa Joar. I regnet, sa Reidun. Som liksom vasker av ham – begynte Joar, men Reidun løftet hånden, som for å advare mot noe, og det ble en pause. Så hopper vi frem i tid, sa hun. Tre måneder, sa Joar. Mer, sa Reidun. Ett år? sa Joar. Ett år, sa Reidun. Og gymlæreren og den pene jenta har åpnet et fitness-studio på Manhattan. Som går kjempebra. Det er et slags disco-fitness-studio, og de tjener masse penger og blir invitert på eksklusive fester, og har et vakkert hus i et vakkert nabolag i Brooklyn. Alt er så vakkert. Og så kommer gutten i rullestol tilbake, sa Joar. Han har sonet straffen sin og blitt en ung mann med masse tatoveringer. Nei, sa Reidun. Det er gymlæreren og den pene jenta som klarer å få ham løslatt. De leier en kjempegod advokat som får saken gjennopptatt. Får de en amerikansk advokat til å ta en sak i Norge? sa Joar. Jeg tror ikke vi skal henge oss så mye opp i det med land og sånn, sa Reidun. Kanskje vi har vært i Amerika hele tiden. Ja vel? sa Joar. Det var du som drev og snakket om helsevesenet i Norge. Jeg vet det, sa Reidun, men nå har vi kommet så langt. OK, sa Joar. Jeg synes kanskje du bestemmer litt mye nå. Hysj, sa Reidun. Det ender med at gutten i rullestol flytter inn hos dem. Og han har blitt en fantastisk fotograf. I fengselet har han tatt på én måte kalde, men også følsomme portretter av innsatte og fangevoktere. Nå går han til et galleri med bildene, og de lager en utstilling som blir en sensasjon i New Yorks kunstverden. Livet i den vakre og eksklusive delen av Brooklyn blir om mulig enda vakrere og enda mer eksklusiv. Gymlæreren, den pene jenta og gutten i rullestol, som nå er en ung mann med masse tatoveringer, lever med hverandre i en slags polyamorøs trekant, og den pene jenta blir gravid. Hun vet ikke hvem som er faren, og det spiller ingen rolle. Alt er bare suksess og idyll. Jeg er kanskje litt sulten, sa Joar. Men så en vakker dag, sa Reidun, dukker det opp en mild og stillfaren mann i sorte klær. Hva slags klær? sa Joar. Smale jeans og enkel T-skjorte, sa Reidun. Svarte Converse. Snauklipt hår. Han ringer på døren og spør om han får komme inn. Og fordi han er så mild og stillfaren, sier de selvfølgelig, og tar ham med inn på kjøkkenet hvor de gir ham en vakker og eksklusiv te. Den stillfarne mannen sier han heter Ilya og at han kommer fra St. Petersburg. Og så forklarer han, med den myke, men også litt hese stemmen sin, at det er Tomek som har sendt ham, og at han har en liste med navn på folk som gymlæreren skal drepe. Og så sier han at hvis gymlæreren ikke dreper folkene på listen, kommer han først til å voldta gutten i rullestol, som nå er en ung mann med masse tatoveringer, og så voldta den pene jenta, og så til slutt skjære fosteret ut av magen hennes og voldta fosteret. Nei, sa Joar. Det siste der er for mye. Nå går du for langt. Det er ikke jeg som gjør det, sa Reidun. Det er Ilya. Kom igjen, sa Joar. Ikke vær sånn. Skal vi ikke spise noe? Jeg tror det er akkurat dette fortellingen trenger, sa Reidun. En overskridelse. Men er den fortsatt enkel? sa Joar. Jeg tenker ikke på den måten lenger, sa Reidun. Måten og måten, sa Joar. Reidun trakk pusten, og så fortsatte hun. Når Ilya har drukket den vakre og eksklusive teen, reiser han seg og tar opp en sammenkrøllet lapp fra lommen. På lappen står det et dikt. Ilya ser på de andre i rommet, og så leser han diktet, som går sånn: «Dager med regn / og vennskap / som faller; Dager med sol / og døden / som kaller; Alle ting jeg kan / sagt med enkle ord; Jeg snakker som jeg må / med munnen / full av jord; Jeg bærer deg i hjerter / av knust svart glass; Som jeg moser ned i sluket / på det skitne toalettet / i mitt ensomhetspalass.» Joar så på Reidun. Fant du på det nå? sa han. Det var diktet Ilya leste, sa Reidun. Ja, det skjønte jeg, sa Joar. Men fant du på det nå? Det var Ilya som fant på diktet, sa Reidun. Han hadde det i lommen. OK, sa Joar. Kan du ikke bare snakke vanlig? Det er bare meg her. Reidun snudde seg og så ut av vinduet. Jeg er også sulten, sa hun. Hva skal vi spise?