Uke 40

Even går tredje året på videregående og har planene for framtida klare. Han har vært stormforelsket i den mystiske Iben som ikke har hatt lyst til å binde seg. Even begynner å komme seg over henne, men så får han en telefon som forandrer alt.

Taran L. Bjørnstad Aschehoug 2023

Uke 32

Det klemmer til under ribbeina hver gang et ukjent nummer dukker opp på skjermen. Jeg svarer hver gang, selv om jeg har bestemt meg for ikke å gjøre det. Jeg skal ikke snakke med henne mer. Aldri.

Likevel håper jeg det er hennes stemme jeg hører når jeg svarer. Det har bare vært selgere av mobiltjenester og spørsmål om å være med i undersøkelse hittil. Spørreundersøkelse fra forsvaret om opplevelsen rundt sesjon. Jeg husket nesten ingenting.

Nå er det et fasttelefonnummer som lyser på mobilskjermen. Jeg svarer denne gangen også. En mann sier navnet
mitt. Fornavn og etternavn. Med et spørsmålstegn etter.

– Ja, det er meg, sier jeg.

Hjertet slutter å slå.

Han presenterer seg med navn og sier hvor han jobber. Sier han er overlege i psykiatri.

Jeg har ingenting å si.

– Du kjenner Iben, ikke sant? spør han.

Det er ikke egentlig et spørsmål. Stemmen hans er sterk og dyp. Det er så vidt det kommer lyd ut av munnen min. Jeg kremter. Han spør hvor gammel jeg er. Hvor lenge jeg har kjent henne. Jeg svarer, som om jeg er på tiltalebenken. Som om jeg skal stå til rette for noe.

– Hva handler dette om? får jeg frem.

Stemmen min klistrer seg til ganen og vil ikke ut.

– Jeg har fått navnet ditt av Iben, sier mannen, – og hun har gitt meg tillatelse til å snakke med deg.

– Er alt bra?

– Det er en del jeg gjerne vil snakke med deg om, fortsetter han, – men jeg tenker vi kan gjøre det når vi treffes. Det beste hadde vært om du hadde hatt mulighet til å komme til kontoret mitt her på sykehuset.

– Når da?

Det høres ut som om jeg er i stemmeskiftet. Jeg kremter og gjentar spørsmålet.

– Så fort du har mulighet, sier legen.

Uke 32

Det står digre skilt med piler til forskjellige avdelinger. Det klør i ganen og stikker i hodebunnen. Jeg er allerede gjennomsvett, og tenker at Iben har funnet på et eller annet sykt. At jeg kan vente meg hva som helst.

Femte etasje. Venstre fløy. Akuttpsykiatrisk avdeling A.

Jeg spør etter legen som ringte. Glemte å notere navnet hans, så det blir en rar og klønete forklaring. Sykepleieren ber meg vente i gangen. Hun har et sånt nyvasket ansikt med milde øyne som sier at alt kommer til å gå bra. Kanskje hun tror jeg er syk i hodet. Hun hvisker at jeg skal sette meg.

Det ser ut som et vanlig sykehus. Eller, kanskje mer som et pleiehjem. Som der mormor er plassert. Noe grønne planter i digre potter. Stoler og bord langs veggene. Ikke så sterilt som der jeg var og fikset fingrene. Jeg ser ingen pasienter. Kanskje er de låst inne bak dørene her.

Psykiateren er stor og mørk, akkurat som stemmen, men han ser yngre ut enn jeg hadde forestilt meg. Er på fornavn, og snakker som om han kjenner meg fra før. Jeg følger etter ham innover i gangen til han viser meg inn en åpen dør til et kontor. Han ber meg sette meg i en lenestol og lukker døra bak oss. Rommet fylles av pulsen min.

Han setter seg ved skrivebordet og snur stolen mot der jeg sitter. Spør hvordan jeg har det.

Bra, sier jeg og vet ikke hva annet jeg kan svare. Sammenliknet med pasientene her har jeg det antakelig helt strålende.

– Har aldri møtt en psykiater før, legger jeg til.

Alt jeg sier høres like dumt ut, og det kjennes ut som om jeg har en pingpongball i halsen.

– Jeg er overlege her på avdelingen, sier mannen, som heter Atle med et etternavn jeg glemmer så fort han har sagt det.

Hodet er tett av tåke.

– Vanlig lege? spør jeg.

– Først blir man lege, og så kan man bli psykiater, sier han. – Takk for at du kom. Vil du ha noe å drikke? Vi har kaffe, te, til og med rød og gul saft.

Jeg sier nei takk. Han henter likevel to plastglass og fyller dem med vann. Setter det ene foran på bordet der jeg sitter, og det andre foran seg på skrivebordet.

– Hvordan kom du deg hit? spør han.

– Kjørte, sier jeg. – Fikk låne bilen.

– Du bor hjemme, eller?

Jeg forteller at jeg skal i militæret til sommeren. At jeg går i tredje videregående. Snart ferdig. Han nikker.

– Iben ble innlagt her på avdelingen for et par uker siden. Han legger albuene på knærne sine slik at han blir sittende lent mot meg. Han har et blikk som holder mitt fastlåst. Det er umulig å se bort. Jeg får summetone i ørene og blir bare sittende med øynene i hans.

– Hun har delt en del informasjon med meg, og hun mener det er nyttig for meg å snakke med deg.

Har hun beskyldt meg for noe? Jeg retter meg litt opp i stolen. Trekker i skjortestoffet på ryggen. Tenker på alle meldingene jeg ville skrive, men som jeg aldri skrev. Tenker på hvor forbanna jeg har vært, uten å si noe. Jeg har bare latt henne være i fred. Holdt meg unna.

– Hun har fortalt at dere har sett en del til hverandre. At dere har hatt et slags forhold? Jeg tenker det kunne vært fint om du forteller litt om hvordan du har opplevd det.

– Et forhold? Sier hun det? spør jeg.

– Hun sier hun har vært veldig opptatt av deg, forklarer han. – Hvordan vil du beskrive det?

– Jeg tror ikke man kan kalle det et forhold? Jeg har håpet på det. Lenge. Men det gjør jeg ikke lenger.

Jeg klarer heldigvis å la være å grine, men forteller det omtrent sånn jeg gjorde til mamma. Kjenner at jeg blir mer forbanna nå. Sint på meg selv, som har vært så dust. Så fjernt forelska i henne. Latt meg tråkke på, som Helene sier, og ikke forstått en dritt.

– Jeg skjønner at du føler deg såret, sier legen.

– Hun er ond, sier jeg. – I alle fall mot meg.

– Det tror jeg ikke Iben er, sier han. – Hun er ikke ond, men hun er veldig syk, og det kan hende hun har vært syk en god stund. Iben har nå alle tegnene på en alvorlig psykisk lidelse.

Er Iben bak en av dørene her? Ligger hun lenket i en seng? Sløv av medisiner? Jeg har bare sett sånt på film.

– Hun er lagt inn her på grunn av det vi kaller en akutt psykose, fortsetter han og holder blikket mitt fast igjen.

– Er hun så syk? får jeg frem.

– Så syk er hun, sier han og nikker. – Hun har gitt meg tillatelse til å dele dette med deg. Iben har slitt psykisk en stund, før hun nå ble alvorlig syk.

– Blir hun bedre av å være her?

– Hun kan bli helt frisk igjen. Det er målet vårt.

– Jeg har vært så ekstremt forelska i henne, sier jeg. – Men hun er helt umulig å forstå.

Jeg ser på bildet bak ham. Sebraer i feil farger. Ikke sorte og hvite, men med rosa og rød striper. Gule og grønne. Flytter blikket til hyllen og leser titlene på noen av de tykke bokryggene: Adferdsforstyrrelser. Diagnostiske retningslinjer. Psykiske lidelser. Tenker på den siste gangen vi var sammen og ser henne for meg i sofaen, og foran bokhyllen. Hun var rar, men var hun syk? Psyko?

Det ser ut som om legen kan se hva jeg tenker. Han nikker, uten at jeg har sagt noe. Eller kanskje sa jeg noe uten å merke det.

– Iben er flott, sier han. – En smart og fin jente, men som noen ganger kan bli veldig forvirret av egne tanker, og av og til går det helt i stå for henne. En måte å se det på er at hun mangler lynavleder. Hun blir ikke kvitt tanker, bekymringer og frykt. Alt setter seg fast i henne nå.

Jeg drikker alt vannet. Han fyller opp glasset mitt på nytt og setter det foran meg igjen.

– Men hva feiler det henne?

– Akkurat nå er Ibens oppfattelse av virkeligheten svært forstyrret. Hun har det vi kaller vrangforestillinger. Hun er psykotisk.

– Men hvorfor?

– Årsaksforholdene er sammensatte. Det kan handle om stress, eller hormoner, eller dramatiske hendelser og mye annet. I prinsippet kan alle rammes av psykiske lidelser. Iben har bare vært veldig uheldig.

– Er det noe jeg har gjort galt?

– Nei.

Jeg har lyst til å spørre hvorfor jeg er her. Vil si at jeg egentlig ikke kjenner henne. At vi bare har hengt noen få ganger etter den natten.

– Er det noe jeg kan gjøre for henne? spør jeg isteden.

– Iben har sagt at hun har følelser for deg, og hun har bedt meg om å fortelle deg noe.

Jeg nikker. Tenker på det han nettopp sa. At hun har vrangforestillinger. At det er derfor han har forklart det. For at jeg skal skjønne at hun kan si mye rart og at følelsene hun har for meg også er en vrangforestilling.

– Og det jeg skal fortelle deg nå, kommer nok til å gå sterkt inn på deg, sier han.

Jeg ser på sebraene igjen. Blodet pumper så hardt i hodet at det stikker i ørene.

– Iben er gravid.

Fargene i sebrabildet flyter i hverandre. Det kjennes som om jeg synker, og jeg hører stemmen hans fra et sted langt over meg.

– Hun er i tredje trimester, fortsetter han, – som betyr at det har gått to tredjedeler av svangerskapet.

Han ser på meg. Blunker. Jeg ser skjortebrystet hans bevege seg inn og ut. Han puster sakte og rolig. Han forteller at Iben er gravid, som om det er en normal ting å si. Iben gravid, sier han med hendene rolig foran seg på bordet. Han er lege. For ham er det en vanlig dag på kontoret. Det er biologi. Celledeling. Gravid.

Psycho Killer? Qu’est-ce que c’est?

Iben er gravid. Sier han det? Jeg får ikke puste. Jeg faller nedover og nedover, og har ingenting å holde meg fast i. Jeg får ikke fylt lungene skikkelig.

Han peker på vannet mitt. Nikker. Hånden min skjelver så jeg søler vann utover bordet.

– Hun har oppgitt deg som barnefaren, sier han.

– Det tror jeg ikke, sier jeg.

Sirenen i ørene er så høy at jeg ikke kan høre hva jeg selv sier. Jeg gjentar det:

– Det kan ikke være meg.

– Hun sier at hun ikke har ligget med noen andre enn deg, sier han.

Jeg rister på hodet. Det er umulig. Det må være feil. Hun er syk. Har vrangforestillinger og sier hva som helst.

– Hva er det du ikke tror på? spør han og setter seg litt tilbake i stolen. – Hun er gravid. Det er det ingen tvil om. Ultralyd viser et normalt foster, og det kommer altså et barn om noen uker. Barnemoren oppgir deg som barnefaren. Det er fakta i saken nå. Det er det vi har å forholde oss til.

Han reiser seg. Sier noe jeg ikke får med meg. Går til døra.

Dette skjer ikke, tenker jeg. Dette skjer noen andre. På film. Ikke i virkeligheten. Ikke meg. Det skjer i u-land. Jeg møtte en gutt på stranden en gang da jeg var med pappa på en jobbreise. Gutten samlet flasker på stranden og hadde med seg to kids. Som var hans. I de fattige områdene, i favelaene, er det normalen. Tenåringer får barn. Men ikke jeg. Dette skjer ikke meg. Dette skjer ikke. Ord som barnefar og foster har ingenting med meg å gjøre.

Legen er tilbake ved skrivebordet. Lener seg frem mot meg igjen.

– Du mener det ikke kan være ditt? spør han vennlig.

– Vi har bare ligget sammen én gang, sier jeg. – For lenge siden.

– For rundt 7–8 måneder siden? spør han.

– Én gang, gjentar jeg og holder en finger i været i tilfelle han ikke tror det jeg sier. – Én eneste gang.

– Det er alt som skal til, sier han. – Om man har flaks, eller uflaks. Alt etter som hvordan man ser det. Brukte du prevensjon?

Han setter en boks med lommetørklær på bordet foran meg. Sier han skjønner reaksjonen min. At det vil ta tid å fordøye dette. Jeg sier at jeg ikke vil fordøye det. At jeg ikke vil at dette skjer.

– Hvorfor gjør hun det? spør jeg. – Vil hun ha barn? Med meg? Det er helt sjukt! SJUKT!

Han reiser seg og legger en hånd på skulderen min. Ber meg puste rolig.

– Iben har gitt uttrykk for at hun ikke ønsker barnet, sier han. – Mest sannsynlig har hun fortrengt graviditeten, og den kan ha vært en utløsende faktor til psykosen. Da hun ble innlagt her, var graviditeten kommet så langt at det ikke var en mulighet å fjerne fosteret.

Jeg ser henne for meg i den store strikkegenseren. Det så ut som om hun frøs hele tiden.

– Er hun helt sprø?

– Det er et ord vi ikke bruker i psykiatrien, men hun er alvorlig syk. Iben kom hit fordi hun ikke ønsket å leve mer. Vår jobb nå er å ta vare på henne.

– Har hun vært syk hele tiden?

– Ikke nødvendigvis, sier legen. – Hun har nok blitt gradvis dårligere, helt til det ble akutt. Det er nok sånn at hun skulle ha fått hjelp tidligere.

– Jeg kan ikke være en barnefar, sier jeg.

– Hvordan du vil håndtere dette, er opp til deg, sier han.

– Men du kommer til å bli far, enten du vil det eller ikke.

Han kan ikke sitte der og si det. Det kan ikke være lov. Han kan ikke mene det heller. Jeg er 18 år gammel. Jeg er ikke ferdig med videregående engang. Jeg har akkurat tatt lappen. Jeg skal i militæret. Studere i utlandet. Han må forstå det.

Jeg roper det til ham. Ber om unnskyldning. Sier det enda en gang, så rolig jeg kan.

– Det er realiteten, Even, sier han rolig. – Jeg vil råde deg til å dra hjem nå og tenke over dette. Det vil ta tid for deg å fordøye det. Så tar vi en prat igjen neste uke.

Han reiser seg opp. Strekker ut armen for å vise meg ut. Sier noe om å ta med meg noen neste gang. Mor eller far. Søsken? En god venn?

Jeg tenker at ingen må få vite om dette. Ingen. Jeg lurer på om Iben har sagt det til noen.

– Kan jeg treffe henne? spør jeg ved døra.

– Jeg er ikke så sikker på at et besøk vil gjøre henne friskere, sier han. – Jeg er også redd hun kan si ting til deg som hun innerst inne ikke mener, og som kan såre deg. Jeg tror det er best av vi venter med det.

Han ser på meg som om han venter at jeg skal si noe.

– Jeg kjente henne ikke, sier jeg.

– Jeg forstår det, sier han.

– Kan du hilse henne fra meg, sier jeg. – Og si god bedring.

– Det kan jeg, sier han.