Ghostman

Roger Hobbs Font forlag Oversetter: Knut Ofstad 2014

 1

SEATTLE, WASHINGTON

Det skingrende, tynne plinget fra en innkommende e-post var som en kirkeklokke i hodet mitt. Jeg bråvåknet og grep øyeblikkelig etter revolveren. Jeg hev etter pusten mens synet vennet seg til lyset fra sikkerhetsmonitorene. Jeg kikket bort mot vindusposten, der jeg hadde lagt klokka. Himmelen var fortsatt svart som blekk.

Jeg tok fram revolveren fra under puta og la den på nattbordet. Pust ut.

Da jeg var blitt rolig igjen, sjekket jeg monitorene. Det var ingen i korridoren eller i heisen. Ingen i trappa eller nede i lobbyen. Den eneste som var våken, var nattvakten, som virket altfor oppslukt av en bok til å merke noe. Leiligheten min lå i åttende etasje i en gammel tietasjers blokk. Det var et sesongavhengig sted, bare cirka halvparten av rommene hadde beboere på helårsbasis, og ingen av dem sto tidlig opp. Alle lå fortsatt og sov, om de ikke var bortreist for sommeren.

Det pep fra PC-en igjen.

Jeg har vært væpnet ransmann i nesten tjue år. Paranoia er en del av pakka, og det samme er bunken med falske pass og hundredollarsedler på undersiden av den nederste skuffen i kommoden. Jeg begynte i bransjen som tenåring. Jeg ranet et par banker fordi jeg trodde jeg ville like spenningen. Jeg var ikke den heldigste, og jeg er nok heller ikke den smarteste, men jeg er aldri blitt arrestert, avhørt eller tatt fingeravtrykk av. Jeg er veldig dyktig i faget mitt. Jeg har klart meg fordi jeg er ekstremt forsiktig. Jeg bor alene, sover alene, spiser alene. Jeg stoler ikke på noen.

Det fins kanskje tretti mennesker i verden som vet at jeg eksisterer, og jeg tviler på at de alle tror jeg fortsatt er i live. Jeg er av nødvendighet svært privat. Jeg har ikke telefonnummer og jeg mottar ikke brev. Ikke har jeg bankkonto og ikke har jeg gjeld. Så langt det er mulig, betaler jeg alt kontant, og går ikke det, bruker jeg en serie svarte Visa-firmakort utstedt til hvert sitt offshoreselskap. Den eneste måten å kontakte meg på er å sende meg en e-post, men det er slett ikke sikkert at jeg svarer. Jeg skifter adresse hver gang jeg flytter til en ny by. Når jeg begynner å motta mail fra folk jeg ikke kjenner, eller når mailene slutter å inneholde viktige opplysninger, gir jeg harddisken en omgang i mikroen, pakker sakene mine i en reiseveske og begynner på nytt.

Det pep fra PC-en igjen.

Jeg gned meg i fjeset og løftet ned laptopen fra pulten ved siden av senga. Det var én ny melding i innboksen. Alle e-postene mine blir omdirigert via flere anonyme formidlingstjenester før de når meg. Dataene sendes innom servere i Island, Norge,

Sverige og Thailand før de blir hugget opp og sendt til kontoer over hele verden. Skulle noen prøve å spore IP-adressen, ville de ikke vite hvilken som var den riktige. Denne mailen hadde for et par minutter siden kommet til min første offshore-adresse i Reykjavik, der serveren hadde kryptert den med min private 128-bits chiffreringsnøkkel. Derfra var den blitt videresendt til en annen adresse registrert på et annet navn. Så enda en adresse, og enda en. Oslo, Stockholm, Bangkok, Caracas, São Paulo. Underveis ble den kjedekoblet ti ganger, med en kopi i hver innboks. Cape Town, London, New York, L.A., Tokyo. Nå var den umulig å finne, umulig å spore, privat og anonym. Opplysningene hadde vært nesten to ganger rundt jorda før de nådde meg. De fantes i alle disse innboksene, men chiffreringsnøkkelen min kunne bare åpne én versjon. Jeg skrev inn passordet og ventet på at meldingen skulle dechiffreres. Jeg hørte harddisken begynne å spinne og prosessoren sette seg i arbeid. Klokka var fem om morgenen.

Utenfor var himmelen klar, bortsett fra noen lys i skyskraperne som minnet om tåkebanker. Jeg har aldri likt juli. Der jeg kommer fra, er det uutholdelig varmt hele sommeren. Kvelden før hadde overvåkningsmonitorene gått i svart et par sekunder, og jeg hadde brukt to timer på å sjekke dem. Jeg åpnet vinduet og satte vifta foran det. Det stinket fra lossehavna utenfor – gammel last, søppel og saltvann. På den andre siden av togsporene strakte bukta seg utover som en diger oljeflekk. Så tidlig på dagen skar bare noen ganske få frontlys seg gjennom mørket. Fiskerbåtene kastet utliggere over nettene og morgenfergene la ut fra havna. Tåka rullet inn fra Bainbridge Island og gjennom byen, der det sluttet å regne og godstoget kastet skygge fra det østgående sporet. Jeg grep klokka mi fra vindusposten og tok den på meg. Det er en Patek Philippe. Den er ikke mye å se på, men den kommer til å vise riktig tid lenge etter at alle jeg noen gang har kjent, er døde og begravet, togene har sluttet å gå og bukta er skylt vekk av havet.

Krypteringsprogrammet ga fra seg en lyd. Ferdig.

Jeg klikket på meldingen.

Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget. Utdraget var hentet fra s. 23-27.