Sånn mister du henne

Junot Díaz Cappelen Damm 2013 Oversetter: Signe Prøis 2014

NILDA

 NILDA VAR DAMA TIL BROREN MIN.

Det er sånn disse historiene begynner.

Hun var dominikansk, hun var herfra og hun hadde dødslangt hår, sånn som pinsevennjenter har, og et brystparti du ikke vil tro – vi snakker verdensklasse. Rafa pleide å snike henne med seg ned i kjellerstua hvor vi sov etter at moren vår hadde lagt seg, og ta henne til lyden av det som ble spilt på radioen der og da. De ble nødt til å ha meg der, for hvis moren min oppdaget meg i overetasjen, fikk vi svi alle sammen. Og siden jeg ikke aktet å tilbringe natta ute i buskene, var det bare sånn det ble.

Rafa lagde ikke en lyd, bare et eller annet som lignet på pusting. Nilda derimot. Hun hørtes ut som hun konstant prøvde å la være å gråte. Det var sykt å høre henne sånn. Den Nilda-en jeg hadde vokst opp med, var en av de stilleste jentene du kan tenke deg. Hun skjulte ansiktet med håret sitt og leste The New Mutants, og de eneste gangene hun så rett på noe, var når hun så ut av et vindu.

Men det var før hun fikk de puppene, før det svarte håret gikk fra å være noe man dro i på bussen til noe man kjærtegnet i mørket. Den nye Nilda gikk i strekkbukser og Iron Maiden-T-skjorter; hun hadde allerede rømt fra moren sin og endt opp på ungdomshjem; hun hadde allerede ligget med Toño og Nestor og Lille-Antony fra Parkwood, eldre fyrer alle sammen. Hun hang mye i leiligheten vår for hun hatet å være hjemme hos moren, selveste nabolagsfylliken. Hun snek seg ut om morgenen før moren vår sto opp og fant henne. Ble sittende og vente på bussholdeplassen, som om hun var kommet rett hjemmefra, i de samme klærne som dagen før og med så fett hår at alle tenkte hun måtte være whitetrash. Ventet på broren min og snakket ikke til noen og ingen snakket til henne, for hun hadde bestandig vært en sånn stille, litt tilbakestående jente som det var umulig å snakke til uten å bli dratt inn i en malstrøm av uintelligente historier. Hvis Rafa bestemte seg for ikke å gå på skolen, ventet hun i nærheten av leiligheten til moren vår var gått på jobb. Noen ganger lot Rafa henne komme inn med en gang. Andre ganger sov han lenge, og hun ble sittende og vente på andre siden av gata og lage bokstaver i grusen til hun så ham gå gjennom stua.

Hun hadde store, dumme lepper og et trist månefjes og verdens tørreste hud. Drev bestandig og smurte seg mens hun forbannet moreno-faren som var grunnen til at hun hadde den.

Det var som om hun bestandig ventet på broren min. Noen netter kom hun og banket på og jeg slapp henne inn og vi satt i sofaen mens Rafa var på jobb på teppefabrikken eller på trening. Jeg pleide å vise henne de nyeste tegneseriene mine og hun leste dem mens hun satt tett inntil meg, men så fort Rafa viste seg, slang hun dem i fanget mitt og kastet seg i armene på ham. Jeg har savnet deg, sa hun med småpikestemme og da pleide Rafa å le. Du skulle sett ham på den tiden, han hadde ansiktet til en engel. Så gikk døra til Mami opp og Rafa slet seg løs og slentret over til Mami og sa, Har du noe mat til meg, vieja? Claro que sí, selvsagt, sa Mami da, mens hun strevde med å få på seg brillene.

Han hadde taket på oss alle sammen, på den måten bare pene svartinger har det.

En gang da Rafa kom seint hjem fra jobb og vi hadde vært lenge alene i leiligheten, spurte jeg Nilda om ungdomshjemmet. Det var tre uker til sommerferien og alle var allerede i slaraffenmodus. Jeg var fjorten og leste Dhalgren for andre gang; jeg hadde en IQ som ville tatt luven av deg, men jeg ville byttet mot et halvpent ansikt når som helst.

Det var faktisk ganske kult der, sa hun. Hun dro i toppen av halternecken sin, som for å gi puppene litt luft. Maten var dårlig, men det var mange søte gutter der. De var hypp på meg alle sammen.

Hun begynte å tygge på en negl. Selv de gutta som jobbet der fortsatte å ringe meg etter at jeg hadde flytta ut, sa hun.

 

DEN ENESTE GRUNNEN til at Rafa var sammen med henne, var at den siste fulltidsdama hans – en dougla-jente med sammenvokste øyenbryn og hud til å dø for – hadde reist tilbake til Guyana, og at Nilda hadde presset seg på ham. Hun hadde bare vært ute av ungdomshjemmet i noen få måneder, men allerede fått rykte som løs på tråden. Mange av de dominikanske jentene i byen virket som om de var midt i en skikkelig lockdown – vi så dem på bussen og på skolen og kanskje på Pathmark-senteret, men i og med at de fleste familiene var helt klar over hva slags tígueres som herjet i nabolaget, fikk ingen av disse jentene lov til å gå ut. Det var annerledes med Nilda. Hun var det vi på den tiden kalte browntrash. Mora hennes var bestandig drita og herjet rundt i South Amboy med de hvite kjærestene sine – hvilket betydde at Nilda fikk lov til å gå ut og, mann, gjett om hun gjorde det. Alltid ute i verden, og alltid biler som stoppet ved siden av henne. Hun ble sopt opp av en eldre svarting fra en av bakgatene før jeg engang rakk å få med meg at hun var ute av ungdomshjemmet. Han beholdt henne på pikken sin i nesten fire måneder og jeg pleide å se dem kjørende rundt i den ødelagte, rustne Sunbird-en hans når jeg gikk med avisa. Jævelen var sikkert tre hundre år gammel, men fordi han hadde bil og en platesamling og bilder fra Vietnam-tiden, og fordi han kjøpte nye klær til henne, var Nilda fortapt.

Jeg hatet den svartingen intenst, men når det gjaldt menn, var Nilda helt urokkelig. Hva er greia med Rynkepikk? pleide jeg å spørre henne. Da ble hun så forbanna at hun ikke snakket med meg i dagevis, og så fikk jeg en lapp hvor det sto, Jeg vil at du skal respektere typen min. Whatever, skrev jeg tilbake. En dag ble gamlingen borte, ingen visste hvor han var blitt av, det sedvanlige scenarioet i nabolaget mitt, og i noen måneder ble hun kastet rundt av noen fyrer fra Parkwood. Torsdager var tegneseriedag, og da pleide hun å stikke innom for å se hva jeg hadde kjøpt og for å snakke med meg om hvor ulykkelig hun var. Vi pleide å sitte der sammen til det ble mørkt, til personsøkeren hennes begynte å lyse og hun kastet et blikk på displayet og sa, Jeg må gå. Noen ganger tok jeg tak i henne og dro henne ned på sofaen igjen, og vi ble sittende der kjempelenge mens jeg ventet på at hun skulle forelske seg i meg og hun ventet på hva det nå var, men andre ganger var hun strengere. Jeg er nødt til å møte typen min, sa hun da.

En sånn tegneseriedag var det hun fikk se broren min som kom tilbake fra en sju kilometers løpetur. Rafa drev fortsatt med boksing på den tiden og hadde kutt overalt, og musklene i brystet og på magen hans var så sinnssykt markerte at de så ut som en Frazetta-tegning. Han la merke til henne fordi hun hadde på seg en sånn vanvittig shorts og en topp som ikke dekket så mye som et nys og en del av magen hennes stakk fram og han smilte til henne og hun ble helt alvorlig og rar og han ba henne om å lage iste til ham og hun sa at han kunne lage seg iste selv. Du er gjest her, sa han. Du burde faen meg gjøre litt nytte for deg. Så gikk han i dusjen og med ett sto hun på kjøkkenet og rørte og jeg sa at hun burde la det være, men hun sa, Jeg kan like gjerne bare gjøre det. Vi drakk opp alt sammen.

Jeg skulle sikkert ha advart henne, fortalt henne at han var et monster, men hun var allerede på vei til ham, raskere enn sin egen skygge.

Neste dag var bilen til Rafa plutselig ødelagt – snakk om sammentreff – så han tok bussen til skolen og da han gikk forbi der vi satt, tok han hånden hennes og dro henne på beina og hun sa, Slipp meg. Øynene hennes stirret rett i gulvet. Jeg skal bare vise deg noe, sa han. Hun prøvde å dra til seg armen, men resten av henne var klar til å bli med. Kom igjen, sa Rafa, og til slutt ble hun med. Pass på plassen min, sa hun over skulderen, og jeg bare; Det er ikke det du trenger å bekymre deg for. Før vi var kommet inn på 516, satt Nilda på fanget til broren min og han hadde hånda si så langt opp under skjørtet hennes at det så ut som han var midt i en operasjon. Da vi gikk av bussen, trakk Rafa meg til side og holdt hånden opp foran nesa mi. Lukt på dette, sa han. Det er dette som er feil med damer.

Det var umulig å komme i nærheten av Nilda resten av den dagen. Hun hadde satt opp håret og lyste av triumf. Selv de hvite jentene kjente til den muskuløse, snart sisteår-på-videregående-broren min, og lot seg imponere. Og mens Nilda satt på enden av bordet i kantina og hvisket til noen jenter, spiste jeg og gutta de dårlige sandwichene våre og snakket om X-Men – dette var på den tiden da X-Men fremdeles ga noe form for mening – og til tross for at vi nektet å innrømme det, lå sannheten der framfor oss nå, opplest og grusom: alle de fine damene var på vei til videregående, på samme måte som møllen dras mot lyset, og det var ingenting vi smårollingene kunne gjøre med det. Kompisen min José Negrón – aka Joe Black – var den som tok Nildas avhopp aller tyngst, i og med at han faktisk hadde innbilt seg at han hadde kjangs på henne. Rett etter at hun kom tilbake fra ungdomshjemmet hadde han holdt henne i hånda på bussen, og til tross for at hun hadde gått av sammen med de andre gutta, hadde han aldri glemt akkurat det.

Jeg var i kjelleren da hun og Rafa hadde seg tre kvelder senere. Den første gangen var det ingen av dem som lagde en lyd.

 

Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget. Utdraget var hentet fra s. 27-37.