– Leseopplevelsen blir bedre av å snakke om boka

– Å samtale med andre om det leste gir elever mulighet til både å formulere sin egen forståelse og dermed klargjøre den, få tilgang til andres tolkning og diskutere ved å argumentere. Dermed får de mer dybdeforståelse av litteraturen, sier Marianne Røskeland, førstelektor ved Høgskolen i Bergen, norskseksjonen.

– Det er også en «trygg» arena for å diskutere viktige spørsmål i livet, følelser, tanker etc. uten å utlevere seg selv – for det handler jo om noen andre. Leseopplevelsen blir bedre av å snakke om boka. Da må elevene klargjøre sine egne kriterier, og det styrker både lesekompetansen og bevisstheten om egen meningsskaping og tolkning av tekster og av verden, legger hun til.

Trening i gode lesestrategier
Litteraturforsker ved Universitetet i Agder, Svein Slettan, deler mange av Røskelands betraktninger.

– Det er iallfall to sider ved dette. For det første er det å kunne dele leseopplevelser en viktig del av lesegleden. Det er noe lystbetont, og det motiverer til mer lesing. For det andre er samtale og skriving i tilknytning til lesinga viktig for å utvikle leseevnen, sier han og mener skolen har et ansvar for å skape god progresjon:

– Elevene må få trening i gode lesestrategier og få stadig større utfordringer, gjennom litteraturformidling av ulike typer litteratur på ulike nivå. Lærerne må få hjelp til å motivere elevene til lesing og skriving. I dette utviklingsarbeidet er Foreningen !les en god medspiller.

– Gjennom samtaler utveksles tanker og erfaringer som utvider leserens horisont og gjør leseropplevelsen mer spennende, mener Astrid Roe, forsker ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Høyskolen i Oslo og Akershus, og en Norges fremste PISA-forskere.

For Elise Seip Tønnessen, professor ved Institutt for nordisk og mediefag ved Universitetet i Agder, er det helt grunnleggende å gi tid og rom for å lese.

– Men i de fleste tilfeller er det også viktig å utvide leseopplevelsen med samtaler og egen vurdering. Slik kan leseren møte litteraturen med sine egne erfaringer og verdier i vurderingen. Og slik blir litteraturen del av et sosialt fellesskap. Det er mange tegn i tiden som viser at unge blir inspirert til å lese av andre som leser, sier hun.

Slettan trekker frem klasserommet og skolebiblioteket som en hovedarenaen for mange barn og ungdoms litteraturlesing. Likevel tror han at mye av lesingen som skjer hjemme har en sammenheng med opplegg på skolen.

– Mange elever motiveres også til bruk av folkebiblioteket gjennom samarbeidsopplegg med skolen. Derfor blir det svært viktig å vedlikeholde en god lesekultur som en del av skolearbeidet. En sentral del av dette er at elevene stadig får påfyll av ny litteratur, at de møter tekster som er skrevet for å kommunisere med deres livsverden, og som er preget av aktuelle kultur- og identitetsbrytninger, sier forskeren.

Samtidslitteraturen utvikler mennesker
Ifølge Seip Tønnessen trenger elevene litteratur som er skrevet ut fra deres samtid, slik at de kan oppleve den som relevant.

– Litteraturen hjelper oss å sortere tanker og refleksjoner, derfor er det viktig at den treffer de tingene som leseren er opptatt av. Men samtidslitteratur trenger ikke bare være realistiske gjengivelser av en gjenkjennbar verden. Litteraturen kan også utfordre vanemessige oppfatninger, og det kan den gjøre ved å bringe inn perspektiver fra andre tider, andre steder, eller andre verdener, sier professoren.

Også PISA-forsker Astrid Roe fremhever verdien av formidling av samtidslitteratur til elever.

– Det er mye god samtidslitteratur som elevene kan relatere til sine egne liv og lære mye av. Samtidslitteraturen kan bidra til at de utvikle seg som mennesker, både intellektuelt og moralsk, sier hun.

Røskeland mener på sin side at det er viktig å formidle samtidslitteratur til elever av de samme grunnene som det er viktig å formidle all litteratur.

– Men også fordi samtidslitteraturen tilbyr noe som elevene kan gjenkjenne seg i, kanskje mer enn i eldre litteratur. Bøkene sier noe om vår egen tid, og dette gjelder også de bøkene som handler om tider og steder som er langt borte fra hverdagen. Da er det ikke bare snakk om å kjenne igjen, men å få innsikt i tida da boka ble skrevet, altså vår egen tid, sier hun.

– Det er viktig å finne bøker med temaer som fanger interessen, gjør barn og ungdom hekta. Vise at det er kult å lese og snakke om bøker. Få fram gode lesende forbilder, mannlige lærere kan inspirere gutter, legger Roe til, mens Seip Tønnessen trekker frem den sosiale dimensjonen ved lesing:

– Jeg har stor tro på å dyrke fellesskapet mellom leserne, ved å skape arenaer der unge lesere kan dele sine lesegleder og inspirere hverandre til å lese.
 
Litteratur har lav status i skolen
For Røskeland er det også et poeng å motivere elevene til å lese på fritiden, men uten at skolen reduserer sitt engasjement.

– En vekselvirkning mellom skole og fritid er viktig. At skolen satser på litteraturlesing virker sosialt utjevnende, sier hun.

– Fritidslesing er viktig fordi den er drevet av lyst. Da vil den også vare ved inn i voksen alder. Forskning viser dessuten at lystlesing også har stor effekt på lesekompetansen, påpeker Seip Tønnessen.

Det skjer mye spennende på barne- og ungdomslitteraturfeltet i Norge. Det utgis en stor mengde bøker, og forfattere leses av ulike målgrupper og vinner nasjonale og internasjonale priser. Hva mener forskerne om den nåværende statusen til barne- og ungdomslitteratur?

– Jeg mener det står bra til med barne- og ungdomslitteraturen i Norge. Det publiseres mye god litteratur, og litteraturen er også ganske mangfoldig. Men barne- og ungdomslitteraturen er – i større grad enn for noen tiår siden – avhengig av gode hjelpere skal den nå fram til leserne, sier Slettan.

Også Seip Tønnessen ser positivt på både ståa og fremtiden for norsk barne- og ungdomslitteratur.

– Jeg synes den er inne i en veldig spennende utvikling. Det har vart et par tiår alt, og mer kommer. Det kan se ut til at forfattere, forlag og, ikke minst lesere er åpne for å eksperimentere med former og medier på en leken måte. Det har vi sett i utviklingen av bildebøker om komplekse temaer og for nye lesergrupper.

– Og nå ser vi det samme på det digitale feltet, der barna møter nye kombinasjoner av bok, spill og film i apper, og de unge utfolder seg på nettet der de for eksempel møter sine favorittbøker med egen skriving i såkalt fan-fiction, sier hun.

– Den er kanskje blitt litt bedre enn for ti år siden, da elever jeg intervjuet på ungdomstrinnet sa at de sjeldent leste ungdomsbøker, sier Roe mens Røskeland mener det avhenger av hvem som svarer:

– Statusen i skolen, samfunnet eller hos kritikerne? spør hun og fortsetter:

– I skolen er litteraturens status generelt på vei ned. Det leses mindre, det leses mer med vekt på instrumentelle mål, som å lære ord og få «mengdetrening», altså mindre på litteraturens egne premisser. Men statusen til barne- og ungdomslitteratur som forskningsobjekt er på vei oppover. Den har også en mye sterkere status enn før i lærerutdanningene, det leses mer barne- og ungdomslitteratur nå enn før, og mindre voksenlitteratur. Slik det ser ut av pensumlister har barne- og ungdomslitteratur sterkere status i lærerutdanningene på høgskolene enn på universitetene.

Som ansatt ved Lesesenteret i Stavanger var Røskeland til stede under en diskusjon hos en juryklasse i Ungdommens kritikerpris. Diskusjonene ga tydelig effekt.

– Det var imponerende og veldig interessant. Selv om ikke alle elevene i klassen hadde lest alle bøkene, så kunne alle være med på diskusjoner og møter med «mentoren» – en kritiker. Mange av de som ikke leste alt, fikk likevel et bedre vokabular for å diskutere og argumentere om kvalitet i litteraturen.

Frykter tap av formidlingskompetanse
Forskerne er også klare på viktigheten av at litteratur formidles til ulike målgrupper, og at lærere får tilgjengelig materiell for å jobbe med litteratur i klasserommene.

– Tiltaken til Foreningen !les har motiverer til lesing og bidrar til vitalisering og fornying av lesekulturen på skolene. Det er viktig at elever introduseres for ny litteratur, og tekstmaterialet og lærerveiledningene gir støtte til lærerne, sier Slettan og får støtte av Røskeland:

– Det er vanskelig å skaffe seg oversikt over det som finnes på egen hånd, både for elever og lærere. Derfor er det bra at Foreningen !les tar på seg denne jobben.

Røskeland forteller videre om da hun som ansatt ved Lesesenteret i Stavanger var til stede under en diskusjon hos en juryklasse i Ungdommens kritikerpris, og fikk se konskvensen av arbeidet i praksis:

– Det var imponerende og veldig interessant. Selv om ikke alle elevene i klassen hadde lest alle bøkene, så kunne alle være med på diskusjoner og møter med «mentoren» – en kritiker. Mange av de som ikke leste alt, fikk likevel et bedre vokabular for å diskutere og argumentere om kvalitet i litteraturen.

Seip Tønnessen fremhever leselysttiltakenes fokus på inkludering av elever og skoleklasser.

– Selv om jeg ikke har undervist i skolen på veldig lenge, har jeg jo sett at leseaksjonene gir et fellesskap rundt utvalgte tekster, sier hun mens Roe mener Foreningen !les er viktig for lesestimuleringen i norsk skole:

– Foreningen !les har stor og viktig betydning for lærere, elever og bibliotekarer.

Et perspektiv som Slettan deler:

– Jeg mener det er åpenbart at det å redusere eller legge ned deler av virksomheten til Foreningen !les er et klart tilbakeskritt når det gjelder lesestimuleringsarbeidet i norsk skole. Det er et så stort antall elever og lærere som omfattes av disse tiltakene. Her vil verdifull kompetanse på litteraturformidling blant barn og unge gå tapt, avslutter han.