!les20: Takk for at du ikke leser

Forfatter og redaktør Steffen Sørum trekker fram to viktige begivenheter som fant sted for 20 år siden. Deep blue slo Garri Kasparov i sjakk og Foreningen !les ble etablert. Les Sørums 20-årstekst her.

Skrevet juli 24, 2017 i Bibliotek/lærer, Foreningen !les 20 år: 1997 - 2017, Formidling, Lærer ungdomsskolen, Lærer videregående, Nyheter Legg inn kommentar

Foreningen !les er 20 år i år. Hver uke gjennom jubileumsåret publiserer vi tekster fra ulike personer som har bidratt i vårt arbeid med å fremme lesing og litteratur i alle samfunnslag og blant ulike målgrupper.


Ukas tekst er fra Steffen Sørum. Steffen er forfatter og forlagsredaktør i Cappelen Damm. Han har i lang tid vært en viktig samarbeidspartner for Foreningen !les sine satsinger på skjønnlitteratur og sakprosa. Han har vært redaktør for vinner og flere nominerte til Uprisen – årets ungdomsbok.

«Takk for at du ikke leser

Aldri har menneskeheten hatt det så bra som nå. Fremdeles kriges det og sultekatastrofer inntreffer, men ikke i den skala som tidligere, og snart er dette problemer som hører fortiden til. Aldri har så mange levd trygge, fredelige liv. De fleste av oss trenger ikke å bekymre seg for om vi skal gå sultne til kvelds, eller om vi skaffer nok kalorier neste dag. Strengt tatt er problemstillingen snudd på hodet. Nå handler det mest om hva vi ikke bør spise. Vi trenger ikke å bekymre oss for rovdyr, krig eller store pest-epidemier heller. Terrorisme? Joda, men antall døde i Europa forårsaket av terror er en promille av de som dør i bilulykker, og snart vil førerløse biler nulle ut all risiko. Alt blir stadig bedre og det finnes ingen grenser for hvilke muligheter vi vil få. Men hvilke utfordringer venter på oss i fremtiden?

For 20 år siden skjedde to ting. Deep blue slo Garri Kasparov i sjakk og Foreningen !les ble etablert. Førstnevnte et signal på at kunstig intelligens kunne lære å utkonkurrere oss. Det andre, et tydelig signal om at lesing var nedadgående og det var et behov for lesestimulerende tiltak.

Jeg husker at en ekspert utalte seg om Deep blue, til menneskets forsvar: En maskin kunne slå mennesket i sjakk, men ville aldri kunne gjenkjenne ansikter. Selv babyer kan jo det. Mennesket ville beholde sin posisjon på toppen av næringskjeden. Tjue år senere er bildegjenkjenningsteknologi tilgjengelig for alle, blant annet via Facebook og iPhone sin katalogisering av bilder.

De neste tjue årene vil teknologien overgå oss på alle nivåer. Og ja, jeg kommer til å bli en av de første redaktørene som antar manus av ikke-menneskelige forfattere. Tekster skapt ut fra målrettet markedsanalyser og pedagogiske behov på en måte som får Netflix sine big data-analyser til å fremstå som amatørmessige.

Mange er skremt av fremtiden. De ser at det snart ikke eksisterer jobber som ikke kan erstattes av kunstig intelligens. Kjøre buss, snekre, dommere, selv det å komponere musikk og bøker kan gjøres av maskiner.

Jeg jobber med noe fra fortiden. Bøker. Jeg møter barn i dag som ikke har bokhylle hjemme. Som ikke er sikker på om de har vært på et bibliotek noen gang. Som kun leser det de må på skolen. Så treffer jeg bokhandlere som pusher bilderike bøker med mindre tekst enn det er på en melkekartong, og dette til 12-åringer. Det er tryggest å ha fastfoodlitteraturen i bunker, sier bokhandleren. Heller det enn ordrike, pratete, avanserte og kompliserte historier. Kundene skyr tunge bøker. Ingen har tid til å finne frem i store univers. ”Kidden må lese en bok på skolen. Har du noe som er kort, enkelt og ikke for dyrt?”

Så klager forfatterne som ikke selger, og forleggerne (som meg) sutrer over at utvalget av bøker blir fordummende og enkle. Noen ganger tenker jeg at det også bare er en selvoppfyllende profeti.

Takket være sosiale medier har avstanden mellom leseren og forfatteren aldri vært så liten som i dag. Men de samme mediene gjør veien til boka utrolig lang, spesielt for de menneskene som lever i hjem uten bokhyller. Hva gjør dette med vår evne til refleksjon, kritisk tenkning og empati?

Som takk for at så få bruker stemmeretten, fikk USA Donald Trump som president. Som takk for at vi ikke leser, endres bøkene. De blir enklere. Vi blir enklere. I politikken vil vi heller lytte til en sjåvinistisk tweet enn et langt kritisk debattinnlegg.

Mange, som forfatteren og tenkeren Dubravka Ugresic (som har skrevet en glitrende samling essay under samme tittel som dette innlegget er en hommage til), hevder at dagens suksessforfattere er lydige undersåtter som følger markedskreftenes ønsker. Før fantes de ulydige forfatterne som turte å sprenge grenser og eksperimenterte. De som gikk nye veier og krevde noe av leseren som ble lagt merke til. Jeg mistenker at frykten for ikke å bli antatt, eller kjøpt inn av kjeder, lammer mange av dagens forfattere. Det handler naturligvis om å få mat på bordet og bygge beskyttelse mot rovdyr. Konsekvensen er at lesing og litteratur derfor blir harmløs og ufarlig som en førerløs bil.

Mange lesere krever fortsatt noe av bøkene, og vi vet at litteratur krever noe av dem tilbake. Noen ganger må vi snakke om det vi har lest. Fordi vi er rystet, eller ikke helt skjønner, eller teksten får oss til å tenke. Så leser vi om Kasparov og Deep blue og blir forferdet. Deretter blar vi i en bok om unge sjakkgenier som Magnus Carlsen og hans generasjon. De som har vokst opp med sjakkcomputere. Det har gjort dem til enda bedre sjakkspillere enn generasjonen før dem, de som kun spilte mot mennesker.

Det kan hende fremtiden bringer med seg ny teknologi, men også nye problemer. Moderne analfabetisme vil være et av dem. I en verden der alle tenkelige bilder kan genereres digitalt, i film og spillmedier, blir det viktig at vi ikke mister evnen til å danne bilder og ideer i vårt eget hode. Lesing gjør deg smartere. Men siden vi lett lar oss distrahere av verdensvevens støy, må det jobbes ekstra hardt. Derfor trenger vi Foreningen !les. At de også de neste tjue årene fremmer lesning, uansett hvilken plattform det måtte være på.»