Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Søster

Dikt om søstre skrevet av et enebarn.

Gro Dahle Cappelen Damm 2016

Det er moren min som banker.
Det er moren min som står utenfor og rister av paraplyen.
Det er hun som tramper sanden ut av skoene.
Har du sovet godt? sier moren min,
Er du sulten? sier hun.
Hva er den flekken der? sier hun.
Er det melis?
Hun tar spytt på fingeren for å gni det av.
Ikke, sier jeg.

Det er moren min som ringer
for å høre om jeg har kommet hjem.
Vekket jeg deg? spør hun.
Det er da jeg tenker
at det kunne vært fint med en søster.
Det trengs minst to for å bære en mor.

Jeg vil ikke være noen byrde,
sier moren min.
Hun henger over skuldrene mine,
hendene hennes rundt halsen min.
Jeg heiser henne høyere opp, lener meg forover,
bøyer meg framover.

Jeg trenger en søster.
Da kunne vi løfte moren vår
mellom oss
på gullstol.
Og så kunne vi ledd til hverandre
bak ryggen hennes.

Jeg skulle være så snill
mot søsteren min,
bake muffins til henne,
hente enda et glass med vann,
snakke til henne
som om hun var den viktigste
i hele verden,
si til henne
at hun var den fineste søsteren
som finnes,
at jeg var heldig som hadde henne.
At hun var det beste som hadde hendt meg.
Jeg har plass til henne her
i armkroken min.
Hun kan sitte hvor hun vil i sofaen,
få den beste plassen ved bordet.

Det er bare å gå rett inn,
hun trenger ikke ta av seg på beina engang.
Hei, skal jeg si, når hun kommer.
Så fint å se deg! Vil du ha saft?

Velkommen,
sier jeg til søsteren min
og hjelper henne
av med høsten,
henger dagen på knaggen,
former de fuktige hendene hennes i fingre,
de klamme hendene hennes i armer,
klemmer henne
til hun holder seg selv
oppreist på to bein.

Du skal elske meg
selv om du hater meg,
sier jeg til søsteren min.
For det gjør søstre,
og det er viktig å vite,
sier jeg.
Helt avgjørende, sier jeg
og legger til
at hun kan tilgi meg allerede nå,
for alt det stygge
jeg kommer til å si til henne
i løpet av de neste ti årene.
La det bare prelle av,
ikke ta det for alvorlig,
for vi er jo søstre.
Og søstre kan si de forferdeligste ting
til hverandre.
Det ligger i sakens natur.

Hun viser meg det en kveld i sofaen.
Det er stort og mykt og fuktig.
Tyngden forundrer meg.

Jeg kjenner
med tommelen min,
trykker, klyper, klemmer,
for å se om hun merker det
og det gjør hun.
Au, sier hun.
Ikke gjør det, sier hun
og vil ha hjertet sitt tilbake.

Noen søstre blir til knuter,
knyter seg strammere
for hver dag,
knyter seg hardere,
knute på knute,
til ikke engang neglene
klarer å løsne dem,
hjelper ikke å bruke tennene,
hjelper ikke pirke.

Jeg vil ikke ta saksa,
ikke ennå,
jeg vil prøve å klare det
uten å klippe,
gnir knutene inn med fett,
meierismør og delfia,
ord som kjære,
ord som glad i deg
ord som fine fine søsteren min.

Søstre er ikke søte,
ikke snille, ikke vennlige.
Søstre grovhakker hverandre,
rasper hverandre opp i råkostsalater,
skjærer hverandre i stadig mindre stykker,
river fiskeskinnet av hverandre,
flår hverandre rosa,
utbeiner hverandre,
og koker suppe på knokene.
For søstre salter hverandre ned,
safter hverandre i store kjeler
så dampen står i stua,
moser hverandre i stykker,
pisker hverandre opp i skum,
stopper munnen på hverandre med loff,
freser hverandre i smør og olje,
svir restene svarte, brenner kantene,
slik bare søstre kan,
slik bare søstre gjør,
da er det bedre å skaffe seg
en lysegrønn undulat i et bur
eller en litt stor mønstret pute til sofaen.

Genre: Dikt 

“Jeg har alltid tenkt på lyrikk som den bredeste litterære sjangeren, fordi den er
innom alle mulighetene som finnes i språket. […] Samtidig viser lyrikken oss hele
tiden en glipe av frihet, selv i noe så innarbeidet og vanestyrt som språket. Det kan
smitte over på livet, og vise oss at ting ikke er så fastlagte som vi tror. De kan
faktisk låses opp igjen.” (Lyriker Karin Moe i Morgenbladet 25. – 31. mai 2012 s. 40)

Lyrikk er stemningsfull diktning. I hverdagsspråket bruker vi ordene lyrikk, poesi og dikt som synonymer. Benytter vi fagspråk, er lyrikk navnet på sjangeren, og poesi er språket som gjør et dikt lyrisk. Formålet med slike tekster kan blant annet være å påvirke, gjøre inntrykk på, reflektere, utforske, underholde og å fantasere. Les mer her.

Her er noen gode diktsamlinger:

Romaner (2016) av Bård Torgersen

fortelleren er en eldre kvinne
som skriver om en yngre kvinne
som skriver om en venninne
som skriver om sin mor
alle skriver
i dette universet

Bård Torgersens Romaner er en bevisst sjangerforvirret bok. De korte tekstene kjennetegnes av meningstetthet, musikalitet, selvrefleksivitet – ergo lyrikk. Men de skildrer også lange narrative forløp – ergo romaner? Romaner som dikt; dikt som mikroromaner? I det som kan framstå som en katalog over mulige og umulige romanplott, viser Torgersen fram sjangerens form- og innholdsmessige rikdom – fra dokumentarisme til surrealisme; fra Bildungsroman til science fiction.

Hvitverk av Athena Farrokhzad
Oversatt av Tina Åmot

I Hvitverk turneres utsagn om vold og hvithet, i en dialog mellom familiemedlemmer som er bundet til hverandre gjennom revolusjonens og migrasjonens erfaring. Diktjeget kommer bare til orde gjennom sitater hun selv har plassert i familiens munner, sitater der hun vekselsvis anklages og tas i forsvar. Hvitverk er et korverk som aldri lar spørsmålet om opphav og ansvar stivne til ett svar, og som gang på gang skriver fram undertrykkelsens grunnvilkår: «Broren min sa: Det eneste språket du kan fordømme overgrepet på er overgriperens språk/og overgriperens språk er et språk oppfunnet for å rettferdiggjøre overgrepet».

Glass, ironi og Gud av Anne Carson
oversatt av Tone Hødnebø
Med Tone Hødnebøs gjendiktning av Anne Carsons diktsamling Glass, Irony and God fra 1995, introduseres en av samtidens mest spennende engelskspråklige forfattere for norske lesere. Boken inneholder blant annet «Glass-essayet», kanskje forfatterskapets betydeligste dikt, hvor en meditasjon over et avsluttet kjærlighetsforhold veves sammen med en skarp analyse av Emily Brontës forfatterskap og biografi. Carsons diktning framstår som både lærd og tilgjengelig med sine ualminnelige kombinasjoner av intime bekjennelser og kjølig analyse ispedd vidd, ironi og humor.

 

 

 

 

Til toppen