White Men Can Jump

Det er ikke nok å ha en interessant historie å fortelle. Den må også fortelles på en interessant måte.

I en bokanmeldelse i Morgenbladet 1. mars benytter Gudmund Skjeldal sjansen til å kommentere  min kronikk om fotballitteratur i Klassekampen 26. januar. Skjeldal skriver at jeg mener Jeg er Zlatan må bli malen for norske fotballbøker, og at bøkene om de norske fotballprofilene Ståle Solbakken, Steffen Iversen og Kjetil Rekdal «bommer på dette høye og i realiteten vanskelige målet.» For ham har de norske, hvite 1990-tallsheltene lite å by på sammenlignet med Zlatans trikseferdigheter, oppvekstvilkår og kulturelle bakgrunn.

Dette er defensivt av Skjeldal. Selvsagt kan norske spillere ha en god historie å fortelle til tross for antatt svakere tekniske ferdigheter enn Zlatan og en tilsynelatende konfliktfri barndom. Jeg er Zlatan kan være en viktig inspirasjonskilde til hvordan det kan gjøres. Mitt hovedpoeng er at bokas styrke ligger i måten forfatter David Lagercrantz videreformidler Zlatans liv og karriere på. Boka har en direkte og ærlig tone. Zlatan legger ikke skjul på noe og som leser kommer man tett på hovedpersonen. Skjeldal henger seg opp i at utøveren er spennende, men det betyr ikke automatisk en interessant biografi. Det viktigste er at den biograferte, forfatter og forlag tør å satse på en gjennomtenkt og godt bearbeidet sakprosabok.

Det synes jeg faktisk er tilfellet i Olav Østrems bok om Kjetil Rekdal, Mitt liv som I (Aschehoug forlag). Skjeldal tar derfor feil når han skriver at jeg mener boka bommer på «Zlatan-målet.» Tvert i mot trekker jeg den frem som en utgivelse som evner å nærme seg kvaliteten i Jeg er Zlatan. Østrem har brukt lignende metoder som Lagercrantz og klarer å skape nærhet til teksten hos leseren. Rekdal er som Zlatan en person som snakker rett fra både hjertet og levra, og Østrem får godt frem Rekdals personlighet og sterke meninger. Mitt liv som I er en historie fra virkeligheten som fenger leseren, selv om hovedpersonen har vokst opp i trygge omgivelser med norske foreldre og slapp å gå sulten til sengs eller stjele sykler for å komme seg til trening. Min innvending var at potensialet som ligger i boka ikke formidles godt nok til ungdom. Det gjelder både omslaget og hvor boka plasseres hos forlaget, i bokhandlerne og bibliotekene.

Mange av fotballbøkene som utgis for å inspirere ungdom (gutter) til å lese er ofte masseproduserte klipp og lim-bøker med bilder og faktabokser som undervurderer leseren. Ambisjonen med Jeg er Zlatan var å fortelle hans personlige historie, og den traff lesere i alle aldre. Dyktige formidlere så potensialet og fikk ikke-lesende ungdommer til å sluke en bok for aller første gang. Det finnes mange potensielle Zlatan-bøker i fotball-Norge bare de fortelles på en interessant måte. Og blir formidlet.

Ole I.B. Storø
Prosjektleder ”Hat trick – litteratur, formidling og fotball”
Foreningen !les
ole@foreningenles.no