Vinnere av skrivekonkurranse

Konkurranseteksten var:

Konkurranse: Innenfor eller utenfor?

I årets utgave av Faktafyk, tXt-antologien Drømmer og blant de nominerte bøkene til Uprisen, kan du lese om hovedpersoner som på ulike måter føler seg utenfor, men ønsker å være innenfor. Det kan være på skolen, fotballaget, vennegjengen eller andre områder i samfunnet.

Her er eksempler på tre slike tekster:

Faktafyk: Fra dropout til handyman

tXt: Ser du dette?

Uprisen: Alene gjennom

Lag en fortelling, en tale, et leserinnlegg, en faktaboks e.l. der du skriver eller snakker om det å være innenfor eller utenfor. For eksempel:

– Hvordan føles det å være innenfor eller utenfor et fellesskap?
– Hvorfor havner noen utenfor?
– På hvilken måte er utenforskap et problem?
– På hvilken måte er det mulig for alle å være innenfor?

Ta gjerne utgangspunkt i en av tekstene over, en annen tekst du har lest eller dokumentar, TV-serie eller spillefilm du har sett.

Vinnere av skrivekonkurransen Innenfor eller utenfor?

Hovedvinner:

Tekst om utenforskap av Gabriella Iana Garcia, Groruddalen skole:

En helt ny skole, skulle ikke være så vanskelig å bare skaffe seg noen nye venner, ikke sant? Jeg gikk inn i det nye klasserommet mitt, der hvor jeg forhåpentligvis kunne klare å være i hvert fall resten av året. Jeg tok et dypt drag med luft før jeg gikk inn i klasserommet. Jeg var litt sen på grunn av at jeg hadde en samtale med rektor angående problemene jeg hadde og alt annet. Når jeg åpnet døren, glodde alle på meg. Jeg begynte å svette nervøst og gikk opp til læreren, dette var så kleint.

«Hei, jeg er den nye eleven Anna», sa jeg med lav stemme.

«Hei Anna, så hyggelig å møte deg! Jeg heter Bergitte og er den nye kontaktlæreren din. Du kan bare sitte på den tomme plassen vi har spart for deg.»

Bergitte smilte til meg og jeg satt meg ned på plassen min, heldigvis fikk jeg plass rett ved vinduet så jeg kan bare stirre ut i stedet for å snakke med noen, jeg er ikke så flink til å snakke.

Selv om jeg prøvde å distrahere meg selv med å stirre ute av vinduet, kunne jeg fortsatt føle de tunge blikkene til klassekameratene mine. Jeg forventet dette, men de har stirret på meg lenge nå … jeg håper ikke skolen har fortalt dem om hvorfor jeg er her. Rektor lovte at ingen skulle få vite det sånn at det var enklere for meg å tilpasse meg dette miljøet, men kanskje hun ikke klarte å holde det hemmelig?

«Jeg tror bare jeg er paranoid», tenkte jeg imens jeg prøvde å roe meg ned for å ikke få et anfall.

Blikkene rundt meg begynte å føles tyngre enn det de gjorde fra før av, har de allerede sett det?

«Unnskyld meg!», ropte jeg høyt og rakk hånden min opp. Jeg må vekk fra dette klasserommet.

«Ja, hva er det Anna?» spurte læreren.

«Kan jeg få gå på do?» Jeg prøvde å gi henne et overbevisende smil, hun så på meg rart før hun svarte ja.

Jeg løp til toalettet så raskt jeg kunne, jeg håper ingenting glapp ut. Jeg så meg selv i speilet, heldigvis var det ingenting, jeg visste jeg bare var paranoid. Jeg sukket av lettelse og gikk ut av toalettet.

Det var nå friminutt og alle jentene kom opp til meg, de stilte meg så mange spørsmål, «hvor kommer du fra?» eller «hva het skolen du gikk på?», normale spørsmål som nye elver får.

«Eh … Anna? Du har noe bak i hodet». Hjertet mitt begynte å dunke.

«Å ja, det er sikkert ingenting!», sa jeg og prøvde å dekke hodet mitt.

«Jo, det er noe der!» sa en annen jente. Plutselig begynte alle å prøve å dra bort det som var i håret mitt, men det kunne jeg ikke la skje.

De begynte å holde meg nede før den ene jenta endelig klarte å få tak i det.

«Det er en glidelås?» sa hun med en rar tone.

Jeg kunne føle at glidelåsen begynte å gli ned,

«Plis ikke gjør dette!», skrek jeg, men ingen brydde seg.

De ville bare finne ut hva den var. Jenta fikk den endelig ned og det var stille i noen sekunder før alle begynte å skrike.

Vinnere av bokpakke:

Vær best av Aurora Thuve-Rønning, Breidablikk ungdomsskole:

«Våg å drømme stort», «våg å være deg selv», «våg å være annerledes».

Hvordan?

Vi våger ikke engang å være, fordi forventningene vi vokser opp med veier mer på våre skuldre enn frykten for den dagen vår eksistens når sin ende.

De sier «våg å drømme stort», og spør oss gjennom hele barndommen hva vi skal bli. De håper du ikke svarer frisør eller gravemaskinsjåfør sånn som forrige gang. For som 7-åring burde du være mer enn klar over at det er advokat eller lege du skal bli.

De smiler stolt når du endelig svarer ingeniør. Et ord du ikke aner hva betyr, men som er hele grunnen til at din eksistens er verdig i de voksnes øyne.

Vi løper og løper mot et mål som ikke eksisterer, og har våre egne ønsker og interesser stappa så langt ned i bukselomma som overhodet mulig. Vi har aldri sett dem, fordi «drømmen» er formet av et samfunn som bygger på det å ha store ambisjoner og ønsket om å være spesiell.

De sier «vær deg selv». Men hvordan skal vi våge å være oss selv hvis vi ikke vet hvem vi er?  Vi er hundrevis av forskjellige personer der det passer seg best, og hver av dem er tilpasset meningene og forventingene som omstendighetene forutsetter.

Samtidig sier de «våg å være annerledes».

Men annerledes er bare et annet ord for revolusjonerende, og våre revolusjoner ligger dypt gjemt i bukselommer der hendene våre så vidt får plass, og sakker ned farten i det endeløse løpet mot suksess.

«Våg å være annerledes» – så lenge det ikke strider mot felleskapets normer og koster deg det «vellykkede» livet som du så hardt streber etter.

«Ingen er perfekte» og «alle er forskjellige».

Ordene som sies til de som ikke klarte å oppnå samfunnets krav. For hva skjer med de som feiler? De som faller? De som i de voksenes verden «mislyktes», og ikke passer inn i den rammen som hele samfunnets felleskap er bygget på?

Vi er individer med prislapper. Verdien målt etter vår suksess. Vi har muligheter, men ingen frihet. Vi eksisterer, men ingen av oss våger å være.

Ufrivillig utenfor av Fynn Janik Hausen:

Det var torsdag og Olav var på vei hjem fra skolen. Torsdager hadde alltid vært den verste dagen i uken for Olav. Han sluttet på skolen klokken tre i dag og selv om det hørtes ille nok ut, var det ikke det. Torsdager var det ingen trening. Olav trente stuping hver dag i uken bortsett fra torsdag. Han elsket stuping. Følelsen han får når tærne hans forlater 10-meteren, tar  en 360 og lander i en perfekt døds, er det beste Olav vet. Han dødser selvfølgelig ikke på trening. Da hadde de andre ting å øve på, men på det siste stupet på hver trening dødset Olav alltid. Han har gått på stuping siden 4. klasse og han begynte å satse 2 år etter. Olav er ganske god til å stupe. Ihvertfall sier treneren hans at han er den beste i sitt alderskull i hele Trondheim. Olav visste at ikke så mange gutter går på stuping i Trondheim, men han ble fortsatt glad hver gang treneren sa det.

På torsdagene sa ingen det. På torsdager sa nesten ingen noe til han. Olav var hjemme. Han gikk gjennom hagen. Foreldrene til Olav brydde seg ikke så mye om hagen. Gresset gikk nesten opp til knærne og det var gult. Gjerdet var fullt av rust og så ut som det kommer til å falle sammen snart. Olav hadde ikke noe imot at foreldrene ikke gadd å fikse hagen. Faktisk likte han det sånn, selv om naboene noen ganger så rart på hagen. Han gikk opp trappene og fant fram nøkkelen sin. Han var alltid den første hjemme.

Olav hadde ingen søsken og han var glad for det. Han hadde hørt av mange hvor irriterende det var å ha søsken. De tar alltid tingene dine og du får ikke like mye av foreldrene dine, hadde de sagt. Olav brydde seg egentlig ikke om det. Han ville ikke ha søsken fordi da måtte han snakke med de. Olav gikk inn i huset og skulle til å gå opp da kattene hans kom løpende mot han. Han likte kattene sine. De var morsomme, likte å kose og best av alt, man kunne ikke snakke med dem. Selv om katter ikke forstod noe man sa, så Olav mange som snakket med dem. Han skjønte det ikke, hva var vitsen med å snakke med dem hvis de ikke forstod noe. Olav gikk til kjøkkenet for å hente kattemat. På torsdager fikk kattene hans god mat. Olav hadde mye tid, så han lagde kylling til dem. Han åpnet kjøleskapet og tok ut kyllingen han hadde kjøpt igår. Olav tok frem kjelen og begynner å koke kyllingen. Han tok opp telefonen og så at han hadde fått en melding på snapchat. Det var fra gruppen gang gang. Han låste opp den gamle iphone 6-eren sin og åpnet snappen. Det stod, “Noen med å henge eller?”. Det var Mathias som hadde skrevet det. Mathias var en venn av Olav fra barneskolen. De hadde vært sammen hele tiden og funnet på mye rart.

Olav lukket telefonen sin og begynte å helle ut vannet som var i kjelen. Olav hadde ikke “vært med å henge” siden 7. klasse. Han hadde ikke svart på noe i gruppen siden begynnelsen av 8. klasse heller. Han likte egentlig å henge med venner, men samtidig hatet han det. Når han hang med venner føltes det alltid som det var et press på han. Olav var ikke den mest pratsomme fyren og hvis han ikke snakket med folk følte han seg litt utenfor. Det føltes ikke bra å ikke være med i samtalen, men heller ikke bra når han snakket med noen. Derfor stoppet Olav å være med venner. Det begynte med at han sa nei til å henge en gang uten noen grunn. Vennene hans var ikke nysgjerrige på hva han drev med, så Olav antok at de ikke brydde seg så mye om han. Når de var ferdige med å henge sendte de meldinger om hvor gøy det hadde vært og ingenting om at Olav skulle vært med. Det var sånn det begynte. Olav hadde alltid kommet opp med unnskyldninger om hvorfor han ikke kunne bli med ut og etter hvert hadde han ikke engang svart på meldingene.

Olav blandet kyllingen med vanlig kattemat. Moren hans hadde alltid sagt at hvis Olav ga kattene hans kylling uten at det var blandet sammen med kattemat ville de bli bortskjemte og ikke spise noe annet enn kattemat. Kattene til Olav koste med beina hans. De gledet seg til maten. Det var litt rart å tenke på at Olav hatet torsdager og kattene elsket torsdager, men de var fortsatt gode venner. Olav hev seg på sofaen i stuen og åpnet telefonen. Isak hadde sendt noe til gruppen. Olav gadd ikke å åpne snappen en gang. Han var trøtt. Det var slitsomt å sovne halv tolv, fordi han var på trening til halv 11 og så våkne halv seks hver dag for å gå til morgentrening. Olav la fra seg telefonen sin og rullet over på siden.

Olav våknet brått. Han hadde drømt om noe veldig intensivt, men han husket ikke hva det var. Olav likte ikke at han ikke kunne huske drømmene sine. Hvis han hadde husket de, hadde han ihvertfall hatt noe mer å tenke på. Olav reiste seg opp og så moren hans sitte ved spisebordet med en pc foran henne. Hun så opp på han og pekte på klokken som hang over pianoet. Klokken var stor og veldig gammeldags. Den var lagd av tre og hadde en sånn pendel som svinger fra side til side. Olav kan ikke huske en tid der klokken ikke hang der og faren hans hadde sagt at den var seksti år gammel. Klokken var halv 1 om natten. Olav stod opp og begynte å gå opp trappen. Han hørte moren si god natt til han og han svarte med det samme.

Olav lå i sengen med mobilen foran seg. Han var egentlig ikke trøtt i det hele tatt fordi han hadde sovet siden klokken fire om dagen. Olav åpnet snapchat. Han fikk egentlig ikke lov til å ha telefonen i sengen, fordi det var noe med strålingen som ikke var bra for å sove. I dag hadde han smuglet den opp i rommet sitt. Det hadde kommet mange nye meldinger i gruppechatten. Han gikk inn på den. Alle som var i gruppen hadde vært på Pirbadet. Pirbadet var det største badelandet i Trondheim. Olav elsket Pirbadet. Før var han der hele tiden, men han hadde ikke vært der på lenge fordi han var redd at noen skulle se han. Olav leste gjennom alt de hadde skrevet om hvor de skulle møtes og hvor gøy de hadde hatt det. Olav hadde så lyst å gå der igjen, men samtidig hadde han ikke lyst å snakke med noen.

Olav kjente en stor klump inni han. Det var en stor klump av hat. Olav hatet seg selv. Han hatet seg selv for å være en så stor pyse. Han hatet seg selv for å ikke være mer selvsikker. Nicolai sin bitmoji dukket opp. Det betydde at han kunne se at Olav leste meldingene. Olav gikk ut av telefonen med en gang. Han vil ikke at noen skulle se at han leste meldingene. Klumpen inni han ble større. Olav rullet over på siden. Han var helt våken. Han visste at han ikke kom til å få sove med tankene sine og det var da det skjedde. Klumpen inni han sprakk.

Det var som en demning som sprakk og alt vannet kom ut. Olav klart ikke å stoppe å gråte. Alt bare kom ut på en gang. Hvorfor kunne han ikke bare være en vanlig gutt med venner? Hvorfor kunne han ikke snakke med andre uten å føle seg presset til å si det riktige? Han hatet personligheten sin. Olav hatet å være utenfor, men han kunne ikke noe annet. Det var det siste Olav tenkte før han sovnet.

Andre bidrag:

Er det alltid andre sin feil? av Oda Aspevik, Stokksund skule:

Mange bryr seg lite om andre, fordi dei anten er sjølvopptatte, har masse å handtere sjølv eller andre personlege grunnar, og vil derfor ikkje bruke tid på å forstå kva som er gale

Å føle seg utanfor er ikkje noko som nokon bør eller vil oppleve. Nokre gongar er det uvitande gjort av andre, medan andre gongar er det med vilje, men er det noko vi alltid kan gjere noko med?  Er det alltid nokon andre sin feil?

Det er nesten garantert at du ein eller annan gong i livet vil føle deg utanfor. Det kan skuldast overreagering, stress eller at du faktisk blir utestengt. Sjølv om vi nokre gongar føler oss utanfor er det ikkje alltid lett for andre å merke det eller å gjere noko med det. Til tider er det andre som gjer det, medan andre gongar kan det vere din eigen feil.

Mange held seg sjølv utanfor kanskje fordi dei ikkje vil vere rundt andre folk, er redd for kva folk vil meine, trur dei ikkje faktisk likar dei og/eller føler seg ulik alle andre. Føler du dette er det lett å overreagere eller overtenkje. Noko som kan skje er at du stenger deg sjølv ute også. Dette er nokså vanskeleg å oppdage dersom dei kjem med unnskyldningar, eller er flinke til å skjule at dei føler seg utanfor.

Dersom du ynskjer å prøve å hjelpe kan ein alltids prøve å invitere dei med på mange forskjellige ting, men dersom dei stengjer seg sjølv ute vil ikkje det alltid hjelpe. Då vil dei nok mest sannsynleg seie nei, eller bli med og halde avstand. Kanskje det beste du kan gjere for dei då er å vere tålmodig og fortsette å prøve å inkludere dei. Held du deg sjølv utanfor er det kanskje vanskelig, men prøv å ta meir sjansar i livet utan at du tek deg sjølv for høgtideleg, og le litt av deg sjølv. Tenk heller at dersom dei ikkje likar deg, så seier dei ifrå og då er dei ikkje rette folka for deg. Tør å ta fleire sjansar og ikkje tenk så mykje over alt, sjølv om det er vanskeleg.

Mange bryr seg lite om andre, fordi dei anten er sjølvopptatte, har masse å handtere sjølv eller andre personlege grunnar, og vil derfor ikkje bruke tid på å forstå kva som er gale. Dette kan også vere med på å trykkje folk ned slik at dei føler folk ikkje bryr seg, eller at dei ikkje er viktige. Dette er heilt feil, sidan alle har nokon som bryr seg og nokon som meiner du er viktig, du treng berre finne den som passar deg, enten det er ei dyr eller eit menneske.

Blir einsemd tatt på alvor? av Selma, Stokksund skule:

I media har det den siste tida vore diskutert korleis pandemien har påverka oss, og at stadig fleire unge og eldre kjenner seg einsame. Men kva er eigentleg einsemd, og kvifor aukar det?

Einsemd og det å vere åleine er to forskjellige ting. Du er ikkje einsam fordi du har vore åleine i ditt eige selskap, men om du kjenner eit sakn etter kontakt med andre mennesker, og ønsker meir sosial kontakt enn det du har. Tala på antall einsame aukar kvart år, spesielt blant dei unge. Ein årsak til det er at du like godt kan vere einsam med mange gode venner rundt deg, som med få venner. Det er viktig å føle seg forstått, men det kan vere vanskelig for mange. Nokon er redde for at andre skal dømme dei, medan andre kan vere redde for å miste vennskap og difor unngår å slutte seg til nye.

Eit anna viktig argument er kva som skjer med dei som slit. Spesielt no under, og etter pandemien. Allereie før pandemien tok det for lang tid å få ein psykolog, men no er ventinga enda lenger. Eit halvt år kan mange rekne med å vente på profesjonell hjelp. Å føle seg einsam er definitivt eit helseproblem, fordi mange ikkje klarer å leve slik dei lever, og mister trua på at ting skal bli betre. Likevel blir einsemd og psykisk helse ikkje tatt på alvor, sjølv om det utvilsamt kostar samfunnet mykje pengar. Alle skal ha rett til å kunne prate med nokon. Men når ikkje helsetenesta kan hjelpe, endar mange livet sitt. Kvifor blir ikkje dette samfunnsproblemet tatt på lik linje som andre sjukdomar? Har ikkje alle rett på å få den hjelpa dei treng?

Sjølv om helsevesenet har ein stor oppgåve med å hjelpe dei som treng det, står ikkje problemet berre på dei, men også enkeltindividet. For at dei rundt deg skal kunne hjelpe deg, er det er viktig at du er åpen og tek litt initiativ. Å vere i fysisk aktivitet og gjere hobbyar du likar hjelper, spesielt saman med andre. Det kan både vere med vener du kjennar eller ukjende. På den måten er du både sosial, men gjer også noko som er godt for kroppen og hovudet.

Konklusjonen er at einsemd og generelt psykisk helse må takast på alvor, på lik linje med andre typar sjukdomar. Om du kjenner deg einsam er det best for deg å prate med nokon, anten nokon du stolar på eller profesjonell hjelp.

Kjelder:
https://forskning.no/partner-psykiske-lidelser-vestre-viken/6-ting-du-bor-vite-om-psykisk-helse/1266233
https://www.kry.no/fakta-og-rad/ensomhet/
https://nhi.no/psykisk-helse/psykisk-egenpleie/ensomhet-er-en-del-av-livet/
https://mentalhelse.no/aktuelt/nyheter/mental-helse/ensomhet-er-en-vond-folelse
https://talerlisten.no/hvorfor-er-ensomhet-farlig/