Ungdommens kritikerpris 2019: Juryens begrunnelser

Marit Eikemo – Gratis og uforpliktande verdivurdering (Samlaget)
Gratis og uforpliktande verdivurdering er et samlivsdrama mellom en mann og en kvinne gjennom et kort tidsrom, der personene gradvis avsløres på måter som mest av alt minner om scenedramaene til Henrik Ibsen. Det handler om livsløgner og kompromisser, og om hvordan man kan leve med hemmeligheter og svik som kan virke umulige, men likevel nødvendige, å tilgi. Med denne romanen viser Eikemo nok en gang sitt talent som samtidskronikør. Gjennom skarpt tegnede situasjoner som synes å være hentet ut av virkeligheten selv, får romanen leseren til å reflektere og stille spørsmål ved måten en selv lever på.  Gratis og uforpliktande verdivurdering speiler tiden vi lever i på en kritisk måte, og tar dermed opp tråden fra Georg Brandes ved å sette problemer under debatt.

Trude Marstein – Så mye hadde jeg (Gyldendal)
Marstein skriver tett på menneskene og tingene, i et språk som ved første øyekast virker enkelt og ujålete, men som ved nærmere ettersyn viser en fremragende stilist. Forfatteren er spesielt lydhør for grensedragninger i språk, karaktertegning og hendelser. Hun behersker den vanskelige kunsten å si noe allment som likevel virker nytt. I stedet for å havne i forutsigbare klisjéer, skaper Så mye hadde jeg mennesker og situasjoner enhver kan kjenne seg igjen i.  Romanen har en egenartet form hvor punktvise nedslag i et helt kvinneliv får frem eksistensielle konflikter rundt kjærlighet, begjær, makt og avmakt.  Romanen handler også om å streve med å leve opp til roller og forventninger som mor, kjæreste og familiemenneske, og alt hva det medfører av brustne illusjoner.

Sonja Nyegaard – Mørket er et mirakel (Kolon)
Sonja Nyegaard er en forfatter som ikke utgir bøker i utrengsmål. Forrige bok kom for hele tolv år siden. Mørket er et mirakel kan beskrives som en klassisk diktsamling,  forstått ut fra begrepets opprinnelige betydning, nemlig som noe av «det ypperste i sin art». Motivkretsen som diktene springer ut fra kan også beskrives som klassiske, da forstått som noe tidløst. I boken finner vi dikt som beveger seg i spennet mellom kaos og orden, fødsel og død. I diktene snakker noen ganger et vi, andre ganger et jeg. Diktene beveger seg mellom høystil og lavstil, og lar kristendom møte norrønt som møter vitenskap. Samlingen ekspanderer utover mot himmelrommet, og innover mot enkeltmenneskets hjertebank. Klangen av ulike trossystemer lyder gjennom mørket og vever diktene sammen til en helstøpt samling.  De nesten helt sorte, nærmest skraverte illustrasjonene forsterker følelsen av å befinne seg i skjæringspunktet mellom skapelse og destruksjon – i en bok som kanskje har årets beste tittel, uavhengig av sjanger.

Per Petterson – Menn i min situasjon (Oktober)
Per Petterson har vært nominert to ganger tidligere til Ungdommens Kritikerpris, og med sin tredje nominasjon kan vi nå regne han som en gjenganger i prisens fjortenårige historie. Det er selvfølgelig fordi han skriver usedvanlig gode bøker, så også denne gang. I Menn i min situasjon møter vi Pettersons alter ego Arvid Jansen etter at kona har gått fra ham. Han prøver å stable et liv på beina mens han skal være en stødig far for sine barn. Den triste, men samtidig vakre historien om Jansens år som nyskilt deltidspappa og fortapt mann, danner den ytre rammen for en roman med mange betydningslag. Romanen rommer blant annet subtil kritikk av den «giftige» ideen om at menn, på stoisk vis, skal håndtere alt på egen hånd. Det går naturligvis ikke spesielt bra. Petterson har et scenisk driv og en egen evne til å vri tilsynelatende kjente situasjoner over i noe uventet. Han er en forfatter som på hemingwayisk vis lar romanens overflate bare være toppen av isfjellet.

Kjersti Skomsvold – Barnet (Oktober)
En av bokårets påståtte «trender» har vært at mange bøker handler om graviditet og fødsel. Den sterkeste av disse svært uensartede bøkene er Kjersti Annesdatter Skomsvolds roman Barnet. Boken er formet som en fortelling fra en nybakt mor til barnet sitt, og henvender seg til et «du». Barnet blir i likhet med leseren kjent med sin mors livshistorie og tanker om ensomhet, kjærlighet, familieliv, og det å mestre livet etter alvorlig sykdom.  Romanen formidler et spekter av følelser som engstelse, glede, frykt og uro. Disse gjenkjennelige følelsene formidles av en forfatter med velutviklet sans for humor, og boken skjerper blikket for de små og store absurditeter livet har å by på. Gjennom Skomsvolds naivistiske stil møter vi en rar og forunderlig verden.

Ellen Mari Thelle – Bernard banker på (Flamme Forlag)
En unnselig liten brun bok som har fått ufortjent lite oppmerksomhet.  Bernhard banker på byr på en kort fortelling om livets grunnleggende bestanddeler. Boken er komponert som en fortelling i tre akter. Den første akten etablerer en form for «virkelighet» som i neste akt avsløres som fiksjon. Hovedpersonene er to eldre pensjonister, en av dem er tittelens Bernard. I den pågående debatten om forholdet mellom diktning og virkelighet tematiserer romanen diktekunst som noe grunnleggende menneskelig. En egenskap som tilhører drømmene og håpets verden, det dreier seg om evnen til å forestille seg fremtiden. Kløften mellom fiksjon og virkelighet blir aldri for stor i denne vesle boken, som også lykkes med å skildre forelskelse som en tilstand – løsrevet fra enhver alder.

Gunnhild Øyehaug – Presens Maskin (Kolon)
En absurd og leken science fiction-roman som tar opp store spørsmål ved bruk av astrofysikkens multiversteori, det vil si teorien om parallelle verdener. Presens maskin er en bok som slekter på forfattere som Jorge Luis Borges, David Foster Wallace og Rolf Sagen.  Øyehaug skriver bokstavelig og metaforisk om eksistens, mening, tilknytning, språk og tanke. Formen virker lett og stilen munter, samtidig som det er en intelligent og mangefasettert roman. Bokens språk er i særklasse, og den kan leses utelukkende for sine gode replikker og humoristiske scener. I en tid hvor mange forfattere skriver litteratur som ligger tett opp til eget liv, er Presens Maskin et friskt, visjonært pust fra en forfatter som ikke har sin make i norsk samtidslitteratur.

Stig Aasvik – Ordføreren i Oslo (Cappelen Damm)
Stig Aasvik er både veldig i takt med tiden med sitt romaneksemplar av såkalt «virkelighetslitteratur», samtidig som han gir trenden et høyst originalt uttrykk.  Her er det romantiske diktergeniet byttet ut med en arbeidsledig forfatter på NAV-tiltak, og Aasvik kobler sin personlige utlevering sammen med et betydelig komisk talent. Beskrivelsene av det 24 uker lange obligatoriske jobbsøkerkurset er noe av det morsomste – og samtidig stussligste – man kan lese i noen av årets bøker. I likhet med mange andre skriver Aasvik om seg selv og om det å skrive. Det gjør han med en distanse og visshet om at dette er klisjeer, noe som gjør boken til en underholdende metaroman. Rent formmessig byr boken på en original komposisjon. Teksten forflytter seg uanstrengt mellom ulike tankerekker og tidsplan, uten at det på noe tidspunkt  oppleves som kaotisk eller vanskelig. Romanen er Knausgårdlignende bekjennelseslitteratur strukket til bristepunktet, skrevet av en selvbevisst og uhøytidelig forfatter.