Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

«Zero» fra Hvor lenge varer vi

Mari Andreassen Cappelen Damm 2020

zero

Jeg og Maja stod på busstoppet utenfor skolen.

Foreldrene og lærerne hennes hadde aldri sagt det var greit, at vi øvde på å ta buss, men holdeplassen var ikke synlig fra skolen, og ingen spurte hva vi gjorde disse dobbelttimene etter matfri, så jeg måtte bare satse på at de aldri fikk vite det, at det ble mellom

oss.

Jeg stod med hendene i lomma på fleecen og så på henne, venta til jeg fikk øyekontakt.

– Er du klar?

– Ja, sa hun.

– Har du kortet?

Hun åpnet hånden og viste meg månedskortet mitt.

– Fint, sa jeg.

Jeg sjekka aldri busstidene, det var ikke vits for ei som ikke kunne klokka. Kanskje gikk det fem minutter, ti minutter, på det meste en halvtime før bussen kom. Hvis noen fra skolen skulle komme forbi, hadde jeg planlagt å si at vi gikk tur, det ville de tro på, jeg så for meg at det var helt vanlig, at assistenter og spesialelever gikk på tur i skoletiden.

Maja likte å vente på bussen, hun fulgte med på trafikken, nynnet på forskjellige sanger, og for hver buss som kom mot oss, rugga hun fram og tilbake mens hun stirra på tallet i frontruta. Bussene fikk veistøvet til å blåse opp framfor oss, hun gned seg i øynene med knokene mens hun prøvde å tyde om det stod tolv, vekslet mellom å se på tallet og meg, og så lenge jeg ikke gav henne klarsignal, forholdt hun seg i ro, venta videre.

Jeg oppdaga tolveren før henne. Hun skvatt da hun så den, ikke med et hikst, men inni seg, jeg så det på rykningen i munnviken hennes, øyne som sperret seg litt opp. Hun gikk et skritt mot veien, men rygget like fort tilbake, snudde seg og så på meg. Jeg hadde sagt tusen ganger at hun ikke trengte å være redd. Jeg nikket til henne, og hun gikk til fortauskanten og rakk hånden i været, akkurat som vi hadde øvd på. Bussen gled inn og slo opp dørene. Da hun gikk på, glemte hun seg og gav busskortet til sjåføren i stedet for å legge det på leseren. Han gjorde det for henne. Det lille pipet fra leseren fikk henne til å snu seg og smile til meg. Dørene gikk igjen, og bussen kjørte ut av holdeplassen. Jeg så henne vingle nedover midtgangen og sette seg på en vindusplass. Hun rakk akkurat å vinke til meg før hun var borte. 

Vi måtte øve med tolveren siden den hadde endestopp nede i sentrum. Det hadde skjedd en gang før, i begynnelsen, da jeg ikke visste bedre, at jeg hadde satt henne på en annen rute og mista henne. Jeg hadde sprunget byen rundt og lett før jeg fant henne sittende i inngangspartiet til en kiosk. Ingen fikk vite om hendelsen. Jeg hadde vært tydelig på hva som ville skje om hun rota det til, om hun fortalte til noen hva vi drev med, jeg måtte true: Ikke mer Cola om du sladrer. Så hun holdt tyst.

De andre som jobba med henne, hadde ikke likt forslaget mitt om bussing. Det fantes andre ting som var viktigere, mente de. De hadde kledd veggene på grupperommet hennes med forskjellige spesialgreier ment for sånne som Maja. Plakater med tall og bokstaver, en tegning av en ape som klamret seg til bokstaven A, bokstaven S formet som en slange. De hadde satt henne til å fargelegge dem, og tusjstrekene gikk godt utenfor linjene. Jeg så at hun slurva med vilje, hun hadde sikkert fargelagt akkurat de samme på barneskolen, og var lei hele opplegget, men jeg var den eneste som skjønte det. Lærerne skrøt av henne, mente hun kunne lære seg å lese og skrive og regne, så de fortsatte med metodene sine. Maja tegna tålmodig både visere i tomme klokker og trakk strek mellom ord og bilder, skrev tall, telte kronestykker og sang barnesanger med lærerne mens de klappa seg på lårene. De sa hun likte det, de sa hun var motivert i timene, men jeg tittet på dem gjennom det runde vinduet i døra til grupperommet, og selv om hun flirte, kunne jeg se at hun var ensom.

Foreldrene hennes var mest opptatt av at hun skulle lære litt av det samme som de andre ungdommene: historie, kultur, størrelsen på Finnmark, høyden på Galdhøpiggen, sånne ting. Jeg vet ikke hva de så for seg, at hun skulle ha meningsfulle samtaler med de andre elevene i friminuttene, få seg utdannelse, jobb. Av en eller annen grunn ville de at hun skulle lære små drypp fra verdenshistorien, om verdenskrigene og døde herskere, en oppgave jeg ble tildelt. Lærerne lagde et opplegg jeg skulle følge, men jeg visste at hun aldri ville forstå det, så jeg leide heller noen filmer og booka medierommet på skolen, hengte nå-snurres-film-skiltet på døra, og låste den fra innsiden. Den store skjermen og krigen som ble kastet mot oss i mørket fikk Maja til å krype inn i armkroken min. Etter å ha sett Max Manus og Anne Franks dagbok trodde Maja at Hitler hadde skutt Anne Frank. Hun spurte med tårer i øynene. Jeg burde ikke latt henne tro det, men det var jo nesten sant. Jeg hadde fått henne til å forstå noe, at en krig har minst én som sitter med makten, og ett offer.

Jeg gjorde ellers som de ba meg om, fulgte undervisnings­oppleggene de gav meg uten å stille spørsmål, ville vise dem at jeg dugde, selv om jeg hadde hoppa av midt i videregående. Hvis de likte meg, fikk jeg kanskje forlenget kontrakten, og kunne være assistenten hennes neste år også. Det var bare denne bussinga om onsdagene jeg tok en risk med. Hun kunne gå av på feil sted, bli borte, og da ville de finne det ut, men jeg måtte fortsette, for hvis hun lærte å ta buss alene, kunne vi besøke hverandre, også etter at hun slutta på ungdomsskolen.

Åtte minutter etter at Maja hadde dratt, kom neste buss mot sentrum. Sjåføren så på meg og gav meg ungdomsbillett uten å spørre. Jeg satte meg på det første ledige dobbeltsetet. Mannen foran meg hadde eksem i nakken. Jeg snudde meg vekk, lente ryggen mot vinduet og tittet på folk, ei lubben dame, ikke ulik mamma, stod i midtgangen med to Rema-poser mellom beina, svaia i takt med kjøringa, to guttunger som sikkert skulka skolen, satt bakerst og glodde ned i mobilene. Ei jente med luggen foran øynene og musikk på ørene møtte blikket mitt, jeg smilte til henne, men hun så bare tomt ut i luften.

Lillesøstera mi maste om at jeg måtte ta lappen som normale 18-åringer. Hun var ute etter noen som kunne kjøre henne rundt mellom vennene. Jeg hadde aldri møtt dem, de var bare stemmer bak døra hennes, og sko i gangen. Hvite Nikes, helt nye, tøysko med nedtrampa hæl, sorte Converse i min størrelse. Jeg hadde tatt dem med inn på rommet mitt og prøvd dem på.

Digitalklokka i taket viste tiden, for litt siden skulle Maja vært framme i byen.

Dama i midtgangen klamret seg fast mens bussen svingte gjennom rundkjøringen ved postterminalen, og gasset på det lange strekket til neste rundkjøring der den tok av mot sentrum. Jeg studerte henne, forestilte meg hva hun hadde i handleposene i et forsøk på å unngå tanken om at Maja kanskje ikke hadde trykka inn stoppknappen på rett holdeplass.

Bussen rundet hjørnet ved Scandic og kom inn på veien som fortsatte bort til storsenteret. Den stoppa i lyskrysset så jeg fikk sikt ned til torget. Jeg skimta paviljongen, bua som flasset maling, smuget med pisslukt hvor vi ofte fant småpenger på bakken da vi var små, rekka med minibanken der mamma alltid tok ut kontanter og lot oss trykke kodene. Hver onsdag, når jeg satt sånn og speida etter Maja, så jeg på disse stedene på en måte som gjorde at de ble nye for meg, nærmest farlige, alle avlukkene og innsmettene kunne holde henne skjult for meg.

Bussen gled saktere gjennom gatene. Stoppet ved en fotgjenger­overgang. Jeg retta meg opp og forsøkte å finne ansiktet hennes i mengden av en skoleklasse som hoia seg over veien, kanskje hun hadde forvilla seg inn blant dem. Busset trillet videre. Jeg pilla på neglebåndet, så mot sjåføren, pilla til det begynte å blø, og da den stoppa i hovedgata, var jeg den første til å reise meg. Jeg ble stående og trippe bak to damer som skulle ut med hver sin barnevogn.

Hun stod der. På plassen vi hadde avtalt. Armene ned langs kroppen, den hvite fletta over skulderen, så seg rundt med de skeive øynene, venta på meg.

Når hun stod sånn, var hun på sitt søteste.

Jeg så på henne fra den andre siden av veien, venta på at hun skulle oppdage meg og bli glad. Jeg ville at hun skulle bryte ut i et glis, nærmest skvette i glede og uttale navnet mitt så godt hun kunne, løfte hånden for en high five, slik hun brukte å gjøre før. Da blikkene våre møttes, vendte hun nesen i asfalten og begynte å rugge. Jeg kikka til begge sider før jeg kryssa veien, tok tak i henne, klemte henne inntil meg.

– Så flink du er, hviska jeg.

Hun var så lav, ansiktet hennes ble klemt mot brystet på fleecejakka mi. Hun vridde seg løs og så opp på meg.

– Gittor, sa hun.

Hun sleit med å si V, selv om vi hadde øvd med speil.

Jeg hadde funnet et speil i sminkeskuffen til søstera mi og tatt det med til grupperommet. Søstera mi hadde skjønt at det var jeg som hadde tatt det og raste utenfor døra mi, ropte at jeg var en taper til mamma måtte be henne holde kjeft. Da hviska hun bare gjennom nøkkelhullet, hva skal du med speilet, se etter pikken din under alle valkene eller?

Typisk henne, å tro at jeg brydde meg.

På grupperommet hadde jeg vist Maja i speilet hvordan hun måtte sette tennene i underleppa for å si V. Vi så i speilet, vætet med tunga og beit i leppa. Først kom et prøvende Vi, etterfulgt av et tor fra langt nedi strupen, nærmest som hun sang det opp. Hun klarte det, sa Viktor nesten helt tydelig, igjen og igjen, og igjen. Bedre for hver gang. Jeg fikk henne til å sleike seg rundt kjeften og si flere lyder, B, P, U. Hun lytta til meg, gjorde som jeg sa, lagde trutmunn og sa O, Ost. Jeg stakk fingeren inn i munnen hennes, si ost nå. Hun prøvde, men ble blank i øynene og begynte å harke. Press leppene hardere rundt fingeren min, sa jeg.

Hun klarte det når hun konsentrerte seg.

– Skal vi dra og kjøpe Cola, spurte jeg.

Hun begynte å gå som svar. Jeg holdt meg et skritt bak, lot henne lede. Vi passerte butikkvinduer og skilt, og for hvert av dem stoppet hun et par sekunder og tok dem inn. Noen brølte navnet mitt, jeg snudde meg og så to av guttene jeg hadde gått på videregående med, de stod og vinka fra andre siden av gata, eller, én vinka, han andre prøvde å skjule et flir. Jeg dyttet henne i ryggen så hun skulle gå fortere.

Hundre meter ned i gata pekte hun på vinduet til kaféen vår.

– Den, sa hun.

Jeg så meg over skulderen.

– Flink du er, sa jeg og strøk henne på hodet.

Hun fikk åpne døra.

En gang hadde kaféen sikkert vært trendy. Stolene og bordene var rødmalt, men stolene hadde revnet i trekket og bordene hadde nedslitte hjørner og ringer etter kaffekopper i malinga. Nedstøvede plastpalmer langs veggene med snusposer i pottene. Her var det liten sjanse for å treffe noen som kjente oss.

Maja gikk til baren som lå innerst i lokalet. Bak disken stod en tynn og kvisete fyr jeg ikke hadde sett før, han hengte vinglass opp ned i taket mens han prata med ei dame som satt på en barkrakk. Maja stilte seg noen skritt unna disken, den var så høy, stod hun for nært ville de ikke se henne.

– Cola, sa Maja da hun fikk øyekontakt.

– Cola? sa fyren.

– Cola, sa Maja.

Han gløttet på meg, trengte sikkert å bli reddet.

– Med eller uten sukker, spurte jeg mot øret hennes.

– Zero, sa Maja.

– En Cola Zero? Fyren så på henne. Jeg nikka.

– Kort, spurte han. Jeg fortsatte å nikke.

– Zero, sa Maja.

– En Zero skal bli, sa fyren.

Han bøyde seg ned og kom opp igjen med ei flaske han satte fra seg ytterst på kanten. Maja hadde allerede funnet fram bankkortet. Fyren lente seg over disken og holdt en betalingsterminal framfor henne. Maja lot han henge i luften mens hun viste ham kortet. Hun viste det til alle.

Hun ville aldri hatt det om det ikke var for meg. Om ikke jeg, assistenten, hadde foreslått det. To timer inn i foreldremøtet, da det begynte å bli stille, spurte jeg om jenta kunne få seg bankkort, som jeg fint kunne lære henne å bruke. I stedet for å bestille varer kunne vi for eksempel dra i butikken og handle inn før heimkunnskapen. Planlegge innkjøpene, skrive handleliste, hun kunne få kodebrikke så vi kunne sjekke i nettbanken om hun hadde nok penger. Sånne ting. Jeg visste allerede før de åpnet munnen at de likte idéen, så overraskelsen i øya deres.

Jeg pikka henne på skulderen, pekte på terminalen foran henne. Hun stakk inn kortet rett vei, sa koden høyt mens hun tasta. Dama på barkrakken smilte.

Maja tok Colaen sin og gikk. 

– Ikke så lett med disse elevene, sa jeg.

Fyren og dama så på meg.

– Ikke så lett å forstå hva de sier, de aller fleste har talefeil, man må liksom jobbe med dem for å forstå helt hva de vil.

– Jeg tror det gikk greit, sa fyren, – hun virket fornøyd.

– Ja, men det er bare morsomt noen ganger når hun snakker og ingen forstår, det blir som et eget språk jeg må oversette.

Jeg lo, fyren stod med hånden på tappetårnet, så på meg og smilte.

– Ja, sånn er det vel. Ville du kjøpe noe til deg selv, eller?

Da jeg hadde fått betalt og snudde meg med koppen mellom hendene, satt Maja ved bordet vårt midt i kafeen. Hun hadde fortsatt på seg jakka og jobba med å skru opp korken på flaska. Beina hennes dingla over bakken. Jeg gikk med små skritt så kakaoen ikke skulle skvulpe over.

Vi satt stille en stund, drakk. Jeg lente meg over bordet og vinka henne til meg med pekefingeren.

– Når man er på kafé, bruker man å snakke sammen, hviska jeg.

Hun så på meg.

– Snakke, sa jeg.

– Ja, sa hun.

Jeg skjønte det var opp til meg, retta meg opp i stolen.

– Var det mange andre på bussen da?

Hun dro i fletta si, puttet tuppen i munnen og tittet mot bordet ved siden av oss.

– Var det du som trykka på knappen?

– Ja, sa hun.

– Satt du sammen med noen?

Hun nikket.

– Hvem da?

Ikke noe svar.

– Var det en mann?

– Jenta, sa hun.

Jeg løftet koppen til munnen.

Maja reiste seg og hentet avisen som lå på nabobordet. Hun bladde opp på kryssordsidene, fingeren hennes gled over rutene, stoppet av og til på en bokstav.

Fyren fra disken gikk mellom bordene med en klut. Løftet på telysbeholderne og dro kluten over bordflatene. Maja holdt avisen opp mot ham og pekte på en av sidene.

– Maja, sa jeg, – bare legg ned avisen.

– Finner du noe spennende, sa fyren.

– Der, sa Maja.

Fyren kom bort.

– Kryssord, ja.

Maja pustet hurtigere, som hun gjorde når hun ble ivrig.

– Der, sa hun.

Fyren bøyde seg ned og så nærmere på siden.

– Hun vil vise deg noe, sa jeg.

Han så fort på meg.

– Vil du kanskje ha en penn, sa han til Maja.

– Penn, sa Maja.

– Jeg skal hente. Han slengte kluten over skulderen.

Han var skikkelig tynn. Russerfange, ville mamma kalt ham.

Maja bladde med store bevegelser, drakk grådig av Colaen og prøvde å rape, men det kom ingen lyd. Fyren kom tilbake og rakte henne en penn.

– Her.

Hun tok imot og lente seg over avisen.

– Og hva sier du da, Maja?

Sakte rundet pennespissen svingen på en G.

Fyren smilte og gikk.

Maja fulgte formen til bokstavene i en hel overskrift, øynene fokuserte, rødmen i kinnene, ikke en kvise, ikke en ripe i huden. Hun drakk på nytt uten å fjerne blikket fra prosjektet sitt, Colaen la seg i en våt rand over leppa hennes.

– Hva skal du gjøre senere i dag, spurte jeg, uten å få svar.

Jeg lente meg fram og presset neven mot bukseskrittet, så meg rundt. Det var bare oss og noen få andre i lokalet. Dama på barkrakken og russerfangen pratet med hodene tett sammen, ei jente og en mann satt tause ved et av de andre bordene, opptatt med hver sin mobil, jeg gransket dem. Det var sikkert faren.

Jeg snudde meg mot Maja.

– Må du på do?

Hun sluttet å bla.

– Skal vi gå på do?

Hun rista på hodet.

– Sikker?

– Ja.

– Kom, sa jeg og reiste meg, tok henne i armen og hjalp henne opp av stolen. Hun gjorde seg tung og gav fra seg den irriterende lyden, en lav hvining fra åpen munn. Jenta og faren snudde seg mot oss, og Maja kastet seg ned på gulvet.

– Oi da, sa jeg. – Opp igjen. Jeg dro henne opp. Idet jeg satte henne tilbake på stolen, kikka jeg meg over skulderen og så dem kvele en latter.

Maja rugga på stolsetet, jeg klødde meg på hånden under bordet.

– Hjem, sa Maja.

– Snart, sa jeg.

Dama på barkrakken tok på seg ytterjakka og skjøv krakken inntil disken. Jeg sa ha det da hun gikk forbi oss, men jeg tror ikke hun hørte meg. Jeg venta på at hun skulle komme tilbake, kanskje hun bare tok seg en røyk, men hun kom ikke.

Jenta og faren satt like tause over telefonene. Det var ingen i baren, kun to klappdører som svaia bak disken. Jeg tok Maja i hånden, dro henne med meg mot trappene som førte til toalettene i kjelleren, det ville være enklere å gjøre det der. Byksa ned to trinn, prøvde å holde hånden hennes, men den glapp ut av min, og hun ble stående igjen på toppen. Hun tittet ned på meg, holdt fast på den halvfulle Cola-flaska.

– Kan jeg hjelpe dere?

Fyren fra baren stod bak meg med en pappeske mellom hendene.

– Ser dere etter toalettene?

– Ja.

– Handicaptoalettet er oppe ved inngangen.

– Det visste jeg ikke. Stemmen min sprakk, jeg hørte selv at jeg løy. Han så på meg, så på Maja som stod stille på øverste trinn.

Jeg kremtet. – Vi må rekke do før det blir uhell, sa jeg opp til henne. Prøvde å puste vanlig. 

Fyren trakk på skuldrene, gikk forbi meg, løftet esken over hodet hennes da han passerte henne på toppen, sa – upps. Hun så etter ham. Jeg strakk armen opp mot henne.

– Kom, sa jeg.

Hun rørte seg ikke.

– Kom, fort deg, sa jeg.

Hun støttet seg til gelenderet og så på beina sine mens hun kom mot meg, ett trinn om gangen.

Til toppen