Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Voksne mennesker

Ida er på vei til hytta. Hun er arkitekt og singel. Svogeren Kristoffer og niesen Olea har hentet henne på bussen. På hytta venter lillesøsteren Marthe.

Marie Aubert Forlaget Oktober 2020

Jeg ser på telefonen, det er ingen ubesvarte anrop fra noe +46-nummer. Kristoffer kjører fort i svingene, jeg er småkvalm og prøver å ikke se på en halvfull flaske Fanta og en tom potetgullpose på gulvet ved føttene mine. Han er blitt tjukkere, rundere i kinnene, jeg lurer på om han og Olea smugspiser og drikker brus i bilen når Marthe ikke er med, og han er brun på armene. Marthe skrev til meg at de hadde fine dager til å begynne med, de dro ut på holmene og badet flere ganger, men at nå er det vekslende, så jeg har pakket både badedrakt og ullgenser.

– Når kommer mamma og Stein? spør jeg.

– I morgen, sier han. – Var litt greit at vi fikk kvelden i dag alene. Marthe er ikke helt i form.

– Bombe, sier jeg.

– Du vet hvordan det er, sier Kristoffer og klør seg i skjegget. – Hormoner.

Han sier det som noe innforstått til meg, du vet hvordan det er, han vet jo at jeg ikke vet hvordan det er, likevel sier jeg huff ja.

– Stakkars Marthe, sier jeg, legger armene i kors så hendene stryker inn i de svette armhulene, prøver å kjenne om jeg lukter vondt.

De har prøvd og prøvd i tre år, helt siden de ble sammen. Marthe har spontanabortert to ganger. Hun klarer ikke tie stille om det, jeg har kunnet alt sammen like godt som henne, visst når hun har mensen, når hun har eggløsning. Hver gang vi møtes, er det det vi snakker om, hver gang vi møter mamma, snakker og gråter Marthe, sier at hun ikke holder det ut, at hun ikke vil være bare stemor, det er ingen som sier stemor lenger, Marthe, sier mamma og stryker henne over ryggen, det heter bonusmamma, bonus, sier Marthe, det er faen ikke noen bonus at han har unge og ikke jeg, men det vil nok gå til slutt, sier jeg og stryker henne over ryggen, jeg også, både mamma og jeg sier at det kommer til å gå bra til slutt, hver gang, men når skal det liksom gå, da, roper Marthe. Innimellom forteller jeg kollegene mine i lunsjen om lillesøsteren min som stresser sånn med å få barn, jeg sier at jeg ikke skjønner at hun orker, det må finnes andre ting å bruke livet på enn å drive og prøve hele tiden.

Da vi svinger opp foran hytta, heiser jeg meg litt opp i setet.

– Har dere malt, sier jeg.

– Jepp, sier Kristoffer. – Eller, det var vel mest jeg, for å være ærlig. Ble det ikke fint?

– Jo, sier jeg. – Kjempefint.

De har malt hytta hvit. Den har alltid vært gul, den gule hytta, det er det jeg alltid har sagt til folk, det er vi som har den gule hytta. Nå ser den ut som alle hyttene rundt her, vanlig.

Kristoffer tar bagen min. Jeg sier at jeg kan bære den selv, jeg er ikke sånn som Marthe, som vil at Kristoffer skal hjelpe henne med alt, men Kristoffer sier det går fint og bærer videre. Olea løper foran oss, over grusen og opp hagegangen med steinhellene langs hekken. Hun løper overalt, som om det venter noe gøy på henne et eller annet sted. Da jeg var liten, var hekken en tett, tung thuja, men mamma skiftet den ut med skjærsmin for noen år siden, hun sa hun ville ha noe lettere.

Marthe kommer ut på trappa, hun ser trøtt ut og gnir seg i ansiktet. Jeg blir lattermild.

– Har dere vært og hentet tante Ida, dere da, sier hun og rusker Olea i håret. Olea bøyer seg unna, rister hånden hennes av seg og løper videre. Marthe vet at jeg ikke liker å bli kalt tante Ida, men hun sier det likevel. Jeg ser for meg de gamle Elsa Beskow-tegningene, tante Grønn og tante Brun og tante Fiolett, noe inntørket og knirkete.

Vi klemmer hverandre.

– Hei, sier Marthe.

– Hei, vennen, sier jeg. – Godt å se deg.

Marthe lukter godt, kjent, det er nesten som om det skulle være min egen lukt. Hun har fått lysere hår, det ser ikke helt naturlig ut, og det er klippet på en måte jeg husker var moderne for noen år siden.

– Så fint, sier jeg og løfter på det.

– Synes du, sier Marthe. – Jeg synes det ble litt for lyst.

– Nei, du er så pen så, sier jeg.

Folk synes jeg er penere enn Marthe, sånn har det alltid vært, og Marthe har komplekser for nesa og puppene sine, så hun blir glad når jeg sier at hun er pen. Det er lett å gjøre Marthe glad, bare å si til henne et par sånne ting.

Kristoffer går etter Olea rundt hytta, Marthe og jeg går inn. Døra knirker litt, inne lukter det hytta, gamle somre, gammelt treverk.

– Er du klar for den store dagen, sier hun mens jeg bukserer bagen min inn på det lille soverommet, der jeg alltid sover.

– Sånn passe, sier jeg. – Veldig klar for å drikke vin, i hvert fall.

– Må vi si noe? sier Marthe og setter seg på senga mi. – Må vi holde tale, liksom?

– Sikkert ikke, sier jeg. – Men jeg har forberedt noe for sikkerhets skyld.

– Superdatter, sier Marthe og smiler med munnvikene litt nedover. – Jeg har ikke orket, jeg.

Jeg tar av meg skoene, er svett på føttene. Det stikker når hun kaller meg superdatter, det burde ikke stikke, hun er bare misunnelig.

– Men jeg vet ikke om jeg burde si noe til både henne og Stein, sier jeg. – Hun regner ikke med det, liksom? Skal jeg snakke på vegne av deg også?

– Kjære mamma og Ballestein, sier Marthe og løfter hånden som om hun skåler.

– Stein er hyggelig, han da, Marthe, sier jeg og ler. 

– Kjære mamma og Steinaldermannen, sier Marthe.

– Kjære mamma og Stein Saks Papir, sier jeg.

Vi skal feire mammas sekstifemårsdag i morgen kveld, Marthe og Kristoffer og Olea og jeg og mamma og Stein, vi skal spise reker og drikke vin. Mamma sa det kunne være feiring av min førtiårsdag også, jeg sa vi ikke trengte det, det er tre måneder for sent uansett. Jeg feiret ikke dagen noe særlig, noen venninner ble med ut på restaurant, vi spiste treretter og drakk et par glass vin og det var det, de fleste måtte tidlig hjem til ungene. Da mamma fylte førti på nittitallet en gang, fikk hun et kort hvor det sto «Life begins at forty!». Jeg husker kortet ennå, det var fullt av raketter og stjerneskudd. Mamma syntes det var morsomt og sprekt og tok vare på uttrykket, life begins at forty! sa hun hele det året, og venninnene hennes skålte. Jeg husker dem som godt voksne damer, de hadde tørr leppestift og barn som gikk på skolen, og når de var sammen, kalte de det damekveld. Da jeg fylte førti, var jeg akkurat som før, jeg hadde absolutt ikke for meg at det var nå livet skulle begynne. En venninne sa i bursdagsmiddagen min, som en slags trøst, at jeg så bra ut, like etter sa hun at det var fint å være alene fordi man ble godt kjent med seg selv på den måten, og jeg tenkte at det hadde vært ok heller å bli kjent med noen andre.

Stein og mamma har vært sammen i seks år. Hver gang han skal være med et sted, ønsker jeg fortsatt at han kunne bli hjemme, at det kunne være bare oss. Han har ikke barn, jeg ser ikke for meg at han har villet ha det noen gang heller, og det er som om han ikke skjønner helt hvor gamle Marthe og jeg er, han snakker til oss som om vi er tenåringsjenter. Mamma sier at hun og Stein er late bloomers. Marthe og jeg krymper oss når hun bruker det uttrykket. Ikke er det sant heller, hun var tjue da hun giftet seg med pappa, og se hvordan det gikk. Jeg har ofte lyst til å spørre om hun heller ville endt opp som meg, endt opp, tenker jeg, jeg må ikke tenke endt opp, som om alt er ferdig, det er ingenting som er ferdig, man må si til seg selv at alt det beste gjenstår, men innimellom tror jeg at det er det hun og Stein og Marthe og Kristoffer tenker om meg. De vet ingenting, tenker jeg, jeg har en plan, jeg har en hemmelighet. Jeg bestemmer meg for å si det til Marthe nå, ikke vente til i kveld, jeg kan si det nå, at jeg skal fryse ned egg i Sverige, hun kommer til å sperre opp øynene og si wow.

– Men du, sier Marthe. – Vil du høre noen big news?

Hun har noe nytt i ansiktet, noe alvorlig under smilet, noe som skjelver litt. Jeg ser på henne et par sekunder, skjønner først ikke, og så skjønner jeg.

– Er det sant, sier jeg.

– Ja, sier Marthe, hun smiler, øynene vider seg ut og er våte.

– Wow, sier jeg, jeg setter meg ved siden av henne på senga. – Er det sant.

Jeg prøver å huske alt jeg har sagt mens hun har sittet der og ventet på å si det, alt mulig dumt har jeg sagt, snakket om drikking og Stein og mamma. Jeg skynder meg å klemme henne, hun hikster litt, det piper liksom langt inne i henne.

– Femten uker, sier hun, uten at jeg har spurt, hun retter seg opp og tørker seg rundt øynene. – Jeg turte ikke si noe før vi var helt sikre.

– Shit, sier jeg.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Jeg er vant til å trøste henne, klemme og stryke på ryggen og si at det kommer til å bli bra, ta henne med ut på bar en gang iblant og spandere vin så hun skal tenke på noe annet, vi må jo nyte at du kan drikke vin, Marthe, og både Kristoffer og mamma sier at jeg er så flink til å få Marthe i godt humør igjen, til å ta meg av henne. Men det her.

– Det kan jo fortsatt gå gærent, sier jeg.

Marthe ser på meg og fnyser forbauset.

– Femten uker er ikke mye det heller, sier jeg. – Hvis man først tenker på den måten, liksom.

– Ja, men nå kan vi i hvert fall slappe av litt mer, sier hun, stemmen er skarp.

– Jeg bare sier det, sier jeg. – Så du ikke blir skuffet.

– Jeg vet jo det, sier Marthe.

– Men herregud, så kjempehyggelig, sier jeg til slutt og disker opp et stort smil, jeg klemmer henne en gang til for sikkerhets skyld. – Tenk at det gikk.

– Ja, tenk at det gjorde det, sier Marthe og ler, hun har lyst til å være glad, ikke til å krangle. – Vi skulle i gang med prøverør igjen, og så plutselig bare poff. 

– Poff, sier jeg. – Gamlemåten, altså?

– Jepp, sier Marthe. – You go, gamlemåten, sier hun og knytter neven i et seierstegn.

Jeg ler.

– Herregud, sier jeg igjen.

– Synes du ikke det var fint at vi malte hytta hvit, sier Marthe på vei ut av rommet. – Jeg synes det passer mye bedre enn gult. Mer sørlandsk.

Jeg later som jeg ikke hørte henne, og lukker døra til gangen.

 

2

Jeg tar av meg den svette t-skjorta, legger meg bakover på den oppredde senga og ser i taket og hører på lydene utenfra, vinduet er åpent, måker som skriker langt borte og Olea som roper at Kristoffer skal se på henne for et eller annet, hun roper til hun blir sint i stemmen, pappA!, og han svarer jeg ser på deg, med et tonefall som røper at han ser på telefonen sin.

Jeg hører en båt ute på sjøen, en som går raskt, det har skyet over, det er kaldt å ligge i bare bh. Jeg gråter ikke. Det lukter alltid litt innestengt her, og sengetøyet er mykt og slitt og lukter tørkesnor, madrassen er gammel skumgummi, det er sånn det skal være, jeg har ligget i denne senga hver sommer siden jeg var liten. Så nå er jeg her. Med Marthe. Med mannen hennes og barnet deres i magen og Olea.

Jeg hadde ikke trodd det, ikke på ordentlig. Venninnene mine har gått forbi meg, alle sammen, men at Marthe, at hun også, et sted inni meg hadde jeg bare tenkt at det ikke kom til å bli noe av, at det ikke kom til å forandre seg, Marthe kom jeg alltid til å ha der som en jeg måtte trøste, hun kom ikke til å gå forbi meg.

Hun kan ikke gå forbi meg.

Jeg holder om meg selv, huden er liksom vissen og tørr, kroppen er ingenting og ingen vil noe med meg lenger, som om jeg har sluttet å finnes. Jeg har aldri hatt med meg noen hit til hytta, det har aldri vart lenge nok til det. Marthe har sittet her med kjærester siden hun var femten og alltid fått det største soverommet, alltid trege, tafatte gutter som mamma og jeg har himlet med øynene av, før hun endelig ble sammen med Kristoffer og fikk Olea på kjøpet. Og jeg, hva har jeg.

Det er så lenge siden noen har tatt på meg, hvem som helst. Jeg prøver å tenke fram hvordan det er, hender, hud, pust mot halsen, og idet jeg tenker pust mot halsen, husker jeg det, hvordan det er at noen holder rundt meg bakfra og puster meg på halsen, det kjennes levende, virkelig. At noen står helt inntil meg, puster meg i halsgropen, stryker fra livet og opp mot puppene. Jeg vil ikke tenke på det. Det er ingen vits. Jeg reiser meg og tar på meg ren genser, sitter på denne smale senga, i dette lille rommet, skal jeg aldri komme ut av det. Det skal bli bedre, sier jeg til meg selv, alt skal bli bedre, jeg skal fryse ned egg i Sverige, jeg skal bli noe annet, det finnes noe annet, det beste gjenstår, jeg er ikke en sånn som gir opp. Jeg står foran speilet og ser at jeg har holdt vekten bra, i morgen skal jeg løpe en tur, eller ro, kanskje begge deler.

Marthe stikker hodet inn av døra og spør om jeg vil bade, hun banker ikke, og jeg skvetter, dekker meg til selv om jeg er påkledd, som om hun hadde fersket meg i noe. Hun sier ikke unnskyld, hun er liksom vant til dette, tenker at det er hennes hytte. Det er meningen at vi skal eie den like mye etter hvert, men hun og Kristoffer er her mest. Det er de som maler og slår gresset i hagen og drar inn til kystbyen og kjøper ferske reker som de spiser ute i hagen om kvelden, og de røsker opp ugresset langs stien ned til brygga, det vil si, jeg tror det er Kristoffer som gjør det, Marthe holder kanskje på i en halvtime før hun blir sliten og sier hun må legge seg litt på sofaen. Men likevel, hun er voksen her, vasker hyttetallerkenene med en selvfølgelighet som om hun eier dem, kjøper puter hun tenker kan være fine å ha på hytta, mens jeg ikke får det ordentlig til. Et par ganger har jeg tenkt at nå skal jeg være alene her, jeg også, jeg skal beise terrassen og luke i hagen sånn som de gjør, eie den, jeg bestemmer meg for å være her noen dager mens verken Marthe og Kristoffer eller mamma og Stein er her. Men det er så mye styr, få leid meg en bil når jeg omtrent ikke husker hvordan man kjører, og tanken på ikke å se folk hele dagen, og jeg kjører båt så sjelden at jeg nesten har glemt hvordan man tar av kalesjen og fyller bensin, fortøyer med en rar blåknute fordi jeg ikke kan noen andre og får kjeft av mamma etterpå. Jeg ender med å lese gamle Donald og Asterix og drikke øl tidlig i stedet for å male husveggen, er alene og rastløs og må ta Imovane om kvelden fordi jeg er mørkredd, og om morgenen har jeg bare lyst til å dra til byen igjen, det kjennes som om jeg prøver på et eller annet og ikke får det til.

Jeg finner badedrakt og håndkle og går for å vente ute i hagen. Gresset er snauklippet og tørt, gult noen steder, og det står krokketbøyler stukket ned i bakken her og der, jeg snubler nesten i en. Kirsebærene henger i tette, umodne klaser, lyst rødgule. Jeg kniper av et par og stikker i munnen, de smaker surt og beskt, jeg spytter steinene ut så langt jeg kan. Kristoffer holder på med å binde fast hengekøya mellom to furuer. Han ser annerledes ut nå, i bilen var han Kristoffer, nå er han faren til babyen til Marthe, en voksen.

– Gratulerer, da, sier jeg.

– Takk, sier han. – Jeg syntes liksom ikke jeg kunne si noe i bilen.

– Veldig hyggelig, sier jeg.

– Hvorfor sier du gratulerer, sier Olea, hun sitter og hiver seg fram og tilbake i husken for å få fart.

– Fordi Marthe og Kristoffer skal ha baby, sier jeg.

– Å, det, sier Olea, nesten skuffet.

Jeg stiller meg bak henne og drar husken langt tilbake før jeg slipper på toppen.

– Dytt hardere, sier hun, flere ganger, – hardere, hardere, til slutt er hun fornøyd med farten og ler når hun er på det høyeste.

– Se nå, pappa, roper hun bakover til Kristoffer, – se så høyt jeg kommer!

– Ja da, jeg ser, svarer Kristoffer mens han strammer den andre hengekøyesnora rundt et tre. Han setter seg i hengekøya og prøver tyngden, han har bundet for slapt, og rumpa hans deiser i bakken, vi ler. Olea har vind i håret og svinger beina fram og tilbake, munnen er halvåpen, jeg kommer på den følelsen i magen når man er på det høyeste punktet, å slippe seg av husken og falle framover, være så i svevet at du nesten tror det er mulig å fly, og hvordan bakken slår mot deg når du lander, alltid overraskende hard.

Kristoffer trekker opp hengekøya rundt seg på begge sider så den dekker ham, som en kokong.

– Tror du Marthe ser ham når hun kommer ut, sier jeg til Olea.

– Nei, sier Olea.

– Kristoffer, roper Marthe inne fra hytta, som på signal, så kommer hun ut på terrassen og roper igjen. – Kristoffer?

– Ikke si noe, sier jeg lavt, og Kristoffer fniser inne i hengekøyepølsa.

– Har du sett ham? sier Marthe til meg, hun svaier ryggen og gnir seg på magen.

– Nei, jeg aner ikke hvor han er, sier jeg ekstra høyt, og inne i kokongen begynner Kristoffer å riste av latter. Olea fniser på husken.

– Kutt ut, da, sier Marthe, hun står med armene rett ned. – Jeg orker ikke tulle akkurat nå.

– Jeg vet ikke, sier jeg. – Har faktisk ikke sett ham. Har du, Olea?

– Kan du gi deg, eller, sier Marthe, plutselig sint på ordentlig. – Det er ikke noe morsomt. Si hvor han er. 

Jeg sier ingenting. Olea slipper seg ned på bakken, jeg ser at hun er litt engstelig nå, og Kristoffer vikler seg ut av hengekøya og triller ut på gresset.

– Å, det var helt fantastisk at du ikke så det, sier jeg. – Er det mulig, liksom.

– Ikke bli sur, da, Marthe, sier Kristoffer. – Vi tulla jo bare.

– Ja da, sier Marthe, jeg ser at hun tvinger seg til å smile. – Jeg vet det.

Til toppen