Voksne mennesker
Ida er på vei til hytta. Hun er arkitekt og singel. Svogeren Kristoffer og niesen Olea har hentet henne på bussen. På hytta venter lillesøsteren Marthe.
Jeg ser på telefonen, det er ingen ubesvarte anrop fra noe +46-nummer. Kristoffer kjører fort i svingene, jeg er småkvalm og prøver å ikke se på en halvfull flaske Fanta og en tom potetgullpose på gulvet ved føttene mine. Han er blitt tjukkere, rundere i kinnene, jeg lurer på om han og Olea smugspiser og drikker brus i bilen når Marthe ikke er med, og han er brun på armene. Marthe skrev til meg at de hadde fine dager til å begynne med, de dro ut på holmene og badet flere ganger, men at nå er det vekslende, så jeg har pakket både badedrakt og ullgenser.
– Når kommer mamma og Stein? spør jeg.
– I morgen, sier han. – Var litt greit at vi fikk kvelden i dag alene. Marthe er ikke helt i form.
– Bombe, sier jeg.
– Du vet hvordan det er, sier Kristoffer og klør seg i skjegget. – Hormoner.
Han sier det som noe innforstått til meg, du vet hvordan det er, han vet jo at jeg ikke vet hvordan det er, likevel sier jeg huff ja.
– Stakkars Marthe, sier jeg, legger armene i kors så hendene stryker inn i de svette armhulene, prøver å kjenne om jeg lukter vondt.
De har prøvd og prøvd i tre år, helt siden de ble sammen. Marthe har spontanabortert to ganger. Hun klarer ikke tie stille om det, jeg har kunnet alt sammen like godt som henne, visst når hun har mensen, når hun har eggløsning. Hver gang vi møtes, er det det vi snakker om, hver gang vi møter mamma, snakker og gråter Marthe, sier at hun ikke holder det ut, at hun ikke vil være bare stemor, det er ingen som sier stemor lenger, Marthe, sier mamma og stryker henne over ryggen, det heter bonusmamma, bonus, sier Marthe, det er faen ikke noen bonus at han har unge og ikke jeg, men det vil nok gå til slutt, sier jeg og stryker henne over ryggen, jeg også, både mamma og jeg sier at det kommer til å gå bra til slutt, hver gang, men når skal det liksom gå, da, roper Marthe. Innimellom forteller jeg kollegene mine i lunsjen om lillesøsteren min som stresser sånn med å få barn, jeg sier at jeg ikke skjønner at hun orker, det må finnes andre ting å bruke livet på enn å drive og prøve hele tiden.
Da vi svinger opp foran hytta, heiser jeg meg litt opp i setet.
– Har dere malt, sier jeg.
– Jepp, sier Kristoffer. – Eller, det var vel mest jeg, for å være ærlig. Ble det ikke fint?
– Jo, sier jeg. – Kjempefint.
De har malt hytta hvit. Den har alltid vært gul, den gule hytta, det er det jeg alltid har sagt til folk, det er vi som har den gule hytta. Nå ser den ut som alle hyttene rundt her, vanlig.
NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget