Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Vi er fem

Tormod bor i bygda Råset sammen med kona Siv og barna Alf og Helene. Ekteskapet halter, og Tormod bruker mer og mer tid ute i verkstedet sitt. Her eksperimenterer han med leire og kunstgjødsel. En dag tar Espen, en kompis fra ungdomstiden, kontakt. Han har tilgang på stoffet knet, som de blander inn i leira. Eksperimentet får overraskende følger.

Matias Faldbakken Forlaget Oktober 2020

kapittel 11 

Det er vrient å formidle hvilken seismisk bevegelse lp-en Kill ‘Em All – Metallicas debut – utgjorde da den ble lansert. Den som ikke fikk med seg dette albumet i første runde, som barn eller ungdom, vil kanskje ha problemer med å forstå det som skal beskrives i det følgende, det kan til og med virke sjofelt. Metallica? Ja, nettopp, Metallica. Espen hadde et riktig imponerende stereoanlegg i bilen, og satte Metallicas første plate på så det sang. (Det er nesten så man må be leseren ta på seg øreklokkene og spille introlåten Hit the Lights mens hun eller han leser neste passasje, det vil enkelt forklare energien og holdningen som kom til å gjennomsyre Tormods verksted denne natten. Helt til neste morgen. Og gjennom lørdagen. Og til kvelden igjen. Og videre …)

Det man må ha klart for seg, er følgende: Da Kill ‘Em All ble sluppet i juli 1983, fantes ikke noe «fenomen» eller noen institusjon som het Metallica. Men her kom altså et band bestående av fire skabbete 20-åringer, og de kalte seg Metallica. Slik så bandlogoen ut, den hadde vokalisten tegnet selv, der var lp-en, Kill ‘Em All sto det på omslaget, under et bilde av ei hånd, en hammer og noe blodsøl. Metalheadsene rundt omkring i usa og Europa, og sikkert også Japan og Sør-Amerika, som førte stiften ned i rillen og lyttet, hadde aldri hørt maken. Konsolideringen av en hardcore punk-kjerne på trommer, med riffing fra britisk nybølge-metall – i denne farten – skulle bli en revolusjon. Et slikt forslag hadde ingen kommet med tidligere. En rivende, shreddende, arg heavy metal. Dette var thrash med en klype speed.

Både Tormod og Espen hadde fått dette albumet intravenøst, for å si det slik. Kill ‘Em All fant veien til Råset sent på 80-tallet, en smule forsinket kanskje, men tidsnok uansett, med uavkortet kraft, den snurret og gikk på yrkesskolen, plata satte på alle måter dagsorden. Nå, spilt på full spiker fra Espens bilstereo, så mange år senere, var det som om de ble tatt rett tilbake og inn i den opprinnelige energien Metallica hadde budt på i første runde. Viljen, den uforutsette kjemien mellom de unge, rå talentene – som hadde snublet over hverandre i en annonse i The Recycler – oppsto igjen i ren form. På Tormods verksted var det nå 1983, og hva enn tiden hadde lagt ut som en tåke av nyheter og rutiner mellom 1983 og i dag, forduftet, fordampet, det ble blåst bort. Slik kan det være noen ganger, gjerne med musikk, men også i vennskap: Brått er noe slik det en gang var, den gang alt var nytt og uhørt, som det heter. Ut av Espens stereo kom lyden av uraffinert begavelse på sitt beste; fire guttunger hadde orkestrert sitt agg, sin misnøye og sin ampre, men energiske tilnærming til verden, og trykket det ut i form av en vinylplate som verken de eller andre kunne spå at kom til å bli en kulturell kraft uten like – en juggernaut.

Whiplash, Motorbreath, The Four Horsemen gikk rett i margen på Tormod og Espen der de sto og gikk av hengslene med ville tiltak rundt en leirklump på drøye åtte kilo. Nå var de i støtet. Omgitt av et slikt lydbilde i garasjeverkstedet, og med de kjemiske koblingene i hjernebarken kraftig spisset av vin, pils og pepperrull, investerte Tormod og Espen alle sine ressurser i en slags rasende, ekstatisk (skulle man si faustisk?) kokkelering, uten oppskrift. Løst basert på Tormods «studier» og Espens «tekniske kunnskap» gikk de aggressivt løs på deigen. Det var noe i stemmen til Espen som korresponderte godt med de blikkboksaktige vokallydene James Hetfield ga fra seg. En bit av dette, en klype hint, kommanderte Heggelund, oppå, under, ved siden av Hetfields snerring, nesten som i en duett. Tormod så ungdomskameraten drysse keratinpulver gjennom noe som liknet en melsikt. Så skulle han varme klumpen til 40 grader celsius. Han hadde i håndfull etter håndfull med vaselin for elastisitet. En pakke kneaded eraser ble smeltet over. «Du hører fortsatt luftlommene? De må ut», sa Espen. «Manuelt!» Han halte leiren opp av kolben og knadde i en vanvittig takt. Med en spatel i hver hånd hogg han inn langs sidene på leiren. Tilbake i kolben. Nye eltinger. «Fyyyyy faen, enten tok du feil da du hørte på Metallica som femtenåring, eller så lever du feil liv i dag!» kauket Espen over Seek and Destroy som kom på for tiende gang. Dermed dro han på seg to venstrehansker og bannet over at han ikke fant tommelhullet på høyre hånd. Tre ganger skled vernebrillene av fordi kraniet var for smalt. Tormod hjalp og bisto med det han kunne. Og slik holdt de på, som sagt, med sin mad dance hele natt til lørdag. Og lørdag igjennom. Lørdagen lakket mot kveld og ble til natt. Søndagen opprant. Hadde Espen noe av pepperrullen i leiren? Det er usikkert. Han helte i en halvkilos pose knust grafitt, det så Tormod. «Karbon må til for å få fart på sakene», hadde han sagt. Men strødde han pepperrullens pulver i deigen? Det var vanskelig å huske. Tiden foldet seg sammen slik den gjerne gjør under rullen. Minnene var flekkete og hukommelsen ble knørvet selv om alt virket strålende klart der og da, under pepperets gnistrende lys.

Da klokken nærmet seg 02.30 mandag morgen, satt Espen der helt skrullete med et bilbatteri mellom bena og ladekabler flytende utover gulvet, mens han stelte istand en kraftoverføring til leiren (en «intensivering av innblandingene», kalte han det) via fire flak kobberfolie som han hadde pakket over klumpen lik et teppe, med Cliff Burtons underlig seige (visjonære?) bass-solo på (Anesthesia) – Pulling Teeth gående bak. Da sa Tormod:

«Nå er det snart mandag, Espen … Espen, det er mandag.»

Espen så opp med stivt ansikt, et uttrykk av konstant sjokk, han nikket.

«Fort inn og ut. Kronhjorten skal ikke vise seg for lenge på glenna.»

Så ble han borte, sa de overhodet ha det? Tormod holdt kanskje på litt til, hvem vet. Hvem vet hva han stelte i stand på verkstedet etter at Espen trakk seg tilbake, selv ante han ikke. Hva mante han frem? Tilstanden var en perfekt blanding av knivskarpt fokus og tykk saus. 

 

DEL 3

kapittel 12

Det hogg i Tormod mens han fortsatt sov. Barna – nå kommer de. Som en hammer smalt det inn i ham der han lå på sofaen, slagen, ute. Barna kom fra skolen hvert øyeblikk. Stakkars Tormod Blystad rykket til, klokken var halv tre på ettermiddagen, og det var mandag. Han husket fint lite av finalen inne på verkstedet. Måtte det ryddes? Øynene for engstelig rundt i stua. Tomgods? Sneiper? Søl? Hvordan skal man beskrive følelsen han hadde i seg nå? Helt utskrapet, et hull. Hjertet var presset sammen til en fjerdedels størrelse, et søkk og et minus sto midt i bringen på ham, mellomgulvet var hardt som en planke, det var vanskelig å trekke pusten helt ned. Huset og verkstedet, tomta, den solide rammen til Tormod var plutselig skakk, brått en fiende, ren terror. Han reiste seg og ble stående og blåse gjennom nesa som en stut. Det føltes som han hadde drenert margen ut av seg. Han hostet hult og hvislet frem ordene «det går over, det går over» – han hadde kjent dette før, men glemt hvor ille det var.

Så tok han seg sammen, puffet sofaputene, brettet teppet og åpnet vinduene på begge sider for gjennomtrekk. Stua var grei, kjøkkenet ok. Det sto tomme ølflasker oppå taket til stasjonsvognen, og en drøss sneiper var stumpet i en kopp på panseret. De hadde virkelig trukket i seg mengder med sigaretter, inne på verkstedet var tobakkstanken stram. I tillegg lå en fuktig eim av jord, keramikk, i lufta. Tormod dro garasjedøra helt opp for å få sirkulasjon. I det postkortstore speilet over utslagsvasken fikk han et glimt av sitt eget ansikt; en hard maske, innbitt. Han gikk til verks med en svart søppelsekk og stuet flaskene nedi. Det lå redskaper overalt, og eltemaskinen var helt tilklint. Tormod sorterte verktøyet med raske bevegelser, hengte alt tilbake på de faste plassene og gikk løs på overflatene med klut. Høyt og lavt var det håndmerker i leire. På arbeidsbenken – hvor de hadde lagt lissene med pepperrull – gnikket Tormod ekstra hardt med Jif-spray og skuresvamp, det lå igjen noe kakk.

Men hvor var leirklumpen? Muldbingen var tom. Lade­kablene var en diger tugg, kobberfolien lå krøllet og bilbatteriet skjødesløst veltet på gulvet. Hadde Espen tusket til seg deigen? Faen til fyr. Tormod kostet rundt bingen, han feide jord i all hast. Hvor frekk går det an å bli? tenkte han. Stjal Espen klumpen med seg til byen? For en satan. Så hørte han det gikk i døra på forsiden av huset, og det hogg i ham på ny. Han halte ned garasjedøra og løp bort til verkstedinngangen. Så det ok ut der inne? Tormod glodde vilt rundt seg. Det stinket fortsatt sneip, men ellers var det ikke så ille. «Hallo!» hørte han fra stua. Det var Alf. «Kommer!» ropte Tormod. Han vred bryteren på avsuget til maks. Så var det plutselig en klasking bak ham. Skulle du sett. Halvveis bak mig-sveisens gassflaske, satt leirklumpen, bøyd som en diger bønne. Den klapset i gulvet med en slags luffe, eller var det en tunge, eller flat snabel. Tormod gikk gapende bort. Da trakk den luffen sakte til seg, men gjorde plutselig et rykk så Tormod skvatt.

«Hallo!» ropte Alf igjen, nå fra kjøkkenet. Tormod hoiet tilbake og hastet ut mens han holdt blikket på knetleiren. Han lukket døra og låste fra utsiden, nøkkelen puttet han i lommen. Alf sto på kjøkkenet og smilte, han så litt groggy ut som vanlig, halvstor og keitete. Tormod ga ham en tett klem. Han trykket guttungen inntil seg og stirret over skulderen hans og videre, langt inn i stua og, samtidig, dypt inn i sin egen skalle. Noe lyste hardt og skarpt der inne.

Helene var smørblid og glad over å være hjemme hos pappa, hun snakket som en foss rundt middagsbordet. Tormod tvang forsøksvis entusiastiske svar ut av det sorte hullet, søkket, han hadde stående i brystet. Siv var morken, men ok, hun deltok i samtalen. Tormod fikk til og med en tynn kompliment for kotelettene han hadde stekt, de var saftigere enn vanlig, sa hun, smøret var perfekt brunet, og Siv likte brunet smør. Alf undret ut i løse lufta hvordan det kunne ha seg at en skjev tann heter snaggletooth på engelsk? Dette hadde læreren hans sagt. «Helene får snaggletooth», fortsatte han. Sant nok, Helenes ene fortann var på vei ut i en rar vinkel. Ikke at det brydde Helene, men Alf hengte seg nå opp i Helenes rare tann og terpet.

«Er du et villsvin, Helene?»

«Hvordan kan det ha seg at du sikler, Alf?» parerte Helene, men Alf nektet på dette.

«Så, så», sa Siv. «Spis brokkolien, begge to.»

Slik forløp middagen.

Omtrent da Alf begynte å tigge om dessert, dunket det svakt tre–fire ganger fra garasjen. Det var en løs dunsing. Tormod hostet hardt i papirservietten. «Kanskje avsuget løsnet», mumlet han og reiste seg med munnen full av kotelett. Han lukket kjøkkendøra møysommelig og låste opp verkstedet. Leirklumpen satt nå borte ved dreieskiven, helt dit hadde den sklidd. På den ene siden, mot dreiekrakken, vokste en slags knoll ut. Med ruggende bevegelser kakket klumpen krakken forsiktig inn i plastskallet som dekket skiven. Tormod stivnet og måpte. Det var da som bare. Drev den og slo? Deigen så ut som en stein eller en klump med fett. Han tok en pall og en sammenbrettet pallekarm fra lagringshyllen, knekte opp rammen og klikket den ned på pallen, først én, så to bord i høyden, omtrent 60 centimeter opp. Så stilte han seg over leirklumpen og tok tak med begge hender. Med rett rygg og strake armer løftet Tormod klumpen sin. Leiren kræket seg. Snekkeren fra Råset løp bredbent, stabbende bort og slapp klumpen ned på den innrammede pallen. Klumpen tøt seg inn i hjørnet. Tormod gned hendene med leirklin mot bukselårene, og med et kraftig hark låste han verkstedsdøra fra utsiden. Han satte seg ved kjøkkenbordet med den etende familien sin og sa, passe abstrakt, at «drivreima hadde slitt seg.» Det var det ingen som hadde noen kommentar til.

Etter middagen ba Tormod barna vaske opp. Selv smatt han ut på verkstedet igjen. Nå hadde leiren nesten presset seg ut mellom pallebordene i bunnen. Tormod løftet klumpen opp i den gamle stålbeholderen og forseglet innsiden av pallekassen med tykk dekkeplast, så lempet han klumpen tilbake. Klumpen øvet et påtrykk nedover, litt her, litt der, men fant ingen utvei.

De neste to dagene ringte Tormod inn syk selv om formen var forholdsmessig god; tilstanden av engstelse og tapsfølelse i kjølvannet av utskeielsen hadde vridd seg til å bli en underlig, nesten behagelig etterglød. Han brukte tiden på verkstedet, det tok en stund å venne seg til leirklumpens nye tilstand, Tormod nærmet seg forsiktig og gjorde små øvelser eller forsøk. Hvor høyt kunne den dra seg opp? Var den elastisk? Leiren sugde fortsatt til seg hvis han strødde på den gode mulden, nå fortere enn før kunne det virke som, og fra toppen, eller oversiden; dette var nytt. Knetklumpen hadde en sympatisk, varm teint, lik rødleire, eller solbrent hud. Han løftet den ut av pallerammen og satte den på gulvet. Da brettet eller eltet den seg et stykke bortover og falt litt sammen. Det virket som den responderte på Tormods bevegelser og holdt seg rundt ham innen en radius på tre meter. Noen ganger nærmere. Aldri lenger unna. Den dro seg mot ham. Stoppet opp. Tok seg inn igjen. Eltet seg et stykke bortover. Kunne den ta tak i et rør hvis han stakk det inn? Jo, klumpen kunne holde rør og pinner. Han ga den et stemjern, og da trakk klumpen jernet i jevne bevegelser frem og tilbake over betongen så det skrapte. En bemerkelsesverdig ting var at den holdt Tormods kaffekopp rolig. Så lenge det var kaffe i koppen, var klumpen helt stø, den skvulpet ikke. Etter noen dager lot Tormod klumpen holde kruset mens han gjorde andre ting.

Tormod brant etter å vise knetleiren til barna, men måtte først forsikre seg om at det var trygt. Han bestemte seg for å stressteste klumpen før han slapp ungene inn på verkstedet. Hva kunne han utsette den for? Ved hjelp av en liten forskalingsplate og et par plankebord formet han tingen til en kloss med helt rette vegger. Den holdt seg på fantastisk vis, hjørner og kanter sto rette som i det skarpeste gipsstøp. Kneten holdt klossformen i en drøy halvtime før den dro seg inn. Kunne man lage teglstein av denne leiren hvis man brente den hardt nok? Tormod laget 1/8 store stein og fyrte på, men nei, den herdet ikke. Leiren holdt formen, men var samtidig myk og ettergivende, også i høye temperaturer, smidigheten ble bevart. Nå formet Tormod en skål av kneten og la en neve bolter oppi, som i et fruktfat. Kneten lukket seg rundt boltene, men skilte – eller skal man si spyttet – raskt ut én og én bolt så de la seg i en fin rekke bortetter arbeidsbenken. Tormod hentet skjæretråden. Han delte kneten på midten med et bestemt kutt. Da la delene seg ned, flatt, mens de strakte seg på hver sin kant, litt som en igle. Ingen av bevegelsene var brå, de var seige, Tormod satte den ene biten på dreieskiven og den andre i ei bøtte. Han dreide opp en liten flaske av den første biten. Han prøvde å drukne den andre. Delene trakk seg mot hverandre og slo seg sammen som oljeflak på vannskorpen, eller dråper i vektløst rom, om man vil. Tålmodig var den også; brukte han klumpen som dørstopper, kunne den stå i halvtimevis uten å vike. Tormod strømsatte leiren slik at den ble hakket kvikkere i bevegelsene. Han kjevlet den flat som mellomleggspapir. Han kunne rulle tråder så fine som hårstrå. Hvordan han enn tynte og vred denne deigen, så responderte den mykt, rolig, ettergivende, men potent – sterkt, fast, trygt. Klumpen la for dagen fantastiske egenskaper. Bevegelsene virket sindige, nesten. Som en fornuftig muskel. 

Til toppen