Uthengt: Ydmykelse og skam på nettet
I 2012 fikk Jon Ronson plutselig identiteten sin frastjålet. Han konfronterte tyvene på YouTube, og frydet seg da han så at folk over hele den virtuelle verden strømmet til for å støtte ham. Men så begynte det å gå over styr. Ronson tar for seg hvordan vi, ikke minst i sosiale medier, fører en eskalerende krig mot menneskelige feil og svakheter. Hvilken rolle spiller vi i denne krigen?
HERREGUD, DET VAR FETT
I MÅNEDENE SOM FULGTE ble offentlige ydmykelser nærmest rutine. Hver dag ble folk, noen av dem med små barn, tilintetgjort for å ha tvitret en dårlig formulert vits til sine hundre-og-noe følgere. Jeg møtte dem på restauranter og flyplasskaféer—spøkelsesaktige skikkelser som vandrer rundt på jorden som levende døde, i business-klærne fra sine tidligere liv. Det skjedde med en slik regelmessighet at det ikke engang virket tilfeldig at en av dem, Justine Sacco, hadde jobbet i samme bygning som Michael Moynihan frem til for bare tre uker siden, da hun—idet hun mellomlandet på Heathrow Airport—skrev en tweet som ikke ble helt riktig.
Det var 20. desember 2013. De foregående to dagene hadde hun tvitret små, syrlige vitser til sine 170 følgere om feriereisene sine. Hun var en slags Sally Bowles på sosiale medier, dekadent og lettsindig og lykkelig uvitende om at det lurket ordentlig politikk rundt neste hjørne. Ta for eksempel vitsen om den tyske mannen på et fly fra New York: «Fjern tysk fyr: Du er på første klasse. Det er 2014. Få deg litt deo. —Indre dialog mens jeg inhalerer svette. Takk gud for farmasien.» Så på stoppet på Heathrow: «Chili—agurk-sandwicher—dårlige tenner. Tilbake i London!» Så, på den siste etappen av reisen: «På vei til Afrika. Håper jeg ikke får AIDS. Bare tuller. Jeg er hvit!»
Hun humret for seg selv, trykket på Send, og vandret rundt på flyplassen i en halvtime, mens hun sporadisk sjekket Twitter.
«Jeg fikk ingenting», fortalte hun meg. «Ingen svar».
Jeg forestilte meg at hun hadde vært noe nedfor over dette—den triste følelsen når ingen klapper deg på skulderen for at du har vært morsom, den sorte stillheten når Internett ikke svarer. Hun gikk ombord i flyet. Hun hadde en elleve timers flytur foran seg. Hun sov. Da flyet landet, skrudde hun på telefonen. Umiddelbart fikk hun en tekstmelding fra noen hun ikke hadde snakket med siden videregående: «Det er så leit å se på det som skjer.»
Hun så forvirret på den.
«Og så eksploderte nærmest telefonen min», sa hun.
Denne samtalen fant sted tre uker senere, på Cookshop i New York City—restauranten der Michael hadde gjenfortalt historien om Jonahs ødeleggelse. Det hadde vært hennes forslag. For meg var den i ferd med å bli Restauranten for de Ødelagte Livs Historie. Men det var bare delvis en tilfeldighet. Den lå nemlig i nærheten av bygningen der de begge jobbet. Michael hadde blitt tilbudt en jobb på Daily Beast som en følge av sitt store Jonah-skup, og Justine hadde kontor i etasjene over, der hun drev PR-avdelingen for bladets forlag IAC—som også eide Vimeo og OkCupid og Match.com. Grunnen til at hun ville møte meg her, og grunnen til at hun var ikledd sine tilsynelatende dyre jobbklær, var at hun kl. 18:00 skulle møte der for å rydde ut av kontoret.
Idet hun satt på landingsbanen på Cape Town Airport, dukket det opp en ny tekst: «Du må ringe meg umiddelbart.» Det var fra bestevennen hennes, Hannah. «Du er topptrenden i verden på Twitter akkurat nå.»
«I lys av @JustineSaccos avskyelige rasistiske tweet, tenker jeg å donere til @care i dag» og «Hvordan fikk @JustineSacco jobb innenfor PR? Hun fremviser en type rasistisk uvitenhet som hører hjemme på Fox News. #AIDS kan ramme hvem som helst!» og «Har ikke ord for den grusomt avskyelige, helvetes rasistiske tweeten fra Justine Sacco. Jeg er mer enn skrekkslagen» og «Jeg er ansatt ved IAC og jeg vil ikke at @JustineSacco skal stå for noen kommunikasjon på våre vegne noen gang igjen. Aldri» og «Kan alle rapportere denne fitta @JustineSacco» og, fra arbeidsgiveren hennes, IAC, «Dette er en skandaløs, fornærmende kommentar. Den aktuelle ansatte er ikke tilgjengelig, på en intl flyvning» og «Fascinert av @JustineSacco-vraket. Det har spredd seg globalt, og hun er *fortsatt på flyet*» og «Det jeg ønsker meg til jul er å se ansiktet til @JustineSacco når hun lander, og hun sjekker inn boksen/telefonsvareren» og «Å fyttirakkeren, @ JustineSacco kommer til å få den mest smertefulle skru-på-telefonen-opplevelsen når flyet hennes lander». En hashtag ble brukt stadig oftere over hele verden: #hasjustinelandedyet. «Seriøst. Jeg har bare lyst til å gå hjem og legge meg, men alle på baren er SÅ opptatt av #HasJustineLandedYet. Klarer ikke se bort. Klarer ikke dra» og «Det er litt vilt å se at noen ødelegger seg på den måten uten at de er klar over at det skjer. #hasjustinelandedyet» og «#hasjustinelandedyet er kanskje det beste som skjedde meg denne fredagskvelden». Noen fant ut hvilken flyvning hun befant seg på, og lenket til en webside der man kunne følge reisen hennes mens den skjedde. «Ser ut til at @ JustineSacco lander om omtrent ni minutter, dette blir interessant» og «Vi kommer nå til å bivåne at denne @JustineSacco-hurpa får sparken. På DIREKTEN. Før hun engang VET at hun får sparken» og «Greit. Er det noen i Cape Town som tenker å tvitre om ankomsten hennes fra flyplassen? Kom igjen, Twitter! Jeg kunne tenke meg bilder #HasJustineLandedYet» og så, etter at hun i desperasjon hadde slettet tweeten, «Sorry @JustineSacco—tweetene dine lever for evig», og så videre, til totalt 200 000 tweets, ifølge beregninger gjort av websiden Buzzfeed. Frem til noen uker senere: «Hui, noen som husker Justine Sacco? #HasJustineLandedYet. Herregud, det var fett. MILLIONER av mennesker som ventet på at hun skulle lande».
Jeg spurte en gang et offer for en bilulykke hvordan det hadde føltes å være i en kollisjon. Hun sa at det nifseste minnet hun hadde var at bilen, i det ene øyeblikket, var hennes venn, som jobbet for henne, og som hadde former som passet henne perfekt, alt var så jevnt og glatt og luksuriøst, og så at den, et øyeblikk senere, hadde blitt et taggete torturvåpen—som om hun var inni en jernjomfru. Vennen hadde blitt hennes verste fiende.
I årenes løp hadde jeg sittet på andre siden av bordet for mange mennesker som hadde fått ødelagt sine liv. Vanligvis var det myndighetene som sto for ødeleggelsen, eller militæret, eller Big Business, eller, som med Jonah Lehrer, i bunn og grunn dem selv (i alle fall i begynnelsen med Jonah—vi tok over idet han forsøkte å be om unnskyldning). Justine Sacco var den første jeg noen gang hadde intervjuet som hadde blitt ødelagt av oss.
*
Google har en søkemotor—Google AdWords—som forteller deg hvor mange ganger navnet ditt har blitt søkt på i løpet av en gitt måned. I oktober 2013 ble Justine googlet 30 ganger. I november 2013 ble hun googlet 30 ganger. I løpet av de 11 dagene mellom 20. desember og slutten av den måneden, ble hun googlet 1 200 000 ganger.
En mann hadde ventet på henne på Cape Town Airport. Han var Twitter-bruker, @Zac_R. Han fotograferte henne og la ut bildet på nettet. «Yup», skrev han, «JustineSacco HAR faktisk landet på Cape Town International. Hun valgte solbriller som forkledning.»
Tre uker hadde gått siden hun trykket Send på tweeten. New York Post hadde fotfulgt henne til treningsstudioet. Avisene ransaket Twitter-kontoen hennes for å finne flere avskyeligheter.
Og premien for den flotteste tweeten noensinne går til… «Jeg hadde en sex-drøm om et autistisk barn i natt.» (4. februar 2012)
—«16 Tweets Justine Sacco Regrets»,
Buzzfeed, 20. desember 2013
Dette var den første og eneste gangen Justine kom til å snakke med en journalist om hva som skjedde, fortalte hun meg. Det var simpelthen for opprivende. Og utilrådelig: «Som PR-menneske», skrev hun i en e-post, «vet jeg ikke om jeg noensinne ville ha anbefalt en klient å delta i boken din. Jeg er svært nervøs for det hele. Jeg er faktisk skrekkslagen for å åpne meg for fremtidige angrep. Men jeg tror det er nødvendig. Jeg vil at noen bare skal vise hvor sprø min situasjon er».
Den var sprø fordi «bare en sinnssyk person kunne forestille seg at hvite mennesker ikke får AIDS». Det var omtrent det første hun sa til meg etter at hun hadde satt seg. «For meg var det en så sinnssyk kommentar fra en amerikaner at jeg trodde det ikke var noen måte at noen under noen omstendigheter kunne tenke at jeg mente den bokstavelig. Jeg vet at det finnes hatefulle mennesker der ute som ikke liker andre mennesker og som generelt er ekle. Men det er ikke meg.»
Justine hadde vært i flyet i omtrent tre timer—antagelig sov hun der oppe i luften over Spania eller Algerie—da retweets av hennes tweet begynte å overstrømme Twitter-strømmen min. Etter et første, lite «Å, jøss, noen er fucked», begynte jeg å tenke at de som utdelte skam til Justine måtte være grepet av en slags gruppebasert sinnssykdom eller noe sånt. Det virket åpenbart at tweeten hennes, om det nå ikke var en spesielt god vits, ikke var rasistisk, men snarere en selvrefleksiv kommentar om de hvites privilegier—om vår tendens til å naivt forestille oss at vi er immune mot livets grusomheter. Var det ikke det den var?
NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.