Ting vi mistet i brannen: Slutten av skoleåret
SLUTTEN AV SKOLEÅRET
Vi hadde aldri festet oss så mye ved henne. Hun var en sånn jente som ikke sa stort, som ikke virket altfor intelligent, med et ansikt av den forglemmelige typen man ser dag etter dag på samme sted, men kanskje ikke ville kjenne igjen hvis man så det i andre omgivelser, og langt mindre vært i stand til å sette navn på. Det eneste som gjorde henne annerledes, var at hun gikk i dårlige, stygge klær, og en ting til: Klærne så ut som om de var valgt ut for å skjule kroppen hennes. To eller tre størrelser for store, skjorter kneppet helt opp til halsen, bukser som gjorde det umulig å gjette formene hennes. Det var bare klærne hennes vi festet oss ved, lenge nok til å konkludere med at hun hadde dårlig stil og kledde seg som en gammel dame. Hun het Marcela. Hun kunne like gjerne ha hett Mónica, Laura, María José, Patricia, et hvilket som helst utskiftbart navn av den typen jenter ingen fester seg ved, pleier å ha. Hun var dårlig på skolen, men lærerne kommenterte det nesten aldri. Hun var mye borte, men ingen nevnte fraværet. Vi visste ikke om hun hadde penger, hva foreldrene hennes jobbet med, hvilken bydel hun bodde i.
Vi brydde oss ikke om det.
Helt til den dagen i historietimen, da noen kom med et lite skrik av vemmelse. Var det Guada? Det hørtes ut som Guadas stemme, dessuten satt hun like ved henne. Mens læreren fortalte om Slaget ved Caseros, beit Marcela av seg neglene på venstre hånd. Med tennene. Som om det var falske negler. Hun blødde fra fingrene, men tilkjennega ingen smerte. Noen av jentene kastet opp. Historielæreren fikk tak i inspektøren, som kom og hentet Marcela. Hun ble borte fra skolen i en uke, og vi fikk ingen forklaringer. Da hun kom tilbake, hadde hun gått fra å være en ingen brydde seg om, til å bli den alle snakket om. Noen var redd henne, andre ville bli venninne med henne. Det hun hadde gjort, var det merkeligste vi hadde sett. Noen av foreldrene ville innkalle til et møte for å snakke om det inntrufne, for de var ikke sikre på om det var lurt at vi andre fortsatte å omgås en jente som «ikke var helt god». Men de fikset det på en annen måte. Det var ikke lenge igjen til slutten av skoleåret, til vi var ferdige med videregående. Foreldrene til Marcela forsikret om at hun snart ville bli frisk, at hun tok medisinene sine, gikk i terapi, at hun var under kontroll. De andre foreldrene trodde på dem. Mine foreldre var helt uinteresserte, det eneste de brydde seg om, var karakterene mine, og at jeg fortsatte å være best i klassen, som hvert år.
Marcela var frisk en stund. Hun kom tilbake med bandasjer på fingrene, av hvitt gasbind i begynnelsen, før hun gikk over til plaster. Hun så ikke ut til å huske episoden med de avbitte neglene. Hun ble ikke venninne med jentene som prøvde å få kontakt. De som prøvde å bli venninne med Marcela, fortalte oss på toalettet etterpå at det ikke gikk an, at hun hørte på dem når de snakket, men ikke svarte, bare ble stående og stirre så lenge at de til slutt ble redde.
Det var på toalettet at det begynte for alvor. Marcela sto og så seg i speilet, på det eneste stedet hvor det var mulig å gjøre det, for resten av speilet var skrelt av, skittent, eller dekket av påskrifter, kjærlighetserklæringer eller fornærmelser skrevet i harnisk etter en eller annen krangel, med tusj eller lipliner. Jeg sto sammen med min venninne Agustina, sammen prøvde vi å komme til bunns i en diskusjon vi hadde hatt tidligere. Det kjentes som en viktig samtale, inntil Marcela tok et barberblad opp av et eller annet sted (lommen, sannsynligvis). Lynraskt og svært presist skar hun et dypt kutt i kinnet sitt. Det tok en stund før blodet kom, men da det skjedde, kom det som en strøm, det rant ned over halsen hennes og trakk seg inn i den kneppede skjortesnippen som kunne ha tilhørt en nonne eller en pertentlig gutt.
Ingen av oss gjorde noe. Marcela så seg fortsatt i speilet, studerte såret, uten å tilkjennegi at det gjorde vondt. Det var det som gjorde størst inntrykk på oss: Hun hadde ikke kjent noen smerte, det var helt åpenbart, hun hadde ikke engang rynket brynene eller lukket øynene. Vi reagerte ikke før en jente som hadde sittet på do og tisset, åpnet døren og ropte «Hva har skjedd med henne!» og forsøkte å stanse blødningen med et lommetørkle. Venninnen min så ut som om hun skulle begynne å gråte. Jeg var skjelven i beina. Smilet til Marcela, som fortsatte å speile seg mens hun trykket lommetørkleet mot ansiktet, var vakkert. Ansiktet henne var vakkert. Jeg tilbød meg å følge henne hjem eller til legevakten så de kunne sy og desinfisere såret. Hun så ikke ut til å reagere før da, men ristet på hodet, hun skulle ta en taxi. Vi spurte henne om hun hadde penger. Hun sa ja og smilte igjen. Et smil som kunne ha fått hvem som helst til å forelske seg i henne. Nok en gang ble hun borte i en uke. Hele skolen visste om hendelsen, det var det eneste man snakket om. Da hun kom tilbake, forsøkte alle ikke å se på bandasjen som dekket halve ansiktet hennes, men ingen klarte det.
NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.