Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Søt sorg

En sommerdag er Charlie Lewis ute og sykler. Han slenger seg ned på en eng og finner fram bøker og sigaretter. Etter en stund sovner han.

David Nicholls Forlaget Press Oversetter: Hege Mehren 2020

Da jeg våknet, sto solen på sitt høyeste, og jeg var tung i hodet og fikk litt panikk av lyden av skrik og hyling fra bakken over meg: Noen ble jaget. Var de ute etter meg? Nei, jeg hørte svisjing i gresset og panikkgisping fra byttet, som kom løpende ned bakken i min retning. Jeg kikket ut gjennom det høye gresset. Jenta hadde gul T-skjorte og et kort blått dongeriskjørt som hemmet henne, og jeg så henne heise det høyere opp med begge hender. Så snudde hun seg og satte seg på huk med pannen presset mot de oppskrapte knærne for å få igjen pusten. Jeg så ikke ansiktsuttrykket, men fikk en brå, smånervøs følelse av at huset var en slags dyster institusjon, et galehus eller et hemmelig laboratorium, og at jeg kanskje burde hjelpe henne med å rømme. Mer rop og skrik, og hun så seg tilbake, før hun rettet seg opp, vrikket skjørtet enda lenger opp de bleke beina, og begynte å løpe rett mot meg. Jeg dukket ned igjen, men ikke før jeg så at hun kikket seg tilbake en gang til og plutselig falt og gikk rett på trynet.

Jeg skammer meg over å fortelle at jeg lo, holdt meg for munnen og lo. Først ble det stille, så hørte jeg henne stønne og fnise samtidig. «Au! Au-au-au, din idiot! Auuuu!» Nå var hun bare tre–fire meter unna. Pesingen ble avbrutt av smerteblandet latter, og jeg ble med ett oppmerksom på min egen magre og nakne brystkasse, lakserosa, og den seige svetten og sigarettasken som lå i en dam over brystbeinet mitt. Jeg begynte på vrikkingen som måtte til for å få på meg trøya mens jeg lå strak ut på bakken.

Oppe fra huset på toppen av bakken lød en ertende stemme: «Hei! Vi gir oss! Du vinner! Kom tilbake hit, da!», og jeg tenkte, det er en felle, ikke tro det de sier.

Jenta stønnet for seg selv. «Vent litt!»

En ny stemme, en kvinnestemme. «Du klarte deg fint! Nå er det lunsj! Kom tilbake!»

«Kan ikke!» sa hun og hadde satt seg ned. «Au! Faen, altså!» Jeg trykket meg lenger ned mot bakken mens hun prøvde å reise seg, testet ankelen og klynket av smerte. Jeg ble nødt til å vise meg, men det var liksom ingen naturlig måte jeg bare kunne sprette frem på sånn midt ute på en eng. Jeg slikket leppene mine og sa med fremmedartet stemme: «Halloo!»

Hun gispet høyt, snurret rundt på det friske beinet og falt, forsvant helt i gresset.

«Du, ikke få panikk, jeg bare …»

«Hvem sa det?»

«Bare så du vet at jeg er her …»

«Hvem? Hvor?»

«Her borte. I det høye gresset.»

«Men hvem faen er du? Hvor er du?»

Jeg trakk fort ned T-skjorten, reiste meg og gikk på huk, som om jeg var under ild, bort til der hun lå. «Jeg prøvde å ikke skremme deg.»

«Å? Men det klarte du, din snik

«Du, jeg var her først!»

«Hva gjør du her, forresten?»

«Ingenting! Jeg leser! Hvorfor er de etter deg?»

Hun så skrått på meg. «Hvem?»

«De folkene – hvorfor jager de deg?»

«Er du ikke med i gruppa?»

«Hvilken gruppe?»

«Gruppa, vel. Er du ikke med?»

Gruppa lød skummelt. Jeg lurte på om hun trengte hjelp likevel. Bli med meg, hvis du ikke vil dø. «Nei, jeg …»

«Hva gjør du her da?»

«Ingenting, jeg bare … Jeg var ute og syklet, og så …»

«Hvor er sykkelen din?»

«Der borte. Jeg lå og leste, og så sovnet jeg, og så ville jeg bare si at jeg var her uten å skremme deg.»

Hun hadde begynt å undersøke ankelen sin igjen. «Ja, og det funket jo.»

«Dette er faktisk en offentlig sti. Jeg har like stor rett til å være her som …»

«Greit, men jeg har en faktisk grunn …»

«Men hvorfor jaget de deg, da?»

«Hva? Å. Bare en dum lek. Ikke spør.» Hun kjente på knoklene i ankelen med tomlene. «Au!»

«Gjør det vondt?»

«Ja, det gjør vondt, for faen! Livsfarlig å løpe på engen her. Jeg tråkket i et kaninhull og datt på trynet.»

«Ja, jeg så det.»

«Gjorde du det? Takk for at du ikke lo, da.»

«Jeg gjorde det.»

Hun smalnet øynene mot meg.

«Men… kan jeg hjelpe deg?» sa jeg for å gjøre det godt igjen.

Hun målte meg med blikket, fra topp til tå, bokstavelig talt, målte meg grundig, såpass at jeg prøvde å stikke finger­tuppene i lommene. «Hvorfor var det du var her, sa du, og sniker rundt?»

«Jeg bare … Du, jeg leser! Se her!» Jeg pilte tilbake til gropen min, hentet pocketboken og viste den frem. Hun gransket forsiden, sjekket den mot ansiktet mitt som om det var et pass. Tilsynelatende tilfreds prøvde hun å komme seg opp, men krympet seg og satte seg igjen, og jeg lurte på om jeg burde tilby henne en hånd, som et håndtrykk, men det føltes helt absurd, så i stedet satte jeg meg på kne ved føttene hennes og – omtrent like absurd – tok foten som om jeg skulle prøve på henne en glassko: Adidas Superstar med blå striper, uten sokker, blek fregnete hud. Jeg kjente litt lett stikkende hårstubber, svarte som jernspon.

«Finner du noe der nede?» sa hun med blikket rettet mot himmelen.

«Ja, jeg lurte bare på om …» Jeg lot som jeg var kirurg og kjente etter med drevne tomler.

«Au!»

«Unnskyld!»

«Si meg, doktor, hva ser du egentlig etter?»

«Jeg leter etter der det er vondt, og trykker der. Egentlig ser jeg om det stikker beinpiper ut av huden.»

«Gjør det det?»

«Nei, alt i orden. Bare vrikket den.»

«Men kommer jeg noensinne til å danse igjen?»

«Det gjør du», sa jeg. «Men bare hvis du virkelig vil

Hun lo opp mot himmelen, og jeg følte meg så glad og fornøyd med meg selv at jeg måtte le, jeg også. «Det har jeg igjen for å gå med dette», sa hun og trakk dongeriskjørtet ned mot knærne. «Ren forfengelighet. Idioti. Jeg må komme meg tilbake. Du kan slippe foten min nå.» Jeg slapp den litt for fort og reiste meg som en dust mens hun forsøkte å hale seg opp i stående stilling.

«Tror du kanskje du kunne …?»

Jeg dro henne opp og holdt henne i hånden mens hun testet bakken med strak tå, krympet seg igjen og testet en gang til, og jeg prøvde å få sett på henne mens jeg liksom var opptatt av noe annet. Hun var litt kortere enn meg, men ikke mye, hadde blek hud, hår som var svart og kort, men med en lengre lugg som hun nå trakk bak øret, og tett barbert i nakken på en måte som fremhevet hodeformen hennes, slik at det både var stramt og glamorøst, Jeanne d’Arc rett fra frisørsalongen. Jeg tror ikke jeg hadde lagt merke til noens nakke før. Bitte små, svarte pigger i ørene, med to ledige hull til spesielle anledninger. Fordi jeg var seksten år, lot jeg blikket gli ut av fokus for å skjule at jeg så på brystene hennes, i den tro at ingen jenter hadde avslørt det trikset. Adidas, sto det på den knall gule T-skjorten med veldig korte ermer, slik at jeg kunne se, på den myke huden øverst på armen, BCG-arret hennes, med små groper som motivet på en romersk mynt.

«Hallo? Jeg trenger nok litt hjelp.»

«Kan du gå?»

«Jeg kan hinke, men det går ikke i lengden.»

«Vil du ri på ryggen?» sa jeg og angret på det med «ri». Det måtte da finnes en tøffere måte å si det på. «Eller et sånt, du vet, brannmannsløft?» Hun så på meg, og jeg rettet meg opp.

«Er du brannmann?»

«Jeg er høyere enn deg!»

«Men jeg er …» Hun trakk ned skjørtet. «… mer tettbygd. Klarer du å løfte din egen vekt?»

«Klart jeg kan!» Jeg snudde meg og tilbød henne den svette ryggen min med en haiketommel.

«Nei. Nei, det ville vært skikkelig rart. Men hvis jeg får lov å lene meg på deg …»

Med en gest jeg ikke hadde gjort før, og aldri siden, satte jeg albuen ut til siden og nikket mot den med hånden på hoften som om jeg danset kontradans.

«Å, takk som byr», sa hun, og vi begynte å gå.

Svisjingen i det høye gresset lød urimelig høy, og i letingen etter en bra vei å gå ble det liten mulighet til å snu hodet for å se på henne, selv om det nå føltes tvingende nødvendig. Hun gikk med luggen foran ansiktet og blikket festet på bakken, men i små glimt kunne jeg se at øynene var blå, latterlig blå – hadde jeg lagt så sterkt merke til fargen på noens øyne før? – og huden rundt hadde et litt blålig skjær også, som restene av forrige kvelds sminke, og hadde små smilerynker, eller var det en grimase fordi…

«Au! Au, au, au.»

«Sikker på at jeg ikke skal bære deg?»

«Du er skikkelig gira på å bære noen!»

Hun hadde noen kviser i pannen og en på kinnet, pirket eller klort på, og munnen virket veldig bred og rød mot den bleke huden, med en liten forhøyning, en søm i underleppen, en brett, som etter en slags reparasjon, og munnen virket klar, som om hun skulle til å le, eller banne, eller begge deler, sånn som hun gjorde nå med ankelen i vinkel som i et hengsel.

«Jeg kunne klart å bære deg.»

«Jeg tror deg.»

Snart kom hageporten til syne. Det absurde huset virket enda større og mer avskrekkende, og jeg spurte: «Bor du her?»

«Her?» Hun lo med hele ansiktet, uten spor av sjenanse. En av mine mindre fordommer var mistenksomhet og motvilje mot folk med fine tenner – så mye friskhet og helse at det føltes demonstrativt. Tennene til denne jenta, merket jeg meg, ble reddet fra perfeksjonen av et lite skall som var gått av i venstre fortann, som et lite, brettet hjørne på en bokside. «Nei, jeg bor ikke her.»

«Jeg tenkte kanskje det var familien din, de som jaget deg.»

«Jo, de gjør det ganske ofte, mamma og pappa, bare vi ser en eng, så …»

«Nei, hva vet jeg …»

«Det var bare en lek. En lang historie.» Temaskifte: «Hva var det du gjorde her, sa du?»

«Leste en bok. Bare et fint sted å ligge og lese.»

Hun nikket, litt skeptisk. «Naturelsker.»

Jeg trakk på skuldrene. «Fint med forandring.»

«Og hvordan er Slakterhus-5

«God nok. Ikke nok slakt.»

Hun lo, selv om det bare var en halvveis spøk. «Jeg har hørt om den, men ikke lest den. Vil ikke generalisere, men jeg har alltid tenkt på den som en guttebok. Stemmer det?»

Jeg trakk på skuldrene igjen…

«Sammenliknet med Atwood eller Le Guin, mener jeg.» … for hvis hun skulle snakke om litteratur, kunne jeg like gjerne hive henne inn i en busk og løpe.

«Men hva handler den om, da?»

Charlie? Kan du fortelle klassen litt om hva forfatteren vil med dette avsnittet? Med dine egne ord, er du snill.

«Den handler om en mann, en krigsveteran, som er blitt kidnappet av utenomjordiske vesener, og han er i en utenomjordisk zoo, men han får hele tiden flashbacks til ting fra krigen, da han var fange …»

Ja, det er handlingen, men hva handler den om? Fortsett, Charlie, er du snill.

«Men det handler også om krigen, og bombingen av Dresden, og en slags skjebnegreie – ikke skjebne, men fatalisme? – om livet er viktig, eller om fri vilje er en illusjon, innbilning, fantasi, så det er ganske fælt, om døden og krig og sånn, men den er morsom også.»

«Ja-ha, høres litt ut som en guttebok.»

Finn bedre ord. «Surrealistisk! Det er den. Og veldig god.» Takk for det, Charlie, vær så god og sitt.

«Ja-ha», sa hun. «Ja vel. Når folk sier ‘utenomjordisk zoo’, pleier jeg normalt å bli hektet av, men kanskje jeg skal lese den. Har du lest …?»

«… nei, men jeg har sett filmen.» Hun så skrått på meg. «Det var en fleip, jeg mener bare at jeg ikke har lest så mye. Jeg er ikke noen storleser.»

«Nei vel», sa hun. «Da så.» Og så, som om det hadde noen sammenheng: «Hvilken skole har du gått på?»

Det var et teit spørsmål, men pålagt ved lov, og jeg tenkte det var best å bare spytte ut:

«Gikk nettopp ut fra Merton Grange», sa jeg og så på henne, ventet å få de vanlige reaksjonene, ansiktet du sparer til den som forteller at de nettopp er sluppet ut av fengsel. Selv om jeg helt ærlig ikke kunne se spor av det, kjente jeg likevel på en snev av irritasjon. «Du går vel på Chatsborne, du?»

Hun strøk luggen bak øret og lo. «Hvordan gjettet du det?»

Fordi Chatsborne-elever var snobbete, var hasjrøykende kunstnertyper, var hippier. Chatsborne-elever brukte ikke skoleuniform, de gikk i sine egne klær, det vil si vintage blomstrete kjoler og T-skjorter med ironisk tekst som de hadde trykt på hjemme. Chatsborne-elever var smarte, var pinglete pyser, var pinglete pyser fordi de var smarte, en skole med bare skoleflinke gutter og skoleflinke jenter, som hadde grønnsaks-tagine til middag, som de spiste av egenhendig utskårne boller på selvlagde møbler av gjenbruksmaterialer. Eiendomsmeglerne skrøt av inkluderingen i bydelen lenge før antall soverom ble nevnt, med ringer av velstand og veltilpassethet og velfylte markeder som strålingssoner, på kartene i boligprospektene. På en sommerlig kveldstur langs gatene på de kanter kunne man høre fiolin, cello og klassisk gitar kalle på hverandre på høyt nivå. Av alle stammeinstinktene våre – over idrettslag, klesmerke eller politisk parti – var skolelojalitet det sterkeste, og selv om vi hatet stedet, var båndet der likevel, uutslettelig som en tatovering. Men likevel savnet jeg allerede de korte øyeblikkene vi hadde hatt før vi falt inn i rollene som Merton Grange-gutt og Chatsborne-jente.

Vi gikk en stund uten å si noe.

«Slapp av, jeg skal ikke rappe matpengene dine», sa jeg, og hun smilte, men rynket også pannen litt.

«Jeg har ikke sagt noe sånt, har jeg vel?»

«Nei da.» Jeg hadde sagt det litt for bittert. «Har ikke sett deg rundt på byen», sa jeg, som om jeg pleide å reke gatelangs på jakt etter jenter.

«Å, jeg bor …» Hun viftet i retning trærne.

Vi gikk litt til.

«Skolen din pleide å ha slåsskamper med skolen min», sa hun.

«Ja, utenfor Kina-sjappa. Vet det. Jeg pleide å være der.»

«For å slåss?»

«Nei, bare se på. Det ble aldri noen særlig slåssing. Alle pleide å snakke om kniv, at noen skulle ha med kniv, men det var bare hvis du regner en passer fra mattetimene som kniv. Stort sett var det gutter som kastet vann og pommes frites på hverandre.»

«Ta aldri med passer til vannkrig.»

«Merton Grange vant alltid, da.»

«Ja», sa hun, «men er det egentlig noen som virkelig vinner noen gang?»

«Krig er et helvete.»

«Gateslagsmål – er det ikke litt sånn Sharks og Jets, da? Jeg hater alt sånt. Gudskjelov er det over nå. Det der kommer jeg ikke til å savne. Og dessuten – bare se på oss to, helt avslappet og …»

«Vi bare prater …»

«Kommer overens, bryter ned grenser …»

«Veldig rørende.»

«Hvordan tror du eksamenene gikk, da?»

Heldigvis var vi kommet bort til området foran det store huset, med en rusten jernport inn til en ustelt plen med den store trevillaen bak, imponerende nok til å fungere som avledning.

«Slipper jeg inn her?»

«På selveste herregården? Jo visst, så klart, unge mann.» Jeg holdt opp porten for henne, men nølte litt. «Jeg kommer ikke opp den bakken uten deg», sa hun. «Du er bokstavelig talt min eneste støtte i livet.»

Vi gikk videre, kløv over et forsenket gjerde, en såkalt ha-ha, som både var opphav til og respons på dårlige vitser helt siden 1700-tallet. På nært hold virket den formelle hagen vanstelt og solsvidd: uttørkede rosebed, en pjusket brunbladet kloss av en ligusterhekk. «Ser du den? Det er den berømte labyrinten.»

«Hvorfor gjemte du deg ikke der inne?»

«Jeg er ikke amatør, altså!»

«Hva slags hus er det som har en labyrint i hagen?»

«Snobbehus. Kom, så får du hilse på eierne.»

«Jeg burde gå. Sykkelen min ligger igjen nede ved …»

«Ingen kommer til å rappe sykkelen din. Kom nå, de er skikkelig hyggelige. Dessuten er det noen her fra skolen din, du kan jo hilse på dem.»

Vi krysset plenen mot en gårdsplass. Jeg hørte stemmer. «Jeg burde faktisk gå.»

«Bare si hei. Det tar ikke lang tid.» Jeg la merke til at hun hadde hektet armen i min, enten som støtte eller kanskje for å hindre meg i å stikke av, og øyeblikket etter sto vi på gårdsplassen med to bukkebord fulle av mat og en flokk på rundt ti ukjente mennesker med ryggen til oss – i gang med Teaterkompaniets skumle, fortrolige ritualer.

«Der er hun!» brølte en rødlett ung mann i en løs skjorte uten krage. Han vippet en lang hårlugg ut av øynene. «Vinneren er tilbake!» Han virket litt kjent, men nå hadde resten av heksemøtet snudd seg. De jublet og klappet mens jenta hinket mot dem. «Herregud, hva har skjedd?» sa den unge mannen og tok henne i armen, og en eldre kvinne med kortklippet hvitt hår rynket pannen og smattet med tungen som om det var min feil at hun hadde skadet seg.

«Jeg falt», sa hun. «Han her hjalp meg tilbake. Unnskyld meg, jeg vet jo ikke hva du heter.»

«Det er Charlie Lewis», sa Lucy Tran, en vietnamesisk jente fra Merton Grange, som snurpet munnen i åpenlys forakt.

«Å, faen, det er jo Lewis!» ropte en annen. Helen Beavis lo høyt og samlet salatblader inn i munnen med baksiden av hånden. «Hva gjør du her, din faen?»

«Jeg var ute med sykkelen, ute på engen, og så …»

«Hei, Charlie! Velkommen om bord!» sa vesle Colin Smart, eneste mannlige medlem av skolens dramagruppe, og nå kom den unge mannen med luggen marsjerende mot meg med mørke svettemerker i armhulene, utstrakt arm og en så bestemt kraft at jeg måtte ta et skritt bakover og traff veggen.

«Hei, Charlie, er du den nye rekrutten? Håper det! Vi trenger deg, Charlie!» Og så tok han hele min hånd i sin og pumpet den opp og ned. «Ta litt salat, så ser vi hvor vi kan smette deg inn», sa han, og jeg visste hvor jeg hadde sett ham før og hva han representerte, og at jeg burde stikke av.

Til toppen