Søt sorg
En sommerdag er Charlie Lewis ute og sykler. Han slenger seg ned på en eng og finner fram bøker og sigaretter. Etter en stund sovner han.
Da jeg våknet, sto solen på sitt høyeste, og jeg var tung i hodet og fikk litt panikk av lyden av skrik og hyling fra bakken over meg: Noen ble jaget. Var de ute etter meg? Nei, jeg hørte svisjing i gresset og panikkgisping fra byttet, som kom løpende ned bakken i min retning. Jeg kikket ut gjennom det høye gresset. Jenta hadde gul T-skjorte og et kort blått dongeriskjørt som hemmet henne, og jeg så henne heise det høyere opp med begge hender. Så snudde hun seg og satte seg på huk med pannen presset mot de oppskrapte knærne for å få igjen pusten. Jeg så ikke ansiktsuttrykket, men fikk en brå, smånervøs følelse av at huset var en slags dyster institusjon, et galehus eller et hemmelig laboratorium, og at jeg kanskje burde hjelpe henne med å rømme. Mer rop og skrik, og hun så seg tilbake, før hun rettet seg opp, vrikket skjørtet enda lenger opp de bleke beina, og begynte å løpe rett mot meg. Jeg dukket ned igjen, men ikke før jeg så at hun kikket seg tilbake en gang til og plutselig falt og gikk rett på trynet.
Jeg skammer meg over å fortelle at jeg lo, holdt meg for munnen og lo. Først ble det stille, så hørte jeg henne stønne og fnise samtidig. «Au! Au-au-au, din idiot! Auuuu!» Nå var hun bare tre–fire meter unna. Pesingen ble avbrutt av smerteblandet latter, og jeg ble med ett oppmerksom på min egen magre og nakne brystkasse, lakserosa, og den seige svetten og sigarettasken som lå i en dam over brystbeinet mitt. Jeg begynte på vrikkingen som måtte til for å få på meg trøya mens jeg lå strak ut på bakken.
Oppe fra huset på toppen av bakken lød en ertende stemme: «Hei! Vi gir oss! Du vinner! Kom tilbake hit, da!», og jeg tenkte, det er en felle, ikke tro det de sier.
Jenta stønnet for seg selv. «Vent litt!»
En ny stemme, en kvinnestemme. «Du klarte deg fint! Nå er det lunsj! Kom tilbake!»
«Kan ikke!» sa hun og hadde satt seg ned. «Au! Faen, altså!» Jeg trykket meg lenger ned mot bakken mens hun prøvde å reise seg, testet ankelen og klynket av smerte. Jeg ble nødt til å vise meg, men det var liksom ingen naturlig måte jeg bare kunne sprette frem på sånn midt ute på en eng. Jeg slikket leppene mine og sa med fremmedartet stemme: «Halloo!»
Hun gispet høyt, snurret rundt på det friske beinet og falt, forsvant helt i gresset.
NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget