Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Si ingenting: En sann historie om mord og terror i Nord-Irland

Si ingenting handler om The Troubles, den over 30 år lange borgerkrigen i Nord-Irland mellom IRA og britiske myndigheter. Mesteparten av konflikten pågikk i Belfast, men etter hvert bestemte IRA seg for å bringe krigen over på engelsk jord. I dette utdraget planlegger de en større aksjon i London.

Patrick Radden Keefe Cappelen Damm Oversetter: John Grande 2021

11
STENG ENGLAND!

Krokusene blomstret allerede i parkene og rundt monumentene i London den 8. mars 1973. Det var torsdag, en krystallklar og kjølig morgen tidlig på våren. Lokket av solen dristet folk seg ut etter en fuktig engelsk vinter. Dronningen beundret de første blomstene i hagen utenfor Buckingham Palace. Det var streik i kollektivtransporten den dagen, og siden togene var innstilt, måtte pendlerne kjøre inn til byen.
Dermed var London sentrum oversvømt med biler. For å tilrettelegge for det store inntoget hadde myndighetene opphevet de vanlige parkeringsrestriksjonene. Det sto biler overalt – i lastesoner og andre områder der det vanligvis var forbudt å parkere, og ved parkometre der tiden for lengst var
gått ut.

Kort tid etter lunsj, i totiden, ringte telefonen på hovedkontoret til The Times i London. En ung kvinne ved navn Elizabeth Curtis, som var nyansatt i nyhetsredaksjonen, svarte. Hun hørte en mannsstemme som snakket svært fort med tykk irsk aksent. Først skjønte hun ikke hva han sa, men så gikk det opp for henne at han ramset opp en rekke biler med beskrivelser av hvordan de så ut, og hvor de sto parkert. Han snakket bare i litt over et minutt, og selv om hun fremdeles var forfjamset, skrev hun ned så mye hun rakk. Før mannen la på, sa han: «Bombene går av om en time.»

Journalisten Martin Huckerby var på jobb i nyhetsredaksjonen den dagen. Han overhørte Curtis da hun leste opp detaljene om bombene for en kollega. Det nærmeste av stedene hun nevnte, var Old Bailey, den viktigste straffedomstolen i London, bare en liten spasertur unna The Times. Huckerby pilte ut av kontoret. Han så etter en grønn Ford Cortina stasjonsvogn med registreringsnummer YNS 649K, gitt at Curtis hadde skrevet det ned riktig. Huckerby forlot kontoret klokken 14.00 og var fremme ved
det monumentale domstolsbygget noen minutter senere. Old Bailey var oppført rundt århundreskiftet og hadde vært skueplass for mange berømte rettssaker. Øverst i den tunge steinbygningen tronet en kuppel med en bronsestatue av fru Justitia som holdt et sverd og en vekt i de utstrakte armene.

Det sto flere titalls biler rundt bygningen, og Huckerby begynte å lete gjennom dem for å se om han kunne finne Cortinaen. Det varte ikke lenge før han fikk øye på den: en grønn Cortin stasjonsvogn med registreringsnummer 120 YFN 469K – nær nok nummeret han så etter, til at han følte seg sikker på at han hadde funnet riktig bil. Da han tittet inn gjennom vinduet, så han et par svarte hansker på gulvet og en sprayboks. Huckerby ventet på at politiet skulle komme, og til slutt, klokken 14.33, etter det som føltes som en evighet, kom to politibetjenter i uniform og undersøkte Cortinaen. De begynte å evakuere folk i området og sperre av veien med bånd. Huckerby søkte dekning i en døråpning, rundt 20 meter unna Cortinaen, og ventet.

*

Planen om å bringe bombeangrepene til England hadde i hvert fall delvis vært Dolours Prices idé. IRA hadde sprengt hundrevis av bomber i næringsområder over hele Nord-Irland. Hvis målet var å vingestekke økonomien, hadde prosjektet vært en suksess. Men de sivile tapene var betydelige.
De regelmessige eksplosjonene kunne gjøre livet umulig for både katolske og protestantiske sivile borgere i Nord-Irland: Brått risikerte man livet når man gikk i butikken for å kjøpe en kartong med egg. IRA hadde kanskje ikke til hensikt å drepe sivile, men sivile ble drept, i hopetall, og det rammet
både katolikker og protestanter. Bloody Friday var en særlig stygg episode, men den var på ingen måte unik – utallige mindre bombeangrep hadde kostet liv og lemmer og sakte, men sikkert svekket støtten til bruk av voldelige virkemidler blant moderate irske nasjonalister. Men det verste var at siden all denne bombingen stort sett foregikk i Nord-Irland, virket det ikke som om de som var målet – britene – brydde
seg noe særlig om det som skjedde. Der de satt trygt på den andre siden av Irskesjøen, hadde engelskmennene øyensynlig bare en vag bevissthet om katastrofen som oppslukte Nord-Irland. Det var en eksempelstudie i strategisk galskap: Irene sprengte sitt eget folk i luften i et håpløst forsøk på å ramme britene, og britene la knapt merke til det. Det plaget Price. «Dette er halvt på vei deres krig», sa hun gjerne til Wee Pat McClure, lederen for De ukjente, mens de lå lavt i besøkshus mellom operasjoner. «Bare halvparten av krigen er vår. Den andre halvparten er deres krig, og en del av den burde bli
utkjempet på deres territorium.» Hun ble overbevist om at «et hardt og brått slag – et angrep i imperiets hjerte – ville være mer effektivt enn 20 bilbomber noe sted i Nord-Irland.»

Etter å ha lagt frem ideen for Seán Mac Stíofáin, som sa seg enig, samarbeidet Price med McClure og Gerry Adams om en første plan om å angripe London med brannbomber. Brannbombene ble fremstilt og smuglet inn i London, og tanken var at et team med jenter skulle dra dit med fly og plante dem i varemagasiner i Oxford Street. Men før de fikk plassert bombene, oppdaget de at syren de inneholdt, hadde lekket ut, og at de var ødelagt. Så Price, som allerede var i London, avbrøt operasjonen og gikk ned til bredden av Themsen, der hun stille og rolig slapp hver og én av de defekte bombene ned i elven.

Da brannbombene sviktet, bestemte de seg for å plante bilbomber isteden. Ideen tok form i Belfast-brigaden. Da tiden var inne for å rekruttere folk til å gjennomføre oppdraget, samlet frivillige fra forskjellige enheter seg i et besøkshus i Lower Falls. Gerry Adams forklarte at det de planla, var en svært farlig jobb. De som meldte seg frivillig, måtte regne med å være bortreist en stund. Mens Adams snakket, satt Price og balanserte på armlenet på stolen hans. Av hensyn til operasjonens sikkerhet var Adams vag da han snakket om oppdraget til en større gruppe, og oppga få detaljer, men han understreket at deltagerne måtte være forberedt på å møte statens fulle vrede. «Dere kan bli hengt for dette», sa han. «De som ikke vil være med, kan gå med det samme.» Han ba dem gå ut gjennom bakdøren med ti
minutters mellomrom for ikke å vekke oppmerksomhet.

Price syntes Adams var melodramatisk. Hun mistenkte ham for å ha lært knepet med å sende folk ut med ti minutters mellomrom i en bok om Michael Collins. Men ganske visst begynte folk å reise seg og gå. «Ikke velt meg når dere stormer ut, da, gutter», sa Price tørt.

Da den vesle folkevandringen var avsluttet, satt rundt ti mennesker igjen: Blant dem var Hugh Feeney, en venn av Price og en kollega i De ukjente. Han var belest, bebrillet og tidlig i tjueårene. Feeney skulle være kvartermester og økonomiansvarlig for operasjonen; han var bevæpnet med en tykk rull med fempundssedler. En annen var Gerry Kelly, en kjekk ung mann fra Lower Falls som Price ikke hadde møtt før. Kelly hadde vært på flukt etter å ha rømt fra fengsel, der han sonet en dom for bankran. Price syntes han var en flott fyr. Og selvfølgelig var Marian med. Marian var alltid med.

Alle var veldig unge, nærmest barn. Det eldste medlemmet av gruppen, William Armstrong, en vindusvasker med tilbakestrøket hår, var 29. Den yngste var Roisin McNearney, en storøyd attenåring. Hun hadde jobbet som maskinskriver før hun sluttet seg til provoene seks måneder tidligere. Hun bodde
fortsatt hjemme hos foreldrene sine.

Som leder for De ukjente ville Wee Pat ha oppvakte mennesker til å gjennomføre operasjonen. Dermed valgte han Dolours til leder. Hun ble, med egne ord, utpekt til «øverstkommanderende for hele sulamitten». Hun skulle ha to løytnanter under seg – Hugh Feeney og Marian Price. Ingen av rekruttene hadde erfaring med å jobbe i fiendens territorium, så Wee Pat sendte dem over grensen for å motta
intensiv trening i bruk av sprengstoff og tidsbrytere.

Som tante Bridie kunne skrive under på, var bombefremstilling i IRA en farlig upresis vitenskap.
Brendan Hughes fortalte gjerne om bestefaren sin, som under uavhengighetskrigen forsøkte å kaste en granat på et armert kjøretøy da den gikk av og rev av ham armen. Provoene var blitt dramatisk flinkere til å lage bomber de siste årene, for de hadde utnyttet enhver anledning til å øve. Ikke slik å forstå at frivillige i IRA hadde sluttet å sprenge seg selv i luften med sine egne bomber, for det gjorde de
fortsatt. Snarere fungerte disse ulykkene, som en skribent bemerket, som «en grotesk form for naturlig utvalg», slik at de mest udugelige bombemakerne ble luket ut. De mest påpasselige overlevde, og etter hvert utviklet provoene noen sagnomsuste bombemakere. De skrev en femti sider lang illustrert veiledning som vordende sprengstoffeksperter kunne studere. Der sto det instruksjoner om hvordan man gikk frem for å lage minefeller med et mangfold av husholdningsartikler – stearin, klesklyper – og spikerbomber av ølbokser med sugerør som lunte.

Bilbombene ble først tatt i bruk i konflikten tidlig i 1972 og utgjorde en skremmende nyutvikling, for inntil da hadde størrelsen på de fleste bomber begrenset seg til det noen få paramilitære fotfolk klarte å bære med seg. Når de gjemte bombene i en bil, kunne de klargjøre en enorm sprengladning for så å kjøre bilen til målet og gå sin vei. Mens en koffert eller en plastpose som ble satt igjen i en travel butikk, kunne
vekke oppmerksomhet, var biler et perfekt skjulested i og med at de fantes overalt. «Bilbomben ga oss en effektiv beholder og et effektivt leveringssystem», skrev Seán Mac Stíofáin i 1975. «Den sørget for at den enkelte operasjon gjorde større administrativ, industriell og økonomisk skade. Og det måtte færre frivillige til for å plassere den ved målet.» I Belfasts gater ble en tom bil uten tilsyn i seg selv en kilde
til redsel som kunne få folk til å flykte fra et område og myndighetene til å reagere, enten bilen faktisk inneholdt en bombe eller ikke.

I februar ble seks biler kapret i væpnede angrep i Belfast og kjørt til republikken. Da bilene kjørte ut på gaten igjen i Dublin tidlig i mars, var de omlakkert og hadde fått falske registreringsskilter. Det var bare fire av bilene som slutt endte i England: en Ford Corsair, en Hillman Hunter, en Vauxhall Viva – og den grønne Ford Cortina-en. Alle sammen hadde fått montert en diger tennmekanisme, over femti kilo sprengstoff i pulverform gjemt i plastposer, og en pølse med sprenggelatin. Alle sprengladningene var skjult under baksetet og koblet med sprengledning til en kasse under passasjersetet der det lå en utløsermekanisme som var lagd av en vanlig vekkerklokke.

En måneds tid før operasjonen hadde Dolours Price dratt til London for å rekognosere sammen med Martin Brady, et medlem av gruppen og en muskuløs mann med bustete øyenbryn. Han hadde jobbet i en restaurant i West End og var kjent i byen. De ukjente hadde selv valgt ut målene før de hadde presentert dem for ledelsen i Belfast for godkjenning. Målene var nøye utvalgt for å «fremprovosere bestemte politiske spørsmål», forklarte Gerry Kelly senere. Britene hadde blitt forherdet mot katastrofeoverskrifter fra Nord-Irland, men en rekke bomber i London sentrum skulle endre på det. De valgte en dag da det ble avholdt en folkeavstemning i Nord-Irland om hvorvidt området skulle forbli en del av Storbritannia. Slik Kelly så det, var hensikten med oppdraget å bringe «kolonialismens realiteter» hjem til England.

*

Den 5. mars delte gruppen seg opp i to team. Hugh Feeney kjørte Cortinaen og Vivaen om bord på fergen fra Dublin til Liverpool og ledet det ene laget over Irskesjøen. Dagen etter kjørte et annet team, under ledelse av Marian Price, Corsairen og Hillman Hunter-en. Men idet fergen ankom Liverpool og bilene var på vei gjennom tollen, ble Hunteren stanset. Det var noe som ikke stemte med registreringsskiltet. Martin Brady satt bak rattet, mens den unge Roisin McNearney satt i baksetet. Kontrollørene mistenkte dem visst for å prøve å innføre en utenlandsk bil fra republikken Irland til Storbritannia uten å betale importavgift. Mens de snakket, satt McNearney i baksetet og ble mer og mer nervøs. Hun sa at hun måtte på toalettet, og gikk ut av bilen.

Da hun kom tilbake etter noen minutter, hadde inspektøren som hadde spurt ut Brady, blitt tilkalt for å
ta seg av en lastebil som sperret trafikken. De unge IRAmedlemmene ble sittende i bilen, usikre på hva kontrolløren kom til å gjøre når han kom tilbake. Men nå sperret de selv trafikken, og en tollbetjent vinket dem utålmodig videre. Opprinnelig hadde planen vært at de to siste bilene skulle komme etter med neste ferge, slik at det ble til sammen seks bomber, men etter den skremmende opplevelsen i tollen
sendte laget en melding tilbake til Irland om at kollegene ikke skulle sende de to siste bilene, i tilfelle myndighetene hadde fått nyss om dem.

Som gruppens leder tok ikke Dolours Price fergen. Hun tok flyet fra Dublin, under det falske navnet Una Devlin. Onsdag 7. mars hadde hele mannskapet litt etter litt kommet seg på plass i London, satt fra seg bilene med den farlige lasten i parkeringshus og sjekket inn på forskjellige hoteller.

Planen var enkel. Tidlig neste morgen skulle gruppen kjøre og parkere bilene på fire forskjellige steder i byen: et rekrutteringssenter for den britiske hæren i Whitehall, de britiske styrkenes kringkastingstjeneste i Dean Stanley Street, New Scotland Yard og Old Bailey. De skulle ringe
inn en advarsel før bombene gikk av. Gruppen husket bare så altfor godt de katastrofale sivile omkostningene på Bloody Friday og hadde fått ordre om å unngå å såre eller drepe
mennesker. Advarslene skulle komme rett før 14.00 lokal tid, og nøyaktig en time senere skulle vekkerklokkene utløse eksplosjonene. Før den tid skulle Price og de andre allerede være hjemme i Irland– etter å ha fløyet tilbake til Dublin med et formiddagsfly fra Heathrow.

Etter at alle hadde sjekket inn på hotellene på onsdag, dro de og rekognoserte ved målene. «Dere kjenner ikke hverandre», sa Price. «Dere har aldri sett hverandre før når dere møtes i gaten.» Hun la ettertrykkelig til at det var «drikking forbudt». Før solnedgang samlet Price alle under søylegangen foran National Gallery på Trafalgar Square for å legge siste hånd på planene og dele ut flybilletter til dagen
etter.

Så hadde de kvelden fri. Man skulle kanskje tro at deltagerne ville vie de siste timene til nervøse forberedelser kvelden før et samordnet terrorangrep på en storby. Men kanskje fordi de var så unge, eller på grunn av den selvrettferdige, nesten feberhete fantasien de levde i, virker det som om Price og kameratene brydde seg uhyggelig lite om alvoret og de mulige konsekvensene av oppdraget de var i ferd med å utføre. Dessuten var de i London, en enormt mye større og mer løssluppen by enn den de kom fra.
London var kanskje imperiets hjerte, men det var unektelig også et morsomt sted å være. Så de unge turistene dro på sightseeing. Roisin McNearney dro til Buckingham Palace. Noen av mennene trosset Prices formaninger og gikk ut og drakk seg fulle, så fulle at en av dem etter hvert måtte bæres ut av puben.

Price, som hadde mer høyverdige interesser, gikk i teateret sammen med Marian. Hugh Feeney ble med dem, men kom sent fordi han ville sjekke bilbombene en siste gang. Ingen av dem syntes det var det minste underlig å gå i teateret kvelden før et bombeangrep. Tvert imot tenkte Feeney at hvis noe skulle skjære seg dagen etter, kunne det bli lenge til neste gang de fikk sjansen til å se en god teateroppsetning.
Tilfeldigvis gikk den irske dramatikeren Brian Friels nye stykke, The Freedom of the City («Byens frihet»), på Royal Court da de var i London. Oppsetningen var regissert av Albert Finney og fortalte en historie som var oppdiktet, men brennaktuell, en historie som ikke kan ha unngått å vekke gjenklang i Dolours Price: Tre borgerrettsdemonstranter søker ly mot gass og kuler i rådhuset i Derry – den samme bygningen der Ian Paisley og major Bunting hadde pisket opp stemningen blant tilhengerne sine kvelden før bakholdsangrepet ved Burntollet Bridge. Handlingen kretser rundt en misforståelse. Mens de fredelige demonstrantene søker tilflukt i rådhuset, begynner pressen og den britiske hæren utenfor å tro at de i virkeligheten er bevæpnede terrorister som okkuperer bygningen. Skuespillet var til dels
inspirert av Bloody Sunday, som Brian Friel personlig hadde vært vitne til. Det handlet om hysteriet, om mytologiseringen og om misforståelsene som hadde forvrengt den fredelige borgerrettsbevegelsen i Nord-Irland og skapt en voldelig katastrofe. De tre demonstrantene i stykket bøter til slutt med livet – skutt av britiske soldater. I noe som minner om myndighetenes operasjon for å legge lokk på hendelsen etter Bloody Sunday, blir en komité satt sammen for å granske det inntrufne og konkluderer med at skytingen var berettiget.

Dette var utfordrende stoff for tilskuerne i London, og publikum hadde vært få og åpenbart ille til mote. En av de tre hovedrolleinnehaverne, den unge skuespilleren Stephen Rea, bemerket siden at London-publikummet hadde møtt oppsetningen med «iskald uvitenhet». Selv om Rea var et stjerneskudd ved Royal Court, var han selv opprinnelig fra Belfast, en ung mann med sjarmerende fremtoning og
runde trekk, nysgjerrige øye og en svart hårmanke som alltid ga inntrykk av at han nettopp hadde stått opp. Han og Dolours Price slumpet faktisk til å kjenne hverandre. Han hadde studert ved Queen’s University, og de hadde møttes i borgerrettsbevegelsen sent i 1960-årene. De hadde etter hvert mistet kontakten da hun sluttet seg til provoene og han gjorde karriere som skuespiller og hadde roller i Dublin og Edinburgh før han ble en del av kompaniet ved Royal Court. Men her satt altså Dolours Price, som snart skulle bombe London, og så denne kjekke, intelligente og besnærende
unge mannen spille rollen som en borgerrettsaktivist som blir forvekslet med et medlem av IRA.

*

Bomberne hadde bestilt vekking før soloppgang. De sto opp, kledde på seg, sjekket ut av hotellene, gikk for å hente bilene og dro for å plante dem før det ble umulig å finne gode parkeringsplasser. Kollektivtransportstreiken hadde skapt ideelle vilkår for bilbombene; siden de vanlige parkeringsrestriksjonene var opphevet, lot politiet biler stå som de vanligvis ville ha tauet inn. Alle de fire bilene ble kjørt til målene: Hillmanen til hærens rekrutteringssenter, Corsairen til New Scotland Yard, Vauxhallen til det britiske militærets kringkastingstjeneste og Cortinaen til Old Bailey.
Klokken 07.30 var bombene på plass, med tidsurene innstilt for å gå av klokken 14.50 samme dag. Like etter 10.00 tok de fleste av deltagerne bussen fra Cromwell Road til Heathrow, der de skulle ta et fly til Dublin klokken 11.20. (Price-søstrene og Hugh Feeney skulle ta et noe senere fly.)

*

De ansatte i London-politiet var også tidlig oppe denne dagen. Klokken 07.00 på Cannon Row politistasjon i Westminster, i samme øyeblikk som bombeteamet kjørte bilene på plass, ble en spesialenhet orientert om et nært forestående angrep fra IRA. Betjentene fikk beskjed om å dra ut og se
etter mistenkelige biler. De skulle særlig undersøke rundt sannsynlige mål, for eksempel ved offentlige bygg. Streiken gjorde dette til en utfordring, for akkurat da de helst skulle sett at det var færrest mulig biler i London sentrum, fløt det over av dem. Senere samme morgen gikk et par betjenter og
patruljerte i området rundt Scotland Yard da de fikk øye på en grønn Corsair uten avgiftsmerke. Da de undersøkte bilen, oppdaget de at det var en 1968-modell, men at skiltene var fra 1971. De la også merke til noe annet pussig: I vanlige nummerskilt var det to skruehull, men i dette var det fire. Da betjentene tittet inn gjennom vinduet, oppdaget de en tynn, hvit ledning som snodde seg fra forsetet til baksetet,
delvis skjult under teppet på gulvet.

Et team med bombeeksperter ble tilkalt. De fant nesten hundre kilo sprengstoff som var pakket sammen under baksetet. Det var, slik en av etterforskerne vurderte det, «en uhyrlig, kolossalt kraftig bombe». Inne i Corsairen stinket det av sprengstoff, og man kunne høre tidsuret tikke inne i esken. En av bombeekspertene tittet opp og fikk se at vinduene i alle bygningene rundt var fulle av mennesker som
kikket ned på dem mens de jobbet. «Få de jævla kjøtthuene vekk fra vinduene!» brølte han. Et medlem av bombeteamet holdt ledningen til tidsuret mens en annen varsomt klippet over den.

Bomben gikk ikke av. De hadde uskadeliggjort den. Da etterforskerne så på timeviseren på klokken, kom de frem til at den ville ha gått av rundt 15.00, men det var vanskelig å si sikkert, for minuttviseren var borte. To ting gikk straks opp for dem: For det første at hvis det var flere bomber i byen, måtte de finne dem før klokken 15.00. For det andre at den lange forsinkelsen på tidsuret kunne bety at de skyldige prøvde å komme seg ut av landet før bombene gikk av. En melding ble sendt til sikkerhetspolitiet ved alle havner og lufthavner: Steng England. Blokker alle utganger. Avhør alle irer på vei ut av landet.

Da britiske myndigheter siden forsøkte å forklare hvordan politiet kunne ligge så langt foran bomberne, fikk de det til å høres ut som om de rett og slett hadde hatt griseflaks. Men i pressen ble det også antydet at London-politiet måtte ha fått nyss om et kommende angrep, og om at det var mer enn én bombe inne i bildet. Price-søstrene skulle alltid hevde at det måtte være en informant som hadde plapret om operasjonen. Hugh Feeney delte denne mistanken og uttalte siden at «Vi ble narret i en felle».

De hadde rett: flere tiår etter bombeangrepet avslørte en pensjonert betjent i sikkerhetspolitiet at de hadde mottatt et tips fjorten timer før bombene skulle gå av, og at kilden hadde vært et sentralt plassert medlem av Det provisoriske IRA. Betjenten visste på forhånd at det kom til å bli fire bomber, og ikke seks. Han visste også at en ung provo ved navn Gerry Kelly og «to søstre som het Price» var med i
bombegruppen.

Problemet var bare at byen så ut som en eneste stor parkeringsplass da politiet spredde seg utover det sentrale London på jakt etter de resterende tre bombene, fullpakket som stedet var med hensatte biler. De lette fortvilt etter mistenkelige biler, men siden de ikke ante hvor de sto parkert, klarte de ikke å finne noen av de andre. Bombene kunne være hvor som helst. Like før klokken 14.00 ble advarselen ringt inn til The Times med en redegjørelse for hvordan bilene så ut, og hvor de befant seg. Men nå oppsto
en misforståelse i politietaten som førte til en forsinkelse i arbeidet med å få betjenter på plass der de tre siste bombene befant seg. Martin Huckerby, journalisten i The Times, var fremme ved Old Bailey over 20 minutter før politiet, og enda gikk det noen dyrebare minutter før bombeteamet kom og politiet begynte å løpe inn i bygningene i nærheten for å evakuere folk.

Inne i selve Old Bailey var flere rettssaker i gang: i en av salene nærmet en narkotikasak seg slutten, og i en annen snakket dommeren til juryen i en drapssak. Noen stormet inn i rettssalene og ba alle komme seg ut – en bombe kom snart til å gå av rett utenfor bygningen. Puben The George, som lå like over gaten for tinghuset, var full av gjester som tok seg en ettermiddagsøl da noen stormet inn og ropte at det var en bombe i gaten. Noen av gjestene trakk seg bare lenger innover i lokalet og trengte seg sammen i det
bakerste rommet. Men andre tittet ut på den rolige, solfylte ettermiddagen, kom frem til at dette måtte være en spøk, og ble sittende. London hadde ikke opplevd alvorlige bombeangrep siden blitzen tretti år tidligere. Det var som om folk ikke klarte å se det for seg. Noen presset ansiktet
mot rutene for å glane på bombeteamet mens de arbeidet. Teknikerne forsøkte å desarmere bomben, men uten hell, og tidsuret i forsetet tikket i vei. Klokken nærmet seg tre, og politiet strevde fremdeles med å evakuere området da en skolebuss kom kjørende under femti meter fra Cortinaen. I
bussen satt det 49 skolebarn som skulle på ekskursjon til St. Paul’s-katedralen. Idet viseren på klokken nærmet seg tre, begynte barna å strømme ut.

Til toppen