Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Shuggie Bain

Vi er i et arbeiderklassestrøk i Glasgow på 1980-tallet. Arbeidsledighet og fattigdom gjør at livet til Agnes Bain ikke akkurat har blitt slik hun så det for seg da hun var ung – der hun bor i huset hos foreldrene, sammen med sine tre barn og utro ektemann. Det eneste hun har som gir henne litt glede er den lille sønnen Shuggie, som
forguder henne, og den lindrende alkoholen.

Douglas Stuart Gyldendal Oversetter: Hilde Stubhaug 2021

FIRE

De hadde begge fuktig hud og satt på sengekanten da gatelyktene slo seg på utenfor. Agnes hadde tappet i et dypt bad til Shuggie, og så hadde hun følt seg ensom og krøpet oppi ved sida av veslegutten sin. Lizzie ville ha gått av skaftet om hun hadde sett det. Det måtte bli slutt på det snart, han var fremmelig til femåring å være. Det var første gangen han hadde sett på hennes edlere deler og så kikket på sine egne, som om det var en finn-feilen-oppgave.

Vannet hadde blitt kaldt mens de lekte seg med sjampoflaskene, fylte dem og sprutet hverandre ned. Hun lot ham skrape på den gamle neglelakken hun hadde på tærne, og oppmerksomheten og omsorgen fra ham føltes som en penny i et tomt myntapparat. På sengekanten gredde hun guttens blanke svarte hår mens han konsentrert senket hodet. Sengeteppet var en paisleylabyrint Matchbox-bilen hvinte
gjennom, den kjørte lett oppover de nakne beina hennes som om det var Campsie-fjellene. Uten å skjønne hva han så på, fulgte han de hvite arrene, minnene om neglene til Shug langs innsida av låret. Så skjente bilen tilbake på senga. Det hvinte i hjulene, og gutten så opp på henne og smilte med farens selvtilfredse uttrykk.

Agnes tok fram en ny ølboks fra et skjulested og trakk forsiktig i ringen på toppen. Omhyggelig samlet hun de brusende dråpene med fingeren og stakk den inn i munnen. Hun ga gutten den tomme Tennent’s-boksen. Han hadde alltid likt de halvnakne skjønnhetene som var avbildet på sida. Shuggie var ekstra oppmerksom på denne dama, det var en han ikke hadde sett før, og han likte lyden av navnet
hennes da han sakte stavet seg gjennom det, akkurat som bestefar Wullie hadde lært ham. Sj-i-na. Sheena.

Shuggie pleide å samle tomme bokser rundt omkring i huset og stille opp damene på kanten av badekaret. Han strøk på tinnhåret og fikk dem til å føre lange fantasisamtaler, bablende monologer, mest om å sortere nye sko fra katalogen og om horebukkene de var gift med. Shug hadde tatt ham i
det en gang. Han hadde stolt sett på da vesle Shuggie stilte opp damene og stavet navnene med riktige lyder. Han skrøt av det seinere nede på holdeplassen. «Fem år, hæ!» sa han. «Gjett hvem han slekter på.» Agnes hadde trist sett på, hun visste godt hva som egentlig foregikk.

Senere den uka tok hun med Shuggie til lekebutikken og kjøpte en dokke til ham. Daphne var en lubben, liten jente med hår som en husmor fra femtitallet. Shuggie elsket den dokka. Alle øldamene havnet i søpla etter det.

Shuggie hadde fulgt med på moren i det stille. Han fulgte alltid med. Hun hadde smidd tre barn i den samme forma, og alle tre var like observante og årvåkne som fengselsvakter.

«Nei, nå må vi årne vårs noen lette toner, vettu,» sa han og hermet etter noe tull fra tv-en.
Agnes rykket til. Hun la hendene med de lakkede neglene om kinnene hans og formet munnen til de klare vokalene.

«Ordne oss,» rettet hun. «Veeet du

Han likte å kjenne hendene hennes på ansiktet, og han skakket litt på hodet og ertet henne. «Veee-tu.»

Agnes rynket panna. Hun klemte kinnene hans sammen til en trutmunn og holdt den sånn. «Det er ingen grunn til å synke ned på nivå med dem, Hugh. Duuuu. Prøv en gang til.»

Shuggie sa det en gang til med alle de pene lydene hun ville ha. Agnes nikket bifallende.

«Men det ække høl i huet å preike sånn her, vettu.» Han begynte å fnise selv før han var ferdig med det frekke tullet sitt. Agnes bøyde seg ned for å jage ham, og han hvinte i skrekkblandet fryd mens han pilte rundt senga.

Det var en stabel med kassetter ved sida av vekkerklokka. Han lette gjennom dem, spredde dem ut over gulvet til han fant den han ville ha. Shug hadde kjøpt vekkerklokka til henne. Han hadde samlet mengder av bensinkuponger, satt strikk rundt og gitt disse mursteinene til henne som om
de var gullbarrer. Kassettholderen gled ut med et trykk på plastknappen. Shuggie satte i kassetten og spolte hvinende tilbake til begynnelsen. Lyden fra vekkerklokka var metallisk og hul, men det brydde hun seg ikke om. Rommet føltes mindre tomt med musikken. Shuggie stilte seg på senga og la armene på skuldrene hennes. De svaiet sånn en stund. Hun kysset ham på nesa. Han kysset henne på nesa.

Det kom en ny sang, og Shuggie så på moren, som holdt boksen mot brystet og snurret rundt i rommet. Agnes knep øynene igjen og vendte tilbake til et sted hvor hun hadde følt seg ung og ønsket og full av håp. Tilbake til dans på Barrowland, der fremmede menn lengselsfullt fulgte henne med øynene gjennom salen og andre kvinner misunnelig senket blikket. Med fingrene sprikende i en vakker vifte lot
hun hånda gli over kroppen. Like over hoftene støtte hun på den gjenstridige bilringen hun hadde fått etter å ha født tre unger. Brått slo hun øynene opp og vendte tilbake fra
fortida, hun følte seg motbydelig, dum og klumpete.

«Jeg hater dette tapetet. Jeg hater de gardinene og den senga og den forbanna lampa.»

Shuggie reiste seg i strømpelesten på det myke sengeteppet. Han la armene om skuldrene hennes og prøvde å klamre seg til henne, men denne gangen skjøv hun ham unna.

Det var aldri stille i den lille leiligheten, veggene var for tynne. Alltid hørte hun duringa fra den store tv-en som var satt for høyt på for farens skyld. Og Catherines dempede klaging, med telefonen trukket inn på soverommet så ledninga gnagde den pene fineren fra bunnen av døra mens hun gikk fram og tilbake og stønnet over hvor fælt det var å være sytten. De hadde naboer på alle kanter, og oppe i syttende etasje var det vind, konstant dunkende vind, den ristet i vinduene som ikke satt ordentlig i ramma.

Agnes la hodet i hendene. Hun hørte foreldrene brøle av latter over en eller annen veik engelsk komiker. De to eldste barna var ute, hvor var ikke godt å si. De var liksom alltid ute nå, og de smøg seg unna kyssene hennes og himlet med øynene til alt hun sa. Hun ignorerte den lette pusten til Shuggie, og et øyeblikk var det som hun ikke var nærmere førti, ikke var en gift dame med tre barn. Hun var
Agnes Campbell igjen og satt inne på rommet sitt og hørte foreldrene gjennom veggen.

«Dans for meg,» sa hun plutselig. «Nå tar vi oss en aldri så liten fest.» Hun trykket hardt på vekkerklokka, og kassetten hvinte framover, den rolige, triste musikken økte tempoet og
ble litt muntrere.

Shuggie tok opp ølboksen hennes. Han satte den til leppene som om den var en jus med magiske krefter. Han rykket til av den bitre havresmaken, den smakte både brus, melk og grøt på en gang. Han danset for henne, tok steg fra side til side og knipset med fingrene, aldri i takt. Da hun begynte å le, danset han enda mer ivrig. Han gjorde det som hadde fått henne til å le, mange flere ganger, til smilet hennes ble tynt og falskt, og da lette han etter det neste som kunne gjøre henne glad. Han spratt opp og ned og slo ut med armene mens hun lo og klappet. Jo gladere hun virket, desto mer intenst ville han snurre og flakse. Mønstertapetet dirret så han ble kvalm, men han fortsatte, slo ut i lufta og ristet på hoftene. Agnes kastet hodet bakover og gapskrattet, og det triste forsvant helt fra øynene. Shuggie knipset med fingrene som en skikkelig tøffing og stakk hodet fram, fortsatt ikke i takt. Det spilte ingen rolle.

Begge var andpustne av latter da de hørte det.

I gangen ble ytterdøra åpnet og lukket. Det var mer som et sug av vind og et rom som brått krympet inn, enn egentlig støy. Tunge skritt kom sakte bortover teppet mot soverommet. Agnes samlet de tomme ølboksene og gjemte dem på den andre siden av senga. Hun snudde ringene riktig vei og så forventningsfullt mot døra, hun øvde på å smile så blidt hun kunne. De tunge skrittene stoppet utenfor døra. Agnes og Shuggie hørte lette klink-klink fra småmynter i en bukselomme. Så kom det et lavt sukk, og skrittene fortsatte innover gangen mot stua. Han var hjemom til første matpause. Det burde ha vært en tid de var sammen. Nå lyttet hun og hørte Shug si hei til foreldrene hennes, med en monoton stemme uten varme. Agnes visste at faren hadde sett opp, med tv-bildet speilet i brillene, og smilt. Hun så
for seg øyeblikket da Wullie reiste seg og tilbød Shug den behagelige lenestolen, at de to mennene gikk rundt stolen, som i en keitete stollek, til Shug la hånda på skulderen til Wullie og skjøv ham ned i stolen igjen. Da reiste nok Lizzie seg, stram i maska, for å sette på vannet, og skalv litt, som om det ikke var Shug, men selve den kalde vinden fra Campsie som hadde kommet.

Agnes hørte på alt sammen gjennom veggen. I én bevegelse feide hun kremene og parfymeflaskene på sminkebordet gjennom rommet. Lampa ble liggende ødelagt på sida. Den nakne lyspæra skinte opp mot henne og forandret trekkene så voldsomt at Shuggie ble redd. Alt ble så brått snudd på hodet.

Agnes sank ned på sengekanten. Shuggie kjente at ølet rant ut på madrassen så sokkene begynte å bli våte. Hun boret ansiktet inn i håret hans og gråt sine tørre, frustrerte tårer, pusten var klam mot halsen hans. Hun sank bakover på senga og trakk ham ned ved sida av seg. Da hun grep tak i ham, kunne han se at ansiktet hennes liksom hang, sminken på øynene var utydelig og rant vekk. Det var akkurat som det kunne være med øldamene: en unøyaktig skriver og en feilstilt skjerm, og plutselig var ikke damene hele lenger, bare et kaos av forskjellige lag.

Agnes strakte seg over madrassen etter røykpakka, tente en og sugde høylytt, hun dampet på enden så den ble en glødende kobbertupp. Hun så på lyset et øyeblikk, og stemmen sprakk opp i stakkars-meg-affekt da hun sang med til musikken. Grasiøst strakte hun ut høyrearmen, og hun holdt den glødende sigaretten inntil gardinene. Shuggie så på mens asken begynte å gløde og det kom en grå røyk. Han
begynte å vri urolig på seg da røyken blaffet opp i en oransje flamme.

Med den ledige armen trakk Agnes ham tettere inntil seg. «Hysj nå. Vær stor gutt for mamma.» Det var en knusende ro i øynene hennes.

Rommet ble gyllent. Flammene steg oppover de syntetiske gardinene og for mot taket. Mørk røyk løp oppover som om den rømte fra den grådige brannen. Han holdt på å bli redd, men moren virket helt rolig, og rommet hadde aldri vært vakrere. Lyset kastet dansende skygger på veggene, og det
var som om paisleytapetet ble levende, som tusen røykfisker. Agnes klamret seg til ham, og sammen betraktet de taust all denne nye skjønnheten.

Gardinene var nesten borte, de dryppet som iskrem ned på teppet. Litt av det løse tapetet rundt det fuktige vinduet hadde tatt fyr, og plastskinna til gardinene smeltet i to og svingte ned som en ødelagt bro. Et stort flak med boblende gardin landet på hjørnet av senga, og røyken tiltok rundt dem. Shuggie begynte å vri på seg igjen. Han kunne ikke slutte å hoste. En mørk hoste, klebrig og skarp, som den
gangen en av Lizzies bingopenner hadde sprutet blekk inni munnen på ham. Agnes rørte seg ikke, hun bare lukket øynene og sang den triste sangen.

Shug sto rammet inn i mørket i døråpninga. Idet ny oksygen kom inn i rommet, slikket flammene over taket og møtte ham. På et øyeblikk var han på senga og over den og fikk åpnet vinduet. Med bare nevene dyttet han den brennende polyesteren ut av vinduet. Han tok de største bitene med smeltet magma fra gulvet og kastet dem etter det brennende stoffet. Plutselig var han borte igjen, og Shuggie ropte på faren sin, sikker på at han hadde etterlatt dem.

Da Shug kom tilbake, slo han løs med våte håndklær. De sprutet surt vann hver gang de traff, og under dem døde flammene. Shug snudde seg mot senga og klasket de fuktige håndklærne over de omslyngede kroppene deres. Shuggie prøvde å la være å skrike ut selv om piskeslagene svidde i huden. Agnes lå helt stiv med øynene igjen.

Da den siste flammen var slukket, sto Shug med ryggen til kona og sønnen. Med sviende øyne så Shuggie at skuldrene til faren ristet av sinne, og da han snudde seg, kunne Shuggie se at ansiktet var rødt av heten fra flammene, og fingrene var krumme, dyprøde og såre fordi han hadde brent seg.

Lizzie og Wullie sto i mørket i gangen. Shug rev sønnen ut av armene til Agnes og skubbet ham inn i Lizzies favn. Agnes lå stille og livløs på senga, og da Shug kløp henne i ansiktet, skiltes leppene i et merkelig uttrykk som minte om en fisk. Han bøyde seg over henne og ristet henne hardt mens han
gjentok navnet hennes om og om igjen til munnvikene var fylt av spytt.

Det nyttet ikke.

Han så på Lizzie, som holdt gutten tett inntil seg. Wullie strøk en tjukk, trælete hånd under brillene, og tårene rant allerede nedover ansiktet. Shug så ned på kona og den livløse kroppen hennes. Det var stille i rommet. Ingen visste hva de skulle si.

Stillhet var noe Agnes ikke tålte.

Hun åpnet det ene øyet, pupillen var mørk og stor, men fokusert og klar. Hun satte den ødelagte røyken mellom leppene igjen. «Hvor faen har du vært?»

Til toppen