Pulphead

Sullivan er en av USAs mest talentfulle litterære journalister. I «Pulphead» byr han på en rekke ulike essays som har en god blanding av humor og alvor. Dette utdraget handler om hans tur til den kristne rockefestivalen «Creation» for å skrive om menneskene og musikken. Får han bekreftet sine fordommer eller må han endre mening om hva «Creation» er og står for?

John Jeremiah Sullivan Cappelen Damm Oversetter: Alexander Leborg 2015

PÅ DENNE KLIPPE

IKKE FOR Å skryte, men i utgangspunktet hadde jeg en perfekt plan. Jeg skulle dekke Cross-Over-festivalen i Lake of the Ozarks, Missouri – tre dager med de fremste kristne bandene og deres fans på et avsidesliggende messeområde i Midtvesten. Jeg skulle stå i utkanten av folkemengden og ta notater, slå av en prat med en og annen publikummer («Hva er vanskeligst – vanlig skole eller hjemmeundervisning?») og så skulle jeg flashe adgangskortet mitt backstage og slå av en prat med artistene. Vokalisten i et eller annet band ville belære meg om hvordan all musikk egentlig lovpriser Ham så lenge den fremføres med kjærlighet, og jeg ville skrible ned sånn cirka hvert tiende ord, mens jeg flirte inni meg. Senere på kvelden ville jeg kanskje ta meg en støyt i leiebilen før jeg inviterte meg selv til å sove ved bålet til en bibelgruppe, for å kjenne på kameratskapet. Deretter: Fly hjem, putte inn litt statistikk. Honorar.

Men som jeg sier til meg selv hver frokost: Jeg er profesjonell. Og ingen har vunnet priser for den slags lettvint idioti. Jeg ville vite hvem disse menneskene var, som hevder at de elsker den musikken, som kjører hundrevis av kilometer og krysser delstatsgrenser for å oppleve den live. Da kom den, åpenbaringen: Jeg skulle dra dit med dem. Eller snarere: De skulle dra dit med meg. Jeg ville leie en van, en stilig en, og så kunne vi kjøre dit sammen, jeg og tre–fire blodfans, hele veien fra østkysten til stedet med det usannsynlige navnet Lake of the Ozarks. Vi skulle snakke hele natten, de ville prøve å omvende meg, og jeg ville la den lille båndopptakeren min gå hele tiden. Jeg var sikker på at vi både ville like hverandre og synes synd på hverandre. For en story det ville bli – for fremtidige generasjoner.

Det eneste spørsmålet som gjensto, var følgende: Hvordan finne frivillige? Men det var lett å fikse, for alle vet at de mest skakkjørte typer som er med på det meste, samles i chatteforumene hver eneste kveld. Og blant jesusungdommene finnes det alltid noen som er temmelig langt ute. Det er tydeligvis sånn fyren der oppe vil ha det.

Derfor postet jeg en invitasjon, anonymt, på youthontherock.com og i to nettfora viet de kjekke, kristne poppunkerne i Relient K, som var booket til å spille på Cross-Over. Jeg forestilte meg fyren eller jenta som hadde ligget på kvistværelset og drømt om å se Relient K fremføre sangen «Gibberish» fra albumet Two Lefts Don’t Make a Right … But Three Do. Men hvordan skulle han eller hun komme seg dit? Bensinprisene går jo ikke akkurat ned, og Relient K spiller aldri nord i Florida. Herre, la underet skje! Og plutselig, som et forklarende lys, kom meldingen min. Vi kunne hjelpe hverandre. «Søker seriøse fans av kristenrock som kan sitte på med meg til festivalen», skrev jeg. «Gutt/jente spiller ingen rolle, men du bør ikke være eldre enn omtrent 28, ettersom jeg først og fremst ser på dette som et ungdomsfenomen.»

Meldingen virket jo temmelig harmløs. Men så skulle det vise seg at jeg ikke helt hadde oppfattet i hvor stor grad dette var et «ungdomsfenomen». De fleste som hang rundt i disse chatterommene var tenåringer, og da mener jeg ikke nitten, men fjorten. Enkelte, skulle det vise seg, var bare ti–tolv år gamle. Jeg hadde akkurat trampet ut i verdensveven og invitert en bøling kristne tolvåringer til å bli med meg på tur i kassevogna.

Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget. Utdraget var hentet fra s. 9-19.