Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Om natten er alt blod svart

Under 1. verdenskrig tok Frankrike i bruk unge menn fra Senegal som kanonføde. Livet som svart infanterist var å storme frem fra skyttergravene som «gale udyr». Da barndomsvennen til Alfa Ndiaye faller om i et skuddregn, ber han innstendig om at Alfa skal gjøre slutt på livet hans. Men Alfa klarer ikke å gjennomføre sin venns siste bønn. Maktesløsheten rir Alfa som en mare, og han innleder et grotesk hevnrituale; hver natt sniker han seg inn på en tysk soldat, dreper ham lydløst og sager av hans arm – for å ta den med seg tilbake til skyttergraven.

David Diop Font forlag Oversetter: Tom Lotherington 2020

VI

Kameratene, kampfellene mine, de begynte å bli redde for meg fra og med den fjerde hånden. Til å begynne med lo de hjertelig sammen med meg, de syntes det var moro å se meg komme tilbake med et gevær og en hånd fra fienden. De var så fornøyde med meg at de tenkte på å gi meg en medalje til. Men etter den fjerde hånden lo de ikke så oppriktig lenger. De hvite soldatene begynte å tenke som så, og jeg så det i øynene deres: «Denne sjokolademannen er litt rar.» De andre, sjokoladesoldater fra Vest-Afrika som meg selv, begynte å tenke som så, og det så jeg også i øynene deres: «Denne Alfa Ndiaye fra landsbyen Gandiol i nærheten av Saint-Louis i Senegal, er temmelig rar. Når ble han så rar?»

Både tubabene og sjokoladene, som kapteinen sier, fortsatte å dunke meg i ryggen, men latteren og smilene deres hadde forandret seg. De begynte å bli veldig, veldig, veldig redde for meg. De begynte å hviske sammen etter den fjerde fiendehånden. Under de tre første hendene var jeg legendarisk, de feiret meg når jeg kom tilbake, ga meg godbiter å spise, bød meg på tobakk, hjalp til med å vaske meg med store bøtter vann og rengjøre krigerklærne mine. Jeg leste takknemlighet i øynene deres. Jeg overspilte villmann i deres sted, den utkommanderte villmannen. Fienden på den andre siden skalv nok nedi støvlene og under hjelmen.

Krigervennene mine brydde seg ikke om dødslukten min i begynnelsen, denne lukten av menneskeslakt, men etter den fjerde hånden begynte de å trekke seg unna. De fortsatte å gi meg godbiter å spise og litt tobakk som var dyrket her og der, eller låne meg et ullteppe for å få varmen igjen, men da tok de en smilemaske over de forferdede soldatansiktene sine. De hjalp ikke til med å vaske meg med store bøtter vann lenger. De lot meg rengjøre krigerklærne mine selv. Plutselig var det ingen som slo meg på skulderen og flirte. Ved Gud i sannhet, jeg var blitt urørbar.

Da holdt de av et eget spisefat til meg, et krus, en gaffel og en skje, i en krok i brakka. Når jeg kom veldig sent tilbake etter angrepene, lenge etter de andre, enten det blåste, regnet eller snødde, som kapteinen sa, da ba kokken meg gå og hente dem. Når han øste opp suppe til meg, var han veldig, veldig forsiktig med at øsen ikke kom borti bunnen eller sidene eller kanten på spisefatet mitt.

Ryktet løp omkring. Det kledde av seg mens det løp. Etter hvert ble det mer og mer uanstendig. I starten var det velkledd, i begynnelsen med fine dekorasjoner, pen i tøyet, med pene medaljer, men så endte det frekke ryktet med å løpe omkring med baken bar. Jeg la ikke merke til det med det samme, jeg så det ikke så tydelig, jeg visste ikke hva det pønsket på. Alle så det løpe foran dem, men ingen beskrev det ordentlig. Men til slutt snappet jeg opp noen ord som ble hvisket, og da skjønte jeg at raringen var blitt en gærning, og gærningen var blitt trollmann. Soldattrollmann.

Kom ikke her og fortell meg at de ikke trenger gærninger i krigen. Ved Gud i sannhet, gærninger er ikke redde for noe. De andre, enten de er hvite eller svarte, de spiller gærne, de leker rasende gærninger for å kunne kaste seg ut i kuleregnet fra fienden på den andre siden. Det gjør det mulig for dem å
løpe døden i møte uten altfor sterk redsel. Du må være passe gæren for å adlyde kaptein Armand når han blåser til angrep og du vet at det nesten ikke fins en sjanse for å komme levende tilbake. Ved Gud i sannhet, du må være gæren for å sprette hylende ut av jordas mage. Kulene fra fienden på den andre siden, de store splintene som detter ned fra himmelen av metall, de er ikke redde for hylskrikene, de er ikke redde for å skjære tvers gjennom hode og kropp og knekke knokler og avbryte liv. Den midlertidige galskapen gjør det mulig å glemme sannheten om kulene. Den midlertidige galskapen er søster av tapperheten i krigen.

Men når du gir inntrykk av å være gæren hele tiden, konstant, uten opphold, da blir de redde for deg, da skremmer du til og med krigervennene dine. Det er da du begynner å ikke være en tapper bror lenger, en bror med dødsforakt, men blir en dødens sanne venn, dens medsammensvorne, dødens mer enn bror.

VII

For dem alle, både svarte og hvite soldater, er jeg blitt døden. Jeg vet det, jeg har skjønt det. Enten de er tubabsoldater eller sjokoladesoldater som meg selv, så tenker de at jeg er en trollmann, en som eter det som er inni folk, en dëmm. At jeg har vært det bestandig, men at krigen har avslørt det. Det kliss nakne ryktet vil ha det til at jeg åt opp det som var inni Mademba Diop, min mer enn bror, alt før han døde. Det frekke ryktet har sagt at de må passe seg for meg. Ryktet med rumpa i været har sagt at jeg pleide å ete opp det som var inni fiendene på den andre siden, men også det som er inni vennene. Det uanstendige ryktet sier: «Pass på, vær forsiktige! Hva gjør han med de avkappede hendene? Han viser oss dem, og så forsvinner de. Pass på, vær forsiktige.»

Ved Gud i sannhet, jeg, Alfa Ndiaye, siste sønn av den gamle mannen, jeg har sett ryktet løpe etter meg, halvnakent, skamløst, som et lettlivet kvinnfolk. Men både tubabene og sjokoladene som så ryktet løpe etter meg og nappet av henne lendekledet i forbifarten og kløp henne i rumpa og flirte, de fortsatte å smile til meg og snakke med meg som ingenting, vennlige utad, men vettskremte inni seg, selv de råeste, selv de hardeste, selv de aller tapreste.

Når kapteinen gjorde seg klar til å blåse til angrep, så vi skulle styrte ut av jordas mage som villmenn, midlertidig gærne, ut i regnet av fiendens små frø av jern som ikke blir skremt av skrikene våre, da var det ingen som ville være ved siden av meg. Ingen turte å komme i nærheten av meg ute i krigslevenet når
vi kom ut av jordas varme skjød. Ingen ville være med på å stupe under kulene fra den andre siden i nærheten av meg. Ved Gud i sannhet, jeg ble gående alene i krigen.

Det var sånn at takken jeg fikk for fiendehendene fra og med den fjerde, var ensomhet. Ensomhet midt oppi smil og vink og oppmuntringer fra hvite og svarte soldatkamerater. Ved Gud i sannhet, de ønsket ikke å få det onde øye på seg eller smitten fra dødens omgangsvenn. Jeg vet det, jeg har skjønt det. De tenker ikke så mye, men det er klart de tenker at alt er dobbelt. Jeg har lest det i øynene deres. De tenker at de som eter det som er inni mennesker, er gode når de nøyer seg med å ete det som er inni fiendene. Men sjeleeterne er ikke gode når de eter det som er inni krigervennene sine. Med trollmannsoldater kan man aldri vite. De tenker at de må være veldig, veldig forsiktige med trollmannsoldater, behandle dem pent, smile til dem, snakke hyggelig om løst og fast, men på avstand, aldri komme dem for nær, berøre, streife dem, ellers blir det den sikre død, ellers betyr det slutten.

Det var derfor de, etter en del hender, stilte seg drøye ti skritt unna meg på hver side når kaptein Armand blåste til angrep. Rett før vi styrtet skrikende ut av jordas varme skjød var det til og med noen av dem som unngikk å se meg, vende øynene mot meg, la blikket streife meg, som om det å se på
meg var det samme som å berøre med øynene dødens ansikt, armer, hender, rygg, ører og bein. Som om det å se på meg var så godt som å dø.

Menneskene leter alltid etter meningsløse forklaringer på ting. Det er sånn det er. Det er det enkleste. Jeg vet det, jeg har skjønt det, nå som jeg kan tenke hva jeg vil. Kampfellene mine, hvite som svarte, trenger å tro at det ikke er krigen som risikerer å ta livet av dem, men det onde øye. De trenger å tro at det ikke er ett av de tusenvis av skudd som fienden på den andre siden fyrer av, som kan slumpe til å drepe dem. De liker ikke tilfeldigheter. Tilfeldighet er altfor meningsløst. De vil at noen skal ha skylden, de vil heller tenke at skuddet fra fienden som rammer dem, er styrt, rettet mot målet av en som er ond, slem, full av onde hensikter. De tror at denne onde, slemme, ondskapsfulle mannen er meg. Ved Gud i
sannhet, de tenker dårlig og veldig lite. De tenker at når jeg er i live etter alle disse angrepene, når ingen skudd har truffet meg, så er det fordi jeg er en trollmannsoldat. De tenker ondt om det også. De sier at det er mange krigerkamerater som er døde på grunn av meg, fordi de ble truffet av skudd
som var ment for meg.

Det var derfor noen av dem smilte hyklersk til meg. Det var derfor andre vendte blikket bort hver gang jeg dukket opp, og andre igjen lukket øynene for at blikket deres ikke skulle komme nær meg, streife meg. Jeg var blitt tabu som et totem.

Totemet til Diopene, til Mademba Diop, den jålebukken, det var påfuglen. Han kunne si «påfugl» til meg, og da svarte jeg «kronetrane». Jeg sa til ham: «Ditt totem er et fjærkre, mens mitt er et rovdyr. Ndiayenes totem er løven, den er edlere enn Diopenes totem.» Jeg kunne tillate meg å si til min mer
enn bror Mademba Diop at totemet hans var et totem til å le av. Erteslektskapet erstattet krigen og blodhevnen mellom familiene våre, mellom de to familienavnene. Erteslektskap tjener til å vaske bort gamle fornærmelser i latter og gjøn.

Men et totem er det alvor med. Et totemdyr er tabu. Man må ikke spise det, man må beskytte det. Diopene kunne sette livet til for å beskytte en påfugl eller en kronetrane mot farer, for det er deres totem. Ndiayene trenger ikke beskytte løvene fra farer. En løve er aldri i fare. Men det sies at løvene aldri spiser en Ndiaye. Beskyttelsen virker begge veier. Jeg kan ikke la være å smile når jeg tenker på at Diopene ikke
behøver å være redde for å bli spist av en påfugl eller en kronetrane. Jeg kan ikke la være å smile når jeg tenker tilbake på Mademba Diop som lo da jeg sa at det ikke var særlig smart av Diopene å velge seg påfuglen eller kronetranen som totem. «Diopene er noen korttenkte jålebukker akkurat som påfuglene. De later som de er overlegne, men totemet deres er bare et hovmodig fjærkre.» Dette lo Mademba godt av når jeg forsøkte å erte ham. Mademba nøyde seg med å svare at du ikke velger totemet ditt, det er totemet som velger deg.

Jeg var så dum å snakke om det hovmodige fjærkretotemet hans igjen den dagen han døde, like før kaptein Armand blåste til angrep. Og det var derfor han stormet av gårde før alle andre, han sprang ut av jorda og brølte mot fienden på den andre siden for å vise oss, hele gjengen og meg, at han ikke var en jålebukk, at han var tapper. Det var på grunn av meg at han løp foran. Det var på grunn av totemene og
erteslektskapet og meg at Mademba Diop fikk sprettet opp buken av en halvdød fiende med blå øyne den dagen.

Til toppen