Om natten er alt blod svart
Under 1. verdenskrig tok Frankrike i bruk unge menn fra Senegal som kanonføde. Livet som svart infanterist var å storme frem fra skyttergravene som «gale udyr». Da barndomsvennen til Alfa Ndiaye faller om i et skuddregn, ber han innstendig om at Alfa skal gjøre slutt på livet hans. Men Alfa klarer ikke å gjennomføre sin venns siste bønn. Maktesløsheten rir Alfa som en mare, og han innleder et grotesk hevnrituale; hver natt sniker han seg inn på en tysk soldat, dreper ham lydløst og sager av hans arm – for å ta den med seg tilbake til skyttergraven.
VI
Kameratene, kampfellene mine, de begynte å bli redde for meg fra og med den fjerde hånden. Til å begynne med lo de hjertelig sammen med meg, de syntes det var moro å se meg komme tilbake med et gevær og en hånd fra fienden. De var så fornøyde med meg at de tenkte på å gi meg en medalje til. Men etter den fjerde hånden lo de ikke så oppriktig lenger. De hvite soldatene begynte å tenke som så, og jeg så det i øynene deres: «Denne sjokolademannen er litt rar.» De andre, sjokoladesoldater fra Vest-Afrika som meg selv, begynte å tenke som så, og det så jeg også i øynene deres: «Denne Alfa Ndiaye fra landsbyen Gandiol i nærheten av Saint-Louis i Senegal, er temmelig rar. Når ble han så rar?»
Både tubabene og sjokoladene, som kapteinen sier, fortsatte å dunke meg i ryggen, men latteren og smilene deres hadde forandret seg. De begynte å bli veldig, veldig, veldig redde for meg. De begynte å hviske sammen etter den fjerde fiendehånden. Under de tre første hendene var jeg legendarisk, de feiret meg når jeg kom tilbake, ga meg godbiter å spise, bød meg på tobakk, hjalp til med å vaske meg med store bøtter vann og rengjøre krigerklærne mine. Jeg leste takknemlighet i øynene deres. Jeg overspilte villmann i deres sted, den utkommanderte villmannen. Fienden på den andre siden skalv nok nedi støvlene og under hjelmen.
Krigervennene mine brydde seg ikke om dødslukten min i begynnelsen, denne lukten av menneskeslakt, men etter den fjerde hånden begynte de å trekke seg unna. De fortsatte å gi meg godbiter å spise og litt tobakk som var dyrket her og der, eller låne meg et ullteppe for å få varmen igjen, men da tok de en smilemaske over de forferdede soldatansiktene sine. De hjalp ikke til med å vaske meg med store bøtter vann lenger. De lot meg rengjøre krigerklærne mine selv. Plutselig var det ingen som slo meg på skulderen og flirte. Ved Gud i sannhet, jeg var blitt urørbar.
Da holdt de av et eget spisefat til meg, et krus, en gaffel og en skje, i en krok i brakka. Når jeg kom veldig sent tilbake etter angrepene, lenge etter de andre, enten det blåste, regnet eller snødde, som kapteinen sa, da ba kokken meg gå og hente dem. Når han øste opp suppe til meg, var han veldig, veldig forsiktig med at øsen ikke kom borti bunnen eller sidene eller kanten på spisefatet mitt.
Ryktet løp omkring. Det kledde av seg mens det løp. Etter hvert ble det mer og mer uanstendig. I starten var det velkledd, i begynnelsen med fine dekorasjoner, pen i tøyet, med pene medaljer, men så endte det frekke ryktet med å løpe omkring med baken bar. Jeg la ikke merke til det med det samme, jeg så det ikke så tydelig, jeg visste ikke hva det pønsket på. Alle så det løpe foran dem, men ingen beskrev det ordentlig. Men til slutt snappet jeg opp noen ord som ble hvisket, og da skjønte jeg at raringen var blitt en gærning, og gærningen var blitt trollmann. Soldattrollmann.
Kom ikke her og fortell meg at de ikke trenger gærninger i krigen. Ved Gud i sannhet, gærninger er ikke redde for noe. De andre, enten de er hvite eller svarte, de spiller gærne, de leker rasende gærninger for å kunne kaste seg ut i kuleregnet fra fienden på den andre siden. Det gjør det mulig for dem å løpe døden i møte uten altfor sterk redsel. Du må være passe gæren for å adlyde kaptein Armand når han blåser til angrep og du vet at det nesten ikke fins en sjanse for å komme levende tilbake. Ved Gud i sannhet, du må være gæren for å sprette hylende ut av jordas mage. Kulene fra fienden på den andre siden, de store splintene som detter ned fra himmelen av metall, de er ikke redde for hylskrikene, de er ikke redde for å skjære tvers gjennom hode og kropp og knekke knokler og avbryte liv. Den midlertidige galskapen gjør det mulig å glemme sannheten om kulene. Den midlertidige galskapen er søster av tapperheten i krigen.
Men når du gir inntrykk av å være gæren hele tiden, konstant, uten opphold, da blir de redde for deg, da skremmer du til og med krigervennene dine. Det er da du begynner å ikke være en tapper bror lenger, en bror med dødsforakt, men blir en dødens sanne venn, dens medsammensvorne, dødens mer enn bror.
VII
For dem alle, både svarte og hvite soldater, er jeg blitt døden. Jeg vet det, jeg har skjønt det. Enten de er tubabsoldater eller sjokoladesoldater som meg selv, så tenker de at jeg er en trollmann, en som eter det som er inni folk, en dëmm. At jeg har vært det bestandig, men at krigen har avslørt det. Det kliss nakne ryktet vil ha det til at jeg åt opp det som var inni Mademba Diop, min mer enn bror, alt før han døde. Det frekke ryktet har sagt at de må passe seg for meg. Ryktet med rumpa i været har sagt at jeg pleide å ete opp det som var inni fiendene på den andre siden, men også det som er inni vennene. Det uanstendige ryktet sier: «Pass på, vær forsiktige! Hva gjør han med de avkappede hendene? Han viser oss dem, og så forsvinner de. Pass på, vær forsiktige.»
Ved Gud i sannhet, jeg, Alfa Ndiaye, siste sønn av den gamle mannen, jeg har sett ryktet løpe etter meg, halvnakent, skamløst, som et lettlivet kvinnfolk. Men både tubabene og sjokoladene som så ryktet løpe etter meg og nappet av henne lendekledet i forbifarten og kløp henne i rumpa og flirte, de fortsatte å smile til meg og snakke med meg som ingenting, vennlige utad, men vettskremte inni seg, selv de råeste, selv de hardeste, selv de aller tapreste.
Når kapteinen gjorde seg klar til å blåse til angrep, så vi skulle styrte ut av jordas mage som villmenn, midlertidig gærne, ut i regnet av fiendens små frø av jern som ikke blir skremt av skrikene våre, da var det ingen som ville være ved siden av meg. Ingen turte å komme i nærheten av meg ute i krigslevenet når vi kom ut av jordas varme skjød. Ingen ville være med på å stupe under kulene fra den andre siden i nærheten av meg. Ved Gud i sannhet, jeg ble gående alene i krigen.
Det var sånn at takken jeg fikk for fiendehendene fra og med den fjerde, var ensomhet. Ensomhet midt oppi smil og vink og oppmuntringer fra hvite og svarte soldatkamerater. Ved Gud i sannhet, de ønsket ikke å få det onde øye på seg eller smitten fra dødens omgangsvenn. Jeg vet det, jeg har skjønt det. De tenker ikke så mye, men det er klart de tenker at alt er dobbelt. Jeg har lest det i øynene deres. De tenker at de som eter det som er inni mennesker, er gode når de nøyer seg med å ete det som er inni fiendene. Men sjeleeterne er ikke gode når de eter det som er inni krigervennene sine. Med trollmannsoldater kan man aldri vite. De tenker at de må være veldig, veldig forsiktige med trollmannsoldater, behandle dem pent, smile til dem, snakke hyggelig om løst og fast, men på avstand, aldri komme dem for nær, berøre, streife dem, ellers blir det den sikre død, ellers betyr det slutten.
NB! På grunn av rettigheter har vi slettet deler av utdraget og lydfila.