Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Nullingen av Paul Abel

Nordvestlandet, midten av det 21. århundret: Norge har som den eneste nasjonen i verden lyktes i å bygge et nettverk av dyp, kollektiv bevissthet blant sine innbyggere. Et atomtykt lag av grafén utenpå hjernebarken, også kalt Sjalken, lar deg oppleve fremmede steder, kjenne lukter, sanse mennesker som ikke er der. Marinbiologen Paul Abel hater fremskrittet og sverger fremdeles til den gammeldagse, håndholdte Sjalken. Da Norge utsettes for et statskupp utført av det øko-politiske partiet Pan-etisk forbund, er han blant de få som unngår å bli hjernevasket.

Bjørn Vatne Gyldendal 2018

8 |

Med sjalken avskrudd måtte Paul finne seg i å gå de seks kilometerne hjem til huset. Det var overskyet, og sluddbygene hadde gått over i lett regn. Stillheten og uvitenheten var uutholdelig. Han våget ikke å strømme, i frykt for å bli offer for oppdateringene Jan Rotgers snakket om.

Det var helt stille i huset da han la fra seg sekken på benken i vindfanget, tok av seg ullfrakken og hengte den i skapet. Han gikk opp den brede trappen og hørte fottrinnene gi gjenklang oppe i den store stuen. Siden han ikke hadde programmert drikkemaskinen manuelt på mange år, krevde det en viss anstrengelse å bestille en grønnsakdrikk med 400 milligram smertestillende NSAIDs. Den vellet ut av den forkrommede kranen og ned i Beat Street-kruset Astrid hadde gitt ham til jul det året. Han svelget raskt unna, usikker på om han ville merke den beske medisinsmaken i den enda beskere juicen. Han satte ned kruset igjen og ba om en kopp kaffe. Maskinen spyttet ut en skvett vann. Han åpnet lokket og så at det var tomt for de tyske bønnene fra Moseldalen, som var hans absolutte favoritt. Moselbønnene sørget for et brygg som var velsignet fritt for det søte, te-liknende preget han forbandt med afrikansk kaffe. Moselkaffe var tørr som aske, og han ville ikke ha noe annet.

Det kunne vært en hvilken som helst dag etter jobb. Ingenting ved det opprørte havet utenfor, eller det råtne løvet som hadde samlet seg i hauger langs det en gang hvite stakittgjerdet, tydet på at de var utsatt for en brå historisk vending. Sett fra denne posisjonen virket ideen i grunnen nokså latterlig. Trolig ville det ordne seg, tenkte han, ved hjelp av noen rent administrative grep som han aldri kom i befatning med. Det måtte finnes noen klausuler i grunnloven eller et eller annet sovende forsvarsverk som trådte i kraft når slikt hendte. Hans tillit til den norske staten var, tross alt, stor. Den hadde gjennom hele den nyere historie vært et av de grunnleggende trekkene ved demokratiet Norge, i hvert fall inntil krakkene og misnøyen begynte. Man stolte på naboer, på byråkratiet, på politiet. Eventuelt, tenkte han, ville dette maktskiftet bli som alle andre norske maktskifter. En fredelig overgang med et minimum av tilpasninger, slik forvaltningen alltid hadde fungert. Det var slik Norge hadde fått ro til å bygge opp et byråkrati som var solid og ærlig. Hans egen klasse, den øvre middelklassen, var dessuten den gruppen som kom minst i kontakt med endringer i samfunnet. Alt i alt kunne han nok vente seg en helt udramatisk fremtid. Han var tilstrekkelig beroliget av sitt eget resonnement da han hørte det gå i døren nede.

«Hallo!»

Med det rant siste rest av uro av ham. Stemmen var skingrende og vakker. Det slo ikke feil: Lyden av den var alt som skulle til for å rydde unna all uvisshet og melankoli i løpet av et mikrosekund. Denne stemmen klarte noe ingen sansninger eller simuleringer maktet, nemlig å gjenskape barndommens dumme forvissning om at verden ville ham vel. Lyden av døren som smalt og Astrids blide hallo var uatskillelige. Han visste ikke om hun gjorde det av vane eller plikt, men hun ropte hver eneste gang hun kom inn døren, sent eller tidlig, dette ene smilende halloet, og med det trådte noe vilt og utemmet inn i livet hans, noe som skrellet bort vanen og gjorde mulighetene uendelige.

Han satte fra seg den rykende koppen, gikk ut i gangen og ned trappen til første etasje der han fant Astrid i en tilstand av merkelig oppløftethet.

«Hei, vennen!»

Hun hadde frisk farge i kinnene fra vinden.

«Hva gjør vi nå?» sa han.

«Følger du med på nyhetene? Jeg kan nesten ikke tro det. Det er så… svært

«Svært?»

«Jeg føler det som jeg er med i en simulering fra et annet land. En av de progressive republikkene i Sør-Amerika, eller randsonene i Austral-Asia. Det er utrolig at noe sånt kan skje i kjedelige Norge.»

«Utrolig er ordet, ja. Men det er umulig å holde seg orientert om noe som helst uten sjalk. Hva sier de i strømmen? Og på jobben din? De må ha noen kontakter i Oslo som vet mer?»

Hun trakk på skuldrene.

«De later som de vet. De har ikke noe annet valg enn å late som. Jeg tror de er like forvirret som alle andre.»

De klemte hverandre lenge.

«Er det ikke helt vilt?» sa han.

«Jo. Jeg venter bare på at noen skal gripe inn og si at det er en spøk. Et eksperiment.»

«Det er det jeg håper på.»

 

Over middagen viste det seg at hun likevel visste litt mer enn hun først ville innrømme. Ryktene – som hun hadde fra en kollega som hadde strømmet med en ikke navngitt person i Justisdepartementet – fortalte at Pan-etiskforbund den morgenen hadde gjennomført et målrettet angrep mot den norske sentralstrømmen. Den skitne delen av arbeidet ble utført av den samme gruppen som sørget for å sende Italia ut i økonomisk ruin året i forveien, på bestilling fra Ziyan Wadoud og det kabbalistiske kalifateti Algerie: Pac3 var en samling skruppelløse teknologiske leiesoldater som for astronomiske beløp utførte en hvilken som helst udåd mot hvem som helst. Selskaper, institusjoner, stater eller enkeltpersoner; de brydde seg ikke om konsekvensene så lenge de fikk sine enorme honorarer. Jan Rotgers’ nære venn, dagligvarekongen Harald Gjøstrand, hadde tatt det meste av regningen, trolig i bytte mot fremtidige privilegier. Norges nettverk av dyp felles bevissthet var såpass godt beskyttet at terroristene fremdeles strevde med å få bukt med forsvarsmekanismene der de satt i sin base på de
48
mongolske savannene. Det var imidlertid bare et spørsmål om tid, sa Astrid, før de kunne overlevere full kontroll over sjalkestrømmen til Pan-etisk forbund. Paul ristet på hodet. «Det forklarer ikke hvorfor regjeringen har overgitt seg. Det militære, hvor er de?» «Det norske militæret», sa Astrid lakonisk, som om det forklarte det hele. «Hva skjer med deg nå? Merker du noe?» «Skulle det skje noe med meg?» Hun så fornærmet ut, som om han behandlet henne som et barn. «Jeg vil at du skal finne en måte å skru den av på.» «Ikke vær paranoid.» «Se her», sa Paul. Fra lommen trakk han frem den krøllete plakaten som han hadde revet ned fra veggen av laboratoriebygget på vei hjem. Monogrammet, P-en omslynget av eføyer, var tegnet inn på toppen av arket. Han leste høyt for henne.
Offentlig pålegg om sjalkebruk:
Pan-etisk forbund har i dag begynt arbeidet med å gjenforene Norge med den naturtilstanden vi har fjernet oss fra gjennom generasjoner med industrialisering. Vi vil viske ut det kunstige skillet mellom natur og kultur, og sammen skal den norske befolkning vise verden at vi er ett med dyr og planter, med fisk og fugler, med Pan. Vi vil skjenke Norge den sanne friheten som følger en slik innsikt. De modigste av dere har allerede erstattet den falske forestillingen om et selv med et foredlet vesen,
49
gjennom kognitive justeringer. Snart vil alle nordmenn kunne ta del i denne vakre nye verden. I de kommende dagene vil flere oppdateringer rulles ut. Vi ber om at alle har sjalken påskrudd til alle tider. Brudd på disse bestemmelsene kan møtes med straffereaksjoner.
Nederst på arket, i fete typer:
Ingen ekstra utgifter vil påløpe.
«De sier det rett ut: De prøver å hjernevaske oss», sa han. «De ville aldri gå så langt», sa Astrid og grep papiret. Til tross for den selvsikre tonen virket hun urolig. «Tror du virkelig det? Jeg har alltid sagt at det er noe i veien med den Rotgers-fyren. En fanatiker er en fanatiker uansett om han tror på det gode.» Hun rakte plakaten tilbake med et surt uttrykk. «Er du ikke litt rask til å dømme? La oss si at de oppgraderer oss; er det virkelig rett å kalle det hjernevask? Kaller du det hjernevask om du tar en pille mot en sykdom også? Vi går rundt og korrigerer hverandres feiloppfatninger hele tiden, forbedrer hverandre og omgivelsene, bruker teknologi for å flytte grensene for hva vi kan tenke og sanse. Hvorfor skulle det være noe annerledes å anvende det på en hel gruppe? Og for en så god sak – ja, den eneste saken? Jeg ser faktisk ikke noe i veien for det, når jeg tenker meg om.» «Du kødder med meg? Den falske forestillingen om et selv… du hører selv hvor sprøtt det lyder. Det er farlige mennesker som snakker slik. Vi er under beleiring, Astrid. Vi kan ikke behandle dette som om det var en artig selvhjelpsstrømming.» Han skjøv fra seg tallerkenen, som om de halvspiste
50
karbonadene brått vekket en veldig avsky i ham. Astrid stirret på ham. Kinnene hennes var røde. «Hvilket selv er det du vil beskytte? Hva skal du med en suveren bevissthet hvis kroppen ikke lenger har noen planet å bo på?» Paul visste at han ikke ville komme noe lenger med henne. Diskusjonen nærmet seg det punktet der den ville implodere. Astrid hadde allerede kommet til det han kalte klode-slutningen. Denne brutale forenklingen av en kompleks problemstilling drepte ethvert tilløp til rasjonell diskusjon om menneskets tilstedeværelse på planeten. Den var like enkel som effektiv: Om noen tok noe som helst forbehold om hvilke metoder man brukte for å nå de globale klimamålene, var det bare å tre fornekter-kappen over dem og slik slå politisk mynt på diskusjonen. Slik hadde det vært i snart hundre år, og det var ingen tegn til bedring. Det var ren og skjær stråmannsargumentasjon. Faktum var at ingen fornektet det fryktelige lenger. Det var lenge siden de siste fundamentalistene forsøkte å avskrive vitenskapelige data som skremselspropaganda eller vrangforestillinger. Alle var innforstått med at det gikk den gale veien, men denne reelle og potensielt fruktbare enigheten ble druknet av anklager fra de som mente at de hadde moralsk eierskap til temaet. «Jeg er enig med deg i at noe drastisk må gjøres. Men om det ikke er for mye å be om, vil jeg gjerne føle at jeg tar egne valg. Jeg synes faktisk vi burde gjøre noe for å forsøke å stanse dette», sa han. Astrid gjorde sitt beste for å vise at hun kvalte en latter. Hun knep øynene sammen på en særdeles lite sjarmerende måte og la servietten foran munnen.
51
«Hva er det? Er ideen om motstand så latterlig?» «Nei, Paul, selvfølgelig ikke. Det er bare det …» «Hva? Hva?» «Hva skal du gjøre», sa Astrid, «skal du gå imot et samlet folk, bevæpnet med dine flotte prinsipper? Marsjere nedover veien her i frakken din og vifte med rasjonalismens sverd?» «Det er ingen dårlig idé.» «Du er en tulling, det er det eneste som er sikkert.» «Og du er et romantisk, lettlurt fjols.» Han reiste seg og gikk rundt kjøkkenbordet. Det var et stort bord. Stillheten som oppsto mens han rundet det, var litt for lang til at de kunne avskrive den som helt ubetydelig. Han stanset bak henne, bøyde seg og la armene rundt henne. Det var en av de innøvde positurene fra nesten tyve års ekteskap – en gest som betydde sorg, alvor, omtanke. Hun la hendene sine på hans. «Er du redd?» spurte han. «Nei. Er du?» «Nei», løy han.

BONUSSPOR

Hva er Cli-fi?

Climate fiction er litteratur som handler om klimaendringer og global oppvarming. Les mer her om sjangeren.

Forfatteren Bjørn Vatne kommer med to av sine Cli-fi favoritter her på bloggen til Deichmanske bibliotek.

Boktips:

Bienes historie
Maja Lunde
Aschehoug
2015

England, 1852: William ble aldri noen stor biolog. Nå setter han seg fore å bygge en helt ny type bikube, som skal gi både ham og sønnen ære og berømmelse.
USA, 2007: Birøkteren George kjemper i motbakke og håper at sønnen skal bli gårdens redning. Men rundt ham rammes gårder av en mystisk biekollaps.
Kina, 2098: Tao lever i en verden der biene har forsvunnet og ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få andre muligheter enn henne selv. Så skjer noe som endrer hennes liv for alltid.

Tre historier veves i hverandre, i en bok om foreldre og barn, om menneskenes sårbarhet og en helt spesiell bikube.

Dette er første bok i en klima-trilogi som består av Bienes historie, Blå og Przewalskis hest.

 

Oryx og Crace
Margaret Atwood
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug

Snømann er fortelleren i denne besettende fremtidsromanen. Han er tilsynelatende den eneste overlevende etter en miljøkatastrofe som har etterlatt jorden full av vrakgods og avfall. Han er omgitt av crakerne, genspleisede menneskelignende vesener som han har reddet fra utryddelseskatastrofen.
Dette er historien om hvordan hans venn, den grådige vitenskapsmannen Crake, lot bioteknologien løpe løpsk. I jakten på profitt blir forsøkene på å forbedre naturen stadig mer oppfinnsomme.

Oryx og Crake er den første boken i Margaret Atwoods fremtidsvisjon. De to andre bøkene i denne trilogien er Flommens år og MaddAddam. Atwood er kjent for sin dystopiske roman A Handmaids Tale som serien ved samme navn er bygget på.

 

Atlaspunkt
Maria Dorothea Aschattenholz
Forlaget Oktober

Atlaspunkt er Maria Dorothea Schrattenholz’ første bok. Diktsamlingen er både en evolusjonshistorie og en science fiction-framstilling. Pre-historisk tid, nåtid og en galaktisk framtid er nedfelt i mennesker og mekanikk, kropp og gjenstander, tilblivelse, undergang og gjenoppstandelse. Med et skarpskårent og sensibelt språk tegner Schrattenholz’ dikt opp et stort landskap.

 

Tjenestepiken til Omicunlé
Rita Indiana
Oversatt av Signe Prøis
Solum Bokvennen

Året er 2034 og vi befinner oss i Santa Domingo, hovedstaden i Den dominikanske republikk. Presidentens rådgiver, Esther Escudero – som også går under navnet Omicunlé på grunn av sin hengivenhet til den afrokaribiske guden Yemaya – redder tjenestepiken Acilde ut av et liv som gateprostituert. Acilde har siden barndommen vært drevet av en dyp lengsel etter å skifte kjønn. En drøm som, hvis det ikke var for den stive prisen, ganske lett kan oppfylles ved en innsprøytning av serumet Rainbow Bright. Dette åpner for en fortelling som forgrener seg på helt uventede og originale måter, og som omhandler alt fra tidsreiser og kjønnsskifte til presserende samfunnsspørsmål som rasisme, sosiale forskjeller, klimaendringer og samtidskunst

 

 

 

 

Til toppen