Neverwhere: London under
Under Londons gater ligger en verden få kan forestille seg. Da Richard Mayhew hjelper en jente som ligger såret på fortauet, endres livet hans på et øyeblikk. Richard blir med på jentas flukt fra to bestialske leiemordere som har tatt livet av hennes familie. For å få svaret på hvem som bestilte drapene, må Richard og jenta få tak i en helt spesiell nøkkel til engelen Islington, som er den eneste som kjenner til sannheten om drapene. Nøkkelen beskyttes av munkene Svartebrødrene fra Blackfriars. Men for å få nøkkelen må Richard først gjennom Nøkkelprøvelsen.
Kapittel 12
Richard Mayhew gikk bortover perrongen på undergrunnen. Det var en District Line-stasjon, og på skiltet sto det BLACKFRIARS. Perrongen var tom. Et sted i det fjerne hørte han et undergrunnstog buldre og skrangle, og en spøkelsesaktig vind kom farende langs perrongen og fikk et eksemplar av tabloidavisen The Sun til å dele seg etter seksjoner, slik at firefargede bryster og svarthvite kraftuttrykk flakset og falt fra perrongen og ned på skinnene.
Richard gikk til andre enden av perrongen. Så satte han seg på en benk og ventet på at noe skulle skje.
Ingenting skjedde.
Han gned seg i hodet og følte seg litt uvel. Han hørte fottrinn på perrongen i nærheten av ham, og da han så opp, fikk han øye på en pertentlig, liten jente som gikk forbi ham, hånd i hånd med en kvinne som så ut som en større, eldre versjon av henne. De glodde på ham, og så, ganske åpenlyst, så de bort. «Ikke gå for nær ham, Melanie,» rådet kvinnen med svært hørbar hviskestemme.
Melanie så på Richard, og stirret slik bare barn kan stirre, uten blyghet eller selvbevissthet. Så kikket hun på moren sin igjen. «Hvorfor holder folk som ham seg i live?» spurte hun nysgjerrig. «Ikke mot nok til å gjøre slutt på det,» forklarte moren hennes.
Melanie tok sjansen på å se på Richard en gang til. «Patetisk,» sa hun. Føttene deres trippet av gårde nedover perrongen, og snart var de borte. Han lurte på om han hadde innbilt seg det. Han prøvde å huske hvorfor han sto på denne perrongen. Ventet han på banen? Hvor skulle han? Han visste at svaret var et sted inne i hodet hans, et sted i nærheten, men han fikk ikke tak på det, klarte ikke å dra det fram fra glemselen. Han satt der alene og forundret. Drømte han? Med hendene kjente han på det harde, røde plastsetet han satt på, trampet mot perrongen med sko fulle av størknet gjørme (hvor hadde gjørma kommet fra?), berørte ansiktet sitt … Nei. Dette var ingen drøm. Uansett hvor han var, så var det ekte. Han følte seg rar: ensom, deprimert og forferdelig, merkverdig bedrøvet. Noen satte seg ved siden av ham. Richard så ikke opp, snudde ikke på hodet.
«Hei der,» sa en velkjent stemme. «Hvordan har du det, Dick? Går det bra med deg?»
Richard så opp.
Han kjente at ansiktet hans rynket seg sammen til et smil, og at håpet traff ham som et slag i brystet. «Garry?» spurte han, engstelig. Og så: «Du kan se meg?»
Garry gliste. «Du var alltid en spøkefugl,» sa han. «Morsom fyr, morsom.»
Garry hadde på seg dress og slips. Han var glattbarbert og perfekt frisert. Det gikk opp for Richard hvordan han måtte se ut: gjørmete, ubarbert, rufsete … «Garry? Jeg … hør her, jeg skjønner hvordan jeg ser ut. Jeg kan forklare.» Han tenkte seg om et øyeblikk. «Nei … det kan jeg ikke. Ikke egentlig.» «Det er greit,» sa Garry beroligende. Stemmen hans var trøstende og normal. «Ikke sikker på hvordan jeg skal fortelle deg dette. Ganske kleint.» Han stanset. «Hør her,» forklarte han. «Jeg er egentlig ikke her.»
«Jo, det er du,» sa Richard.
Garry ristet forståelsesfullt på hodet. «Nei,» sa han. «Jeg er ikke det. Jeg er deg. Som snakker med deg selv.»
Richard undret seg vagt på om dette var et av Garrys påfunn. «Kanskje dette kommer til å hjelpe,» sa Garry. Han løftet hendene til ansiktet, dyttet på det, knadde det, formet det. Ansiktet hans var mykt som varm plastilin.
«Bedre nå?» sa personen som hadde vært Garry, med en stemme som var skurrende velkjent. Richard kjente igjen det nye ansiktet: Han hadde barbert det nesten hver ukedag siden han var ferdig på skolen. Han hadde pusset ansiktets tenner, klemt på ansiktets kviser, og av og til ønsket at det liknet mer på ansiktet til Tom Cruise, eller John Lennon eller hvem som helst andre. Det var, selvfølgelig, hans ansikt. «Du sitter på Blackfriars stasjon i rushtiden,» sa den andre Richard, uten videre. «Du snakker med deg selv. Og du vet hva de sier om folk som snakker med seg selv. Det er bare at du begynner å komme litt nærmere forstanden, nå.»
Den klamme, gjørmete Richard så inn i ansiktet til den rene, velkledde Richard og sa: «Jeg vet ikke hva du prøver på. Men du er ikke særlig overbevisende engang: Du likner jo ikke på meg engang.» Han løy, og han visste det.
Den andre utgaven av ham smilte oppmuntrende og ristet på hodet. «Jeg er deg, Richard,» sa han. «Jeg er det lille du har igjen av fornuft …»
Det var ikke det pinlige ekkoet av stemmen sin han hadde hørt på telefonsvarere, på kassetter eller hjemmevideoer, den fæle parodien av en stemme som gikk for å være hans: Mannen snakket med den virkelige stemmen til Richard, den stemmen han hørte i hodet sitt når han snakket, ekte og med resonans.
«Konsentrer deg!» ropte mannen med Richards ansikt. «Se deg omkring, prøv å se menneskene, prøv å se sannheten … du er allerede nærmere virkeligheten enn du har vært på ei uke …»
«Dette er tullprat,» sa Richard uttrykksløst, desperat. Han ristet på hodet og fornektet alt den andre utgaven av ham sa, men likevel så han på perrongen og lurte på hva det var meningen at han skulle se. Så var det noe som blafret i øyekroken hans, og han fulgte det med blikket, men det var borte.
«Søk,» hvisket dobbeltgjengeren hans. «Se.»
«Se hva da?» Han sto på en tom, dårlig opplyst perrong på en stasjon, et ensomt mausoleum av et sted. Og så …
Lyden og lyset traff ham som ei flaske i ansiktet: Han sto på Blackfriars stasjon, midt i rushtiden. Folk skyndte seg forbi ham: et voldsomt utbrudd av lyd og lys, av dyttende, bevegende mennesker. Et tog sto og ventet på perrongen, og i vinduet kunne Richard se sitt eget speilbilde. Han så helt gal ut: Skjegget hadde vokst i en uke, mat hadde størknet rundt munnen og i skjegget hans, ett øye hadde nylig blitt blått, og en byll, en illsint, rød karbunkel bredte seg oppover langs siden av nesa. Han var skitten, dekket av svart, skorpete skitt som fylte porene hans og bodde under neglene hans. Øynene var røde og slitne, håret var fett og flokete. Han var en gal hjemløs person som sto på perrongen på en travel undergrunnsstasjon, midt i rushtiden.
Richard begravde ansiktet dypt i hendene.
Da han løftet ansiktet, var de andre menneskene borte. Perrongen var mørklagt igjen, og han var alene. Han satte seg på en benk og lukket øynene. En hånd fant hans, holdt den i noen sekunder og klemte den. En kvinnehånd: Han kjente lukten av en velkjent parfyme.
Den andre Richard satt på venstre side av ham, og nå satt Jessica på høyre side, mens hun holdt ham i hånda og så medfølende på ham. Han hadde aldri sett det uttrykket i ansiktet hennes før.
«Jess?» sa han.
NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.