Nei og atter nei

Nina Lykke Oktober 2016

1 |

– HVA ER VITSEN MED å slite og streve på skolen bare for å få seg en jobb og et hus og noen barn og så fortsette å slite helt til man dør, spurte Jonas da han var tretten. – Hvorfor ikke bare bo i en campingvogn og leve på trygd, fortsatte han, og Ingrid greide ikke å finne et svar. For hvorfor ikke bo i en campingvogn, tenkte hun, hvorfor ikke leve på trygd, hvorfor ikke bare legge seg ned, hvorfor ikke bare gi opp. Dette var arven, her kom sykdommen hun hadde brakt med seg, dette ikkelivskraftige som hun kanskje hadde greid å bekjempe i seg selv, men se her, nå hadde det dukket opp i Jonas, og snart kom det til å dukke opp i Martin også, og de kom til å bli deprimerte og overvektige og spille dataspill døgnet rundt.

Heldigvis kom det ikke mer av dette slaget, men omtrent ett år senere sluttet begge sønnene å snakke. Fra den ene dagen til den andre gikk de fra å kvitre som småfugler til å stirre stumt ned i hver sin tallerken, og når foreldrene forsøkte å få dem med i praten rundt middagsbordet, kom det bare et og annet grynt ut av dem. Ingrid og Jan prøvde å holde en samtale gående seg imellom, men i nærvær av
de tause, tyggende ansiktene var det vanskelig, og i tillegg var det som om de hadde mistet evnen til å snakke med hverandre, etter alle årene med avbrytelser.

Etter hvert kom det lyd i de to sønnene, men det ble aldri som da de var små. Og det ville da også vært både merkelig og unormalt, tenkte Ingrid. Hun var tross alt fornøyd. Det kunne vært verre. Så lenge hun kunne huske, hadde hun fantasert om katastrofer, eller rettere sagt: Hvordan avverge dem. Da Ingrid var tre år gammel, tok moren hennes livet av seg. Ingrid kunne både gå og snakke på den tiden, det gikk opp for henne da faren fire år senere omsider greide å drikke seg ihjel. Hun var stor nok til at hun hadde kunnet åpne ytterdøren, banke på hos naboen og få dem til å ringe ambulansen, slik hun som syvåring kunne ha tatt trikken ned til Frognerparken og fått snudd den døddrukne faren over på ryggen, vekk fra den sølepytten han druknet i.

I stedet hadde hun ligget i sengen sin og sovet. Først neste morgen, lenge etter at de noenogtredve sovepillene hadde strømmet gjennom moren og på veien ødelagt alle organer og stoppet alle livsfunksjoner, hadde naboene hørt Ingrid skrike. Hun ble flyttet til besteforeldrene på Hovseter, og nå og da fikk de besøk av faren, som la seg på gjesterommet for å bli edru. Der lå han og ropte om små grå menn som skulle trekke ham ned til helvete og steke ham på spidd. Så ble han borte igjen. Han kom tilbake, han ble borte, og en morgen ble han funnet i Frognerparken, med ansiktet ned i en sølepytt. De få dagene han ennå levde, før han døde av kjemisk lungebetennelse etter å ha pustet inn sølevann, besøkte Ingrid og besteforeldrene ham på sykehuset. Da hun så ham ligge der, koblet til ledninger og slanger, gikk det opp for Ingrid at hun kunne ha reddet ham. Denne lille tanken ble plantet i henne på Ullevål sykehus høsten 1972 mens den syv år gamle hjernen hennes befant seg på et stadium i utviklingen da den må ha vært spesielt klar for nye instrukser, for tanken vokste og grodde. Snart innså Ingrid at hun kunne ha reddet moren også, og gjennom årene strakte det seg utover tid og rom og fikk henne til å kjenne seg vagt ansvarlig for noe som hadde hendt på den andre siden av jordkloden, eller for den saks skyld under annen verdenskrig, i 1941, altså lenge før hun selv ble født, da morfaren ble sendt til Sachsenhausen. Hvis samtalen kom inn på annen verdenskrig eller noe som kunne tenkes å bevege seg videre til annen verdenskrig, forlot morfaren rommet. At morfaren reiste seg og gikk midt i en samtale, var for Ingrid like naturlig som at man ble våt når det regnet. Ingen stilte spørsmål ved denne oppførselen, men resten av familien mente at det gikk en rett linje fra bestefarens taushet til morens selvmord. Annen verdenskrig fortsatte innad i familiene, nedover slektsleddene, og Ingrid skulle fått advart morfaren før Gestapo fikk tak i ham, da ville ikke moren tatt livet av seg, og faren ville ikke ha trappet opp drikkingen.

Det gjaldt å være forberedt på det verste. Dette hadde festet seg i henne på et sted som ikke var mottagelig for hverken fornuft eller logikk, og heller ikke for hypnose eller psykoterapi, som hun også hadde forsøkt. Og slik foreldrene hadde omkommet mens hun lå i sengen sin, slik fortsatte mennesker å omkomme mens hun lå i sengen sin, og hver morgen kunne hun lese om katastrofer og ulykker som hadde hendt i nattens løp og som hun ikke hadde løftet en finger for å forhindre.

Hvis hun gikk forbi et tomt galleri eller en tom restaurant, måtte Ingrid bekjempe trangen til å gå inn på galleriet og late som hun var interessert i det som hang på veggene, eller inn på restauranten og sette seg ned ved et bord. Mye krefter gikk med til å motstå disse impulsene, som gjerne ga seg ut for å være noe annet. Gikk hun forbi en tom kafé der en enslig kelner sto og så ut på fortauet, kunne hun finne alle mulige grunner til at hun måtte ha kaffe, selv om hun nettopp hadde drukket kaffe, bare for å gi seg selv tillatelse til å gå inn på den kafeen, få alt på rett kjøl, ordne opp. Ingenting ble bedre av at hun gikk inn et sted og glodde på noen bilder eller bestilte en kopp kaffe, hun var klar over det, og hvis noen insisterte på å åpne gallerier og kafeer i ødslige strøk, var det ikke hennes problem. Men her var det logikken og fornuften som snakket, og deres skravlete, liksom tynne stemmer hadde ingenting de skulle ha sagt mot den sterke trangen til likevel å gjøre det, som om hun med disse formålsløse handlingene matet et slags altomfattende vesen som sa: Gjør det, så lover jeg å lette litt på den enorme skylden din. Vesenet holdt aldri hva det lovet, og likevel lot hun seg friste, gang på gang.

Hvis noe hendte med de to sønnene, ville livet hennes være over. Da ville det være ute med henne, og alt ville ta slutt. Men hun ønsket ikke å tilbringe mer tid med dem enn nødvendig. Kom en av dem inn i et rom, merket hun hvordan pulsen økte, som om hun var en slags unnasluntrende ansatt i en bedrift der Jonas på tyve og Martin på atten var de myndige sjefene. Ingrid visste alltid når de ville ha penger; da var ansiktene så åpne og vennlige, nesten som før i tiden. Først hadde dette gjort henne trist. Som et kjærlighetsforhold som har tatt slutt, tenkte hun når de trampet rundt i huset og smilte og så henne inn i øynene bare når de ville ha penger.

Kommer du til middag i dag? kunne hun spørre i en tekstmelding, og når svaret, hvis det kom noe svar, var: nei, med hverken stor forbokstav, forklaring eller unnskyldning, skrev hun tilbake: Ok. Da setter jeg av en porsjon til deg 🙂 For det skal ikke stå på meg, tenkte Ingrid idet hun trykket på send.

Ett år etter videregående bodde Jonas fortsatt hjemme, og mens han bestemte seg for hva han skulle studere, eller om han i det hele tatt skulle studere, jobbet han på Åpent Bakeri borte på Holtet og investerte alt han tjente i aksjer.

– Burde han ikke egentlig betale for seg her, sa Ingrid til Jan.

– Jo … men vi trenger jo ikke pengene, hadde Jan svart. – Så det ville bare ha vært for prinsippets skyld. Og det blir jo meningsløst.

– Ja, kanskje det, hadde Ingrid svart. – Men hvis han må betale for seg, blir det mindre attraktivt for ham å bo her.

– Han flytter tidsnok ut. Jeg synes det er hyggelig at han bor her fremdeles, at vi kan sitte og se på tv sammen og spise sushi. Tenk at han vil sitte sammen med oss og spise sushi og drikke hvitvin på fredagskveldene, det tror jeg ikke det er mange tyveåringer som gjør.

– Jo, det er det mange tyveåringer som gjør. På jobben snakker de om dette nye fenomenet, at de voksne barna gjerne sitter sammen med foreldrene og ser på tv i stedet for å gå ut i helgene. Men det blir dyrt å kjøpe sushi og hvitvin til fire i stedet for til to. Voksne mennesker er mye dyrere i drift enn barn. Det blir som å bo i kollektiv, bare at det er du som betaler for alle. Og rydder og vasker etter dem også.

Ingrid visste at den eneste grunnen til at guttene satt sammen med dem på fredagskveldene, var gratis vin og sushi, samt at Ingrid og Jan, beæret over at guttene i det hele tatt ville sitte der, lot dem bestemme hva de skulle se på tv, og slik endte disse fredagskveldene med filmer og serier som fikk Ingrid til å sette seg på kjøkkenet og lese nettavisene på mobilen i stedet, mens pistolskudd og skrik gjallet gjennom huset.

– De flytter tidsnok ut, sa Jan.

NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.