Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Navnenes hus

Colm Tóibín Forlaget Press Oversetter: Merete Alfsen 2018

Da Kong Agamemnons hær skal ut i krigen kommer de ingen vei fordi vinden har løyet. For å få vind i seilene krever gudene at han må ofre det kjæreste han har; sin datter Ifigeneia. Etter år med krig vender kongen hjem, som seierherre. Hjemme venter dronningen Klytaimnestra, hun har hatt god tid til å planlegge sin hevn.

Jeg er fortrolig med lukten av død. Den kvalmende, søtlige lukten som vinden førte med seg hit til rommene i borgen. Det er lett for meg nå å være rolig og tilfreds. Hver morgen ser jeg på himmelen og det skiftende lyset. Fuglesangen stiger opp mens verden fylles av sine egne gleder. Og så, når dagen svinner, svinner også lydene, og ebber ut. Jeg ser skyggene bli lengre. Så mye er blitt borte, men lukten av død henger i. Kanskje lukten har trengt inn i kroppen min og er blitt tatt imot der, som en gammel venn som kommer på besøk. Lukten av angst og gru. Lukten finnes slik selve luften finnes; den vender tilbake slik morgenlyset vender tilbake. Den er min trofaste følgesvenn; den har gitt mine øyne liv, øyne som var blitt matte av venting, men som ikke er det nå, livlige, funklende øyne.

Jeg befalte at likene skulle ligge ute under solen en dag eller to til sødmen vek for stank. Og jeg likte fluene som kom, tapre og vimete i de små kroppene, summende etter sitt festmåltid, urolige over sin egen vedvarende sult, en sult også jeg hadde lært å kjenne og begynt å sette pris på.

Vi er alle sultne nå. Mat bare skjerper appetitten, den kvesser tennene; kjøtt gjør oss grådige på mer kjøtt, slik døden er grådig på mer død. Drap gjør oss grådige, fyller sjelen med en tilfredsstillelse så heftig og herlig at den gir oss smak på mer av den.

En kniv glir inn i det myke kjøttet under øret, intimt og presist, og dras over strupen, lydløst, slik solen glir over himmelen, men raskere og heftigere, og så det mørke blodet hans som strømmer uavvendelig og taust, slik natt og mørke senker seg over det nære og kjente.

*

De skar håret av henne før de slepte henne til offerstedet. Min datter hadde hendene bundet stramt bakpå ryggen, huden på håndleddene var blodig av repet, anklene tjoret. Munnen var kneblet for å hindre at hun forbannet sin far, sin feige, tvetungede far. Like fullt hørtes de kvalte skrikene da hun omsider skjønte at faren virkelig hadde i sinne å drepe henne, at han mente å ofre hennes liv for hæren sin. De hadde snauklipt henne kjapt og skjødesløst; en av kvinnene greide å rispe opp huden rundt min datters skalle med et rustent knivblad, og da Ifigeneia nedkalte sine forbannelser, bandt de en gammel klut for munnen hennes så ingen skulle høre hva hun sa. Jeg er stolt over at hun aldri oppgav sin motstand, at hun aldri, ikke et øyeblikk, til tross for den innsmigrende talen hun hadde holdt, godtok sin skjebne. Hun gav ikke opp å prøve å løsne snoren om anklene eller repet om håndleddene for å komme seg unna. Eller å lyse forbannelse over sin far så han skulle kjenne tyngden av hennes forakt.

Ingen er villig nå til å gjenta det hun sa i minuttene før de kvalte stemmen hennes, men jeg vet hva hun sa. Det var ord hun hadde fra meg. Ord jeg fant på for å bryte ned faren og vennene hans og de tåpelige planene deres, ord som forkynte hva som ville skje med ham og hans nærmeste menn når nyheten spredte seg om hvordan de slepte vår datter, den stolte og vakre Ifigeneia, bort til det stedet, hvordan de drog henne gjennom støvet og ofret henne for selv å seire i krigen. I det siste øyeblikket hun levde, sies det at hun skrek høyt, og at stemmen boret seg inn i hjertet på alle som hørte.

Skrikene da hun ble myrdet, ble avløst av taushet og renkespill da hennes far, Agamemnon, vendte hjem og jeg narret ham til å tro at jeg ikke kom til å slå tilbake. Jeg ventet og så etter tegn, og smilte og åpnet favnen for ham, og så til at det kom mat på bordet. Mat til dåren! Jeg svøpte meg inn i den spesielle duften som han fant pirrende. Duft for dåren!

Jeg var rede, men ikke han, den hjemvendte helt, seiersstolt, med sin datters blod på hendene, hender som nå var rene og plettfrie, hvite hender, der han kom med utstrakte armer for å omfavne sine venner, med smil om munn, den edle soldat som snart, trodde han, skulle skåle og feire og putte fet mat i munnen. Den gapende munnen! Lettet over å være hjemme!

Jeg så hendene knytte seg i plutselig smerte, knytte seg i skremmende, rystende erkjennelse av at den omsider hadde innhentet ham, og det i hans egen borg, og det i den stille stunden da han trodde han skulle nyte sitt bad i det gamle steinkaret, og roen han fant der.

Det var det som hadde holdt ham oppe, sa han, tanken på at dette ventet ham, legende vann og urter og myke, rene klær og kjente lyder og hjemlig luft. Han lignet en løve da han senket snuten og ikke lenger brølte, slapp i kroppen, fjern fra all tanke på fare.

Jeg smilte og sa at ja, jeg hadde også tenkt på velkomsten jeg skulle gi ham. Han hadde fylt min våkne tid og mine drømmer, sa jeg. Jeg hadde drømt om at han steg ren opp av sitt varme, duftende bad. Jeg sa at badet ble gjort i stand mens maten ble tilberedt, mens bordet ble dekket og vennene strømmet til. Og han måtte gå dit nå, sa jeg, han måtte gå til badet. Han måtte bade, bade i lettelsen over å være hjemme. Ja, hjemme. Hjem var det løven kom. Jeg visste hva jeg skulle gjøre med løven når han kom hjem.

*

Jeg hadde spioner til å varsle meg om når han kunne ventes hjem. Menn tente hver baun, brakte budet videre til fjerne fjell der andre menn tente bauner for å varsle meg. Det var baunene som brakte bud, ikke gudene. Blant gudene nå er det ingen som tilbyr meg hjelp eller våker over hva jeg gjør, eller kjenner mine tanker. Det er ingen blant gudene jeg påkaller. Jeg lever alene i skjelvende, ensom visshet om at gudenes tid er forbi.

Jeg ber ikke til noen guder. Jeg er alene blant menneskene her fordi jeg ikke ber og aldri mer vil be. I stedet vil jeg tale lavmælt og alminnelig. Jeg vil tale med ord som kommer fra verden, og de ordene vil være fylt av sorg over det som er borte.

Jeg vil ytre lyder som ligner bønn, men bønn uten kilde og uten mål, ikke engang menneskelige mål, fordi min datter er død og ikke kan høre.

Jeg vet bedre enn noen at gudene er fjerne, de har andre interesser. De bryr seg om menneskenes narrespill og begjær på samme måte som jeg bryr meg om løvet på et tre. Jeg vet at løvet er der, det visner og spirer igjen og visner, slik mennesker kommer til og lever og så skiftes ut med andre som dem. Jeg kan ikke gjøre noe for å hjelpe dem eller hindre dem i å visne. Deres lengsler angår meg ikke.

Nå vil jeg bare stå her og le. Hør meg fnise og siden hyle av latter ved tanken på at gudene lot min mann vinne denne krigen, at de oppmuntret alle planene han la, og alt han foretok seg, at de kjente til hans dystre lune om morgenen og den underlige, enfoldige munterheten han kunne fremvise om kvelden, at de lyttet til hans bønner og drøftet dem i sine gudelige boliger, at de så med velvilje på at min datter ble drept.

Pakten var enkel, det trodde i hvert fall han, det trodde i hvert fall soldatene hans. Å drepe den uskyldige piken i bytte mot at vinden skulle snu. Å ta henne ut av verden, stikke en kniv i kroppen hennes og sørge for at hun aldri mer skulle komme inn i et rom eller våkne om morgenen. Å berøve verden hennes ynde. Og som belønning skulle gudene gi god bør den dagen faren trengte vind i seilene. De skulle stilne vinden de andre dagene, når fienden trengte den. Gudene skulle gjøre hennes fars menn årvåkne og tapre og fylle hans fiender med frykt. Gudene skulle gi mennenes sverd kraft og gjøre dem raske og skarpe.

Mens han levde, trodde han og hans menn at gudene fulgte deres skjebner og brydde seg om dem. Hver og en. Men jeg vil si nå at det gjorde de ikke, det gjør de ikke. Våre bønner til gudene er som bønnen en stjerne hvisker på himmelen over oss før den faller, det er en lyd vi ikke kan høre, og som vi, dersom vi kunne, ikke ville akte på.

Gudene har sine egne interesser, utenom denne verden, som vi ikke kan forestille oss. De vet knapt at vi lever. For dem ville vi, hvis de skulle høre om oss, være som det milde suset av vind i trærne, en fjern, flyktig rasling.

Jeg vet at det ikke alltid har vært slik. Det var en tid da gudene kom om morgenen for å vekke oss, da de gredde håret vårt og fylte munnene våre med talens sødme og lyttet til ønskene våre og prøvde å oppfylle dem, da de kjente våre tanker og visste når de kunne sende oss tegn. For ikke så lenge siden, i manns minne, hørtes de jamrende kvinnene om natten når døden nærmet seg. Det var en måte å kalle de døende hjem på, å påskynde flukten, lette den flakkende ferden til hvilestedet. Min mann var hos meg i dagene før min mor døde, vi hørte det begge to, og min mor hørte det også, og det trøstet henne at døden var rede til å lokke henne med sine rop.

Det er slutt på slike lyder. Man hører ikke lenger jammer i vinden. De døde blir borte i sitt eget tempo. Ingen hjelper dem, ingen bryr seg, foruten de som har stått dem nær i deres korte tid på jorden. Når de forsvinner fra verden, svever ikke lenger gudene over dem med en uhyggelig, susende lyd. Jeg merker den her, stillheten rundt døden. De har forlatt oss, de som våket over døden. De har dratt sin vei, og de kommer ikke tilbake.

Min mann hadde hell med vinden, det var det hele, og hell med sine tapre menn, og hell med seieren. Det kunne lett ha vært annerledes. Han hadde ikke trengt å ofre vår datter til gudene.

Ammen min var hos meg fra jeg ble født. Da det led mot slutten, trodde vi ikke at hun skulle dø. Jeg satt hos henne, og vi pratet. Om det hadde vært den minste jamring i luften, ville vi ha hørt det. Det var ingenting å høre, ingen lyd som fulgte henne i døden. Det var stillhet, eller de sedvanlige lydene fra kjøkkenet, eller hundeglam. Og så døde hun, så sluttet hun å puste. Det var over for henne.

Jeg gikk ut og så på himmelen. Og alt jeg hadde å hjelpe meg med, var det avlagte bønnespråket. Det som en gang var fylt av kraft og gav alle ting mening, var nå tomt, fremmed, med sin sørgelige, skjøre glans, med sine minner, fastholdt i rytmer, om en sterk fortid da ordene våre steg opp og ble fullbyrdet. Nå er ordene fanget i tiden, de er fulle av forbehold, de er bare atspredelser; de er enstonige og flyktige som pust. De holder oss i live, og det er kanskje noe å være takknemlig for, i hvert fall enn så lenge. Annet har vi ikke.

*

Jeg har latt likene frakte bort og begraves. Det skumrer nå. Jeg kan åpne lemmene mot terrassen og se det siste gylne streif av sol og svalene som stiger og stuper, faller som pisker mot det tette, skrånende lyset. Luften tetner, og jeg ser det diffuse omrisset av det som finnes. Dette er ikke en tid for skarphet; jeg ønsker ikke lenger skarphet. Jeg trenger ikke klarhet. Jeg trenger en tid som nå, da ingenting lenger er seg selv, men flyter over i det som er nær, slik hver handling som jeg og andre har utført, ikke lenger står alene mens vi venter på at noen skal komme og dømme den eller bokføre den.

Ingenting er fast, ingen farge under dette lyset er i ro; skyggene mørkner, og alt som finnes på jorden, flyter sammen, slik det vi har gjort, flyter sammen til én handling, og alle våre rop og fakter flyter sammen til ett rop, én bevegelse. Om morgenen, når lyset er vasket av mørket, skal vi igjen møte klarhet og atskilthet. I mellomtiden bebor mine minner et skyggeaktig, dunkelt sted, dulmet av myke, utviskede grenser, og det er tilstrekkelig akkurat nå. Kanskje jeg til og med får sove. Jeg vet at i dagslysets fylde vil minnet skjerpes igjen, bli eksakt og skjære gjennom det som har hendt som en dolk hvis egg er slipt og klar til bruk.

*

Det fantes en kone i en av de støvete landsbyene på den andre siden av elven, bortover mot de blå fjellene. Hun var gammel og brysom, men hun hadde evner som ingen andre lenger hadde. Hun brukte ikke disse evnene i utrengsmål, hadde jeg hørt, og som oftest nektet hun å bruke dem i det hele tatt. Hjemme i landsbyen betalte hun gjerne bedragere, koner like gamle og rynkete som henne, koner som satt i dørene med mysende øyne mot solen. Den gamle konen betalte dem for å være hennes stedfortredere, for å narre tilreisende til å tro at det var dem som hadde disse evnene.

Vi hadde overvåket denne konen. Aigisthos, mannen som deler seng med meg og gjerne ville dele riket med meg, hadde lært, med hjelp av menn som var under hans septer, å skjelne mellom de andre konene, lokkeduene, som ikke kunne noen kunster, og den ene som når hun ville, kunne veve gift inn i et hvilket som helst stoff.

Den som iførte seg det stoffet, ville bli helt stiv, ute av stand til å røre seg, og dessuten bli stemmeløs, helt taus. Om sjokket kom aldri så brått og smerten var aldri så stor, ville han eller hun ikke være i stand til å skrike opp.

Jeg planla å overfalle min mann når han vendte hjem. Jeg skulle vente på ham, smilende. Den gurglende lyden han kom til å gi fra seg når jeg skar over strupen på ham, ble en besettelse.

Den gamle konen ble hentet hit av vaktene. Jeg lot henne stenge inne i et av de indre kamrene, et tørt sted der det lagres korn. Aigisthos, hvis overtalelsesevner var like høyt utviklede som den gamle konens evne til å volde død, visste hva han skulle si til henne.

Både Aigisthos og den gamle konen var slu og fordekte. Men jeg var ren. Jeg levde i lyset. Jeg kastet skygger, men jeg levde ikke i skyggene. Mens jeg forberedte meg til dette, levde jeg i klart lys.

Det jeg bad om, var enkelt. Det fantes en kappe av garn som min mann iblant brukte når han steg opp av badet. Jeg ville at den gamle konen skulle sy tråder i den, tråder som hadde evnen til å lamme ham så snart kappen kom i berøring med huden. Trådene skulle være så nær usynlige som konen kunne gjøre dem. Og Aigisthos formante henne om at jeg ikke bare krevde at udåden skulle kunne skje i det skjulte, men også i stillhet. Ingen skulle høre Agamemnons skrik når jeg drepte ham. Det skulle ikke komme en lyd.

Konen lot en stund som om hun egentlig var en av bedragerne. Og selv om jeg ikke tillot andre enn Aigisthos å se henne og bringe henne mat, begynte hun å ane hvorfor hun var her, at hun var blitt hentet hit for å bistå i drapet på Agamemnon, kongen, den store, blodtørstige krigeren, seierrik på slagmarken, som snart var ventet hjem. Konen trodde at gudene var på hans side. Hun ville nødig sette seg opp mot deres vilje.

Jeg hadde hele tiden visst at hun ville bli en utfordring, men jeg hadde også gjort den erfaring at det var enklere å ha å gjøre med slike som holdt fast ved den gamle troen, som trodde at verden var konstant.

Jeg planla derfor å benytte meg av denne konen. Jeg hadde tid. Agamemnon var ikke ventet hjem før om noen dager, og jeg ville bli varslet når han nærmet seg. Vi hadde spioner i leiren hans på dette tidspunktet, og menn på høydene. Jeg overlot ingenting til tilfeldighetene. Jeg planla hvert skritt. Før hadde jeg overlatt for mye til slump og til andres innfall og behov. Jeg hadde stolt på for mange mennesker.

Jeg gav ordre om at giftheksen vi hadde innbrakt, skulle føres til et av vinduene høyt oppe på veggen i gangen utenfor rommet der hun ble holdt fanget. Jeg befalte at det ondsinnede kreket skulle heises opp så hun kunne se ned i den innelukkede hagen. Jeg visste hva hun ville få se. Hun ville få se sitt eget deilige barnebarn, sitt livs lys. Vi hadde hentet jentungen fra landsbyen. Hun var også vår fange.

Jeg fikk Aigisthos til å si til konen at hvis hun vevde inn giften, og den virket, ville hun og barnebarnet hennes straks bli sluppet fri og få reise hjem. Jeg befalte ham ikke å fullføre neste setning, den som begynte slik: «Hvis ikke …», men bare se så ondt og truende på konen at hun skalv, eller mer sannsynlig, anstrengte seg for ikke å vise tegn til frykt.

Derfra var det lett. Vevingen tok bare minutter, fikk jeg høre. Selv om Aigisthos satt hos konen mens hun arbeidet, kunne han ikke se de nye trådene i kappen da hun var ferdig. Da den var klar, bad hun ham bare om å være snill mot barnebarnet hennes mens hun var her, og å sørge for at ingen så dem når de ble sendt tilbake til landsbyen, eller visste hvem som hadde fulgt dem, eller hvor de hadde vært. Hun stirret kaldt på ham, og han skjønte av blikket at oppdraget var utført, og at den herlige, dødelige trolldommen ville gjøre sin virkning.

Til toppen