Mer
Den skoleflinke gutten, Gazâ, er 12 år og drømmer om å få en utdannelse. Han vokser opp med en far som er menneskesmugler. De skjuler flyktninger som venter på å få plass på en båt over til Europa. Det er en brutal bransje hvor flyktningene ikke sees på som mennesker, men som en inntektskilde. Gazâ hjelper faren og har selv begått overgrep mot flyktninger. Yadigar er sersjant i gendarmeriet som kontrollerer byen. Han har lurt Gazâ med seg og sperret han inne i en celle.
To netter. Jeg tilbrakte to hele netter i den cellen. Uten å sove et øyeblikk. Døra ble åpnet fire ganger. Fire ganger trodde jeg at jeg skulle få slippe ut. Hver gang spratt jeg opp og løp bort til døråpningen. Akkurat som de illegale innvandrerne i vannreservoaret… Og fire ganger tok jeg feil, for det eneste de gjorde, var å sette en tallerken med mat foran meg. Det var en ny soldat hver gang … Jeg prøvde å stille dem spørsmål. Jeg prøvde å snakke med dem, rope, gråte. Men ingen av dem ville høre på meg. De oppførte seg akkurat slik jeg gjorde i reservoaret… Så ble jerndøra åpnet for femte gang, og denne gangen reiste jeg meg ikke. Jeg bare løftet hodet. Yadigâr sto foran meg. Og det gjorde faren min også…
«Kom igjen», sa Yadigâr. «Dra hjem …»
Jeg kom meg på beina og skyndte meg forbi dem. Jeg gikk opp trappa. Jeg gikk bortover korridoren. Jeg forlot bygningen og begynte å løpe uten vente på faren min. Jeg gråt og hadde ikke lyst til å stoppe. Jeg ville løpe så langt jeg bare kunne. Da jeg passerte markedet, kjørte Ahad opp på siden av meg i lastebilen og sa: «Hopp inn.» Jeg stanset. Først så jeg på armen til faren min som hang ut av det åpne bilvinduet, deretter på ansiktet hans, og til slutt på fortauet der jeg sto som frosset fast. Jeg forsøkte å få igjen pusten …Da jeg fikk øye på sagflisen på bakken, innså jeg at det ikke var noe sted å rømme og satte meg inn i bilen.
Vi sa ikke et ord på veien tilbake…Jeg kikket bare bort på faren min én gang. Siden jeg ikke fant noe annet å tenke på, tenkte jeg bare på hvor like ansiktene våre var. Men kanskje vi ikke var så like likevel, jeg var sannelig ikke sikker. Han så i hvert fall like trøtt ut som meg. Han hadde svettet også. Hvem vet hva som hadde skjedd mens jeg satt i den cellen? Hvordan hadde han hatt det? Kanskje han faktisk hadde vært bekymret for meg. Kanskje de hadde satt ham i en annen celle… Katastrofen som hadde rammet oss, måtte være så stor at vi ikke kunne snakke om det før vi kom hjem, tenkte jeg og tidde. Ingen av oss sa noe. Da vi hadde kommet inn i huset, spurte jeg:
«Pappa … har vi blitt avslørt?»
Han lo. Samtidig som han åpnet kjøleskapet og tok ut en øl.
«Hva mener du med ’avslørt’…»
Men jeg lo ikke. For første gang i mitt liv skrek jeg til faren min. Selv da var alt jeg kunne få til: «Pappa!»
Han stanset og så på meg, som om noen hadde fiket til ham, og smilet forsvant langsomt inn mellom leppene hans. Han jekket korken av ølflasken og kastet den bort på kjøkkenbordet. Så satte han flasken til munnen, tørket leppene med baksiden av hånda og sa:
«Det er ikke noe å være redd for…Det er bare den horungen Yadigâr som vil ha mer penger… Skjønner du?»
Det gjorde jeg ikke.
«Hvorfor vil han ha penger?»
Han snudde hodet for å stirre mot det fjerne, men siden veggene hindret ham endte blikket opp på meg. Han trakk pusten dypt, og så slapp han den samme lufta ut igjen sammen med et: «Sett deg ned.»…Det sto en stol på hver side av bordet. Det var nok, siden det ikke var noen andre enn oss. Jeg trakk ut den som sto nærmest og satte meg. Han satte seg overfor meg… Så tok han en ny slurk av ølen og stirret på flasken han holdt i hånda mens han snakket.
NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.