Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Medusas flåte

Franzobel Cappelen Damm Oversetter: Ute Neumann 2020

En doven morgen

Tre ganger ni er torsdag, og 18. juli 1816 var en herlig torsdag. Ikke en sky formørket den asurblå himmelen, solen gnistret, og selv den ellers så disige luften var klar som krystall. Briggen Argus gled over det blanke havet, omtrent tretti nautiske mil utenfor kysten av Vest-Afrika. Tumlere og delfiner spratt langs siden, måker kretset over kjølvannet, tegnet sirkler, steg og sank og nesten sneiet vannskorpen med vingespissene. Bevegelsene på dekk grep harmonisk i hverandre, som et komplisert hjulverk. Intet strev å spore.

Så kom det et sandkorn i maskineriet. Klokka var elleve om formiddagen, Argus befant seg noen mil nord for Nouakchott, som i dag er hovedstad i Mauretania, omtrent på høyde med Portendick, da utkikken meldte om et rart objekt to streker om styrbord baug. Det var ingen som ante hva det skulle bety. Vi minst av alle, men vi skal få vite det snart.

Hva for et objekt? Kaptein Léon Parnajon pattet på pipa, ba om teleskopet og så ingenting – verken skip eller øy. Rekved? Minutter senere kom noe drivende inn i den vesle teleskopverdenen; skipsføreren fikk øye på en flytende plattform med et telt oppå. Maurere? Berbere? Andre kameldrivere? En ørkenboerbolig på avveie? Rømte slaver? I disse dager hendte det rett som det var at svarte overmannet sine oppsynsmenn og foretok absurde fluktforsøk. Mens kapteinen fremdeles lette etter en forklaring, fikk han øye på en ustø skikkelse. Den stilte seg opp på kanten av plattformen, la hodet bakover og … jo, ingen tvil: mannen urinerte, i hånda, så det ut til, og – nei, det kan ikke være sant – drakk pisset. Straks pisskallen så opp og oppdaget seilene til Argus, ga han seg til å vinke og hoppe ellevilt opp og ned. Nå klatret han til og med opp i masten og veivet med et tørkle.

Rolig nå, pisskall. Vi har sett deg.

Fyren klarte ikke å holde seg i masten særlig lenge, han skled ned og forsvant inn i teltet. Nå kom det flere ut, som vinket, de også. Da de skjønte at Argus kom nærmere, at man hadde sett dem, kastet de seg om halsen på hverandre, klemte hverandre.

Nei, det der er ingen rømte slaver. Ingen svartinger. Skip­brudne, kanskje? Fra Medusa? Det er ikke mulig! Medusa gikk på grunn for to uker siden; med litt flaks kan man finne overlevende på kysten, kanskje også vraket.

En halvtime senere nådde Argus den underlige farkosten. Det dreide seg åpenbart om en flåte. Eller vindebroen på en borg? Uansett var farkosten utstyrt med en liten mast og et soltelt, det var riktig som kapteinen hadde sett. Skipsgutten telte tretten, fjorten, femten radmagre skikkelser. De fleste var nakne, men de hadde på seg støvler som så komiske ut på de tynne beina – som barneføtter i for store sko. Vandrende skjeletter! En hadde linparykk, gul uniformsjakke og en sabel bundet om livet. Den tresnutete hatten viste at han tilhørte hæren. Var de franskmenn? Eller pirater? Bare fem av karene maktet å stå oppreist, resten lå eller satt på huk. Skipsbåten ble låret, og man rodde bort til dem.

– Vær forsiktig, ropte Parnajon. Kanskje det er en felle. Kanskje …

Nei, det var ingen felle. Da de kom nær nok, fikk de se innsunkne øyne, stikkende krattskjegg, dehydrerte lepper tørre som pergamentpapir. Brente skuldre, flassende hud, sår over det hele, blemmer. Nei, dette var ikke slaver, ikke berbere eller pirater, det var europeere. Pisskaller! Og maken til pisskaller! Beinrangler med utstående brystkasse, harpeformede hoftebein og rompeballer som bare besto av hudlefser. Hodehåret strittet av salt og så ut som gammelt møbelstopp. Og øynene? Mørke og slørede, sinnssyke. Hva slags folk var dette? Vandrende lik? Hva hadde de vært gjennom? Vi vet det ikke ennå, men bi bare litt, så skal vi få høre.

Et jammerlig bilde. Dødningskaller, kraftløse, tynne armer, loslitte klær, filler. Et ynkelig, avskyelig syn. Selv tiggerne i Paris er staselige sammenlignet med disse her. Kapteinen, som bare er en biperson i vår fortelling, fikk hentet dem om bord og ga ordre om å servere dem vin og buljong. Pluss konjakk med innrørt egg.

Kaptein Parnajon og alle de andre på Argus forsto: Disse uttærte skikkelsene, disse vandrende likene var skipbrudne, de overlevende fra Medusas flåte. Folk trodde de var døde. De var de siste femten av opprinnelig ett hundre og førtisju mennesker, og de hadde overlevd på denne flåten i tretten dager. Tretten dager! Han pattet på pipa og gransket den amatørmessige plankekonstruksjonen, det teltlignende seilet. Utrolig at den greia har holdt seg flytende så lenge. Så fikk han øye på noe som fikk blodet til å fryse i årene på ham. Det var en fot som var kilt fast mellom to planker, hugget av like over ankelen. Kjøttet var gulgrått, pløsent, hele greia var uformelig, svampete, men man så at det var en fot. Og Parnajon, vi skal snart få glemme navnet hans, så noe mer også: noen små grå strimler, hengende på en line. Tørrfisk? Gammelt frokostflesk? Nei, kapteinen forsto: Dette var menneskekjøtt! Hvordan skulle disse femten ellers ha overlevd i nesten to uker? Pisskallene hadde ikke bare drukket sin egen urin, de hadde også spist hverandre. Parnajon, som vi aldri ville hørt om hvis det ikke var for disse overlevende, satte piperøyken i vrangstrupen og hostet. Ante han at det var denne dagen, denne flåten, disse grå kjøttstrimlene som skulle sikre ham en plass i margen i historiebøkene? En fotnote i boka som heter Udødelighet?

Kannibalisme var ikke helt utenkelig blant sjøfolk, så lenge man holdt seg til reglene. Selv den aller helligste katolske kirke tolererte konsum av menneskekjøtt i ekstreme situasjoner. Men femten overlevende av ett hundre og førtisju? Hadde de holdt seg til reglene? Eller hadde det bare vært én regel: Den sterkestes rett? Hadde de slaktet ned og deretter spist hverandre?

Så snart man fikk dem om bord, falt noen av de bergede på kne og takket Gud Fader. Én omfavnet skipsgutten, en annen kapteinen, som imidlertid holdt ham på avstand, med den ekle urinscenen friskt i minne. Fire av karene var så avkreftet at de måtte bæres, og én skrek noe om en pengeveske som visstnok lå igjen på flåten: Pengene mine! Papirene mine! De hadde sin fulle hyre med å holde ham fra å hoppe på sjøen. En annen bestilte sjampanje, østers, languster, marengskake og en serviett.

– Si til orkesteret at de gjerne må spille høyere. Og be damene være tålmodige. Jeg skal snart komme og danse med dem. Ingen tvil, han hadde mistet forstanden. En annen, geologen Alexandre Corréard, som vi skal komme tilbake til senere, kommenterte tørt:

– Mine herrer, jeg er meget opprørt, De er hele ti minutter forsinket. Er det dette De kaller punktlighet? Slurv og sjuskeri er det! Hvis dette er den nye trenden … Han prøvde å smile, men da ingen reagerte på spøken han hadde forberedt gjennom mange dager, brøt han sammen.

Skinndøde var de, med sløve øyne. Øyne som hadde sett for mye. Det var bare én som stakk seg ut, som virket sterkere, friskere enn de andre: han med den gule uniformsjakken, linparykken og den tresnutete hatten som han nå knuget mot brystet. Han hadde tett, stikkende skjeggvekst, et kjøttfullt, rosa ansikt og hvasse blå øyne. Så man nærmere etter, oppdaget man at den loslitte uniformjakken manglet knapper, at lærstøvlene var gnaget i stykker og marmorert med saltskorper.

– Jean Baptist Henri Savigny, annen skipslege på Medusa. Han presenterte seg og bukket dypt, ikke bare for kaptein Parnajon, men også for oss, for verden. Så trakk han pusten og sa med forbløffende kraftfull røst: 

– Verden trenger å vite, og den skal få høre hva vi har vært gjennom … Vi har overlevd fordi det var vår plikt å holde oss i live, å fortelle menneskeheten om vår skjebne … Han berettet om Medusa, som hadde strandet på Arguin-sandbanken, om livbåter som hadde seilt fra dem, et mytteri. Ordene sprudlet ut av ham som en foss. Et kappet tau, uvær, en sommerfugl, flyvefisker, haier, nok et mytteri, knuste vanntønner, vinrasjoner og så videre.

– Dere må varsle Josephine, min forlovede. Si at jeg lever, og at hun må lage i stand limonade. Et stort glass kald limonade. Et fat med limonade. Tolv skjepper! Og gåse-cassoulet. Ragu. Tarte tatin – nei, vent, det er ennå åtti år til den blir oppfunnet; det får bli eplekake i stedet. Crème brûlée, profiteroles, iskrem … 

Først da Parnajon løftet hendene og gjorde det klart at han fikk spare dette til senere, merket også Savigny at han var på besvimelsens rand. Han ba kapteinen om et trekk av pipa, «dette har jeg gledet meg til i to uker», og deretter – kapteinen ga den bare motvillig fra seg – sank han sammen, måtte støttes, men sluttet likevel ikke å fable om Josephine:

– Hun er ikke pen, og intelligensen er det så som så med. Ualminnelig alminnelig er hun, ingen prinsesse, kanskje, men jeg elsker henne. Hun …

– Hva spiste dere? spurte kapteinen. Han satte blikket i den bergede, tok fra ham pipa og tørket av munnstykket.

– Spiste? Savigny så opp mot himmelen og lo. – En uimotståelig gryte med ostegratinert oksehale og kalvekinn, svineknoke med linser, miltsnitter, langtidsstekte nyrer, smørbrød med oksemarg, gåselever, fylt karpe, pærekake … Han så på Parnajon, fulgte blikket hans, så de grå kjøttstrimlene og visste hva kapteinen på Argus tenkte. Det kom til å bli vanskelig å forklare den siviliserte verden hva som hadde tildratt seg på flåten. Kom folk til å forstå? Eller var det en skandale som måtte dysses ned med alle midler? Noe verden aldri måtte få vite om?

De magre skikkelsene ville neppe ha overlevd én dag til på sjøen, men selv om Parnajon var glad for å ha reddet femten mann fra døden, var denne høystemtheten blandet med dystre anelser. Var dette stakkarer som skjebnen hadde fart ille med, eller var de ville, umenneskelige beist, pisskaller! som han hadde tatt om bord for å levere tilbake til sivilisasjonen? Var de slike som læreren hadde snakket om på skolen, sånne som trodde at tre ganger ni var torsdag?

Det er rart med det, men de store katastrofene skjer gjerne idet skjulte. Akkurat som konsentra­sjonsleirene, folkemordene, torturfengslene og tragedien med flyktningebåtene på Middel­havet fikk offentligheten det liksom ikke helt med seg da fregatten Medusa forliste. Ikke før i september 1816 havnet saken i avisene, først i Frankrike, deretter i resten av verden. Den sensasjonshungrige offentligheten kastet seg over den, og beretningen fra de overlevende ble trykket i Lemberger Zeitung og i Gazeta Lwowska, i Steyermärkische Intelligenzblätter så vel som i Augsburger Allgemeine Zeitung, El Mercurio, The Times, Norske Intelligenz-Seddeler, i Sankt-Peterburgskije Vedomosti og et hundretalls andre publikasjoner.

Men først skulle det gå nøyaktig to måneder før den franske marineministeren general Bouchage, navnet betyr forstoppelse, 18. september 1816 kunne skrive til kong Ludvig XVIII: «Jeg skal spare Deres Kongelige Høyhet for en skildring av de grusomme scenene forårsaket av sult og fortvilelse som utspilte seg på denne flåten. Jeg skal også spare Deres høyvelbårne Majestet for en beskrivelse av de vederstyggeligheter som ble begått i løpet av tretten dagers isolasjon. Og jeg er fremdeles dypt bedrøvet over at journalistene har fått seg til å avsløre hendelser som burde vært holdt skjult for menneskeheten til evig tid.»

Tre år senere skulle den giktsyke gamle kongen – rojalistenes store håp, en fet, pløsen manet med hvitt hår og en forkjærlighet for store ordener og lyse sko – selv uttale seg om denne episoden, som han kalte det. I forbindelse med åpningen av det parisiske kunstakademis utstilling i 1819 sa han til en ung maler, som i en overmenneskelig kraftanstrengelse hadde festet hendelsen til et gigantisk lerret: «Herr Géricault, dette skipbruddet Deres, det er ikke noe for oss.» Så gjorde den fete herskeren en foraktelig gest og vraltet videre sammen med sitt hoff, mens den unge maleren, som hadde snakket med overlevende og bestilt lik fra anatomiske institutter under arbeidet med bildet, sto sønderknust igjen. Han kunne jo ikke ane at verket hans skulle bli berømt og fortsatt henge i Louvre to hundre år senere, i en av hovedsalene, vis-à-vis Jacques-Louis Davids «Napoleons kroning».

Hundre og sytti år senere fantes det en plan om å filmatisere historien, men verden ville fortsatt ikke vite av denne «episoden». En kopi av Medusa ble ødelagt av orkanen Hugo utenfor kysten av Guadeloupe, og den iransk-franske filmskaperen Iradj Azimi fikk stukket så mange kjepper i hjulene at det nesten tok knekken på ham. Til slutt måtte han kutte pulsårene foran kulturministeriet i Paris før Le Radeau de la Méduse omsider, nesten ti år etter at den ble laget, ble satt opp på kino i 1998, der den ble møtt med laber interesse fra publikum.

Men hva var det for slags hendelser som burde vært holdt skjult for menneskeheten til evig tid? Hvilken tilsynelatende forbannet historie ligger bak disse femten uttærte skikkelsene? Er den noe for oss? Et forsøk på å rettferdiggjøre mennesket for Gud? Er den opphøyd? Oppløftende? Nedslående? Vi får se. Denne «episoden» er i hvert fall noe som skraper i den franske, i den europeiske nasjonalfølelsen, fordi den avdekker menneskesinnets avgrunner og viser at arten er troende til litt av hvert. Den er ikke noe for frankofile rødvinsdrikkende osteguterende moteløver. Men ok, begivenhetene ligger nå over to hundre år tilbake i tid. Vi kan slappe av og forsikre hverandre om at vi er annerledes, at sånt noe ikke kan skje med oss. Men er det virkelig sant?

Til toppen