Kraften
Kvinner over hele verden oppdager at de har en kraft i seg. Gjennom hendene kan de sende ut elektriske støt som kan drepe. Kraften gjør dem fysisk overlegne menn. Volden sprer seg, og myndighetene vet ikke hva de skal gjøre. Margot er borgermester i en by i USA.
MARGOT
«Den må være falsk.»
«Fox News sier at den er ekte.»
«Fox News sier hva det skal være for å få folk til å se på Fox News.»
«Jo da. Men likevel.»
«Hva er disse stripene som kommer ut av hendene hennes?»
«Elektrisitet.»
«Men det er jo helt … jeg mener …»
«Ja.» «Hvor er den fra?»
«Nigeria, tror jeg. Den dukket opp i går.»
«Det er mange gærninger der ute, Daniel. Bløffmakere. Svindlere.»
«Det er flere videoer. Etter at denne gikk viralt, har det kommet … fire eller fem.»
«Falske. Folk tenner på sånne ting. Hva heter det igjen – en meme. Har du hørt om fenomenet Slender Man? Noen jenter prøvde å drepe venninnen sin for å gjøre ære på ham. Det. Helt forferdelig.»
«Vi snakker fire eller fem videoer i timen, Margot.»
«Å faen.»
«Nemlig.»
«Og hva mener du jeg skal gjøre med det?»
«Stenge skolene.»
«Kan du så mye som forestille deg hvordan foreldrene kommer til å reagere? Kan du forestille deg hva alle disse stemmeberettigete foreldrene kommer til å gjøre hvis jeg sender hjem ungene deres i dag?»
«Kan du forestille deg hvordan lærerforbundet vil reagere hvis et av medlemmene deres skulle bli skadet? Gjort til krøpling? Drept? Tenk på erstatningsansvaret.»
«Drept?»
«Man vet aldri.»
Margot stirrer ned på hendene sine og griper rundt skrivebordskanten. Hun kommer til å framstå som en idiot hvis hun lar seg lure med på dette. Det er nødt til å være et stunt til et TV-show. Hun blir den tomhjernete borgermesteren som stengte skolene i hele dette storbyområdet på grunn av en jævla practical joke. Men om hun ikke stenger dem og noe skjer … Da blir Daniel guvernøren i denne mektige delstaten som advarte borgermesteren, som prøvde å overtale henne til å gjøre noe, men uten hell. Hun kan nesten se tårene som renner nedover kinnene hans mens han lar seg direkteintervjue fra guvernørboligen. Helvete.
Daniel kikker på mobilen sin. «De har bestemt seg for å stenge i Iowa og Delaware,» sier han.
«Greit.»
«Hva betyr ‘greit’?»
«’Greit’ betyr ‘greit’. Gjør det. Steng skolene.»
De neste fire–fem dagene er hun knapt hjemme. Hun kan ikke huske å ha forlatt kontoret, eller å ha kjørt hjem, eller krøpet i seng, men hun antar at hun må ha gjort det. Telefonen ringer i ett sett. Hun har den i hånda når hun legger seg og hun våkner med den i hånda. Bobby har jentene, så dem trenger hun ikke å tenke på, og må Gud ha henne tilgitt, de er overhodet ikke i hennes tanker.
Dette fenomenet har bredt seg som en farsott over hele verden, og ingen aner hva faen det er som skjer.
I begynnelsen var det beroligende fjes på TV, talspersoner fra helsedirektoratet som sa at det var et virus, ikke veldig alvorlig, de fleste ble helt fine igjen, og det bare så ut som om unge jenter ga folk dødelige elektriske støt med hendene. Vi vet jo alle at det ikke går an, ikke sant, det er jo galskap – nyhetsankrene lo så voldsomt at sminken deres sprakk opp. For moro skyld dro de et par marinbiologer inn i studio for å prate om elektriske åler og kroppsfunksjonene deres. En fyr med skjegg, en dame med briller, noen fisker i et akvarium – sånt blir det frokost-TV av. Visste du at han som oppfant batteriet ble inspirert av å studere elektrisk ål? Nei, det visste jeg ikke, Tom, det var interessant. Jeg har hørt de kan ta livet av en hest. Det mener du ikke, det ville jeg aldri ha trodd. Et laboratorium i Japan skal visstnok ha fått strøm til juletrelysene sine fra en tank med elektriske åler. Men det kan vi jo ikke bruke disse jentene til, kan vi vel? Det tviler jeg på, Kristen, det tviler jeg på. Men det virker som om julen kommer tidligere for hvert år, gjør det ikke? Over til værmeldingen.
Margot og byrådet tar det på alvor flere dager før nyhetsredaksjonene forstår at det er ekte. Det er de som mottar de tidlige rapportene om slåssing på lekeplassene. En underlig, ny form for slåssing der gutter – for det meste gutter, noen ganger jenter – blir liggende igjen og vri seg i åndenød, med arr som likner slyngplanter oppetter armer eller bein, eller tvers over magen. Det første de tenker på etter sykdom, er et nytt våpen, noe disse ungdommene tar med seg på skolen, men da den første uka går over i uke to, skjønner de at det ikke er tilfellet.
De kaster seg over en hvilken som helst sinnssvak idé, og klarer ikke å skjelne det plausible fra det latterlige. Seint en kveld leser Margot en rapport fra et forskerteam i Delhli, som er de første til å oppdage remsen med tverrstripet muskulatur tvers over jenters kragebein som de gir navnet elektrisitetsorganet eller hespen på grunn av de vridde fibrene. Teorien deres er at elektroreseptorer i hver ende av kragebeinet muliggjør en form for elektrisk ekkolodding. Kimer til denne hespen har blitt observert ved hjelp av MRI av kragebeinet til nyfødte jentebabyer. Margot tar en kopi av rapporten og mailer den til alle skolene i delstaten; i mange dager er dette det eneste vitenskapelige funnet i et virvar av løse rykter. Selv Daniel føler et øyeblikks takknemlighet, før han husker at han hater henne.
En israelsk antropolog mener at utviklingen av dette organet hos mennesker er et ugjendrivelig bevis på vannapehypotesen; at vi er hårløse fordi vi ikke kommer fra jungelen, men fra havet, der vi en gang i tida terroriserte havdypene lik den elektriske ålen eller den elektriske skaten. Predikanter og TV-evangelister griper tak i nyheten og klemmer ut en saft de tolker som utvetydige tegn på at dommedag er nær. På et
137
populært diskusjonsprogram bryter det ut slåsskamp mellom en vitenskapsmann som forlanger at De elektriske jentene blir kirurgisk undersøkt, og en gudelig type som tror de er akopolypsens budbringere og ikke må røres av menneskehånd. Det krangles allerede om hvorvidt fenomenet alltid har ligget latent i det menneskelige genom og har blitt vekket til live igjen, eller om det er en mutasjon, en fryktelig misdannelse.
Like før hun sovner, tenker Margot på hvordan sommerhuset ved innsjøen én eneste dag hver sommer blir omsvermet av flygemaur; de ligger i et tjukt lag på bakken, kravler på husets tømmervegger, vibrerer på trestammene – lufta er så full av maur at du er redd for å puste dem i deg. De lever under jorda året rundt, helt aleine. Etter å ha vokst ut av egget, livnærer de seg av et eller annet – jord eller frø eller noe – og bare venter, venter. Og en vakker dag, da temperaturen har vært helt riktig akkurat mange nok dager og luftfuktigheten er helt perfekt … tar alle til vingene samtidig. For å finne hverandre. Sånne tanker kan ikke Margot dele med andre. Folk ville tro hun hadde blitt gal av alt stresset, og gudene skal vite at det er mange som gjerne skulle ha tatt plassen hennes. Men etter en hel dag med lesing av rapporter om ungdommer som har fått brannskader og slaganfall, og om jentegjenger som har slåss og blitt satt i forvaring for sitt eget beste, ligger hun likevel i senga og tenker: Hvorfor nå? Hvorfor akkurat nå? Og om og om igjen ser hun for seg disse flygemaurene som venter på det rette øyeblikket, venter på våren.
Etter tre uker ringer Bobby og forteller at Jocelyn har blitt tatt i slåssing.
De hadde skilt guttene fra jentene den femte dagen; det virket som det eneste fornuftige da det først var fastslått at det var jentene som sto bak. Og allerede er det foreldre som nekter sønnene sine å gå ut aleine, ber dem holde seg i nærheten. «Når du først har vært vitne til det,» sier en gråfjeset kvinne på TV. «Jeg så en jente gjøre det mot en gutt i en park uten noen som helst grunn, og han blødde fra øynene. Fra øynene. Når du først har vært vitne til det, slipper ingen mødre sønnene sine ut av syne.»
NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.