Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Kongonotatene

En forfatter tar på seg et oppdrag fra en spillefilmprodusent og reiser til Kongo for å skrive et manus om de to dødsdømte norske fangene Tjostolv Moland og Joshua French. I militærfengselet i Kinshasa presenterer de to ham for den «brutale og sanne historien» om hva som egentlig skjedde da sjåføren deres ble skutt og drept på en jungelvei i Øst-Kongo i 2009. Men kan forfatteren stole på «sannheten»? Var de to eks-soldatene oppriktige, eller dekket deres fortelling over noe annet og mer betent? Basert på virkelige hendelser er Kongonotatene en roman om et land i krise og om en sannhetsforståelse i sammenbrudd.

Nikolaj Frobenius Gyldendal 2018

OSLO, FEBRUAR
2018 LØSLATELSE

Klokka halv fire om natta satt jeg ved skrivebordet og stirret på teksten jeg nettopp hadde skrevet. Setningene hadde viklet seg inn i floker, og mens jeg forsøkte å forstå ordene på skjermen framfor meg, fikk jeg en følelse av uhygge. Tvilen kan bli en slags galskap til slutt. Inne på soverommet lå Vilde og sov, og det var som om jeg kunne høre pusten hennes gjennom veggene. Fortellingen fra Kongo var begynt å simre i hodet igjen, og jeg klarte ikke å stoppe. Jeg kjente denne følelsen: at noe var skjult for meg, at det var noe der inne bak tankeflokene som unndro seg oppmerksomhet. Utenfor vinduet i hjemmekontoret var det mørkt. En sibirsk kulde hadde lagt seg over Oslo. Det var som om jeg kunne kjenne kulda presse mot veggene.

For noen timer siden sto ekssoldaten Joshua French fram med sin «sanne historie». På tv-nyhetene forklarte han at avdøde Tjostolv Moland og han hadde vært «agenter og leiesoldater» i Kongo, og at de hadde vært på et hemmelig oppdrag i den krigsherjede provinsen i den østlige delen av landet da sjåføren deres, Abedi Kasongo, ble skutt. Kasongo hadde de forlatt på jungelveien, halvt død, halvt levende, forklarte Joshua.

«Han strakte armene ut mot meg, men så falt han på bakken, foran bilen.»

De hadde kjørt av gårde, sa han. De var nødt til å komme seg vekk. Kongolesiske regjeringssoldater skjøt etter dem. Det var kongolesiske militære som drepte sjåføren, forklarte han.

Det mest forbløffende ved uttalelsene var ikke hintene om «oppdraget» og leiesoldatens selsomme fascinasjon for vold og død. I militærfengselet i Kinshasa, fire og et halvt år tidligere, hadde forklaringene hans vært mye mer detaljerte. Det mest oppsiktsvekkende ved uttalelsene som nå ble sluppet på alle plattformer i statskanalen, var tidspunktet de kom på. Sju måneder tidligere sto en stolt norsk statsminister og hennes utenriksminister fram på tv og annonserte at de endelig hadde lyktes med å få Joshua French ut av Kongo. Rundt dem vaiet det norske flagg. Det var nasjonaldagen, 17. mai 2017.

Joshua ble tatt hånd om av helsemyndighetene. UDs menn og kvinner ble framstilt som helter fra en stille diplomatisk kamp. Moren ble omtalt med den dypeste respekt. Hennes innsats for å redde sin syke sønn ut av umenneskelige forhold i kongolesisk fengsel ble i dagene etter løslatelsen gjenstand for beundrende medieoppslag. Den høsten skrev hun en bok om sine erfaringer i Kongo. Starten på rehabiliteringen av Joshuas rykte var perfekt innhyllet i moderlig omsorg og nasjonal prakt. Bildet av Joshua som drapsdømt leiesoldat skulle forvandles til forestillingen om en hjelpetrengende nordmann i et korrupt afrikansk land. Snart ville han, forhåpentligvis, stå fram som en angrende synder og takke moderstaten for å ha reddet ham.

 

Samtidig uttrykte Joshuas advokat en bekymring. Det materialet Tjostolv og Joshua hadde betrodd meg da jeg snakket med dem i Kinshasa i 2013, kunne sette hans klient i fare for rettsforfølgelse. Å omtale de to som leiesoldater var for eksempel «problematisk». Å fortelle om oppdragene de hadde påtatt seg, kunne få norsk politi til å sette i gang en etterforskning. Joshua måtte beskyttes.

Jeg klarte ikke la være å tenke på det jeg hadde skrevet og var blitt nødt til å gi opp da samarbeidet med filmprodusenten brøt sammen. Jeg lengtet etter fortellingen slik en tørrlagt alkoholiker lengter etter spriten, jeg ville inn i teksten, inn i skrivingen, jeg ville kjenne på den elektriske tvilen som herjet der inne. I det skjulte hadde jeg skrevet lapper til meg selv, stikkord på gule lapper, som små drammer, bare for å smake. Det var noe der inne i teksten som jeg ville ha, men kviet meg for.

Til slutt ga jeg etter og satte meg til skrivebordet, og da strømmet teksten på for fullt. Fremdeles fortalte jeg ikke Vilde noe om det jeg drev på med. Hun virket så glad, hun trodde jeg hadde begynt på en ny bok og hadde lagt «kongohelvetet» bak meg, og hun visste ikke at jeg igjen var på vei inn i den malstrømmen som nesten hadde skilt oss fra hverandre.

I det samme jeg så Joshuas ansikt i tv-ruta, skjønte jeg at han ikke kom til å stå fram som en angrende synder, at han ikke ville bøye hodet og beskytte seg. Mannen i tv-ruta så ikke ut som om han tenkte på moren, ryktet sitt eller framtiden.

På skjermen så han ut som en mann med en ny agenda, en mann som ville rive i stykker det bildet som statsministeren og utenriksministeren og UD og advokaten og moren og media hadde prøvd å presse ham inn i; som en uskyldig dømt, en brukket mann. Ikke faen, så det ut som han tenkte; ikke faen om han var sånn.

Fyren på nyhetene så frisk ut, syntes jeg. Fordømt frisk. Han stirret rett i kameraet og snakket med høy og klar stemme:

De var leiesoldater, sa han.

De var krigere i et av verdens farligste hjørner.

Det så ut som han var stolt av det.

I flere år hadde jeg lurt på om dette var sant, eller om det dekket over noe som var mer betent eller tilfeldig. Var de «farlige menn», eller var det bare en fortelling de hadde laget om seg selv under årevis av vold og kjedsomhet og glemsel?

Egentlig hadde jeg gitt opp alt dette for lenge siden. Det siste året hadde jeg prøvd ikke å tenke noe særlig på de ulykksalige hendelsene i Kongo. Arbeidet jeg en gang hadde gjort med denne saken, var lagt bak meg.

Da han ble frigitt, begynte tankene å simre… og igjen begynte jeg å våkne om natta, nøyaktig klokka 02.57, på det fordømte tidspunktet hvor de døde åpner øynene.

Ved det mørke skrivebordet klarte jeg ikke å la være å tenke på de samtalene vi hadde hatt i fengselet under mitt tre måneder lange opphold i Den demokratiske republikken.

Jeg reiste meg fra tastaturet, gikk bort til det lille vinduet og skottet ut i den mørke gata. Jeg la pannen mot ruta og kjente kulda som bet i huden.

Hvorfor oppdager vi for sent hva som skjer med oss?

I noen minutter sto jeg stille ved vinduet mens det forskremte vinterlyset krøp inn i gatene. Blek sol over taket. Så satt jeg ved tastaturet igjen, ventet på den plutselige innsikten som skulle få alt til å falle på plass.

Kongo-saken

Hva vet du om den såkalte Kongo-saken?

Her kan du lese i Store norske leksikon om Kongo-saken som handler om Tjostolv Moland og Joshua French som ble arresterte og dømt for mordet på sin sjåfør i Kongo. Hvorfor var de unge mennene der og hva skjedde egentlig?

NRK har også laget denne dybdeartikkelen som beskriver den kompliserte saken.

Forfatteren av Kongonotatene, Nikolaj Frobenius, ble hyret inn som manusforfatter på filmen Mordene i Kongo av Marius Holst. Men han trakk seg fra prosjektet fordi han ikke kjente igjen manuset sitt. Det ble det bråk av. Du kan lese mer her.

Her er traileren til filmen Mordene i Kongo av Marius Holst

Her kan du lese en kommentar i Aftenposten av litteraturkritikeren Anne Merete K. Prinos om den innfløkte blandingen av virkelighet og fiksjon i Kongo-saken, filmen Mordene i Kongo og romanen Kongonotatene.

Statsminister Gro Harlem Brundtland sa i sin nyttårstale 1992: «Det er typisk norsk å være god». Hør deler av talen her.

17. mai 2019 hadde Erna Solberg denne talen, da det var klart at Norge og Kongo hadde inngått en avtale om at  Joshua French kunne reise hjem til Norge.

Virkelighetslitteratur

Hva er virkelighetslitteratur? Hva er det virkelige i litteraturen? Finnes det virkeligigheten i skjønnlitteraturen? Er ikke all skjønnlitteratur fiksjon? Her kan du lese om begrepet virkelighetslitteratur på Sølvberget, biblioteket i Stavanger, sine nettsider.

 

Boktips

 

Karl Ove Knausgård
Min kamp 1-6
Forlaget oktober

Karl Ove Knausgårds Min kamp innebar en enorm litterær satsning, og er en stor bok i mer enn én forstand: Min kamp ble utgitt som seks romaner.

Romanen åpner med en svimlende beskrivelse av døden. Derfra fortelles det om forfatteren Karl Ove Knausgårds kamp for å mestre livet og seg selv og sine egne ambisjoner på skrivingens vegne, i møte med de menneskene han har rundt seg. Min kamp. Første bok utforsker det å vokse opp og være overgitt en verden som ser ut til å være komplett, avsluttet, lukket. Romanen beskriver det unge blikkets varhet og usikkerhet, der det registrerer andre menneskers tilstedeværelse og vurderinger med en åpenhet som er voldsom og nesten selvutslettende i sin konsekvens.

I en borende prosa som oppsøker det sårbare, det pinlige og det eksistensielt betydningsbærende, blir dette en dypt personlig roman, selvutprøvende og kontroversiell. Et eksistensielt omdreiningspunkt er farens død, et annet er kanskje hovedpersonens debut som forfatter.

 

Vigdis Hjorth
Arv og miljø
Cappelen Damm

Arv og miljø starter som et klassisk arveoppgjør, der to sommerhytter på Hvaler står sentralt. To barn har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men det finnes to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten? Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Den handler om familiehistorien.

 

Olaug Nilssen
Tung tids tale
Samlaget

Ein liten gut mistar språket og forandrar personlegdom. For mora byrjar ein kamp, først for å forstå kva som skjer med guten, og så for å få hjelp til å gi han den omsorga og oppfølginga han treng. Familien er plutseleg i ein svært utfordrande livssituasjon, og dei må igjennom lange og utmattande prosessar for å få hjelp. Mødrer skal aldri gi opp, blir det sagt, men kva er aksept, og kva er å gi opp?

Tung tids tale er ei sterk historie om å vere foreldre til eit autistisk barn. Om kampen for at barnet skal bli sett som den han er, og få den støtta han og familien treng.

 

Linn Ullmann
De urolige
Forlaget Oktober

Far og datter sitter med en båndopptager mellom seg. Planen var at de skulle dokumentere aldringen, i en bok de to skulle lage sammen. Men da de endelig er i gang, har alderdommen tatt tak i ham på en måte som gjør samtalene uforutsigbare og sprukne.

De urolige er en leken, utforskende og sjangeroverskridende roman om et barn som ikke kan vente med å bli voksen, og foreldre som helst vil være barn, om minner og glemsel og de mange historiene som utgjør et liv.

 

 

 

 

Til toppen