Kentuki
I romanen Kentuki er datakjæledyret kentuki den duppedingsen «alle» skal ha akkurat nå. En kentuki styres av en annen person et annet, ukjent sted i verden. «I den andre enden» kan vedkommende se eierens verden på sin skjerm og styre den.
Først viste de puppene. Alle tre satte seg på sengekanten foran kameraet, tok av seg T-skjortene og én etter én løsnet de BH-en. Robin hadde nesten ikke noe å vise fram, men hun gjorde det likevel, enda hun var mer opptatt av blikkene fra Katia og Amy enn hun var av selve leken. De hadde sagt det til henne en gang, at skal du overleve i South Bend, så må du bli venninne med de hotteste.
Kameraet var installert inni øynene på lekedyret, og innimellom snurret det på de tre hjulene det hadde på undersiden, det rullet fram eller tilbake. Et eller annet sted var det noen som styrte det, men de visste ikke hvem. Det så ut som en enkel, primitiv pandabjørn, selv om det egentlig lignet mest på en rugbyball med flatslitte tupper, som gjorde at det kunne stå. Hvem det nå enn var som befant seg på den andre siden av kameraet, så forsøkte vedkommende å følge dem, for ikke å gå glipp av noe, så Amy løftet pandaen opp og plasserte den på en krakk, så den skulle komme på høyde med puppene. Det var Robins lekedyr, men det som var Robins, var Katia og Amy sitt også: Slik var blodpakten de hadde inngått den fredagen og som bandt dem sammen for resten av livet. Og nå skulle de framføre hvert sitt lille nummer, så de kledde på seg igjen.
Amy satte lekedyret tilbake på gulvet, tok bøtta som hun selv hadde hentet på kjøkkenet, og plasserte den over dyret, dekket det helt. Bøtta bevegde seg nervøst og blindt rundt i rommet. Den krasjet inn i skolebøker, sko og klær som lå slengt utover, noe som fikk dyret til å virke enda mer desperat. Da Amy lot som hun pustet raskere og begynte å lage opphissede lyder, stoppet bøtta. Katia kastet seg med i leken, og sammen forsøkte de seg på en lang, dyp simultanorgasme.
«Det gjelds ikke som nummeret ditt», sa Amy advarende til Katia da de hadde klart å slutte å le.
«Selvfølgelig ikke», sa Katia og løp ut av rommet. «Gjør dere klare!» ropte hun og forsvant ned gangen.
Robin følte seg sjelden komfortabel med de lekene, selv om hun beundret hvor naturlige Katia og Amy var når de spilte, måten de snakket med gutta på, hvordan de klarte å få håret sitt til å lukte så godt bestandig, og det at neglene deres var perfekt lakket hele dagen. Når leken krysset visse grenser, lurte Robin på om de kanskje drev og testet henne. Hun hadde vært sistemann inn i «klanen», som de kalte den, og hun jobbet veldig hardt for å holde mål.
Katia kom inn på rommet igjen med ryggsekken sin. Hun satte seg foran bøtta og slapp lekedyret fri.
«Følg med nå», sa hun til det mens hun stirret inn i kameraet, og øynene fulgte henne.
Robin lurte på om dyret skjønte hva de sa. Det virket som det hørte dem perfekt, og de snakket jo engelsk, som alle kan. Å snakke engelsk var kanskje det eneste som var bra med å ha blitt
født i en så vanvittig kjedelig by som South Bend, og selv der kunne man alltid slumpe til å møte på en utlending som ikke engang visste hvordan man spør om klokka.
Katia åpnet ryggsekken og tok ut fotoalbumet fra gymtimene.Amy klappet og ropte:
«Tok du med den lille hora? Skal du vise henne til dem?» Katia nikket. Hun bladde og lette ivrig, tungespissen stakk ut mellom leppene. Da hun fant henne, åpnet hun albumet på vidt gap og holdt boka opp foran lekedyret. Robin lente seg fram for å se. Det var Susan, den rare jenta fra biologiklassen som det hadde gått sport i å plage for klanen.
«De kaller henne ‘hengeræva’», sa Katia. Hun snurpet leppene sammen noen ganger, slik hun alltid gjorde når hun var i ferd med å utføre noe slemt på høyeste nivå, som var det klanen krevde av henne. «Jeg skal vise deg hvordan du kan tjene penger på henne helt gratis», sa Katia til kameraet. «Robin, kjære, hold boka mens jeg viser herremannen hva han må gjøre.»
Robin gikk bort og holdt boka. Amy så nysgjerrig på, hun kjente ikke manuset til Katia, som lette på mobilen sin til hun fant en video og plasserte skjermen foran lekedyret. På videoen tok Susan av seg sokkene og trusa. Det så ut som den var tatt opp fra gulvet på doen på skolen, fra bak toalettet; kanskje de hadde festet kameraet mellom søppelkassa og veggen. Det lød et par promper, og alle tre lo og skrek av glede da Susan, før hun trakk ned, ble stående og se på sin egen bæsj.
«Den dama er stinn av gryn, kjære», sa Katia. «Halvparten til deg og halvparten til oss. Klanen kan ikke presse henne for penger flere ganger, skjønner du, rektor har oss under oppsyn allerede.»
Robin ante ikke hva hun snakket om, og det var ikke første gang klanen lot være å inkludere henne i sine mest ulovlige aktiviteter. Snart ville Katias nummer være ferdig, og da var det hennes tur til å framføre sitt, og hun hadde ikke planlagt noe. Hun svettet i hendene. Katia tok opp notatboken sin, en blyant og skrev ned noe.
«Her er fullt navn, telefonnummer, e-mail og postadresse til hengeræva», sa hun og plasserte arket ved siden av mobilbildet.
«Og hvordan skal den lille herremannen få gitt oss pengene?» spurte Amy, blunket til kameraet og til herremannen som tilsynelatende befant seg der. Katia tenkte seg om. «Vi vet jo ikke hvem faen han er», sa Amy, «det er derfor vi viser ham puppene, er det ikke?»
Katia så på Robin, som om hun ba om hjelp. Det var et av disse korte øyeblikkene da de regnet henne med, når Katia og Amy kriget seg imellom om hvem som var den drøyeste.
«Åssen skal herremannen få gitt oss e-mailen sin?» fortsatte Amy hånlig.
«Jeg vet hvordan», sa Robin.
De to andre så forbauset på henne.
Det blir nummeret mitt, tenkte hun, det kommer jeg unna med. Den lille pandabjørnen snudde seg også, den ville få med seg det som skjedde. Robin la fra seg boka, gikk bort til kommoden sin og begynte å lete i skuffene. Hun kom tilbake med ouijabrettet sitt og la det ut på gulvet.
«Opp med deg», sa hun.
NB! På grunn av rettigheter har vi slettet deler av utdraget og lydfila.