Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Kentuki

I romanen Kentuki er datakjæledyret kentuki den duppedingsen «alle» skal ha akkurat nå. En kentuki styres av en annen person et annet, ukjent sted i verden. «I den andre enden» kan vedkommende se eierens verden på sin skjerm og styre den.

Samanta Schweblin Cappelen Damm Oversetter: Signe Prøis 2020

Først viste de puppene. Alle tre satte seg på sengekanten foran kameraet, tok av seg T-skjortene og én etter én løsnet de BH-en. Robin hadde nesten ikke noe å vise fram, men hun gjorde det
likevel, enda hun var mer opptatt av blikkene fra Katia og Amy enn hun var av selve leken. De hadde sagt det til henne en gang, at skal du overleve i South Bend, så må du bli venninne med de
hotteste.

Kameraet var installert inni øynene på lekedyret, og innimellom snurret det på de tre hjulene det hadde på undersiden, det rullet fram eller tilbake. Et eller annet sted var det noen som styrte det, men de visste ikke hvem. Det så ut som en enkel, primitiv pandabjørn, selv om det egentlig lignet mest
på en rugbyball med flatslitte tupper, som gjorde at det kunne stå. Hvem det nå enn var som befant seg på den andre siden av kameraet, så forsøkte vedkommende å følge dem, for ikke å gå glipp av noe, så Amy løftet pandaen opp og plasserte den på en krakk, så den skulle komme på høyde med puppene. Det var Robins lekedyr, men det som var Robins, var Katia og Amy sitt også: Slik var blodpakten de hadde inngått den fredagen og som bandt dem sammen for resten av livet. Og nå skulle de framføre hvert sitt lille nummer, så de kledde på seg igjen.

Amy satte lekedyret tilbake på gulvet, tok bøtta som hun selv hadde hentet på kjøkkenet, og plasserte den over dyret, dekket det helt. Bøtta bevegde seg nervøst og blindt rundt i rommet. Den krasjet inn i skolebøker, sko og klær som lå slengt utover, noe som fikk dyret til å virke enda mer desperat. Da Amy lot som hun pustet raskere og begynte å lage opphissede lyder, stoppet bøtta. Katia kastet seg med i leken, og sammen forsøkte de seg på en lang, dyp simultanorgasme.

«Det gjelds ikke som nummeret ditt», sa Amy advarende til Katia da de hadde klart å slutte å le.

«Selvfølgelig ikke», sa Katia og løp ut av rommet. «Gjør dere klare!» ropte hun og forsvant ned gangen.

Robin følte seg sjelden komfortabel med de lekene, selv om hun beundret hvor naturlige Katia og Amy var når de spilte, måten de snakket med gutta på, hvordan de klarte å få håret sitt til å lukte så godt bestandig, og det at neglene deres var perfekt lakket hele dagen. Når leken krysset visse grenser, lurte Robin på om de kanskje drev og testet henne. Hun hadde vært sistemann inn i «klanen», som de kalte den, og hun jobbet veldig hardt for å holde mål.

Katia kom inn på rommet igjen med ryggsekken sin. Hun satte seg foran bøtta og slapp lekedyret fri.

«Følg med nå», sa hun til det mens hun stirret inn i kameraet, og øynene fulgte henne.

Robin lurte på om dyret skjønte hva de sa. Det virket som det hørte dem perfekt, og de snakket jo engelsk, som alle kan. Å snakke engelsk var kanskje det eneste som var bra med å ha blitt
født i en så vanvittig kjedelig by som South Bend, og selv der kunne man alltid slumpe til å møte på en utlending som ikke engang visste hvordan man spør om klokka.

Katia åpnet ryggsekken og tok ut fotoalbumet fra gymtimene.Amy klappet og ropte:

«Tok du med den lille hora? Skal du vise henne til dem?» Katia nikket. Hun bladde og lette ivrig, tungespissen stakk ut mellom leppene. Da hun fant henne, åpnet hun albumet på vidt gap og holdt boka opp foran lekedyret. Robin lente seg fram for å se. Det var Susan, den rare jenta fra biologiklassen som det hadde gått sport i å plage for klanen.

«De kaller henne ‘hengeræva’», sa Katia. Hun snurpet leppene sammen noen ganger, slik hun alltid gjorde når hun var i ferd med å utføre noe slemt på høyeste nivå, som var det klanen krevde av henne. «Jeg skal vise deg hvordan du kan tjene penger på henne helt gratis», sa Katia til kameraet. «Robin, kjære, hold boka mens jeg viser herremannen hva han må gjøre.»

Robin gikk bort og holdt boka. Amy så nysgjerrig på, hun kjente ikke manuset til Katia, som lette på mobilen sin til hun fant en video og plasserte skjermen foran lekedyret. På videoen tok Susan av seg sokkene og trusa. Det så ut som den var tatt opp fra gulvet på doen på skolen, fra bak toalettet; kanskje de hadde festet kameraet mellom søppelkassa og veggen. Det lød et par promper, og alle tre lo og skrek av glede da Susan, før hun trakk ned, ble stående og se på sin egen bæsj.

«Den dama er stinn av gryn, kjære», sa Katia. «Halvparten til deg og halvparten til oss. Klanen kan ikke presse henne for penger flere ganger, skjønner du, rektor har oss under oppsyn allerede.»

Robin ante ikke hva hun snakket om, og det var ikke første gang klanen lot være å inkludere henne i sine mest ulovlige aktiviteter. Snart ville Katias nummer være ferdig, og da var det hennes tur til å framføre sitt, og hun hadde ikke planlagt noe. Hun svettet i hendene. Katia tok opp notatboken sin, en blyant
og skrev ned noe.

«Her er fullt navn, telefonnummer, e-mail og postadresse til hengeræva», sa hun og plasserte arket ved siden av mobilbildet.

«Og hvordan skal den lille herremannen få gitt oss pengene?» spurte Amy, blunket til kameraet og til herremannen som tilsynelatende befant seg der. Katia tenkte seg om. «Vi vet jo ikke hvem faen han er», sa Amy, «det er derfor vi viser ham puppene, er det ikke?»

Katia så på Robin, som om hun ba om hjelp. Det var et av disse korte øyeblikkene da de regnet henne med, når Katia og Amy kriget seg imellom om hvem som var den drøyeste.

«Åssen skal herremannen få gitt oss e-mailen sin?» fortsatte Amy hånlig.

«Jeg vet hvordan», sa Robin.

De to andre så forbauset på henne.

Det blir nummeret mitt, tenkte hun, det kommer jeg unna med. Den lille pandabjørnen snudde seg også, den ville få med seg det som skjedde. Robin la fra seg boka, gikk bort til kommoden sin og begynte å lete i skuffene. Hun kom tilbake med ouijabrettet sitt og la det ut på gulvet.

«Opp med deg», sa hun.

Og lekedyret gikk opp. De tre plasthjulene det hadde under fikk lett tak i pappen, og nå sto det oppå brettet. Det bevegde seg langs hele alfabetet, liksom undersøkte det. Selv om kroppen dekket mer enn én bokstav av gangen, forsto de straks hvilken det pekte på, hvilken som skjulte seg mellom hjulene. Lekedyret fant seg en plass under alfabetbuen, og der ble det stående. Det visste tydeligvis veldig godt hvordan man bruker et ouijabrett. Robin lurte på hva hun skulle gjøre når jentene hadde dratt og hun ble alene med det lekedyret igjen, nå som hun hadde vist det puppene og lært det en måte å kommunisere med henne på.

«Genialt», sa Amy.

Og Robin klarte ikke å la være å skjule et smil.

«Hvem av oss tre syns du har de fineste puppene?» spurte Katia.

Lekedyret bevegde seg raskt over bokstavene på brettet.

D E N B LON D E

Katia smilte stolt, kanskje fordi hun visste at det var sant.

Hvorfor hadde hun ikke tenkt på ouijatrikset før, tenkte Robin. Nå hadde hun hatt lekedyret virrende rundt på rommet sitt i over en uke. Hun kunne ha snakket med det i fred og ro, kanskje det var noen helt spesiell der, en gutt hun kunne blitt forelsket i, og så lot hun alt gå til spille.

«Godtar du avtalen om hengeræva?» spurte Katia og viste bildet av Susan en gang til.

Lekedyret bevegde seg, det skrev igjen.

H O R E R

Robin rynket øyenbrynene, hun følte seg såret, selv om det at den fornærmet dem kanskje sa noe bra om lekedyret hennes: Hun visste jo at det var slemt det de gjorde. Katia og Amy så på hverandre og smilte stolt, og rakk tunge til det.

«Så originalt», sa Amy. «Få høre, hva mer har herremannen å si til oss?»

«Hva mer er vi, min lille dildo», sa Katia oppmuntrende og brukte hånda til å sende den sensuelle slengkyss. «Hva mer vil du at vi skal være?»

P E N G E N E

Man måtte konsentrere seg for å følge det.

D E R E S K A L G I D E M T I L M E G

Alle tre så på hverandre.

P U P P E R F I LME T 4 0 0 P E R P U P P B L I R 2

4 0 0 DO L L A R
Amy og Katia så på hverandre i noen sekunder og brøt ut i latter. Robin holdt seg fast i T-skjorta, hun knuget stoffet hardt og forsøkte å smile.

«Og hvem skal du kreve penger av, hæ?» spurte Amy og

lot som hun ville løfte opp T-skjorta igjen.

HV I S I K K E P U P P E RT I L S U S A N S EMA I L

Først da ble Amy og Katia alvorlige. Robin klarte ikke å bestemme hvilket parti hun skulle ta, kanskje lekedyret hennes var opptatt av rettferdighet.

«Du kan vise hva du vil», sa Amy. «Vi har byens fineste pupper. Ingenting å skamme seg over.»

Robin visste at det ikke inkluderte henne. Amy og Katia tok en high five. Da begynte lekedyret å danse over brettet, det skrev uten stans, stavet ord som Robin knapt rakk å lese.

J E G H A RV I D EO E R M O RE N T I L R O B I N S O M D R I T E R O G S Ø S T E R E N T I L R O B I N S O M O N A N E R E R X 6

Man måtte bare følge det bokstav for bokstav, de klarte ikke slutte å stirre.

FA R E N S O M S I E R T I N G T I LVA S K E H J E L P E N

Amy og Katia fulgte fascinert dansen over brettet, de ventet tålmodig på hver nye ydmykelse.

R O B I N N AK E N O G R O B I N S OMSNA K K E R S T Y G T O M A M Y P Å T E L E F O N

Amy og Katia så på hverandre. Deretter så de på henne, og nå smilte de ikke lenger.

R O B I N S O M L E K E R ATHUNERAMYOG K AT I A O G AT H U N K Y S S E R D E M

Dyret fortsatte å skrive, men Amy og Katia sluttet å lese. De reiste seg, samlet sammen tingene sine og slengte døra igjen etter seg da de gikk.

Mens lekedyret fortsatte å fare over brettet, prøvde Robin skjelvende å finne ut hvordan i helvete man slo apparatet av. Det hadde ingen bryter, det hadde hun allerede sjekket, og midt i desperasjonen fant hun ingen annen løsning. Hun løftet det og prøvde å åpne sokkelen med tuppen på en saks.
Lekedyret snurret på hjulene, det forsøkte å komme seg unna, til ingen nytte. Robin fant ikke noen sprekk å bryte opp, så hun slapp det ned på gulvet igjen, og det smatt rett tilbake til brettet. Robin sparket det ned igjen. Lekedyret pep og hun skrek, for hun visste ikke at apparatet kunne
pipe. Hun tok opp brettet og slengte det gjennom rommet. Hun låste døra og gikk tilbake for å jage dyret med bøtta, som om hun forsøkte å fange et forvokst insekt. Hun klarte å få satt bøtta over det, og sånn ble hun stående og holdefast i sidene, holde pusten hver gang lekedyret dunket mot plasten, anstrengte seg for ikke å gråte.

Da moren ropte at middagen var klar, ropte hun tilbake at hun ikke følte seg helt bra, at hun bare ville gå og legge seg. Hun plasserte den store trekista hun oppbevarte notatbøkene og skolebøkene sine i, oppå bøtta, så det ikke kom av flekken. Noen hadde sagt at dersom hun ikke klarte å ødelegge det, så var den eneste måten å slå det av på, å vente til det gikk tomt for batteri. Så hun klemte rundt puta og satte seg i senga for å vente. Innestengt i bøtta fortsatte lekedyret å pipe i mange timer, som en gigantisk klegg dunket det inn i den, til det nesten var blitt morgen og rommet ble liggende i dørgende
stillhet.

Til toppen