Kampfikseren
Det norske talentet Fredrik Markussen har imponert for den tyske Bundesligaklubben Hertha Berlin, og Barcelona og Real Madrid har meldt sin interesse. Men for at agenten til Fredrik, Marko, skal hjelpe ham til en større klubb, blir han tvunget til å hjelpe Marko.
Man vet aldri hvem som følger med, pleide han å si. Ingenting skulle være skriftlig. Ingen meldinger. Ingen mail. Helst ingen telefonsamtaler. Det eneste jeg visste, var at en eller annen gang omtrent midt i uka, en dag eller to før neste kamp, sto den store, svarte og blankpolerte bilen til Marko utenfor garderoben vår. Slik hadde det vært hele denne våren. Jeg hadde aldri noe annet valg enn å sette meg inn.
Derfor satt jeg her nå. Marko snudde seg mot meg.
– Gratulerer, Fredrik, sa han.
Jeg nikka og smilte. Kjente hvordan hestekreftene i bilen som hadde dratt oss gjennom gatene i Berlin, fortsatt fikk magen til å vrenge seg, selv etter at vi hadde stoppet utenfor leiligheten min. Kanskje var det fordi jeg visste hva som ventet.
– Stor dag, da. 18 år. Det er ikke mange som er etablerte Bundesliga-spillere før de fyller 18, Freddie.
Han klappet med hånda på låret mitt, før han løftet den, strøk det lange, glatte håret bak øret og pustet dypt inn gjennom nesa. Alltid den samme bevegelsen før han satte i gang. Han nikka mot hanskerommet.
– Åpne!
Jeg nølte, ble sittende med hendene i fanget. Han ristet irritert på hodet, før han strakk den store hånda over til min side og røsket tak i det lille håndtaket. Inni hanskerommet lå en eske pakket inn i gavepapir med en liten sløyfe på. Han smilte til meg, før han signaliserte med hånda at jeg skulle ta den.
– Til bursdagsbarnet fra din venn.
Jeg lot den ligge. Han slo meg i skuldra, hardere enn nødvendig. Jeg skvatt til og plukket esken ut av
hanskerommet. Han så rett fram, med et lurt lite smil, klarte liksom ikke å skjule hvor fornøyd han var med gaven. Men jeg visste at dette ikke var noen gave. Det var betaling.
Betaling for en tjeneste som jeg ennå ikke hadde gjort.
Jeg åpnet esken. Det var ei klokke. Tudor. Reima var sølvfarget med ei gullstripe, og selve uret var i svart og gull. Den var fet. Jeg så ned på det venstre håndleddet mitt. På den gamle, digitale Casio-klokka jeg fortsatt hadde. En gave fra fattern for mange år siden. Marko la merke til det.
– Du er for stor stjerne til å gå rundt med ei barneklokke på hånda, Freddie. Det der –, sa han og pekte mot esken som lå i hendene mine. – Det der er en Tudor Black Bay Chrono. Vet du hvem som også har en sånn?
Jeg ristet på hodet.
– David Beckham. Jeg tenkte det passet fint for deg og den der høyrefoten din. En symbolsk gave for å vise hvor stor tro jeg har på dette samarbeidet vårt.
Jeg nikka og forsøkte å smile, men alt jeg ville, var å bli ferdig med denne samtalen. Komme meg ut av bilen, før han rakk å si noe mer. Da kunne jeg kanskje slippe unna.
– Ta den på, da!
– Eh, nei takk. Det går fint, sa jeg, som om det ville hjelpe å ikke bruke den. Som om Marko ville akseptere det.
– Er det noe galt?
– Nei, sa jeg.
– Du ser bekymret ut, Fredrik. Er du redd for noe?
NB! På grunn av rettigheter har vi slettet deler av utdraget og lydfila.