Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Jeg er, jeg er, jeg er – Ett hjerteslag fra døden

Maggie O´Farrell Cappelen Damm Oversetter: Bente Klinge 2019

HALS
1990

På stien foran meg kommer en mann til syne idet han trer ut bak en kampestein.

Vi er så vidt forbi et mørkt fjellvann som ligger skjult i den skålformede toppen av dette fjellet, han og jeg. Himmelen over oss har en melkeaktig blåfarge. Det vokser ikke noe så høyt, så det er bare han og jeg, steinene og det blanke, svarte vannet. Han skrever over den smale stien med støvelkledde føtter og smiler.

Flere ting går opp for meg. At jeg gikk forbi ham tidligere, lenger nede i skaret. Vi hilste på hverandre, vennlig, men i forbifarten, som man pleier når man går i naturen. At det på denne avsidesliggende strekningen ikke er noen som er nær nok til å høre meg rope. At han har ventet på meg: Han har planlagt dette, omhyggelig, i detalj, og jeg har gått i fella hans.

Alt dette ser jeg øyeblikkelig.

 

Denne dagen – en dag da jeg nesten dør – begynte tidlig for meg, rett etter daggry, da vekkerklokken kastet seg ut i en skranglende dans ved siden av sengen. Jeg måtte ta på meg uniformen, gå ut av campingvognen og liste meg ned en steintrapp til et folketomt kjøkken, hvor jeg satte på ovnene, kaffetrakterne, brødristerne, hvor jeg skar opp fem store brød, fylte kjelene, brettet førti papirservietter til orkideer med åpne kronblader.

Jeg har nettopp fylt atten og jeg har klart å unnslippe. Alt: Hjem, skole, foreldre, eksamener,venting på resultatene. Jeg har fått meg jobb, langt unna alle jeg kjenner, i noe som averteres som «et holistisk, alternativt fristed» ved foten av et fjell.

Jeg serverer frokost, jeg rydder av frokosten, jeg tørker av bordene, jeg minner gjestene på at de må legge igjen nøklene sine. Jeg går inn på rommene, jeg rer senger, jeg skifter sengetøy, jeg rydder. Jeg plukker opp klær og håndklær og bøker og sko og essensielle oljer og yogamatter fra gulvet. Av fortellingene som er innvevd i eiendelene som ligger strødd rundt på rommene, får jeg vite at folk ikke alltid er hva de gir seg ut for å være. Den temmelig bombastiske, nøyeregnende mannen som insisterer på det samme bordet, en bestemt såpe, melk helt uten fett, har en svakhet for dunmyke kasjmirsokker og overdådig mønstret silkeundertøy. Kvinnen som sitter og spiser middag med den tilknappede blusen og senkede øyelokk og halvt utvokst permanent, har en nattlig inkarnasjon som ifører seg hestesportinspirerte S&M-antrekk: hodelag for
mennesker, ørsmå saler av skinn, en tynn, men brutal sølvpisk. Paret fra London, som virket forunderlig, misunnelsesverdig perfekte – de holder hverandre i hånden under middagen, de går leende spaserturer i skumringen, de viser meg bilder fra bryllupet sitt – har et rom gjennomtrukket av bedrøvelse, av håp, av sorg. Badehylla er full av eggløsningssaker. Det står fruktbarhetsstimulerende midler på nattbordet. Disse rører jeg ikke, som for å formidle et budskap om at dette har jeg ikke sett, jeg er ikke oppmerksom på det, jeg vet ingenting.

Hele formiddagen siler og organiserer og forenkler jeg livet for andre. Jeg rydder vekk spor av mennesker, fjerner alle beviser på at de har spist, sovet, elsket, kranglet, vasket seg, hatt på seg klær, lest aviser, mistet hår og hudceller og bust og blod og tånegler. Jeg tørker støv, jeg går gjennom gangene med støvsugeren i en lang rem etter meg. Og så, rundt lunsjtid, får jeg fire timer før kveldsskiftet til å gjøre akkurat hva jeg vil, hvis jeg er heldig.

Så jeg har gått opp til vannet, som jeg ofte gjør når jeg har fri, og i dag har jeg av en eller annen grunn bestemt meg for å ta stien helt rundt til den andre siden. Hvorfor? Det har jeg glemt. Kanskje jeg ble ferdig med pliktene mine tidligere den dagen, kanskje gjestene hadde vært mindre rotete enn vanlig og jeg kom meg ut fra gjestgiveriet litt før. Kanskje det klare solskinnsværet har lokket meg bort fra den vanlige løypa mi.

På dette tidspunktet av livet mitt har jeg heller ingen grunn til å ha mistillit til naturen. Jeg har gått på selvforsvarskurs, som ble holdt på samfunnshuset i den lille skotske kystbyen hvor jeg bodde i tenårene. Læreren, en tønneformet mann i judodrakt, skisserte opp situasjoner for oss med malende skremselsbilder. Det er sent på kvelden og du kommer ut fra en pub, kunne han si og se på oss én etter én under de viltvoksende brynene, og en svær fyr kommer styrtende ut fra en bakgate og griper tak i deg. Eller: Du befinner deg i en trang gang i en nattklubb, og en full fyr klistrer deg opp mot veggen. Eller: Det er mørkt, det er tåke, du står og venter på grønt lys og noen triver veskestroppen din og slenger deg i bakken. Disse fortellingene om fare sluttet alltid med det samme spørsmålet, stilt oss med en lettere skadefro retorikk: Så hva gjør dere da?

Vi øvde på å kjøre albuen i halsen på våre innbilte overfallsmenn og himlet med øynene mens vi gjorde det, for vi var, tross alt, tenåringsjenter. Vi skiftet på å øve på å skrike så høyt vi kunne. Pliktmessig, uengasjert listet vi opp mannekroppens svake punkter: Øye, nese, hals, skritt, kne. Vi trodde vi hadde kontroll på dette, at vi hadde noe å stille opp mot en fremmed som lå på lur, en full overfallsmann, en veskenapper. Vi var sikre på at vi kunne få dem til å slippe taket, løfte kneet, klore dem i øynene med neglene; vi regnet med at vi kunne finne en utvei fra disse skremmende, men samtidig underlig spennende situasjonsskissene. Vi lærte å lage bråk, tiltrekke oss oppmerksomhet, rope POLITI. I tillegg tror jeg vi sugde til oss et tydelig budskap. Bakgate, nattklubb, pub, busstopp, trafikklys: Faren var urban. På landet, eller i småbyer som vår – hvor det ikke var noen nattklubber, ingen bakgater og heller ingen trafikklys – skjedde ikke sånt. Vi var fri til å gjøre som vi lystet.

Men her står det en mann høyt oppe på et fjell, han blokkerer veien og venter på meg.

Nå føles det viktig at jeg ikke viser frykt, at jeg spiller med. Så jeg går videre, fortsetter å sette den ene foten foran den andre. Hvis jeg snur meg og løper, kunne han innhente meg i løpet av sekunder, og selve løpingen ville være så avslørende, så endelig. Den vil gjøre det klart for oss begge hva denne situasjonen er; den ville få den til å tilspisse seg. Den eneste muligheten later til å være å fortsette, late som om dette er helt normalt.

«Hallo igjen,» sier han til meg, og blikket hans glir over ansiktet mitt, kroppen, de bare, søleflekkete bena mine. Det er et blikk som er mer vurderende enn lystent, mer kalkulerende enn begjærlig: Det er blikket til en mann som holder på å regne ut noe, planlegger trekkene i en handling.

Jeg kan ikke møte blikket hans, jeg kan ikke se direkte på ham, ikke helt, men jeg har fått med meg tettsittende øyne, en anselig høyde, elfenbenshvite hjørnetenner, never som holder i stroppene på ryggsekken.

Jeg må klarne stemmen før jeg får sagt «Hei». Jeg tror jeg nikker. Jeg snur meg sidelengs for å kunne gå forbi ham: en skarp blanding av fersk svette, skinn fra ryggsekken hans, en eller annen barberolje som lukter kjemisk og virker vagt gjenkjennelig.

Jeg er forbi ham, jeg går vekk, stien ligger åpen foran meg. Jeg merker meg at han valgte fjelltoppen til sitt bakhold. Jeg har gått oppover og oppover, og det er på dette punktet jeg vil begynne å gå ned fra fjellet, til gjestgiveriet, til kveldsskiftet, til arbeidet, til livet. Det er bare nedoverbakke derfra.

Jeg passer på å gå med selvsikre, målbevisste, men ikke redde skritt. Jeg er ikke redd: Det sier jeg til meg selv, over pulsens storhavsbrøl. Kanskje jeg bare kan gå, tenker jeg, kanskje jeg har misoppfattet situasjonen. Kanskje det er helt normalt å ligge og vente på unge jenter på avsidesliggende stier og så la dem gå.

Jeg er atten. Så vidt. Jeg vet nesten ingenting.

Men jeg vet at han er like bak meg. Jeg kan høre støvlene treffe bakken, svisjelyden fra buksestoffet – en sånn pustende allværsvariant.

Og her er han igjen oppe ved siden av meg, avpasser farten. Han går tett ved meg, nært, med armen ved skulderen min, slik en venn kunne ha gjort, slik jeg gikk hjem fra skolen sammen med klassekameratene.

«Deilig dag,» sier han og ser meg i ansiktet.

Jeg holder hodet bøyd. «Ja,» sier jeg, «det er det.»

«Veldig varmt. Kanskje jeg vil bade.»

Det er noe rart med diksjonen hans, hører jeg, der vi går sammen langs stien med raske, synkrone skritt. Ordene hans stanser midt i stavelsene, r-ene er myke, t-ene overtydelige, tonefallet er flatt, nesten uttrykksløst. Kanskje han er en tanke «skrudd», som en sier, som han som bodde nede i veien for oss. Han hadde ikke kastet noe siden krigen, og hagen foran huset var overgrodd av eføy, som Torneroses slott. Vi pleide å prøve å gjette hva noen av de gjengrodde gjenstandene var: en bil, et gjerde, en motorsykkel? Han brukte strikkeluer og mønstrete singleter og dresser som hadde vært stilige, men nå var for små og fulle av kattehår. Hvis det regnet, slengte han en søppelsekk over skuldrene. Noen ganger kom han på døra vår med en sekk med kattunger vi kunne leke med, men andre ganger var han full, rasende, vill i blikket og skjente om noen postkort som var blitt borte, og mor måtte ta ham i armen og følge ham hjem. «Bli her,» sa hun til oss, «jeg er tilbake om et øyeblikk,» og så forsvant hun bortover fortauet sammen med ham.

Kanskje det bare er det alt dette betyr, tenker jeg mens lettelsen skyller gjennom meg. Denne mannen kunne være som den gamle naboen vår: eksentrisk, annerledes, nå død for lengst, huset tømt og desinfisert, eføyen skåret ned og brent. Kanskje jeg burde være snill, som moren min var. Jeg burde være barmhjertig.

Da snur jeg meg mot ham der vi går ved siden av hverandre, med raske skritt, langs vannet. Jeg smiler til og med.

«Bade,» sa jeg. «Det høres deilig ut.»

Han svarer med å legge kikkertsnoren om halsen på meg.

 

Neste dag går jeg inn på en politistasjon i nærmeste by. Jeg står i kø sammen med folk som melder om mistede lommebøker, løshunder, oppskrapte biler.

Politimannen i skranken hører på meg med hodet på skakke. «Skadet han deg?» er det første spørsmålet. «Denne mannen, tok han på deg, slo han deg, gjorde han fremstøt? Gjorde eller sa han noe upassende?»

«Nei,» sier jeg, «ikke akkurat, men –»

«Men hva?»

«Han ville ha gjort det,» sa jeg. «Han skulle til å gjøre det.»

Mannen måler meg fra topp til tå. Jeg har på meg en lappet, avklipt shorts, en rekke sølvringer gjennom ørebrusken, fillete joggesko, en T-skjorte med bilde av en dronte og teksten «Har du sett denne fuglen?». Jeg har en manke – det er virkelig ikke noe annet ord som kan beskrive det – med viltert hår som en gjest, en nederlandsk kvinne med et fredfylt ansikt, som hadde kommet til gjestgiveriet med en harpe og et filtmakersett, har vevd inn perler og fjær i. Jeg ser ut som det jeg er: en tenåring som har bodd alene for første gang, i en campingvogn, i en skog, midt i ødemarken.

«Ja ha,» sier politimannen og lener seg tungt på papirene sine, «du gikk tur, du møtte en mann, du gikk sammen med ham, han var litt rar, men du kom deg uskadd hjem. Er det det du forteller meg?»

«Han la kikkertremmen om halsen på meg,» sa jeg.

«Hva skjedde så?»

«Han …» Jeg hater denne mannen med de tykke øyebrynene, ølvommen, de utålmodige pølsefingrene. Jeg hater ham kanskje enda mer enn mannen ved fjellvannet. «Han viste meg noen ender på vannet.»

Politimannen forsøker ikke engang å skjule smilet. «Ja vel, ja,» sier han og lukker boken med et smell. «Det høres kjempeskummelt ut.»

Hvordan skulle jeg ha formulert for denne politimannen at jeg kunne fornemme trangen til å øve vold som strålte fra denne mannen, som varme fra en stein? Jeg har gjennomgått den stunden ved skranken på politistasjonen om og om igjen, spurt meg om det var noe jeg kunne ha gjort annerledes, noe jeg kunne ha sagt som ville ha forandret det som skjedde etterpå?

Jeg kunne ha sagt: Jeg vil snakke med din overordnede, jeg vil treffe den som er ansvarshavende. Nå ville jeg ha gjort det, i en alder av førtitre, men den gangen? Det falt meg ikke inn at det var mulig.

Jeg kunne ha sagt: Hør på meg, den mannen skadet meg ikke, men han kommer til å skade en annen. Vær så snill og finn ham før han gjør det.

Jeg kunne ha sagt at jeg har et instinkt for vold i emning. At jeg i lang tid lot til å vekke det i andre, av grunner jeg aldri helt har forstått. Hvis du som barn blir slått eller banket opp, vil du aldri glemme følelsen av din egen maktesløshet og sårbarhet, hvordan en situasjon kan snu seg fra ufarlig til brutal på et øyeblikk, på den tiden det tar å trekke pusten. Den følsomheten vil gå deg i blodet, som antistoffer. Du lærer ganske raskt å dra kjensel på disse brå skiftene mot deg: en spesiell tone eller vibrasjon i atmosfæren. Du utvikler antenner for vold, og dermed skaffer du deg et repertoar av måter å avverge den på.

Skolen jeg gikk på, virket gjennomsyret av det. Trusselen fylte korridorene, gangene, klasserommene, passasjene mellom pultene som røyk. Hoder ble fiket til, ører ble knepet i, tavleviskere ble kastet med sviende treffsikkerhet; en lærer hadde for vane å løfte elever han ikke likte etter bukselinningen og slenge dem i veggen. Jeg kan fremdeles huske lyden av barnekranium mot viktorianske fliser.

For de verste forseelsene ble guttene sendt til bestyrerinnen, hvor de fikk pryl med pekestokken. På jentene brukte hun gymsko. Jeg pleide å se på gymskoene mine – de svarte lerretsskoene med en hestesko av strikk over tåen, som vi måtte bruke når vi skulle klatre over bommen i gymmen – og spesielt de grålige, riflete sålene, og forestille meg slaget: gummi mot bar hud.

Bestyrerinnen var gjenstand for storøyd frykt. Den senete halsen og fugleklohendene. Skjerfene som var festet til genseren med en sølvnål. Kontoret med de mørke veggene og det vinrøde teppet. Hvis jeg ble kalt inn dit for å demonstrere mine ferdigheter med kodede lesebøker, så jeg ned på dette teppet og forestilte meg at jeg måtte stå der med skjørtet løftet opp og vente på min skjebne, mens jeg stålsatte meg for slaget.

Det ble filtrert ned til elevene, så klart. Franske mansjetter var spesielt populært, da huden på underarmen din kunne vris opp som en fuktig klut til strålende ellipser. Lugging, tramping på tær, hoder i skrustikkegrep, fingre som ble vridd rundt: Bøllene hadde et stort og stadig voksende repertoar. Jeg var så uheldig at jeg ikke snakket den lokale dialekten, at jeg kunne lese før jeg kom på skolen, at jeg hadde et utseende som, ble det meg fortalt, var unormalt, støtende, uakseptabelt på en eller annen måte, at jeg gikk med skjørt som var lagt opp og lagt ned for mange ganger, at jeg ofte var syk og ble borte fra skolen i lange perioder, at jeg stammet hver gang jeg ble bedt om å si noe, at jeg ikke hadde lakksko, og så videre.

 

Jeg husker en gutt i klassen som sperret veien for meg bak et oppmurt skur og uten et ord trakk meg opp etter stroppene i solkjolen min til de skar seg inn i armhulene. Verken han eller jeg nevnte denne episoden etterpå. Jeg husker en eldre jente med blank, mørk pannelugg som materialiserte seg i friminuttet og gnurte ansiktet mitt inn mot barken på et tre. Midt i kjemitimen i første semester på ungdomstrinnet fikk jeg et knyttneveslag i ansiktet av en tolv år gammel skinhead. Hvis jeg stikker tungespissen mot overleppen, kjenner jeg fremdeles arret.

Så da mannen la kikkertremmen rundt halsen på meg, visste jeg hva som ville skje, selv om han sa noe om at han ville vise meg en flokk ærfugler. Jeg kunne lukte det, jeg kunne nesten se det der, at det tyknet og glitret i luften mellom oss. Denne mannen var bare én i den lange rekken med bøller som hadde latt seg provosere av dialekten min eller skoene eller gud vet hva – det var lenge siden jeg hadde sluttet å bry meg om grunnen – og han kom til å gjøre meg vondt. Han mente å påføre meg skade, la det regne over hodet mitt, og det var ingenting jeg kunne gjøre ved det.

Jeg bestemte meg for at jeg måtte være med på leken og late som jeg ville se fuglene. Jeg visste at dette var mitt eneste håp. Du kan ikke konfrontere bøller, du kan ikke utfordre dem, du kan ikke la dem vite at du vet, at du gjennomskuer dem.

Jeg så i kikkerten og ventet i et helt hjerteslag. Å, sa jeg, ærfugler, jøss, og så dukket jeg hodet ned og bort, ut av sirkelen til kikkertremmen. Han kom etter meg, selvfølgelig gjorde han det, med den svarte skinnremmen, hadde tenkt å legge lassoen rundt meg igjen, men nå sto jeg vendt mot ham, jeg smilte til ham, bablet om ærfugler og hvor interessante de var, var det dem de laget dundyner av, var det derfra navnet kom, edderdundyner? Var det det? Så fascinerende. Fortell mer, fortell meg alt du vet om ender, og fugler, om fuglekikking, jøss, så mye du vet, du må ha gjort dette mye? Har du det? Fortell meg mer om det, omden sjeldneste fuglen du har sett, fortell mens vi går, for det er på tide, jeg er nødt til å gå nå, ned fra fjellet, for jeg skal på jobb, ja, jeg jobber der – ser du de skorsteinene? Der er det. Det er ikke langt, er det vel? De venter på meg der. Hvis jeg er sen, hender det at de kommer ut og leter etter meg, ja, sjefen min venter på meg. Ofte går han opp hit også, alle de ansatte gjør det, han vet at jeg er her, visst gjør han det, han vet nøyaktig hvor, jeg fortalte ham det selv, han kommer ut for å se etter meg når som helst nå, han er nok rett rundt hjørnet. Ja visst, vi kan gå denne veien, og mens vi gjør det, fortell meg litt mer om fuglekikking, ja, vær så snill, jeg vil gjerne høre, men jeg er nødt til å skynde meg, for de venter på meg.

 

To uker senere kjører en politibil opp den svingete veien til gjestgiveriet, og to mennesker stiger ut. Jeg ser dem fra et vindu i andre etasje, hvor jeg stapper puter inn i putevar. Jeg vet med en gang hva de gjør her, hvorfor de har kommet, så selv før jeg hører noen rope på meg, er jeg på vei ned trappen for å møte dem.

Disse to er helt annerledes enn politimannen på stasjonen. De går i dress, holdningen er alvorlig, konsentrert. De viser sjefen min, Vincent, politiskilt og dokumenter, og de ubevegelige ansiktene er preget av tillært, profesjonell nøytralitet.

De vil snakke med meg uforstyrret, så Vincent viser dem inn på et ledig rom. Han blir med oss inn fordi han er en god mann og jeg bare er noen få år eldre enn hans egne barn, som vi kan høre rope og skrike på plenen bak huset.

Jeg sitter på en seng jeg redde opp tidligere på formiddagen, og politimannen setter seg ved et prydelig kurvbord, hvor noen av gjestene liker å drikke te om morgenen; politikvinnen setter seg ved siden av meg på sengen.

Vincent holder seg i bakgrunnen, mumler noe mistroisk, later som om han retter på en krystall som henger i vinduet, tørker noe ikke-eksisterende støv på peishylla, røsker i peissettet i grua. Han er et tidligere blomsterbarn, en overlevende fra Haight-Ashbury, og har lave tanker om det han kaller «purken».

Politiet ignorerer ham, høflig, men uforstyrret. Kvinnen forteller at de er interessert i en mann jeg nylig møtte på en fjelltur. Kunne jeg fortelle dem nøyaktig hva som skjedde?

Så da gjør jeg det. Jeg begynner med begynnelsen, beskriver hvordan jeg gikk forbi ham på begynnelsen av turen, at han gikk i motsatt retning, men likevel dukket opp foran meg. «Jeg vet ikke hvordan han fikk til det,» sier jeg, «for det er ingen snarveier, ikke som jeg vet om.» De nikker og nikker, lytter med avmålt intensitet, oppfordrer meg til å fortsette. De tar aldri blikket fra ansiktet mitt: Jeg har deres fulle oppmerksomhet. Når jeg kommer til biten med kikkertremmen, slutter de å nikke. De stirrer på meg, begge to, med oppsperrede øyne. Det er et underlig, fortettet øyeblikk. Jeg tror ikke noen av dem puster.

«En kikkertrem?» spør mannen.

«Ja,» sier jeg.

«Og han la den om halsen på deg?»

Jeg nikker. De kikker bort, kikker ned; kvinnen noterer noe i boken sin.

Idet hun rekker meg en perm, spør hun om jeg ville være villig til å se på noen fotografier og si fra om jeg ser ham der?

Her avbryter sjefen min. Han klarer ikke å dy seg. «Du må ikke si noe, vet du, du må ikke det. Hun trenger ikke å si noe.»

Politikvinnen løfter hånden for å få ham til å tie stille samtidig som jeg setter fingeren på et fotografi.

«Det er ham,» sier jeg.

Etterforskerne ser. Kvinnen noterer noe i boken sin igjen.

Mannen takker meg; han tar permen.

«Han drepte noen,» sier jeg til dem, «ikke sant?»

De veksler et blikk som er umulig å tolke, men sier ingenting.

«Han kvalte noen. Med kikkertremmen.» Jeg ser fra den ene til den andre og vi vet, alle vet. «Ikke sant?»

I den andre enden av rommet banner Vincent lavt. Så kommer han bort og gir meg lommetørkleet sitt.

 

Jenta som døde var tjueto. Hun var fra New Zealand og var ryggsekkturist i Europa sammen med kjæresten sin. Han var ikke helt i form den dagen, så han ble igjen på ungdomsherberget da hun gikk ut på tur alene. Hun ble voldtatt, kvalt, og deretter begravd i en grunn grop. Liket ble funnet tre dager senere, ikke langt fra stien hvor jeg hadde gått.

Dette vet jeg bare fordi jeg leste om det i lokalavisen uken etter. Politiet ville ikke fortelle meg det. Jeg så en overskrift gjennom vinduet i en kiosk, gikk inn for å kjøpe en avis, og der var ansiktet hennes, det kikket ut på meg fra forsiden. Hun hadde lyst hår holdt tilbake med et hårbånd, fregner i ansiktet, et bredt, åpent smil.

Det ville ikke være en overdrivelse å si at jeg tenker på henne, om ikke hver dag, så de fleste dager. Jeg er bevisst på livet hennes, som ble avkortet, innskrenket, klippet av, mens mitt fikk fortsette, uvisst hvorfor.

Jeg fikk aldri vite om de fikk tak i ham, om han ble dømt, ilagt straff, fengslet. Under intervjuet hadde jeg en utpreget følelse av at etterforskerne var på sporet av ham, at de hadde ham, at de bare trengte en bekreftelse fra meg. Kanskje DNAbevisene var ubestridelige. Kanskje han tilsto. Kanskje det var andre vitner, andre ofre, andre nære-på-situasjoner, som stilte i retten. Jeg ble aldri spurt og var for grønn eller for sjokkskadd til å forfølge saken, aner det meg, til å ringe politiet og spørre hva skjedde, fikk dere tak i ham, er han tatt i forvaring? Jeg reiste fra området ikke lenge etter, så jeg kan aldri bli sikker. Alt dette skjedde lenge før tiden med nyheter overalt og umiddelbart. Jeg finner ingen tegn, ingen spor av denne forbrytelsen på internett, trass i mangfoldige søk.

Jeg vet ikke hvorfor han sparte meg, men ikke henne. Fikk hun panikk? Forsøkte hun å løpe? Skrek hun? Gjorde hun den tabben å vise ham hvilket udyr han var?

Lenge drømte jeg om mannen på stien. Han dukket opp i ulike forkledninger, men alltid med ryggsekk og kikkert. Iblant, i drømmens uklarhet og forvirring, kjente jeg ham igjen bare på disse rekvisittene, og jeg tenkte Å, det er deg igjen, hva? Du er tilbake igjen?

Dette er en historie som det er vanskelig å finne ord for. Jeg forteller den faktisk aldri, eller har aldri gjort det før. Jeg fortalte ingen om det den gangen, ikke vennene mine, ikke familien – det virket umulig å omforme det som hadde skjedd i grammatikk og syntaks. Når jeg tenker meg om, har jeg bare fortalt det til ett menneske, og det var den mannen jeg senere skulle gifte meg med, og det kom ut først flere år etter at vi hadde møttes. Jeg fortalte ham det en kveld i Chile da vi satt sammen i spisesalen på et backpackerhotell. Ansiktsuttrykket hans røpet et så dypt magespark av et sjokk at jeg visste jeg sannsynligvis aldri ville fortelle det flere ganger, i hvert fall ikke muntlig, så lenge jeg levde.

Det som skjedde med den jenta, og det som var så nære på å ha skjedd med meg, er ikke noe man lett kan formulere, gjøre til en anekdote, forme til en velkjent regle som kan fortelles og gjenfortelles ved middagsbordet eller i telefonen, overleveres fra munn til munn. I stedet er det en beretning om skrekk, om ondskap, om det verste vi kan forestille oss. Det er en beretning man må holde skalket på et ordløst, forsømt, mørkt sted. Døden strøk forbi meg på den stien, så nær at jeg kjente berøringen, men den grep den andre jenta og trakk henne under.

Jeg tåler fremdeles ikke at noen rører ved halsen min: ikke mannen min, ikke barna, ikke en vennlig lege som ville sjekke mandlene mine en gang. Jeg rykker unna selv før jeg registrerer hvorfor. Jeg kan ikke ha noe rundt halsen. Skjerf, høyhalsere, tettsittende halssmykker, topper eller bluser som strammer der: Ikke noe av dette vil noen gang være for meg.

 

Nylig pekte datteren min opp på en høyde vi så fra skoleveien.

«Kan vi gå opp dit?»

«Klart det,» sa jeg og gløttet opp på den grønne åskammen.

«Bare du og jeg?»

Jeg var taus et øyeblikk. «Vi kan gå alle sammen,» sa jeg.

«Hele familien.»

Hun var som alltid mottakelig for andres sinnsstemning og fanget med en gang opp at det var noe jeg la lokk på.

«Hvorfor ikke bare du og jeg?»

«Fordi … alle de andre vil også bli med.»

«Men hvorfor ikke du og jeg?»

Fordi, tenkte jeg, fordi jeg ikke klarer å si det. Fordi jeg ikke kan artikulere hva slags farer som lurer rundt hjørnet for deg, rundt svingete stier, rundt kampesteiner, i tykninger i skogen. Fordi du er seks år gammel. Fordi det er mennesker der ute som vil skade deg, og du kommer aldri til å få vite hvorfor. Fordi jeg ennå ikke har funnet ut hvordan jeg skal forklare dette for deg. Men det skal jeg.

Til toppen