Ikke si at du er redd

Samias største drøm er å løpe. Hun vil løpe for å vinne og for landet sitt, Somalia. Med hjelp av bestevennen Ali, som tar på seg trenerrollen, har Samia ambisjoner om å delta i OL i Bejing i 2008. Men Somalia er i endring, den fundamentalistiske gruppen al-Shabaab er i ferd med å vokse seg sterk. Dette gjør det vanskeligere å være en jente med store drømmer, og å være en god venn.

Giuseppe Catozzella Pax Oversetter: Astrid Nordang 2015

10 |

Om dagen, hver eneste dag i to år, fortsatte Alì imidlertid å være treneren min. Han hadde oppsøkt byens gamle bibliotek og lånt alle de treningshåndbøkene han fant der. Og han tvang meg til å lese dem for ham i månedsvis, hver ettermiddag, ute på gårdsplassen. På den måten fikk vi også til det vi hadde mislyktes med i første omgang: Alì lærte å lese takket være sin lidenskap for løping og trening.

Han sa bestandig at dersom hjertet var motoren og pusten bensinen, var musklene stemplene, og de måtte være sterke, motstandsdyktige og reagere raskt.

Ute på gårdsplassen, om ettermiddagen eller sent på kveld, når alle hadde gått og lagt seg, fikk han meg til å spurte om og om igjen av alle krefter de tretti meterne fra den ene muren til den andre. Så mange ganger som hundre på rad. Jeg startet ved muren lengst borte og spurtet til jeg nådde muren ved inngangspartiet. Så snudde jeg meg og løp tilbake. Enda en gang og enda en gang, til jeg falt om på bakken.

«Det er nok, vær så snill!» tryglet jeg, drivende av svette.

«Samia, du husker regel nummer en? Ikke klag, og gjør alt jeg sier,» svarte Alì, sittende i skyggen i kurvstolen som aabe brukte om kvelden. Jeg hatet ham.

«Nei, det er nok, jeg er utslitt,» protesterte jeg og forsøkte å få medlidenhet ved å kaste meg på bakken og late som om jeg svimte av.

Men Alì tvang meg til å reise meg og løpe ti ganger til, med jord klebet til hele kroppen. Og så avslutte med en siste rolig runde for å trappe ned.

For å få styrket armmusklene hadde han laget noen vekter av bokser og plastflasker som han hadde funnet slengt ute i gata eller på Bakara-markedet, og fylt dem med sand. Han likte veldig godt å gå til markedet, han elsket å oppholde seg på overfylte steder med tusener av andre mennesker som snakket samtidig og som var i stadig bevegelse hit og dit, som skubbet og dyttet hverandre lik en masse travle maur. Jeg kunne ikke fordra det. Det skyldtes ikke menneskemengden, som jeg avskydde, og den stinne stanken fra de svette armhulenetil alle som var samlet under de blå plastdukene som var utspent over salgsbodene for å beskytte varene mot den stekende sola, det var også fordi Bakara gjorde meg redd. Det var ikke bare det største markedet, men det lå i bydelen med flest attentater. Drapsmennene fra klanene likte de store menneskeansamlingene, det samme gjorde ekstremistene i al-Shabaab.

Jeg hadde aldri lyst til å gå dit, det hadde derimot Alì, som ikke var redd for noe, og som fant på tusener av grunner til å dra tilbake dit.

Derfor fant han på det med vektene.

Det var Cola-bokser på trettitre centiliter, halvlitersflasker, halvannenliters- og tolitersflasker. Alle sammen fylt opp med sand fra stranden.

For å styrke beina hadde han derimot konstruert et slags lite rammeverk av fire planker som han hengte ulike lodd på, alt etter hvilken øvelse jeg skulle utføre. Han fikk meg til å sette meg på en stol og festet dette rammeverket på det ene låret mitt, og ba meg om å løfte det. Eller jeg sto oppreist, og så festet han det til ankelen min, som jeg måtte løfte opp til låret. Det var fryktelig tungt. De tynne beina mine måtte gjøre en voldsom innsats. Sånn fortsatte vi helt til jeg tigget om nåde og han fikk vondt av meg og lot meg slippe.

Det virker utrolig å tenke på at vi var tretten år da vi gjorde alt dette.

Og likevel var det det vi gjorde.

Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget. Utdraget var hentet fra s. 73-81.