Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Himmelen skal gråte blod

Den tidligere spesialsoldaten Even Stubberud sitter på flyet på vei til Somalia. I flyet befinner det seg også en terrorist som i all hemmelighet blir eskortert ut av Norge.

Sigbjørn Mostue Cappelen Damm 2020

Kapittel 3

Vi hadde akkurat fløyet inn over det egyptiske fastlandet og tatt fatt på det enorme afrikanske kontinentet, da kabinpersonalet kom med trallene sine igjen. Denne gang var det tid for mat. Den behagelige stillheten som hadde rådet den siste halvtimen, ble gradvis avløst av en pludring som spredte seg i kabinen. Enkelte reiste seg for å strekke på beina før måltidet. Foldebordene ble slått ned. Nettbrett og mobiler lagt bort.

Jeg mottok den plastforseglede middagen uten å fortrekke en mine. Kyllingen smakte akkurat like lite spennende som den så ut, men jeg klarte da å presse ned noen biter. Kroppen og hjernen min trengte tross alt både proteiner og karbohydrater, selv om det var noe i meg som helst ville stenge for alt kaloriinntak og bare visne hen.

Da flymaten var fortært, begynte folk å danne kø foran toalettene. Vi mennesker er forutsigbare som klokker. Selv hadde jeg lurt i meg et par piller mot mageproblemene, og satt i egne tanker med blikket rettet mot det interaktive kartet over flyreisen som skjermen i seteryggen foran meg var stilt inn på.

Nildeltaet bredte seg ut under oss som et grønt filtteppe lagt over et dekke av sand – et livsnødvendig matkammer siden oldtiden, en ekstremt fruktbar oase i den endeløse, golde Sahara-ørkenen, alt takket være vannet fra verdens lengste elv. Uten Nilen, ingen egyptisk sivilisasjon. Og uten Egypt ville neppe grekerne ha nådd sitt utviklingsnivå. Ikke romerne. Dermed heller ikke vi.

Stadig flere millioner av mennesker er avhengig av vannet som strømmer nordover fra elvens to kilder: den ene fra Etiopias høysletter, den andre fra Victoriasjøen – Den blå Nilen og Hvitnilen – som møtes ved Sudans hovedstad Khartoum og sammen tar fatt på den siste distansen mot Middelhavet. Befolkningsøkningen i landene som jeg var på vei over, kan knapt kalles annet enn eksplosiv. Egypts befolkning vokser med halvannen million mennesker hvert eneste år, og FN regner med at dagens 90 millioner egyptere vil ha doblet seg innen femti år. Egypts president har da også uttalt at befolkningsveksten er landets største trussel ved siden av terrorisme. I Sudan, det karrige nabolandet i sør, føder kvinnene over fire barn i gjennomsnitt, og befolkningen øker med en million i året. Religion og klantankegang tilsier at jo flere de er, desto sikrere er deres framtid.

I tillegg har vi landene Nilen berører lenger sør: Sør- Sudan, Etiopia, Rwanda, Burundi, Uganda, Kenya og Tanzania. Flere av disse regner FN med at vil femdoble befolkningen i løpet av dette århundret. Og de vokter over Nilen som hauker. For alle trenger vannet fra den mektige floden og dens sidesystemer.

De trenger det desperat.

Strømmen av flyktninger og migranter fra Midtøsten og Afrika til Europa de siste årene er bare en svak krusning i overflaten sammenliknet med den perfekte stormen som er i ferd med å bygge seg opp sør for Middelhavet. For det vil bli verre. Mye verre. Befolkningseksplosjon, irreversible klimaendringer og en religiøs-ideologisk radikalisering er en dårlig kombinasjon. I alle fall for alle andre enn ekstremister og fanatikere, samt kyniske mennesker som vet å utnytte situasjonen. Dem er det nok av, fra statsledere til mafia og menneskesmuglere.

Legg til vannmangel oppå alt dette, og man har oppskriften på et ragnarok.

Strateger, forskere, politikere, presse, etterretning – alle er klar over faren, men ingen gjør noe med det. For hva kan man gjøre?

– Har du vært i Afrika før?

Jeg måtte forlate tankene mine, og snudde meg mot kvinnen ved siden av meg igjen: – Ja, flere ganger.

– Hvilke land da?

– Egypt, svarte jeg og nikket mot skjermen. – Kenya. Dessuten Kongo, Sudan, Sør-Sudan og Somalia, for å nevne noen. Og Etiopia, selvsagt, la jeg raskt til.

– Ikke verst, smilte hun. – Mange fra Vesten har sterke meninger om Afrika, men de færreste har noen gang vært her.

– Afrika er helt spesielt, sa jeg og trykket på knappen i armlenet så jeg fikk manøvrert seteryggen bakover.

– Ja visst, men det har sannelig tatt sin tid å rydde opp etter dere europeere.

Jeg hadde et fyndig svar på tunga, men valgte å følge min gamle læresetning om å la religion og politikk ligge i samtale med ukjente. I stedet rettet jeg blikket mot babord midtgang, der køen foran toalettet begynte å avta. En ung mor kom leiende på ei lita tulle med rosa lekeveske over skulderen prydet med en eller annen prinsesse fra Disneys drømmeverden. Jenta strålte opp da de kom fram til plassene sine. Et par mannsarmer strakte seg mot henne.

Noen ungdommer snakket sammen tvers over midtgangen. En av dem sendte over en rød pappsylinder med potetgull.

En lettere overvektig fyr snorket høylytt med åpen munn. Kona ved siden av lot ikke til å merke det.

En spenstig kar i begynnelsen av 20-årene reiste seg fire seterader lenger framme. Han hadde på seg en skrikende grønn T-skjorte. Det kullsvarte, krusete håret glinset ved tinningene. Svette, slo det meg. Og under armene hadde T-skjorta mørke ringer, til tross for at flyet holdt en temperatur som hadde fått flere til å finne fram både jakke og pledd. Øynene til mannen var oppsperret. Han kikket ned mot håndleddet. Et armbåndsur. Det er ikke mange som går med slikt i våre dager. Han nølte litt, som om han ventet på at tiden skulle passe med hva han nå enn skulle foreta seg.

Jeg trakk føttene til meg. Limte blikket mitt på ham.

Mannen gikk stivt og med høye skuldre opp langs midtgangen. Jeg løsnet sikkerhetsbeltet, samtidig som jeg ba meg selv om å slappe av. Du er miljøskadet, sa jeg til meg selv. Han er sikkert bare dårlig. Tålte ikke maten. Flysyk.

Men den T-skjorta …

Noe i hukommelsen forsøkte å trenge seg fram.

Jeg vred meg i setet over den kjente fornemmelsen av små maurføtter som beveget seg over ryggen. Den følelsen lovet aldri noe godt.

Mannen fortsatte framover, forbi det midtre toalettet – noe som kunne forklares med at det fremdeles var noe kø der – og videre mot den fremste delen av kabinen, der vi vanlige dødelige måtte vike plassen for de bedrestilte. Jeg forsøkte å puste med magen.

– Er det noe?

I gamle dager hadde jeg forholdt meg fullstendig rolig. Ingen ville ha sett noe på meg.

– Nei da, sa jeg og tvang fram et smil til den etter hvert noe plagsomme kvinnen ved siden av meg. – Trenger bare å strekke litt på beina. Jeg sliter med knærne. Gamle idrettsskader, la jeg til da jeg kom på at hun var lege.

Jeg reiste meg. Det kneppet høylytt fra kneleddene, som for å underbygge at jeg hadde sagt sannheten. Jeg beit smerten i meg og strakte teatralsk på ryggen, før jeg begynte å gå framover i kabinen.

Noen nevroner oppi hjernen fant åpenbart fram til de rette koblingene, for brått dukket det opp et ferskt minne: av en annen person med nøyaktig samme T-skjorte. På vei inn i flyet rett foran meg før avgang på Gardermoen. Tilfeldig? Kanskje. Kanskje ikke. Muligens tilhørte de samme reisefølge – et idrettslag, en kollokviegruppe fra et universitet, en guttegjeng på tur. Men for å være på den sikre siden ville jeg uansett følge med på hva denne karen hadde i tankene.

Jeg var tross alt på jobb.

Flyet hadde tre bysser: en helt bakerst, en framme ved cockpiten kun for businessklassen, og en plassert i samme avdeling som de fremste toalettene på økonomiklassen. Uroen i meg stilnet ikke akkurat da han i stedet for å stille seg i kø ved sistnevnte toaletter passerte ufortrødent forbi forhenget som skilte klassene, og ble borte. Jeg satte opp farten, men holdt samtidig igjen slik at jeg ikke skulle vekke oppsikt.

Jeg nådde fram til der hvor jeg hadde mistet ham av syne, kikket varsomt fram mellom forhenget og veggen, og fikk øye på mannen igjen nesten helt framme ved den fremste byssa oppe ved cockpiten. Bak ham skimtet jeg kabinpersonalet. En av dem sto med en interntelefon mot øret.

Mannen stoppet foran toalettet. Ok, så var han bare skikkelig nøden. Av egen erfaring visste jeg jo godt hva det ville si.

Men i stedet for å falle til ro og finne tilbake til plassen min, fortsatte jeg inn på businessklassen, langsomt, mens jeg lot som om jeg gransket setene på leting etter noen. For noe skurret kraftig med denne mannens oppførsel, som om det midt iblant oss hadde dukket opp et feildimensjonert tannhjul i et ellers velfungerende maskineri.

Flyvertinna med telefonen smilte skjelmsk og viste alle tegn på at den hun pratet med, nettopp hadde gitt et flørtende kompliment. Hun la på røret, skjenket stødig i to kaffekopper som hun satte på et brett, og vekslet et par ord med kollegaen som jeg kjente igjen som Nina, hun med matrester mellom tennene. Begge flyvertinnene ristet på hodet av det som var blitt sagt dem imellom, før Nina brått fikk øye på mannen med grønn T-skjorte som sto og ventet. Hun rynket panna og skulle til å spørre ham om noe, da en lampe på veggen foran henne ble tent, samtidig som det lød et lavt klemt. Hun kastet et raskt blikk mot lampa, sukket og kom mot meg gjennom midtgangen. 

I samme sekund skjønte jeg hva jeg reagerte på: Et av wc-lysene der framme viste at det ene avlukket var ledig. Så hvorfor gikk ikke fyren bare inn?

Nina sperret for utsikten. Jeg gikk raskt mot henne. Hun stoppet ved en seterad og trykket på en knapp i panelet under hattehylla.

Jeg forsto: Hun var blitt tilkalt av en passasjer. At hun nå bøyde seg framover for å snakke med vedkommende, gjorde imidlertid at jeg kunne følge med på hva den andre flyvertinna foretok seg: Hun sto og ventet foran døra til cockpiten, delvis skjult av et forheng. De to kaffekoppene hun hadde skjenket i, måtte være til pilotene.

Jeg kjente det prikke i fingertuppene da døra til cockpiten ble åpnet.

I neste øyeblikk banket mannen med T-skjorta to ganger i veggen inn til det opptatte toalettet.

– Hva i helsike …? sa jeg halvhøyt til meg selv. Den nærmeste passasjeren, en middelaldrende kvinne med tunge gullarmbånd rundt håndleddene, kikket opp på meg over brilleglassene med en misfornøyd geip om munnen.

Jeg begynte å gå framover. I det samme sprang døra til toalettet opp. En mann kom ut, og overrakte raskt noe til ham som nettopp hadde banket på.

Jeg satte opp farten, men i neste sekund gjorde mannen med den grønne T-skjorta et byks framover og traff flyvertinna i ryggen så de sammen stupte inn i cockpiten. Like etter ble døra slengt igjen.

Mannen som hadde kommet ut av toalettet, hadde i mellomtiden stått rolig og bivånet opptrinnet. Han bar noe som så ut som en fotografvest. Under den skimtet jeg en T-skjorte som var ubehagelig lik cockpitstormerens.

Jeg kjente en rislende fornemmelse gå gjennom kroppen, og i et lite øyeblikk mistet musklene all kraft. Sjokket varte imidlertid ikke lenge. Det gode, gamle iskalde og beregnende maskineriet i meg begynte å jobbe. Jeg sjekket om noen hadde fått med seg det som hadde hendt. Ingen reagerte, og det var forståelig: Slik kabinen i det digre flyet er konstruert, kan man se døra inn til cockpiten fra kun noen få av setene. Dessuten sov de fleste av passasjerene etter måltidet og vinen de var blitt tilbudt, eller så satt de med blikket sløvt rettet mot skjermen på seteryggen foran seg.

Jeg trakk pusten dypt og gikk raskt mot Nina. Tålmodig og smilende sto hun fortsatt og lyttet til passasjeren som hadde kalt på henne. Jeg la hånda på skulderen hennes, men trakk den raskt tilbake da hun rykket til og så strengt på meg. Smilet forsvant: – Unnskyld?

– Jeg må snakke med deg, sa jeg innstendig.

– Ja vel, men jeg må nesten be deg om å sette deg på plassen din først. Deretter kan du kalle på betjeningen. For å understreke budskapet sitt pekte hun mot knappen i panelet oppunder bagasjehylla og forsøkte å få smilet på plass igjen. – Da kommer vi og hjelper deg så snart vi kan. Jeg er litt opptatt akkurat nå.

– Det er nok best at du hører på det jeg har å si, nå med en gang, sa jeg vennlig, men myndig. På samme tid lot jeg blikket fortelle at hun pinadø måtte skjønne at jeg mente alvor.

Nina rettet seg opp, med hendene i siden. Jeg skyndte meg å ta initiativet: – Bli med meg bakover til byssa, sa jeg lavt. Oppstyr var det siste jeg ønsket å lage. – Vi har en alvorlig situasjon om bord. Og da ordlegger jeg meg særdeles forsiktig.

Svaret til Nina ble overdøvet av et skrik fremst i kabinen. Over skulderen hennes så jeg at mannen med vesten hadde løftet den ene armen. I hånda holdt han en pistol, som han rettet først mot den ene seteraden, deretter den andre.

– Alle sammen holder seg i ro! kom det på haltende engelsk. – Bli sittende i setene deres, og ikke finn på noe dumt. Den første som rører på seg, får en kule.

Han begynte å gå nedover midtgangen mot oss. Jeg grep fatt i skulderen til Nina, og trakk henne bakover mens jeg dekket henne med kroppen min. Flyvertinna fulgte viljeløst etter, stiv som en robot.

Da kapreren nådde fram til passasjeren som Nina nettopp hadde snakket med, rev denne av seg jakka, blottet en grønn T-skjorte og reiste seg. Mannen med pistolen fant fram noe fra ei lomme i vesten og rakte det mot ham. En kniv, registrerte jeg mens det knøt seg enda strammere i magen min.

Bekymringen kom imidlertid vel så mye av at jeg nå kunne se hva vesten inneholdt: Den var full av eksplosiver, og mens kapreren veivet med pistolen med den ene hånda, holdt han ei snor i den andre. Snora var festet til sikringsringen på en håndgranat som så vidt stakk opp fra en av vestlommene. Innretningen var like enkel som den var genial: Nappet han i snora, gikk ikke bare granaten av, men også resten av sprengstoffet. Mannen holdt livet til over 200 passasjerer mellom fingertuppene, og ut fra ansiktsuttrykket hans å dømme var han mer enn villig til å avslutte dem når det skulle være.

Til toppen