Et hjerte i en kropp i verden

Deb Caletti Gyldendal Oversetter: Heidi Sævareid 2019

Annabelle Agnelli står på parkeringsplassen til Dick’s Drive-In og prøver å ta seg sammen. Hun er lamslått etter det som skjedde. Stiv. Og så – se det for deg – skjer dette: Det som er igjen av Annabelle, setter plutselig av sted som et lyn. Hun tviholder på den hvite posen, hvor det uheldige ordet Dick’s står trykket i lysende oransje bokstaver. Hamburgeren hennes er fortsatt varm. Hun holder colabegeret også, som skvalper som et stormpisket hav mens hun prøver å løpe fra de vonde minnene om det som nettopp har skjedd. Pommes fritesen er på frifot inni posen og rister som en marakas.

Selvsagt vet hun hva ordtaket sier: – En reise på tusen mil begynner med ett enkelt skritt. Treneren, Kwan, har det på en plakat på kontoret. Plakaten viser omrisset av en jente som løper oppover en bratt fjellsti i solnedgangen, med skyer som deler seg og Guds lys som stråler ned og lilla, majestetiske fjell og det hele. Der er det ingen panikk eller servietter strødd utover eller hår som står til alle kanter. Dette ser ikke ut som på plakaten.

Hvor løper hun? Ingen anelse.

Hvorfor løper hun? Vel, noen ganger klikker det bare.

Og det kan lett skje, når det verst tenkelige har skjedd, og du allerede er skjør. Det kan lett skje når du er nedbrutt og redd og føler deg skyldig. Da kan man rett og slett bare klikke. Som om sammenbruddet liksom bare har ligget der og ventet på å bli utløst.

Så nå prøver ikke Annabelle Agnelli lenger å ta seg sammen på parkeringsplassen til Dick’s Drive-in. Hun har gått fra vettet. Fullstendig fra vettet. Hun har gått fra bilen sin, og nå jogger hun bortover fortauet, i friskt tempo. Kwan ville vært stolt. Svetten siler og hjernen spinner, og det hele er ukarakteristisk kaotisk for en stjerneelev som henne. Hun er en grei og snill person som skjerper seg og tar seg sammen, men det har vært en omfattende jobb, en svimlende jobb – en jobb som har begynt å bli altfor tung for henne.

Det blir verre. Og det er selvsagt slik det vanligvis går. Ting blir verre, og så enda verre. En spiral følger tyngdekraften nedover. Hun aner ikke hvor lenge hun har løpt, og nå begynner det å bli mørkt. Det er mørkt inni henne – selvfølgelig er det det – men det er også mørkt ute. Det går mot kveld, og store skyer driver over himmelen – snart revner himmelen. Det siste som holder Annabelle Agnelli sammen, er også i ferd med å revne.

Hun har løpt halve veien ned langs Broadway, en av Seattles travleste gater. Så svinger hun inn på Cherry, og før hun vet ordet av det, løper hun bortover stien som går langs Lake Washington. Det er mars, og det betyr at solen går ned rundt fem, halv seks. Men hun har ingen anelse om hva klokken er. Folk med stramme skuldre og oppslåtte hetter går tur med hundene sine. Små og store hunder blir halt og dratt i – det er ikke tid til bedagelig snusing når himmelen er så svart som dette. En syklist eller to eller tjue suser hjem etter jobb – hjulene svisjer forbi henne. De har ryggsekker på. De stramme, blanke sykkelbuksene skyter forbi som selvlysende, gule meteorer. Gatelyktene tennes med skarpe blink.

Hun løper videre. Det er regn i luften, men fortsatt bare yr. Hamburgerposen er borte (i en søppelkasse, håper hun, skjønt sikker kan hun ikke være), men Annabelle har fortsatt colaen, og vesken dasker mot hoften. Hun gikk innom Dick’s etter at hun hadde vært sammen med Zach Oh og Olivia, så hun har på seg jeans og genser og er altfor, altfor varm. Jakken ligger i bilen; de vanlige løpeklærne og skoene er hjemme. Alt dette er uvesentlig.

Nå er hun forbi Leschi og deretter Seward Park, og det er litt ekkelt der ute, med den mørkeblå sjøen og de store, mørke bartrærne som buer seg over vannet. Det er dette hun vil løpe fra: det ekle. Ikke bare ekkelheten i Seward Park og det ekle som skjedde utenfor Dick’s, men all ekkelheten, all maktesløsheten, alle de øyeblikkene hvor noen andre kontrollerer skjebnen hennes.

Hun burde oppriktig talt ikke løpe i denne delen av byen om natten. Folk blir skadet her. Ranet. Drept. Hun kjenner en merkelig fryktløshet. Kom og ta meg, tenker hun. Tror du jeg bryr meg?

Det er her store ideer kommer fra – et glimt som lyser opp på hjerneskjermen idet alle kretsløpene gnistrer på likt. Hvor og hvorfor og jeg vet ikke er noen ørsmå celleprikker som bare er synlige i et mikroskop.

Store ideer kan føre til store ting. Store ideer kan føre til katastrofe. Cellene begynner å dele seg.

Telefonen har summet i lommen hennes lenge. Det er flere timer siden hun skulle vært hjemme. Folk er urolige. Hun har prøvd å riste av seg tanken, men som det ansvarsfulle mennesket hun er, kan hun ikke unngå å kjenne skyldfølelsen, og dessuten verker det i beina og svir i tærne. Dette preger en stor del av Annabelle Agnelli – vekten av alt hun skylder alle andre. Det gir kraft til angstmaskineriet i hodet. Til slutt stanser hun. Pusten går i hivende drag.

Det er en park et stykke til venstre for henne. Hun har bodd i Seattle hele sitt liv, men her ute har hun aldri vært. GENE CUOLON MEMORIAL BEACH PARK, står det på skiltet. CITY OF RENTON. Hun heller i seg colaen og knuser begeret. Det er deilig å knuse ting. Hun går i sirkler til pusten roer seg, for hun vet hva som skjer med musklene hennes hvis hun ikke gjør det. Det brenner i brystet.

Hjelp meg, Kat, tenker Annabelle. Hva skal jeg gjøre?

Fortsett videre, svarer Kat.

Der kan du se. Kat er bestevenninnen hennes, så hun forstår. Kat kjenner Annabelle bedre enn noen andre, kanskje bortsett fra en viss person som er i ferd med å gå fullstendig fra vettet av bekymring akkurat nå. En viss person som ringer og ringer. Annabelle tar frem den summende telefonen sin.

«Jeg har det bra, mamma,» svarer hun. «Å, herregud, Annabelle. Kjære Jesus, hvor i helvete er du?»

Ja – Gud, Jesus og helvete i en setning på ti ord er litt overkill, men her er det snakk om Gina Agnelli. Det å være katolikk handler ikke bare om religion for henne – det handler om overtro og trygghetsritualer og tradisjon. Hun går sjelden til messe, men hun har det obligatoriske krusifikset hengende på veggen over kjøkkendøren, en rosenkrans i kommodeskuffen og en bunke med døde slektningers begravelseshefter bundet sammen med strikk. Det er nesten vanskelig for Annabelle å tro at folk fremdeles er katolikker. Men den katolske kirke har eksistert i fantasillioner av år, til tross for dårlig omtale og ryktene om dens undergang.

Men hvordan kan Annabelle tro på noe som helst mer? Det hadde vært fint å ha en tro, men den har nok forsvunnet for godt.

«Gene Coulon Park. I Renton?»

«Hva? Hvorfor det? Hvem er du sammen med? Har du drukket?»

Om det bare hadde vært så vel, tenker Annabelle. «Nei, jeg har ikke drukket! Jeg løp hit.»

«Du løp dit? Hva mener du med det? Hvor er bilen din? Herre Jesus Kristus, har du noen anelse om hvor bekymret jeg har vært? Jeg var helt fra meg av bekymring!» Bekymring! Moren til Annabelle er alltid bekymret! Hun var bekymret lenge før i fjor, lenge før det fantes en grunn. Bekymring er en av de mange måtene Gina prøver å beskytte alle på. Bekymring er en form for bønn. Dette skjer når moren din bekymrer seg. Du blir bekymret. Angsten spiller i bakgrunnen, som stygg butikkmuzak. Du teller og beregner og planlegger, og du våkner om natten og kjenner hjertet hugge i brystet. Du later som om du er modig, og du gjør ting for å bevise at du ikke er redd, sånn som henne. Den konstante bekymringen (for hvor du er, for hvilke venner du omgir deg med, for alt og ingenting og hva som helst, men alltid de gale tingene) presser seg inn i hodet ditt: Du er ikke trygg. Verden er full av farer og feller. Du er sjanseløs.

Og se bare hvor mye det hjalp.

Hvordan kan du føle deg trygg? Det er et innviklet spørsmål. Og det passer bra, for Annabelle er en innviklet person. Skjult bak alt det pene og pyntelige finnes desperasjon og sorg.

«Jeg har det bra, mamma.»

Selvsagt har hun det ikke bra. Hun har det så visst ikke bra.

«Malcolm prøvde å pinge deg, hva nå enn det betyr! Og det var like før jeg ringte til bestefar for å få ham til å lete etter deg – så panisk var jeg. Annabelle, du kan ikke bare forsvinne i flere timer.»

Malcolm: Annabelles lillebror. Teknologisk geni, en tretten- årig MacGyver. Smart og irriterende. Ed Agnelli: Bestefar. Klengenavn: Capitano. Tidligere eier av og sjef for et frossenfiskemballasjeselskap. Pensjonerte seg og ble skipper på sitt eget skip – en bobil som han kjørte rundt hele landet. Bor rett ved siden av oss. Så er det hunden Bit. Ukjent rase. Liten og gyllenbrun. Superkjapp undertøystyv. Så er det Carl Walter: Mammas av-og-på-kjæreste, mellomleder i AT&T. Rabiat Seahawks-fan. Tror fortsatt at Pop-Tarts og Hi-C er brukbare kostholdsvalg. Og til slutt: Anthony. Annabelle og Malcolms far. Tidligere skoleidrettsstjerne og far i eksil, nåværende fader Anthony, prest ved St. Theresekirken i nærheten av Boston. Også kjent som: den drittsekken fader Anthony. Det har Gina kalt ham siden han dro sin vei for seks år siden etter å ha sagt at han hadde fått nok. Annabelle kaller ham ikke noe som helst. Og ikke ringer hun ham heller.

Der har du dem: La famiglia. Familien.

«Annabelle? Annabelle! Er du der?»

«Jeg er her.»

«Hvorfor er du så stille? Du gjør meg nervøs.»

Mødre. De kan drive deg fra vettet, men mødre kjenner deg. Det er nå eller aldri.

«Jeg kommer ikke hjem.»

«Hva mener du med det? Selvsagt kommer du hjem. Jeg har bilnøklene i hånden. Malcolm!» roper hun. «Slå opp Gene Colon Park på GPS!»

«Ikke Colon. Coulon. Cu.» En hysterisk latter er like ved å presse seg frem. Cu er en forkortelse for culo, italiensk slang for ræv. «Men du trenger ikke komme nå. Jeg har hundre og tjue dollar i lommeboken. Bursdagspenger. Jeg så et Best Western-hotell like borti her.»

«Vi er der om en halvtime, hvis jeg ikke kjører meg vill, da.»

«Jeg kommer ikke hjem. Jeg mener det.»

«Annabelle. Kutt ut nå med det samme. Jeg mener det. Det er jeg som får lov til å mene det! Hva var det som skjedde hos Zach Oh? Noe må ha skjedd.» Gina sier navnet til Zach i rasende fart. Zacko. Det høres ut som en skobutikk på nettet for gale mennesker.

«Ingenting skjedde hos Zach.»

«Er dette en slags Dungeons and Dragons-greie?»

«Nei, mamma …»

Hvordan skulle hun forklare det for mamma? For ikke å snakke om for seg selv?

Hun spiller scenen om igjen i hodet: Hun drar fra Zach. Hun føler seg faktisk bra. Hun føler seg lett – lettere enn hun har følt seg på mange måneder. De hadde det til og med gøy. På vei hjem ser hun de snøkledde toppene til Cascade Mountains i det fjerne. Det er så vakkert at hun kjenner et sug av takknemlighet over å få se Den mektige naturen. iPoden spiller. Det er en gammel sang hun har rappet fra moren – en britisk indielåt som oser av god energi og kommer fra en tid med skulderputer og stort hår. I’m alive! So alive!

Teksten rammer henne, men hun presser følelsen vekk. Foran seg ser hun det langsomt dreiende Dick’s-skiltet. Den uimotståelige lukten av grillede hamburgere presser seg gjennom varmeventilen. På et innfall svinger hun inn dit. Plutselig er hun skrubbsulten. Det er en so alive-sult. Det kjennes godt.

Hun bestiller og skyver pengene inn gjennom det bankkassereraktige vinduet til Dick’s. Hun drar i den lille spaken på boksen med sugerør, napper til seg et par servietter. Hun får posen og colaen. Og så snur hun seg.

Det står to unge menn i køen bak henne. Han i militærjakken er åpenbart full. Han lener seg på kameraten sin. «Hei, søta,» snøvler han til Annabelle. «Hei, kom her.»

Han tar et skritt mot henne. Han tar armen hennes. Hun kjenner fingrene hans gjennom ermet sitt.

«Chad, skjerp deg, ‘a,» sier den andre fyren.

«Hun er søt. Jeg vil ha søt.»

«Kutt ut, Chad.»

Annabelle rykker til seg armen. Hun prøver å gå forbi, men kommer ikke forbi. So alive-følelsen forsvinner. Hun står der med posen sin, paralysert og liten. Den fulle Chadfyren blir styrt av kameraten inn i en annen kø.

«Det var like før jeg grep inn,» sier mannen bak dem. Han er tynn som spagetti og har på seg losjakke og ørevarmer. Han har snille øyne. Annabelle har lyst til å kysse ham. Ja, hun hadde gladelig gjort mer enn å kysse ham. Om han så bor i kjelleren til moren sin og røyker hasj og spiller gitar dagen lang, så bryr hun seg ikke. Hun bryr seg ikke om noe annet enn tryggheten han tilbyr.

Alt sammen – hånden, armen, sårbarheten, trangen til å kysse mannen som ville komme henne til unnsetning – raser som et snøskred. Alt det som er galt kommer tordnende ned og truer med å begrave henne levende. Annabelle vil være sterk, sterk på egen hånd, men hun aner ikke hvordan. Hun ville ikke se for seg at en eller annen fyr skal redde henne, for hun vet at det er en løgn. Hun vil ikke føle den frykten mer, hun vil ikke kjenne seg paralysert på den måten igjen. Hun vil reise seg, puste seg opp som en gorilla og stå fryktløst foran alle som måtte finne på å true henne. Hun vil være en kvinne som sier Ingen mann skal noen gang og Ingen kødder med meg. Hun vil være en som ubekymret tøyser med makten hun har mellom beina, en som snakker om å kutte av pikken til bøller. Hun vil være tøff. Hun vil være en som kan få folk til å dra seg til helvete unna.

Hun skulle ønske hun i det hele tatt trodde på den typen prat, men hun klarer ikke. Det er ikke bare på grunn av det som skjedde for ni måneder siden. Her handler det om noe mye større. En virkelighet som hun ikke kan gjøre om på. Hun er 1.60. 50 kilo. Hun er en ung kvinne. Historien – hennes egen og verdens historie, tusenvis av år og dagen i går – har fortalt henne sannheten om hvor sårbar hun er i kraft av sitt kjønn. Fordi hun er kvinne, blir tryggheten og helsen hennes og det lyset hun prøver å løfte frem for verden, fortsatt ofte oversett og tråkket på. Det er helt tydelig.

Hun er også vakker, og det betyr at det er det folk ser først, og noen ganger er det det eneste de kan se, og dette er både en makt og en svakhet, men mest av alt en svakhet – i alle fall har det vært sånn til nå. Og selv om ingen har lagt hånd på henne (dette er ikke den historien, skjønt for mange kvinner er det det) – har hun forstått noe etter i fjor som hun skulle ønske hun ikke visste. Hun forstår at om det virkelig røyner på, må hun stole på andre menneskers godhet. Hun må stole på at de gjør det rette. Og dette er, som hun vet – som hun vet svært godt – en skrekkinngytende ting å gjøre. Mesteparten av tiden går det greit, men noen ganger kjennes det som å henge i en tynn tråd. En uendelig tynn tråd.

Idet mannen legger hånden på armen hennes, kjenner hun hvor tynn den tråden er. Det går opp for henne at hun ikke har noen utvei, og at det ikke er noe hun kan gjøre hvis han bestemmer seg for å skade henne. Hun kan ikke overmanne ham. Det eneste hun har, er stemmen sin, og selv det kjennes omtrent like nyttig som å rope mot en orkan.

Nå føler hun seg sånn igjen. Den morsomme dagen er borte, den glade musikken er borte, sulten er borte, og det eneste som er igjen, er trangen til å kave seg ut av snøskredet og komme seg vekk. Og dermed står hun her nå, i Gene Coulon Park i Renton. Hjernen spant og føttene slo og slo mot asfalten, og nå står hun her på en parkeringsplass og prøver å fortelle moren om hva hun plutselig har bestemt seg for å gjøre.

«Annabelle!» Gina skriker nesten. «Slutt med den tausheten! Si meg hva som foregår.»

«Jeg kommer ikke hjem. Jeg har tenkt å løpe, og fortsette å løpe. Jeg har tenkt å løpe til jeg når Washington DC.» Dette er selvsagt sprøtt og umulig og dømt til å mislykkes, selv om hun er en terrengløper med to maratonmedaljer hengende fra dørklinken hjemme på rommet. Det er tåpelig, dramatisk og naivt. Og dessuten helt utopisk. Hun har selvsagt null grep om realitetene. Hun har ingen plan. Ikke noe lag. Ingen trening. Hun kommer til å mislykkes, mislykkes, mislykkes. Men det eneste hun føler akkurat nå, er hvor til de grader hun personlig trenger dette. Hun trenger det virkelig.

Ja – du kjenner typen?

«Dette er PTSD, Annabelle,» sier moren. «Husker du ikke hva doktor Mann sa? Du har latt deg trigge, og nå er du skjødesløs. Har du hatt flashbacks? Jeg vet at du ikke har sovet godt. Snakk med meg. Det er ingen som gjør sånt som dette. Folk som gjør det…de planlegger, Annabelle. I månedsvis. Det er – jeg vet ikke – en hel del ting som må gjøres! Ingen bare begynner å løpe. Jeg kommer og henter deg. Ikke gjør noe sprøtt nå.»

Ikke gjør noe sprøtt? Vel, det er altfor sent nå.