En lykkelig gift mann og andre noveller
Lesevansker?
Skalldyr
Idet jeg steg ut av bilen etter å ha vært hos fiskehandleren, sto Tobias ved kjøkkenvinduet med mobiltelefonen mot øret. Jeg ga ham et kjapt vink, men han så meg visst ikke, og da jeg kom inn, la han telefonen på kjøkkenhyllen hvor vi hadde plassert tre keramikkfat som vi kjøpte på Sicilia for gud vet hvor mange år siden. Han smilte og spurte om jeg hadde fått alt vi hadde bestilt til skalldyrmåltidet om kvelden. Jeg nikket, gikk så bort til kjøleskapet og begynte å legge inn varene, fire kanadiske hummere, posen med svindyre sjøkreps, rekene og de fylte krabbeskjellene.
– Det blir sikkert nok, hørte jeg Tobias si, for trolig er det bare Stig som kommer.
Overrasket snudde jeg meg mot ham og spurte:
– Var det Stig som ringte?
– Ja, svarte Tobias, nå nettopp.
– Og grunnen? spurte jeg.
– Pjokken er blitt syk, sa Tobias, med kikhoste.
– Det kan være alvorlig, kommenterte jeg.
Kjøleskapet var overfylt; jeg måtte flytte på flere hvitvinsflasker for å få plass til alt, og mens jeg gjorde det, tenkte jeg på at det var rart at Stig ville besøke oss dersom den vesle gutten var syk. Hva med Lars? undret jeg, liker han å bli alene med gutten? Straks jeg hadde lukket kjøleskapsdøren, spurte jeg derfor Tobias om han trodde det var greit for Lars at Stig bare stakk sin vei.
– Stig skulle gi oss endelig beskjed ganske snart, svarte han der han sto framfor vinduet med ryggen mot meg og hendene i bukselommene.
– Forresten er ungen innlagt på sykehus, la han til.
– Hva har det å si? innvendte jeg.
– At da er pjokken i alle fall til behandling, sa Tobias.
Jeg syntes han virket oppgitt da han vendte seg fra vinduet, eller snarere anspent. Og fordi jeg visste hvordan vi begge hadde gledet oss til å treffe Lars og Stig igjen, det venneparet vi hadde kjent aller lengst, sa jeg:
– Da får vi håpe alt går bra. Om ingen av dem kommer i kveld, kan vi invitere noen andre.
Han nikket.
Vi sto litt tvilrådige begge to. Kanskje lurte vi på hvem vi skulle invitere i stedet hvis verken Lars eller Stig kom. Uansett ville det bli annerledes enn vi hadde håpet, for vi hadde sett så fram til dette besøket. Det var et drøyt år siden vi alle fire hadde vært sammen. Avstand gir fravær, tenkte jeg, og kjente hvordan jeg særlig hadde savnet Lars etter at de flyttet.
– Kanskje er det for tidlig å dekke bordet, sa jeg.
– Nei, bare gjør det! oppfordret Tobias.
I det samme ringte telefonen hans, og da han tok de få skrittene bort til kjøkkenhyllen, gikk jeg selv mot stuen. Men jeg kikket over skulderen, og plutselig husket jeg navnet på den sicilianske byen hvor vi hadde kjøpt de tre keramikkfatene. Det var i Caltagirone. Jeg mintes den vakre, dekorerte trappen opp mot kirken Santa Maria del Monte. Og hvor forelsket vi hadde vært.
Da jeg hadde lagt duken på spisebordet, kom jeg i tvil om hvor mange jeg skulle dekke til. Jeg hørte Tobias snakke i telefonen, men kunne ikke se ham, for han hadde trukket mot vinduet igjen. Tre eller fire? tenkte jeg, og så dekket jeg like godt til fire.
Beskjeden fra Stig var at han ville komme alene. Jeg husker Tobias ble stående lent mot dørkarmen inn til stuen da han fortalte det. Jeg kommenterte det ikke. Jeg tenkte mitt mens jeg lyttet til det han sa, samtidig som jeg fortsatte med bordet, med glass og bestikk, skylleboller og servietter. Da Tobias opplyste at Lars skulle besøke sønnen på sykehuset når Stig var kjørt til oss, måtte jeg likevel se på ham. Blikket til Tobias var rettet mot bordet, underlig fortenkt, forekom det meg; trolig skyldtes det at han merket at jeg allerede hadde dekket til fire. Men han ba meg ikke fjerne den overflødige kuverten, ikke da og ikke hele den lange ettermiddagen mens vi ventet på Stig.
På uventet vis ble vi fire ved bordet. Jeg var ute i hagen,
jeg sto i skyggen av huset den litt lumre augustkvelden da
Stig kjørte støyende inn oppkjørselen i en rød SUV; han
fløytet flere ganger og lagde spor i singelen idet han brått
svingte og parkerte rett foran inngangsdøren. Selv om jeg
hadde tenkt å ta inn blomster fra staudebedene, gikk jeg
bort til bilen.
– Hei, gamle ørn! hilste Stig.
Han var brun og kjekk etter en solrik sommer, kledd i en hvit, kortermet skjorte og blå shorts. – Det er lenge siden, sa jeg idet han trakk meg inntil seg og ga meg en klem.
– Altfor lenge! svarte han.
Først da oppdaget jeg at det satt enda en person i bilen; jeg så det mens jeg ennå nærmest hvilte haken på skulderen hans, så mye høyere er Stig enn meg. Sannsynligvis antok han at det var bilen jeg kikket på da jeg gjorde meg fri, for han sa:
– Den er splitter ny, en Hyundai Santa Fe.
Jeg nikket bare, for ut av passasjersetet kom en ung mann. Han var blond og blek og ble stående avventende ved siden av bilen.
– Kom og hils, Lukas! oppfordret Stig nesten som en kommando.
Naturligvis undret jeg på hvem det kunne være, men jeg spurte ikke, rakk hastig fram hånden og sa navnet mitt. Stig forklarte ingenting heller, åpnet i stedet bagasjerommet og løftet ut en brun skinnbag. Den unge tidde også, flakket med blikket, bort mot huset, deretter på meg og Stig, fram og tilbake. Jeg tenkte at han neppe kunne være mer enn tjue.
– Tobias er vel inne? spurte Stig.
– Ja, sa jeg, vi har ventet …
Så gikk døren opp og Tobias viste seg. Jeg rakk ikke å se om også han ble forbauset over den uventede gjesten. I ståheien i møtet mellom Stig og Tobias, utropene og omfavnelsen, ble jeg stående og betrakte hvordan denne Lukas langsomt diltet etter Stig. Hvem er han? tenkte jeg, bare en guttunge, kledd i en sort brytertrøye som skar mot den lyse huden, og slitte jeans og slike hvite sneakers som alle unge gikk med den sommeren.
De hadde åpnet en flaske champagne og satt med hvert sitt glass da jeg kom inn, Tobias og Stig sammen i sofaen, Lukas i ørelappstolen ved veggen med bokreolen. Stig snakket høyrøstet om den nye bilen; ingen sa noe til meg, derfor gikk jeg taust bort til vitrineskapet og valgte en høy krystallvase til blomstene. Jeg merket at Lukas iakttok meg, og da jeg hadde vært på kjøkkenet og fylt vann i vasen og
plassert den på spisebordet, så jeg direkte på ham og fikk et usikkert smil tilbake. Så gikk jeg igjen på kjøkkenet.
Tobias fulgte etter meg bare et par minutter senere. Han spurte:
– Er det noe i veien?
– Hvem er denne Lukas? svarte jeg.
Han nølte og kastet et blikk inn i stuen før han sa:
– Det er visst en haiker som skulle til Oslo.
– Men vi bor ikke i Oslo, protesterte jeg.
Og fordi Tobias tydeligvis ikke visste hva mer han skulle svare, fortsatte jeg. Jeg sa jeg ikke forsto meg på Stig, at han kunne gjøre dette, ta et vilt fremmed menneske med til oss, uten å spørre først, på en kveld vi skulle vært sammen bare med Lars og ham, til og med en dag da sønnen hans lå syk.
– Du vet da hvordan Stig er, prøvde Tobias, i tykt og tynt …
– I tykt og tynt? gjentok jeg.
– Ja, sa Tobias, du kjenner jo Stig.
Jeg måtte tenke på at Stig hadde vært en venn av Tobias da vi møttes, og først da Stig slo seg sammen med Lars, hadde jeg begynt å like ham. Lenge syntes jeg nemlig at til tross for humøret og jovialiteten hans, hadde det vært vanskelig å bli riktig kjent med ham; som om jeg først måtte gjennom et skjold eller et panser.
– Vi har da plass til Lukas om han vil overnatte, sa Tobias fordi jeg tidde, kanskje haiker han videre til Oslo, hvem vet.
Jeg svarte ikke. Jeg ønsket ikke å få kvelden spolert, og da Tobias la en hånd på skulderen min, følte jeg at det var umulig å komme med flere innvendinger.
– Kom nå og drikk champagne med oss! fristet Tobias.
Jeg greide ikke å la være å spørre etter Lars og sønnen; jeg gjorde det straks jeg hadde smakt på champagnen. Tobias fryktet nok at jeg skulle kritisere Stig, for så fort jeg nevnte gutten, sendte han meg et advarende blikk. Muligens ville han unngå et ubehagelig opptrinn; i alle fall forsvant Tobias med den tomme flasken ut på kjøkkenet nesten før jeg hadde fått stilt det presserende spørsmålet.
– Det går helt fint med Noah, svarte Stig, Lars ringte meg rett før vi kom hit.
Han kikket bort på Lukas i ørelappstolen, og før han fortsatte, foreslo han at Lukas skulle sette seg sammen med oss ved salongbordet. Lukas kom, og det slo meg at Stig snakket til ham som til en hund.
– Sannsynligvis er Noah hjemme om et par dager, sa han da Lukas hadde tatt plassen til Tobias i sofaen.
Forbauset, men lettet over å høre det, visste jeg knapt hva jeg kunne si for å følge opp.
– Da er det heldigvis kanskje ikke så alvorlig, sa jeg.
– Det var ganske skremmende, mente Stig, og så tok han til å fortelle om hvor bekymret både han og Lars hadde vært før innleggelsen på sykehuset.
Han var godt informert, viste det seg: Først hadde gutten fått oksygen og renset luftveiene for slim, deretter startet behandlingen med antibiotika.
Tobias vendte tilbake med en ny flaske champagne midt under utgreiingen til Stig. Og før jeg reiste meg for å anrette maten på bordet, tømte vi også denne flasken.
Lukas var den eneste som virket beruset da vi satte oss ved spisebordet. Han sa det til og med selv da han dumpet ned på stolen ved siden av Tobias, rett overfor meg. Med en hummergaffel i hånden betraktet han fatene med skalldyr og spurte forvirret:
– Hvordan skal jeg bruke denne?
– Ta reker! foreslo Stig, det har du vel spist.
– Jeg kan vise deg, sa Tobias og tok en hummer for å forklare.
Men Lukas forsynte seg med en håndfull reker uten å ense
hvordan Tobias vred av den ene hummerkloen. Jeg kunne
ikke la være å bryte inn; jeg hevet hvitvinsglasset og sa:
– La oss først skåle for Lars og Noah, som skulle vært her!
Alle skålte, og Tobias la smilende til:
– God bedring til Noah!
Så skjønte han visst at Lukas ikke brydde seg om å se hvordan man brukte hummergaffelen til å få ut kjøttet av hummerkloen, sa bare:
– Med skalldyr er det lov å suge og smatte litt.
Dette var det Stig som demonstrerte høylytt, for etterpå å ville skåle igjen. Lukas lot være å skåle med oss; øynene hans svømte, og da han et sekund møtte blikket mitt idet han langet ut etter skålen med hvitløksdressing som han dynget på rekene, prøvde jeg å snakke til ham. Jeg spurte:
– Stemmer det at du skal til Oslo, Lukas?
Han svarte ikke; derimot oppfattet Stig hva jeg sa selv om han allerede diskuterte høstens rypejakt med Tobias.
– Neppe i kveld, ser du vel, sa Stig til meg og gjorde en uartig grimase.
NB! På grunn av rettigheter har vi slettet deler av utdraget og lydfila.