Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

En lykkelig gift mann og andre noveller

Odd Klippenvåg Cappelen Damm 2020

 

right

Skalldyr

 

Idet jeg steg ut av bilen etter å ha vært hos fiskehandleren, sto Tobias ved kjøkkenvinduet med mobiltelefonen mot øret. Jeg ga ham et kjapt vink, men han så meg visst ikke, og da jeg kom inn, la han telefonen på kjøkkenhyllen hvor vi hadde plassert tre keramikkfat som vi kjøpte på Sicilia for gud vet hvor mange år siden. Han smilte og spurte om jeg hadde fått alt vi hadde bestilt til skalldyrmåltidet om
kvelden. Jeg nikket, gikk så bort til kjøleskapet og begynte å legge inn varene, fire kanadiske hummere, posen med svindyre sjøkreps, rekene og de fylte krabbeskjellene.

– Det blir sikkert nok, hørte jeg Tobias si, for trolig er det bare Stig som kommer.

Overrasket snudde jeg meg mot ham og spurte:

– Var det Stig som ringte?

– Ja, svarte Tobias, nå nettopp.

– Og grunnen? spurte jeg.

– Pjokken er blitt syk, sa Tobias, med kikhoste.

– Det kan være alvorlig, kommenterte jeg.

Kjøleskapet var overfylt; jeg måtte flytte på flere hvitvinsflasker for å få plass til alt, og mens jeg gjorde det, tenkte jeg på at det var rart at Stig ville besøke oss dersom den vesle gutten var syk. Hva med Lars? undret jeg, liker han å bli alene med gutten? Straks jeg hadde lukket kjøleskapsdøren, spurte jeg derfor Tobias om han trodde det var greit for Lars at Stig bare stakk sin vei.

– Stig skulle gi oss endelig beskjed ganske snart, svarte han der han sto framfor vinduet med ryggen mot meg og hendene i bukselommene.

– Forresten er ungen innlagt på sykehus, la han til.

– Hva har det å si? innvendte jeg.

– At da er pjokken i alle fall til behandling, sa Tobias.

Jeg syntes han virket oppgitt da han vendte seg fra vinduet, eller snarere anspent. Og fordi jeg visste hvordan vi begge hadde gledet oss til å treffe Lars og Stig igjen, det venneparet vi hadde kjent aller lengst, sa jeg:

– Da får vi håpe alt går bra. Om ingen av dem kommer i kveld, kan vi invitere noen andre.

Han nikket.

Vi sto litt tvilrådige begge to. Kanskje lurte vi på hvem vi skulle invitere i stedet hvis verken Lars eller Stig kom. Uansett ville det bli annerledes enn vi hadde håpet, for vi hadde sett så fram til dette besøket. Det var et drøyt år siden vi alle fire hadde vært sammen. Avstand gir fravær, tenkte jeg, og kjente hvordan jeg særlig hadde savnet Lars etter at de flyttet.

– Kanskje er det for tidlig å dekke bordet, sa jeg.

– Nei, bare gjør det! oppfordret Tobias.

I det samme ringte telefonen hans, og da han tok de få skrittene bort til kjøkkenhyllen, gikk jeg selv mot stuen. Men jeg kikket over skulderen, og plutselig husket jeg navnet på den sicilianske byen hvor vi hadde kjøpt de tre keramikkfatene. Det var i Caltagirone. Jeg mintes den vakre, dekorerte trappen opp mot kirken Santa Maria del Monte. Og hvor forelsket vi hadde vært.

Da jeg hadde lagt duken på spisebordet, kom jeg i tvil om hvor mange jeg skulle dekke til. Jeg hørte Tobias snakke i telefonen, men kunne ikke se ham, for han hadde trukket mot vinduet igjen. Tre eller fire? tenkte jeg, og så dekket jeg like godt til fire.

Beskjeden fra Stig var at han ville komme alene. Jeg husker Tobias ble stående lent mot dørkarmen inn til stuen da han fortalte det. Jeg kommenterte det ikke. Jeg tenkte mitt mens jeg lyttet til det han sa, samtidig som jeg fortsatte med bordet, med glass og bestikk, skylleboller og servietter. Da Tobias opplyste at Lars skulle besøke sønnen på sykehuset når Stig var kjørt til oss, måtte jeg likevel se på ham. Blikket til Tobias var rettet mot bordet, underlig fortenkt, forekom det meg; trolig skyldtes det at han merket at jeg allerede hadde dekket til fire. Men han ba meg ikke fjerne den overflødige kuverten, ikke da og ikke hele den lange ettermiddagen mens vi ventet på Stig.

 

På uventet vis ble vi fire ved bordet. Jeg var ute i hagen,
jeg sto i skyggen av huset den litt lumre augustkvelden da
Stig kjørte støyende inn oppkjørselen i en rød SUV; han
fløytet flere ganger og lagde spor i singelen idet han brått
svingte og parkerte rett foran inngangsdøren. Selv om jeg
hadde tenkt å ta inn blomster fra staudebedene, gikk jeg
bort til bilen.

– Hei, gamle ørn! hilste Stig.

Han var brun og kjekk etter en solrik sommer, kledd i en hvit, kortermet skjorte og blå shorts. – Det er lenge siden, sa jeg idet han trakk meg inntil seg og ga meg en klem.

– Altfor lenge! svarte han.

Først da oppdaget jeg at det satt enda en person i bilen; jeg så det mens jeg ennå nærmest hvilte haken på skulderen hans, så mye høyere er Stig enn meg. Sannsynligvis antok han at det var bilen jeg kikket på da jeg gjorde meg fri, for han sa:

– Den er splitter ny, en Hyundai Santa Fe.

Jeg nikket bare, for ut av passasjersetet kom en ung mann. Han var blond og blek og ble stående avventende ved siden av bilen.

– Kom og hils, Lukas! oppfordret Stig nesten som en kommando.

Naturligvis undret jeg på hvem det kunne være, men jeg spurte ikke, rakk hastig fram hånden og sa navnet mitt. Stig forklarte ingenting heller, åpnet i stedet bagasjerommet og løftet ut en brun skinnbag. Den unge tidde også, flakket med blikket, bort mot huset, deretter på meg og Stig, fram og tilbake. Jeg tenkte at han neppe kunne være mer enn tjue.

– Tobias er vel inne? spurte Stig.

– Ja, sa jeg, vi har ventet …

Så gikk døren opp og Tobias viste seg. Jeg rakk ikke å se om også han ble forbauset over den uventede gjesten. I ståheien i møtet mellom Stig og Tobias, utropene og omfavnelsen, ble jeg stående og betrakte hvordan denne Lukas langsomt diltet etter Stig. Hvem er han? tenkte jeg, bare en guttunge, kledd i en sort brytertrøye som skar mot den lyse huden, og slitte jeans og slike hvite sneakers som alle unge gikk med den sommeren.

 

De hadde åpnet en flaske champagne og satt med hvert sitt glass da jeg kom inn, Tobias og Stig sammen i sofaen, Lukas i ørelappstolen ved veggen med bokreolen. Stig snakket høyrøstet om den nye bilen; ingen sa noe til meg, derfor gikk jeg taust bort til vitrineskapet og valgte en høy krystallvase til blomstene. Jeg merket at Lukas iakttok meg, og da jeg hadde vært på kjøkkenet og fylt vann i vasen og
plassert den på spisebordet, så jeg direkte på ham og fikk et usikkert smil tilbake. Så gikk jeg igjen på kjøkkenet.

Tobias fulgte etter meg bare et par minutter senere. Han spurte:

– Er det noe i veien?

– Hvem er denne Lukas? svarte jeg.

Han nølte og kastet et blikk inn i stuen før han sa:

– Det er visst en haiker som skulle til Oslo.

– Men vi bor ikke i Oslo, protesterte jeg.

Og fordi Tobias tydeligvis ikke visste hva mer han skulle svare, fortsatte jeg. Jeg sa jeg ikke forsto meg på Stig, at han kunne gjøre dette, ta et vilt fremmed menneske med til oss, uten å spørre først, på en kveld vi skulle vært sammen bare med Lars og ham, til og med en dag da sønnen hans lå syk.

– Du vet da hvordan Stig er, prøvde Tobias, i tykt og tynt …

– I tykt og tynt? gjentok jeg.

– Ja, sa Tobias, du kjenner jo Stig.

Jeg måtte tenke på at Stig hadde vært en venn av Tobias da vi møttes, og først da Stig slo seg sammen med Lars, hadde jeg begynt å like ham. Lenge syntes jeg nemlig at til tross for humøret og jovialiteten hans, hadde det vært vanskelig å bli riktig kjent med ham; som om jeg først måtte gjennom et skjold eller et panser.

– Vi har da plass til Lukas om han vil overnatte, sa Tobias fordi jeg tidde, kanskje haiker han videre til Oslo, hvem vet.

Jeg svarte ikke. Jeg ønsket ikke å få kvelden spolert, og da Tobias la en hånd på skulderen min, følte jeg at det var umulig å komme med flere innvendinger.

– Kom nå og drikk champagne med oss! fristet Tobias.

 

Jeg greide ikke å la være å spørre etter Lars og sønnen; jeg gjorde det straks jeg hadde smakt på champagnen. Tobias fryktet nok at jeg skulle kritisere Stig, for så fort jeg nevnte gutten, sendte han meg et advarende blikk. Muligens ville han unngå et ubehagelig opptrinn; i alle fall forsvant Tobias med den tomme flasken ut på kjøkkenet nesten før jeg hadde fått stilt det presserende spørsmålet.

– Det går helt fint med Noah, svarte Stig, Lars ringte meg rett før vi kom hit.

Han kikket bort på Lukas i ørelappstolen, og før han fortsatte, foreslo han at Lukas skulle sette seg sammen med oss ved salongbordet. Lukas kom, og det slo meg at Stig snakket til ham som til en hund.

– Sannsynligvis er Noah hjemme om et par dager, sa han da Lukas hadde tatt plassen til Tobias i sofaen.

Forbauset, men lettet over å høre det, visste jeg knapt hva jeg kunne si for å følge opp.

– Da er det heldigvis kanskje ikke så alvorlig, sa jeg.

– Det var ganske skremmende, mente Stig, og så tok han til å fortelle om hvor bekymret både han og Lars hadde vært før innleggelsen på sykehuset.

Han var godt informert, viste det seg: Først hadde gutten fått oksygen og renset luftveiene for slim, deretter startet behandlingen med antibiotika.

Tobias vendte tilbake med en ny flaske champagne midt under utgreiingen til Stig. Og før jeg reiste meg for å anrette maten på bordet, tømte vi også denne flasken.

Lukas var den eneste som virket beruset da vi satte oss ved spisebordet. Han sa det til og med selv da han dumpet ned på stolen ved siden av Tobias, rett overfor meg. Med en hummergaffel i hånden betraktet han fatene med skalldyr og spurte forvirret:

– Hvordan skal jeg bruke denne?

– Ta reker! foreslo Stig, det har du vel spist.

– Jeg kan vise deg, sa Tobias og tok en hummer for å forklare.

Men Lukas forsynte seg med en håndfull reker uten å ense
hvordan Tobias vred av den ene hummerkloen. Jeg kunne
ikke la være å bryte inn; jeg hevet hvitvinsglasset og sa:

– La oss først skåle for Lars og Noah, som skulle vært her!

Alle skålte, og Tobias la smilende til:

– God bedring til Noah!

Så skjønte han visst at Lukas ikke brydde seg om å se hvordan man brukte hummergaffelen til å få ut kjøttet av hummerkloen, sa bare:

– Med skalldyr er det lov å suge og smatte litt.

Dette var det Stig som demonstrerte høylytt, for etterpå å ville skåle igjen. Lukas lot være å skåle med oss; øynene hans svømte, og da han et sekund møtte blikket mitt idet han langet ut etter skålen med hvitløksdressing som han dynget på rekene, prøvde jeg å snakke til ham. Jeg spurte:

– Stemmer det at du skal til Oslo, Lukas?

Han svarte ikke; derimot oppfattet Stig hva jeg sa selv om han allerede diskuterte høstens rypejakt med Tobias.

– Neppe i kveld, ser du vel, sa Stig til meg og gjorde en uartig grimase.

Jeg lot meg ikke affisere; jeg kikket på Lukas og så hvordan han gapte over loffskiven med reker slik at dressingen fløt utover både kinn og hake. Stakkars gutt, tenkte jeg og forsto at han nok ikke var tjue slik jeg hadde antatt, trolig bare sytten eller atten. Lukas tok uansett bommerten med fatning, grep servietten og strøk den kjapt over de glatte kinnene. Fordi han likevel hadde en klatt igjen ytterst på haken, gjorde jeg et diskré tegn til ham med pekefingeren. Da smilte han, og jeg kjente plutselig en slags ømhet for ham. Jeg husket litt av ungdommens usikkerhet, hvordan alt skulle læres, de voksne tingene, også å sitte ved et bord med altfor mye bestikk og for mange glass. Jeg mener jeg til og med rødmet av gjenkjennelse og lettelse da Lukas klok av skade valgte å fortsette med kniv og gaffel. Det hendte han
mistet reker, at de falt på duken uten at noen kommenterte det, for han spiddet dem raskt med gaffelen og puttet dem i munnen. Da han hadde spist alt på tallerkenen sin, forsynte han seg med et fylt krabbeskjell. Så sa han:

– Jo, jeg skal til Oslo.

Svaret kom liksom altfor sent; det må ha gått flere minutter etter at jeg stilte spørsmålet. At det endelig kom, gjorde at jeg selv kunne si mer og ikke bare lytte med et halvt øre til jakthistoriene som Tobias og Stig utvekslet. Slik jeg minnes det, var det en underlig langsomhet over hele situasjonen, noe drømmeaktig eller uvirkelig, som toppet seg langt senere. Jeg var sikkert også blitt en smule beruset
på dette tidspunktet.

– Hva skal du der? spurte jeg.

På nytt lot Lukas være å svare; han unngikk blikket mitt, derfor forsøkte jeg å hjelpe ham:

– Skal du jobbe, eller kanskje studere?
– Et eller annet … sa han.

Det uvisse svaret fikk meg til å spørre om han kjente noen i Oslo, om han hadde slektninger eller venner der.

– Nei, svarte han, ingen.

– Men hvor skal du bo? spurte jeg.

– Jeg treffer nok noen, sa han og kikket på meg igjen.

Like etterpå veltet Lukas glasset sitt. Tobias spratt opp fra stolen og tok til å tørke vinen fra duken. Jeg var også snar til å ta en serviett for å hjelpe. Jeg kan huske at jeg berørte hånden til Tobias, at vi vekslet fortrolige blikk i noen sekunder, som om vi begge tenkte: Ingen fare, dette klarer vi. I alle fall tenkte jeg det.

– Kløne! utbrøt Stig, er du dritings, eller?

Lukas unnskyldte seg, og jeg støttet ham og sa at det varet uhell.

Da Tobias hadde satt seg, la han en arm oppmuntrende rundt skulderen til Lukas og sa:

– Nå bør du smake på sjøkrepsen, Lukas!

Han renset en kreps til ham, for så å be ham gape slik at han kunne putte hele den hvite krepsekroppen rett i munnen på ham. Deretter oppfordret han Lukas til å suge av klørne som han hadde åpnet med hummergaffelen.

– Smakte det? spurte Tobias.

Lukas nikket. Så skjedde alt temmelig fort: Tobias tok hvitvinsflasken for å fylle glasset til Lukas på nytt, men før han rakk å helle en eneste dråpe, gled Lukas fra stolen og havnet på gulvet. Det lignet langsom film. Men både Stig og Tobias spratt opp.

– Hva faen er dette?! ropte Stig og gikk rundt bordet.

– Han kan vel ikke lide av skalldyrallergi? sa Tobias og bøyde seg over Lukas.

Jeg så at Tobias holdt om hodet til Lukas, at han skjøv opp begge øyelokkene slik at han kunne undersøke pupillene.

– Føler du deg syk? spurte han.

Øynene lukket seg, og Lukas tidde. Dermed ga Tobias ham et par klask på begge kinn, og da stirret Lukas forvirret på ham og mumlet:

– Bare trøtt.

– Da legger vi ham, mente Tobias og rettet seg opp. Jeg reiste meg også. Selv om jeg mislikte det, var jeg på nippet til å minne om at dobbeltsengen på gjesterommet sto klar. Men Stig sa:

– Vi legger ham på sofaen.

Mens de bar ham, holdt Tobias under armene, Stig under knærne. Jeg ble stående ved bordet og se på. De la ham på siden, med ansiktet ut mot stuen.

– Så kan vi holde et øye med ham, sa Tobias.

 

Et par ganger var Tobias borte og kjente med hånden på pannen til Lukas mens vi fortsatte måltidet. I grunnen la ikke det som var skjedd noen demper på stemningen, tvert imot. Jeg hentet mer vin, loff og de siste krepsene fra kjøleskapet, og siden Lukas ikke satt sammen med oss, føltes det mer som i gamle dager da vennene hadde vært sammen. Vi snakket om alt mulig, blant annet om sommerferien vi hadde hatt, og Stig fortalte at Lars vurderte å søke ny jobb, en stilling som ingeniør i Skanska. Da vi hevet taffelet, ønsket både Stig og Tobias kaffe enda det nærmet seg midnatt.

Jeg syntes det var for sent med kaffe, men gikk på kjøkkenet for å trakte til dem. Jeg hadde trodd at de kunne sitte ved spisebordet i stuen siden Lukas lå og sov på sofaen ved salongbordet. Da jeg kom for å rydde bordet, hadde de imidlertid trukket inn i det vi kalte vinterhagen, et utbygg fullt av grønnplanter og store glassflater som ga fin utsikt mot hagen. Noen hadde satt på dempet jazzmusikk, og mens jeg tente lampene der inne slik at de ikke ble sittende i mørke, husker jeg Diana Krall begynte å synge. På vei til kjøkkenet igjen så jeg at Lukas hadde snudd seg på sofaen, han lå på magen med den ene armen hengende slapt ned mot gulvet. Jeg husker det fordi jeg tenkte jeg burde finne et pledd til ham, men jeg
gjorde det ikke, gikk bare og trakk i den sorte brytertrøyen som hadde snodd seg et stykke oppover ryggen.

Ved halv to-tiden forlot jeg dem. Jeg hadde ikke drukket annet enn vann, mens Stig og Tobias fortsatte med konjakken som de ville ha til kaffen. Stemningen hadde vært trivelig, med mimring om tiden Lars og Stig også bodde i gaten vår, om felles opplevelser, reiser sammen i inn- og utland. Flere ganger lo Stig så høyt at jeg fryktet Lukas skulle våkne. Men jeg var trøtt, derfor aktet jeg å legge meg. Jeg rusket Stig vennskapelig i håret idet jeg gikk bort til Tobias for å gi godnattklemmen.

– Jeg kommer snart jeg også, sa Tobias og gjespet.

Begge var beruset; Tobias mest, for han hadde fått de sløve bevegelsene jeg kjente så godt, som det å strekke hånden fram etter glasset og så måtte bevege den tjue centimeter til siden for å gripe det.

 

Jeg sto noen minutter ute på terrassen for å trekke frisk luft etter å ha vært på badet. Det var en vane jeg hadde før jeg gikk til sengs, til og med om vinteren. Det luktet svakt syrlig fra hagen. Byen lyste under meg, og på broen over elven fløt trafikken på E18 i en jevn strøm i begge retninger til og fra Oslo selv om det var langt på natt.

En stund ble jeg liggende og tenke på Lars og den syke Noah, og på den uberegnelige oppførselen til Stig som hadde tatt med seg Lukas. Så måtte jeg innrømme at alt var gått mye bedre enn det jeg hadde fryktet, dermed sovnet jeg forbløffende fort enda søvnen bestandig har vært vanskelig for meg.

Da jeg våknet, følte jeg at jeg hadde sovet lenge selv om det var mørkt i soverommet. Klokken på radiouret på nattbordet viste 03:47, og da jeg snudde meg for å se om jeg kanskje hadde våknet fordi Tobias kom og la seg, merket jeg at ingen lå der. Sant å si ble jeg ikke overrasket, for i alle år hadde Tobias og Stig gjerne blitt sittende og prate lenge etter at Lars og jeg for lengst hadde trukket oss tilbake. Jeg ville sove videre, men så kjente jeg at jeg var pissetrengt etter alt jeg hadde drukket. Huset vårt var gammelt allerede da vi kjøpte det, og bortsett fra utbygget med vinterhagen hadde vi ikke gjort andre
forandringer enn å skifte kjøkkeninnredning, modernisere badet, male og tapetsere. Toalettet lå i grunnen upraktisk til, langt fra soverommet, ved enden av gangen like ved kjøkkenet,
og da jeg kom ut i gangen, oppdaget jeg at lyset var slukket uten at jeg kunne huske at jeg selv hadde gjort det.

Etter å ha pisset ville jeg kikke inn stuedøren for å se om Tobias og Stig fortsatt satt sammen i vinterhagen. Stuedøren var lukket, og da jeg åpnet den, oppdaget jeg at også stuen lå i mørke. Jeg stusset fordi lampene i vinterhagen heller ikke var tent; hadde de vært det, ville det falt et skinn ut i stuen. Så hørte jeg lydene. Hjertet begynte å hamre, men fordi jeg ennå ikke hadde sett noen, tok jeg noen skritt inn på stuegulvet. De store glassflatene slapp inn nok lys til at jeg kunne se dem, tydeligere etter som øynene vente seg. For jeg ble stående og stirre. Taus sto jeg der og visste ingenting å si. For hva skulle jeg sagt? Skulle jeg ropt i raseri eller fortvilelse? Det vesle, runde bordet var skjøvet til side, og
Tobias og Stig forlystet seg med Lukas som lå naken på alle fire på gulvet. Den hvite baken til Tobias skimtet jeg mellom grønnplantene, hvordan den pumpet frenetisk, mens Stig satt i stolen og holdt om hodet til Lukas mellom lårene sine.

Dette skjedde for over et år siden. Det er oktober nå. Jeg bor i Oslo, i en toroms på Sagene. For jeg kunne ikke leve med Tobias lenger. Morgenen etter prøvde jeg å late som ingenting. Lukas var ikke der. Da jeg spurte etter ham, sa Stig at han hadde haiket videre til Oslo. Stig ble over enda en dag. Først da også han var forsvunnet, gikk jeg løs på Tobias. Han kunne vanskelig nekte for noe. Dessuten fikk jeg mistanke om at Stig og han hadde hatt et forhold gående i alle år uten at jeg tvang ham til å tilstå det. Så skuffet var jeg. For tiden er de sammen på rypejakt i Finnmark. Lars har fortalt det, for vi holder kontakten. Naturligvis er Lars lei seg for at Tobias og jeg ikke holder sammen. Etter alle disse årene, som han
sier. Lars skjønner det ikke, og selv har jeg aldri nevnt for ham hva som skjedde. Da måtte jeg ha fortalt om Lukas, og det holder jeg meg for god til. Enhver må selv finne ut hvordan det er. Lukas har jeg forresten sett et par ganger her i byen. En gang så jeg ham henge på sentralbanestasjonen, en annen gang sto han i regnværet sammen med en lurvete gjeng ved Gunerius i Brugata. Kanskje ville han blitt flau av å huske om jeg hadde gått bort til ham, hva vet jeg.

Til toppen