En flyktig frihet: Veien til Santiago de Compostela
I 2007 gikk Joanna Rzadkowska den 800 km lange pilegrimsleden til Santiago de Compostela sammen med sin gode venn Karl. Hun startet vandringen som en katolikk, men da hun ankommer siste stopp fire uker senere har hun blitt ateist. Ti år senere er hun 30 år og begir seg på den samme ruten alene. En flyktig frihet tar oss med på hennes vandring dag for dag. Vi ser landskapet, tar del i hennes kvaler om hvor livet hennes skal gå videre, om traumer hun har opplevd, følelse av utilstrekkelighet, tvil og tro.
DAG 6
PAMPLONA-PUENTE LA REINA
Vekkerklokken er ubarmhjertig: Mitt kongerike for to timer til i sengen! Erfaringen er at når jeg begynner å trene igjen, etter en lengre pause eller fordi jeg prøver noe nytt, får jeg umiddelbart sovesyken. Det er akkurat som om kroppen vil være i fred mens den restituerer og bygger muskler. Slik føles det nå. Noe skjer. I ryggen, men særlig i beina. Kroppen er tung og doven, muligens også på grunn av all alkoholen jeg drakk i går. På tide å legge bohemtilværelsen bak meg og fortsette vandringen med Dante, ikke Hemingway.
Da vi gikk for ti år siden, tok ikke Karl og jeg hviledager. Vi presset på og fullførte åtte hundre kilometer på tretti dager. Eller var det tjueåtte dager? Det var uansett uutholdelig, vi gikk om vi var forkjølet, hadde diaré eller vonde knær. Vi gikk ofte over tretti kilometer i strekk, den siste dagen gikk vi femti. Da vi var ferdige, var Karl lykkelig, hoppet rundt i Compostela som en sangvinsk geit, mens jeg så ut som en særlig lite sjarmerende zombie, med et ansikt som hadde løsnet fra hodeskallen. Enkelte takler å stå opp klokken fem hver dag bedre enn andre. I Compostela i 2007, mot slutten av en het juni, fortalte jeg meg selv: Den dagen jeg går pilegrimsreisen om igjen, skal det ikke være en botsgang. Jeg skal gå kortere dager, og jeg skal hvile. Neste gang skal jeg også oppnå fred og tenke så klart og dypt at sannheten åpenbarer seg for meg på Gozo-fjellet, rett før Santiago.
Hva er denne vandringen for meg, om ikke et rituale dynket i sentimentalitet? Og hva er åndelighet om ikke ritualer. Det at jeg er her, det at jeg kom tilbake hit, av halvveis ubevisste grunner, betyr det at jeg egentlig lengter tilbake til Gud? Burde jeg vurdere det, å bli katolikk igjen? Er det Gud som har gitt meg denne rastløsheten, vel vitende om at det bare er han som kan gjenopprette roen igjen? Er dette sannheten jeg innbiller meg selv at jeg ikke leter etter?
Kroppen velter seg ut av sengen, vinen og ølen prikker i ganen og har lagt seg som tørrhet i øynene. Den forrige pilegrimsreisen handlet om å bevise noe for meg selv, dytte meg selv fremover, ignorere kroppen på en nokså brutal måte. Denne gangen skal jeg gjøre det motsatte, jeg skal høre etter, gå i eget tempo, ikke forvandles til zombie eller skade meg. Jeg skal bruke det jeg har lært på yoga: Det er ingen konkurranse. Du trenger ikke å være verdens mest hardcore person. Gjør det som føles greit, og du vil få lyst til å pushe deg også. Etter hvert.
De andre pilegrimene har ikke nødvendigvis denne innstillingen. De går raskt, veiver med armer og staver. De skryter av hvor langt de har gått, at de nekter å ta hviledager. Ikke alle selvfølgelig, og om det er én ting som har blitt bedre mellom 2007 og 2017, er det at pilegrimsreisen har blitt mer menneskelig. De gjeveste på stien for ti år siden var en gruppe sveitsere som hadde gått fra Basel og peiset på med førti kilometer om dagen. Det er langt, altfor langt, de hadde senebetennelser hele gjengen og døyvet smertene med betennelsesdempende medisiner. På den annen side: De var fornøyde og fullførte slik de ville. Personlig endte jeg som sagt opp utmattet og angrende på at jeg ikke hadde fått the ultimate pilegrim experience, hva nå enn det skulle være. Jeg tenkte mye på at jeg burde ha tatt det mer med ro og hatt overskudd til å nyte turen i større grad.
En kristen venninne fra videregående sa en gang at det var et Bibel-sitat som alltid fikk henne til å tenke på meg. Det står i Johannes’ åpenbaring 3,15–16: «Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn.» Hun mente jeg nettopp aldri var det – lunken.
Pikkpakket ligger utover sengen. Klokken er syv, jeg må sette opp farten. Varme, sitrongule firkanter vibrerer bortover gulvet og balkongen. Føttene smører jeg inn med en anti-vannblemmekrem som jeg kjøpte på apoteket i Norge. Så tar jeg på meg mine to par sokker. Først tynne joggesokker, spesialinnkjøpt og tilpasset høyre og venstre fot. Ikke at jeg skjønner fysikken bak, men they wick away moisture sto det på pakken, svetten flytter seg ut fra foten og til det andre laget av sokker, som er av ull. Ideen bak er at det er fuktighet og friksjon som skaper vannblemmer. Fuktigheten blir transportert vekk fra huden, og friksjonen foregår mellom sokk én og to. Dette er min hemmelige oppskrift, som har garantert at jeg ikke har fått en eneste vannblemme. I alle fall så langt. Karl og jeg har fortsatt å være venner i alle årene etter caminoen. Da jeg for to dager siden fortalte ham om min vannblemmefrie tilstand, ble han sjokkert. De verkende utposningene var det største problemet i 2007, og vi drev med utstrakt punktering og desinfeksjon på kveldene. Karl punkterte mine, jeg hans. Men nå: stokk i hånd, hatt på hodet, spenne sekken.
Heldigvis ligger hotellet såpass langt fra sentrum at jeg ikke hørte hoingen fra lille St. Fermin i natt. Gatene var stappfulle, ungdommene satt i parkene, lå i fangene på hverandre med fargerike bluser, plastglass med vin i hendene, latter. Dagdrikking, solen i ansiktet på festningsmurene.
Morgenen er rolig. Spor fra gårsdagens festivitas ligger i gatene. Jeg går forbi den ruvende universitetsklinikken, der medisinstudentene kikker inn i ørene på pasienter med blanke øyne. Eller, kanskje ikke i dag, det er søndag. Jeg fortsetter under en tungt trafikkert vei, en liten tunnel, og kommer feil ut. Fem meter under meg ser jeg pilegrimer trippe jovialt etter hverandre. Jeg rutsjer nedover en gressbakke med pinnen ustødig vinkende og forter meg etter. Langt foran ser jeg vindmøllene på Alto del Perdón. Jeg husker denne ruten. Lenge klatrer du oppover, før du når toppen og får en fin utsikt over Pamplona og gule, tørre åkre på den ene siden. Så går du et par skritt over høydedraget og ser mot Puenta la Reina. Jordene er mindre i den andre himmelretningen, grønnere og med løvskog mellom. Jeg gleder meg til å stå der med vinden rivende i klærne.
En gammel middelalderlegende har sitt opphav i denne delen av leden. Den forteller at djevelen sto og fristet tørste pilegrimer med deilig og kaldt vann et eller annet sted i nærheten av der hvor jeg går akkurat nå. Djevelen spurte angivelig en tørst pilegrim om hun ville ha vann i bytte mot å benekte Guds eksistens. Svaret var nei. Så spurte djevelen den andre uttørkede pilegrimen som gikk forbi om han ville ha vann i bytte mot å benekte Jomfru Marias herlighet. Ikke det heller. Kravene ble stadig senket, og djevelen fristet en tredje pilegrim med vann i bytte mot å benekte apostelen Jakobs hellige status. Pilegrimen nektet, men utsa også en bønn om hjelp. Legenden sier at da forduftet djevelen i en sky av svovel, og apostelen Jakob kom til syne i stedet. Hellige Jakob tok deretter den fromme pilegrimen til en livlig og apetittvekkende kilde som brått hadde sprunget ut rett ved siden av, og siden den gang er den kalt Fuente de Reniega, Forsakelsens brønn.
En smal grusvei leder meg framover. Store biter av jord ligger spredt rundt meg. Jeg tenker på forskjellige folk jeg kjenner og deres forhold til fysisk aktivitet. Min venninne Klara har den mest komiske tilnærmingen. Hun nekter å være med på frelse-gjennom-trening-kappløpet, trener maksimalt en gang i uken under forutsetningen at hun «ikke skal ha progresjon». Hun nekter å være med på dyre tights, nye joggesko, bygge opp til maraton, løpe Sentrumsløpet på kortere tid hvert år: Fitter, happier, more productive / Comfortable / Not drinking too much / Regular exercise at the gym, som i Radiohead-sangen. Den stadig tilbakevendende ideen om fremskrittet, at man hele tiden skal bli bedre, være i ustanselig bevegelse, jobbe mot et mål. Enkelte jeg kjenner trener seks ganger i uken, med en akselerasjon som peker på noe utenfor deres egen hverdag. Andre lever livet på en uendelig rus av stresshormoner: kortisol og adrenalin. Likevel, whatever works. Alle har sine måter å leve og overleve på. Jeg kjenner godt igjen følelsen – hvis det er denne følelsen folk jakter på – av å ønske seg lettelse og et fravær av dårlig samvittighet, en forsoning gjennom nesten hva som helst. Og om ikke forsoning eller en sekulær syndsforlatelse, så en pekepinn, et holdepunkt, noe i horisonten.
Selv er jeg altså på caminoen igjen, ti år etter, på jakt etter nye måter å bli ufri på (jamfør barn). Medisinstudiet skulle holde meg på plass, gi bakkekontakt, en garanti for mening og arbeidsoppgaver som kunne fylle selv de mest hyperaktive dager. Katolisismen ga svar på alle spørsmål og en oppskrift for moralsk forbedring. Jeg ser meg selv, en femtenåring som vurderer å bli nonne. En flittig, fjortenårig konfirmant, året etter konfirmantleder i den katolske St. Sunniva-kirken, stå foran bordet med nesten jevnaldrende og undervise dem om synd. En tolvåring som innrømmer for en prest at hun tviler på Gud. En elleveåring som ikke har annet å skrifte enn at hun glemmer å be aftenbønn. En åtteåring som leser Barnebibelen. En femåring som går med farmor i kirken i Gdynia og får is med kaffesmak etterpå.
Nå er jeg på caminoen for andre gang, like utro mot Gud som jeg en gang var tro, like beinhard ateist som en gang beinhard katolikk. Hva er logikken bak det hele? Og har jeg bare funnet et nytt prosjekt for å stagge meg selv, binde meg selv til noe, gi meg selv retning, nemlig ideen om å få barn? Tror jeg fortsatt at det finnes en medisin mot rastløshet? Tror jeg at fred er oppnåelig?
Skråningen begynner å bli brattere, jeg svetter på ryggen, under sekken. Det er tjuesju grader og en nærmest skyfri, blåhvit himmel. Pilegrimene er foran og bak meg, noen med sekker, andre uten, enkelte med hatter, andre med bandana. Alle kjente er sannsynligvis én dag foran meg, siden jeg ble igjen i Pamplona med Hemingway. Er det bare jeg som har tatt en hviledag? Det er trist, jeg kjenner meg alene. Ensomhet som en vond, kortpustet klump i magen. Jeg har lyst til å dra hjem, men det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg vet ikke hva jeg har lyst til. Heldigvis har jeg ikke fysisk vondt noe sted, og været er deilig.
En av mine favorittserier er Grey’s Anatomy. Det er en legeserie som følger en gruppe kirurger på et sykehus i Seattle. Livet deres er tøft, de jobber, fester og ligger med hverandre. Første gang jeg hørte om serien, eller rettere sagt hørte serien, var da jeg gikk gjennom et studenthjem i Kraków. Jeg studerte medisin og hadde et lite rom med en seng og et skotskrutete teppe. Vinduet vendte mot en motorvei. Det var så mye forurensning i byen at lommetørkleet var svart når jeg snøt meg. En kveld gikk jeg nedover korridoren, to bekjente som også studerte medisin satt og lo med åpen dør. Jeg gløttet inn. De så på eventyrene til doktor Meredith Grey.
NB! På grunn av rettigheter har vi slettet deler av utdraget og lydfila.