En dråpe midnatt

Jason vokser opp i Lund, utenfor Malmø, med en hvit mor og svart far fra New York. Hele livet har han hatt små, hvite flekker på sin venstre hånd. Fra han har vært barn har han sittet og sett på disse flekkene og tenkt at om han hadde hatt flere så ville han vært hvit. Den personlige historien til Timbuktu tar for seg hvordan diskriminering påvirker mange generasjoner, fra slavetidens barbari frem til dagens rasisme i USA og Sverige.

Jason Timbuktu Diakité Kagge Oversetter: Irene Inman Tjørve, Janneke Flem Jansen, Nina Aspen 2016

HARLEM, GEORGIA

– HAR JEG NOEN GANG fortalt om da jeg ble hektet av politiet i South Carolina, sier pappa uten noen foranledning.

Vi sitter på en kafé inne på kjøpesenteret Caroli City i Malmö, og sand og grus fra vinterskoene til kundene som slentrer rundt, skraper mot det flislagte gulvet. Pappas blikk sveiper over strømmen av mennesker. Vi har ennå ikke fått kaffen vi bestilte, eller lyktes med å treffe den nerven som stimulerer en dyp samtale mellom far og sønn.

Jeg har ikke sagt noe mer om mitt ønske om å reise til South Carolina og grave i familiens historie. Han har heller ikke tatt opp spørsmålet. I stedet drøvtygger vi banaliteter og utveksler små bruddstykker fra hverdagen.

Han spør meg om hvordan bilen min går. Jeg svarer irritert at den går helt fint. Jeg spør ham hvordan det er med ryggen hans. Han svarer lakonisk at den er bra. Hvordan går det med jobben, da? Jo takk, det går bra for oss begge. Hodet mitt er fylt av tanker om nedturen jeg opplever nå. Hvorfor spør han ikke om hvordan det går med ekteskapet mitt? Han vet jo at jeg står midt oppi en krise. Faen heller, burde han ikke interessere seg for viktigere i ting i sin sønns liv enn hvordan det går med bilen? Denne stive, famlende samtalen er det siste jeg ønsker meg. Hvorfor kommer jeg ham ikke inn på livet? Det er som faen at jeg alltid skal være så streng og utålmodig. Hvorfor kan jeg ikke slutte å være avvisende så fort samtalen ikke foregår på mine premisser? Samvittigheten gnager i meg. Ser jeg ned på ham? Eller er det bare slik at han tror jeg gjør det? Hvorfor kan jeg ikke bare svare hyggelig og utførlig på disse dagligdagse spørsmålene i stedet for å bli defensiv med en gang.

Han er inntullet i varme klær. Det er han alltid. Den blå vinterjakka ser ut til å være to størrelser for stor, ellers får han ikke lukket den rundt magen. Inni den runde, blå strikkelua og den store jakka blir hodet hans så lite at man kunne tro han er tjue år yngre enn han faktisk er. Med skjerfet fremdeles knyttet stramt om halsen fortsetter han å snakke om minnene fra sørstatene.

Servitrisen kommer balanserende med to kaffekopper fylt til randen som hun plasserer på bordet på foran oss.

– Du vet at jeg var sammen med en kvinne som het Betty, ikke sant? spør pappa mens jeg forsøker å få i meg en slurk av den varme kaffen. – Det var før jeg traff moren din, Jason.

– Ja, jeg vet det, svarer jeg uten å skjule irritasjonen. Så snart samtalen kommer inn på hans tidligere ekteskap eller forhold, blir jeg en liten mammagutt og ekstra dømmende overfor ham.

– Uansett, Betty hadde tre barn. Jeg var bare tjuefire år, og verken mamma eller mormor syntes hun var noe å satse på. Men hun var et fint menneske. Veldig fattig. Veldig svart og veldig vanlig. Jeg bodde i hjertet av Harlem i New York. Betty kom fra det ukjente Harlem i sørstaten Georgia, som mange svarte flyktet fra i jakten på et bedre liv. Navnet var det samme, men livsvilkårene var vesensforskjellige. Hennes Harlem flyktet man fra, mitt Harlem ville man til. Jeg visste at jeg aldri kunne bo i Harlem i Georgia. Aldri i livet om jeg skulle slå meg ned i sørstatene. Frivillig underkaste meg den drepende rasismen som fortsatt fantes der? No way. Jeg hadde fått nok av sørstatene etter militærtjenesten i Georgia, Texas og Kentucky.

Pappa ser meg rett inn i øynene og holder blikket mitt helt til jeg med langsomme nikk viser at han har oppmerksomheten min.

– Men jeg fortsatte å treffe henne likevel.

Pappa folder hendene over magen, lener seg bakover og fortsetter med et drømmende blikk og et lite smil som antyder at han må ha vært glad i Betty, samme hvor hun bodde.

– Betty var god, hun var nødt til å leve et ekstremt regelmessig liv ettersom hun hadde tre barn, og rutine var nettopp det jeg trengte. Hun sørget for at maten sto på bordet til samme tid hver dag. Det der med maten er viktig, vet du. En som gir deg mat, gir deg også kjærlighet. Forresten … lager kona di mat til deg?

Han ser spørrende på meg.

– Pappa, for tusende gang, den innstillingen der er så avleggs at jeg ikke klarer å ta det inn engang.

Pappa nikker bekymret.

– Men fortell videre, sier jeg i en utålmodig tone som nesten utelukkende er reservert for min far.

En tone jeg mistenker sier alt om min innstilling til hans valg av samtaleemne, og som trolig etterlater seg små arr. Likevel klarer jeg ikke å beherske meg.

– Betty ble nødt til å flytte hjem til sørstatene etter en stund. Hun hadde allerede reist, og jeg hadde lovet å kjøre ned noen flytteesker til henne. Du må forstå det, sønnen min, at dette var i 1965, da borgerrettighetsbevegelsen nådde sitt høyde punkt. The Black Panthers og Martin Luther King. Det året da Malcolm X ble skutt. Vet du at tanten og kusinen din var på The Audubon Ballroom da Malcolm X ble skutt av Elijah Muhammads håndlangere? Sai og Bibi var nok for små til å huske noe, men tanten din, Chinyelu, husker det. Hennes daværende mann, John Farris, var en av Malcolm X’ livvakter. Det var en fryktelig tid. Svarte helter ble myrdet. Presidenten hadde også blitt snikmyrdet, og politiet og Ku Klux Klan terroriserte svarte mennesker over hele landet. Jeg ble så jævlig fortvilt da Malcolm ble drept. Jeg forsøkte å kjøre oppover mot Washington Heights i det nordvestre Harlem for å redde tanten din unna kaoset. Men det var umulig å komme seg frem gjennom trafikken. Det drøyde til langt utpå kvelden før jeg fikk tak i Chinyelu. Hun kunne ikke tro det – at Malcolm X hadde blitt myrdet. Hun var skrekkslagen og fortvilt. Hun hadde sittet der med både Sai og Bibi, og hun hadde ennå ikke hentet seg inn igjen etter sjokket over hva som kunne skjedd med barna hennes hvis morderne hadde rettet våpnene mot publikum.

– Hva! Hvorfor har du aldri fortalt meg dette? spør jeg.

– Du har det jo alltid så travelt, svarer han med et skjevt smil. – Hvis du hadde tatt deg tid til å høre på meg, hadde du fått vite det.

Jeg bare rister på hodet av denne typiske meningsutvekslingen oss imellom.

Pappas smil går fort over i sørgmodighet. Kafeen, det flislagte gulvet, kaffen som er i ferd med å bli kald, strømmen av mennesker, salgsplakatene, støyen og mine livskriser virker plutselig fryktelig fjerne.

– Vi hadde vært håpefulle så lenge, fortsetter han langsomt. Vi, alle afroamerikanerne, visste jo at vi hadde rett. Uretten hadde pågått altfor lenge. Det hadde jo for helvete gått hundre år siden Lincoln erklærte at slavene var frie. Men terroren og den uopphørlige undertrykkelsen bare fortsatte.

Han hever stemmeleiet igjen, og den nær genetiske kamplysten blusser opp hos min så varmt kledde far.

– Jeg hadde en bil som moren min hadde leaset gjennom geskjeften. Og Jason, denne geskjeften, der du vet at jeg også jobbet, var en legitim virksomhet.  Jeg vet at moren din alltid sier at farmoren din var en hustler, men å leie ut rom til fattige var en fullstendig lovlig virksomhet.

Pappas plutselige defensiv fører tankene mine over på farmoren min. Hvem var hun egentlig? Hvor mye av en hustler var hun egentlig? Hvor mange tvilsomme snarveier tok hun egentlig i livet?

Pappas historier om hennes kamp for de svartes rettigheter og hennes blinde tro på svart nasjonalisme og frihet for den afroamerikanske befolkningen er ofte litt vel helgenaktige. Men jeg har også hørt mammas noe krassere utsagn om Madame. At hun var en dårlig og uansvarlig mor. At hun drev på med tvilsomme affærer i Harlem. At hun var direkte rasistisk mot moren min og aldri kunne tilgi sønnen at han hadde forrådt sin egen rase og giftet seg med en hvit kvinne. Historier som faren min sjelden vil kjennes ved, men som jeg vet har svidd ham i sjelen.

– Så jeg pakket platene mine i bilen. På den tiden bodde jeg sammen med tanten din, Bibi og Sai i en stor leilighet på 110. gate og 8. aveny. Jeg tok bare med de platene jeg trengte mest i det «andre» Harlem. Noe Coltrane, Miles Davis, noen Monk-plater.

Han ler:

– Du vet, hvis jeg nå skulle sitte nedi det gudsforlatte sør, så trengte jeg noe medisin for sjelen. Jeg visste ikke hvor lenge jeg skulle bli i Georgia, men tenkte at det kanskje kunne dreie seg om et par måneder. Jeg tok med de fineste skjortene mine og to–tre dresser. Og på beina hadde jeg ikke hvilke som helst sko, min sønn. Det var nemlig et par Church’s-sko. Svarte wingtip-lærsko. De kostet femti dollar. Det var dyrt på den tiden. Min far, må han hvile i fred, syntes det var helt forkastelig at jeg hadde punget ut med femti dollar for et par sko. Han hadde minsanten aldri spandert slike summer på sko, og din farfar var alltid elegant kledd og la spesiell vekt på å ha fine sko. «Du kan jo kjøpe et par for fire dollar hos Florsheim», sa han sint. «Jo da, pappa», sa jeg avfeiende, «men dette er håndlagede sko av beste sort, og da koster de litt mer.» Han bare lo av meg og mumlet at jeg var for ung og dum til å vite hva som var bra for meg. Men du forstår det, Jason, at i Harlem måtte man alltid «look sharp». Alltid, hver dag. Skjorte, slips, dressjakke, og viktigst av alt: et par stilige sko. Det handler om stolthet.

NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.