Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

En amerikansk forbrytelse: Drapene i Osage County og dannelsen av BFI

Det er tidlig på 1900-tallet, og Osage-indianerne i USA er plassert i et reservat. I motsetning til de fleste indianerstammene, har Osage-folket blitt styrtrike etter oljefunn i reservatet. Men til tross for rikdommen, har de få rettigheter. I årene som følger inntreffer flere mistenkelige dødsfall. Blant annet blir Mollies søster, Anna, funnet død.

David Grann Aschehoug Oversetter: Preben Jordal 2020

2 | Guds verk, eller menneskers?

Ute ved juvet ble det raskt innkalt til et avhør om dødsårsaken, ledet av en fredsdommer, med jurymedlemmer som deltakere. Denne formen for avhør var en levning fra en tid da vanlige borgere i stor grad selv påtok seg byrden med å etterforske forbrytelser og opprettholde orden. I mange år etter den amerikanske revolusjonen var allmennheten imot dannelsen av et eget politivesen, fordi de fryktet at det skulle bli en undertrykkende makt. I stedet responderte borgerne på et opprop ved å jage mistenkte. Benjamin N. Cardozo, den fremtidige høyesterettsdommeren, bemerket en gang at disse klappjaktene ikke ble utført «på kraftløst vis og med slepende skritt, men oppriktig og modig og med hva man måtte ha for hånden av egnede redskaper».

Først midt på attenhundretallet, etter fremveksten av industrielle byer og et utbrudd av urbane opprør – altså etter at redselen for de såkalte farlige klasser overskred redselen for staten – dukket det opp et egentlig politivesen i USA. På den tiden da Anna døde, hadde det uformelle systemet med borgere som utførte politiarbeid blitt erstattet, men rester av det fantes ennå, særlig på steder som tilsynelatende fremdeles eksisterte helt ute i periferien både geografisk og historisk.

Fredsdommeren valgte ut jurymedlemmer blant de hvite mennene ved juvet, deriblant Mathis. De ble pålagt å avgjøre om Anna hadde dødd som et resultat av Guds verk, eller menneskers, og hvis det hadde funnet sted en forbrytelse, fikk de i oppdrag å prøve å identifisere gjerningspersonen(e) som sto bak ugjerningen og eventuelle medskyldige. To leger, brødrene James og David Shoun, som tok seg av Mollies familie, var blitt tilkalt for å foreta en obduksjon. Med jurymedlemmene i en tett klynge rundt seg, begynte de å vurdere den døde.

Hvert lik forteller sin egen historie. En brukket hyoid – det vil si tungebeinet, et bein som støtter tungen – kan tyde på at vedkommende er blitt kvalt. Merker på halsen kan videre avsløre om morderen brukte sine bare hender eller en snor. Selv et offers revne fingernegl kan fortelle om en skjebnesvanger kamp. En innflytelsesrik håndbok om medisinsk rettslære fra attenhundretallet gjenga munnhellet: «Når en medisiner ser et lik, bør han legge merke til absolutt alt.»

Shoun-brødrene rigget til en planke som et provisorisk bord. Fra en legeveske tok de opp noen få primitive redskaper, deriblant en sag. Heten sivet inn i skyggen. Fluene stimlet sammen. Legene undersøkte klærne Anna hadde på seg – mamelukkene hennes, skjørtet – mens de lette etter uvanlige rifter eller flekker. Da de ikke fant noe, forsøkte de å bestemme dødstidspunktet. Dette er vanskeligere enn man vanligvis antar, særlig etter at et menneske har vært død i flere dager. På attenhundretallet trodde vitenskapsmennene at de hadde løst gåten ved å studere fasene en død kropp gjennomgår etter døden: stivhet i lemmer (rigor mortis), likets vekslende temperatur (algor mortis) og misfargingen av huden som skyldes stillestående blod (livor mortis). Men patologer innså snart at det finnes for mange variabler som påvirker hastigheten på selve nedbrytningsprossessen – alt fra luftfuktighet til typen klær liket har på seg – til at man kan beregne dødstidspunktet med noen særlig høy grad av presisjon. Det er imidlertid mulig å gi et omtrentlig anslag av når døden inntraff, og Shoun-brødrene slo fast at Anna hadde vært død i mellom fem og sju dager.

Legene flyttet litt på Annas hode nede i kisten. Deler av skalpen hennes gled av, og åpenbarte et trillrundt hull bak i hodeskallen. «Hun har blitt skutt!» utbrøt en av Shoun-brødrene.

Mennene beveget urolig på seg. Ved nærmere ettersyn så de at hullets omkrets knapt var på størrelse med en blyant. Mathis mente at en .32-kalibers kule hadde forårsaket hullet. Da de sporet kulen nærmere – den hadde gått inn like under issen, i bane nedover – var det ikke lenger noen tvil: Annas død hadde vært et kaldblodig drap.

*

Lovhåndhevere var den gang ennå for det meste amatører. De fikk sjelden noen form for undervisning og kunne heller ikke fordype seg i det som måtte finnes av vitenskapelige oppklaringsmetoder, så som analyse av fingeravtrykk og mønsteret som dannes av blodspruten. Særlig i Det ville vesten var lovhåndhevere hovedsakelig revolvermenn og stifinnere; det ble forventet av dem at de skulle hindre forbrytelser og pågripe gjerningsmenn når vedkommendes identitet ble fastslått, levende hvis mulig, død om nødvendig. «En politikonstabel var den gang loven, bokstavelig talt, og ingenting annet enn hans dømmekraft og hans avtrekkerfinger sto mellom ham og tilintetgjørelse», skrev Tulsa Daily World i 1928 etter at en av veteranene innen lovhåndhevelse i osageterritoriet var død. «Det var ofte snakk om en enslig mann mot en flokk med slu djevler.» Fordi disse lovhåndheverne mottok stakkarslige lønninger og kun ble verdsatt ut fra hvor raske de var på avtrekkeren, er det ikke overraskende at grensen mellom gode lovmenn og dårlige kunne være nokså porøs. Lederen av Dalton-gjengen, en lovløs gjeng som var beryktet på attenhundretallet, tjenestegjorde en gang som den høyest rangerte lovmannen i osagereservatet. 

Da drapet på Anna fant sted, var sheriffen i Osage County, altså den som bar det meste av ansvaret for å opprettholde lov og orden i området, en femtiåtte år gammel eventyrer på 135 kilo ved navn Harve M. Freas. En bok om Oklahomas historie utgitt i 1916 beskriver Freas som «alle misdederes skrekk». Men det ble også ymtet om at han sto på altfor vennskapelig fot med en rekke kriminelle – at han ga frie tøyler til gamblere og spritsmuglere som Kelsie Morrison og Henry Grammer, en rodeomester som hadde sittet i fengsel for drap og som kontrollerte den lokale distribusjonen av ulovlig fremstilt brennevin. En av Grammers arbeidere innrømmet senere til myndighetene at «jeg hadde fått forsikringer om at hvis jeg noensinne ble arrestert, så ville jeg bli løslatt på fem minutter». En gruppe innbyggere fra Osage County hadde tidligere utstedt et vedtak – på «religionens, lovhåndhevelsens og anstendighetens vegne» – der det ble fastslått «at alle som mener at en edsvoren politikonstabel skal håndheve loven, anmodes herved om straks å besøke eller skrive til sheriff Freas og be ham inntrengende om å utføre sin edsvorne plikt».

Da sheriff Freas ble informert om drapet på Anna, var han allerede opptatt med å etterforske drapet på Whitehorn, og sendte derfor i førstningen en av fullmektigene sine for å innhente bevis. Fairfax hadde en egen politimester som ledsaget fullmektigen ut til juvet mens Shoun-brødrene fremdeles holdt på med obduksjonen. For å kunne identifisere drapsvåpenet, måtte man hente ut kulen som tydeligvis satt fast i Annas hodeskalle. Ved hjelp av sagen skar Shoun-brødrene gjennom kraniet før de forsiktig løftet hjernen hennes vekk og la den på planken. «Hjernen var i en bedrøvelig forfatning», mintes David Shoun. «Det fantes ingen spor etter kulen.» Han tok opp en pinne og undersøkte hjernen med den. Kulen var ikke å se noe sted, kunngjorde han.

Lovmennene gikk ned til elven og gjennomsøkte drapsstedet. På en stein ved elvebredden var det blodflekker som markerte hvor kroppen til Anna hadde ligget. Det fantes ingen spor av kulen, men en av lovmennene la merke til en flaske som lå nede på bakken. Den var delvis fylt med en klar væske. Det luktet som hjemmebrent. Lovmennene antok at Anna hadde sittet på steinen og drukket da en eller annen kom opp bak henne og skjøt henne på kloss hold, hvilket fikk henne til å falle fremover. 

Politimesteren fikk øye på to forskjellige sett av bilspor som gikk mellom veien og juvet. Han ropte og fullmektigen og jurymedlemmene skyndte seg bort dit. Det så ut til at begge bilene hadde kommet kjørende inn i juvet fra sørvest, for deretter å kjøre tilbake dit de kom fra i en stor sirkel.

Det ble ikke innhentet noen andre beviser. Lovmennene var ikke trent i kriminaltekniske metoder og fikk ikke laget gipsavstøpning av dekkmerkene, eller tatt fingeravtrykk fra flasken, eller undersøkt Annas lik etter kruttrester. De fotograferte ikke engang åstedet, som uansett var blitt kontaminert av de mange observatørene.

En eller annen sørget imidlertid for å fjerne en av Annas øreringer fra liket og ta den med seg til Mollies mor, som var for syk til å begi seg ut til elven. Lizzie gjenkjente den straks. Anna var død. Som med alle osageindianere hadde hennes barns fødsel vært den største velsignelsen fra Wah’Kon-Tah, den mystiske livskraften som osageindianerne hadde strukturert livet sitt rundt i århundrer, i håp om å bringe en slags orden i alt kaoset og forvirringen på jorden; kraften som både var der og ikke var der – usynlig, fjern, givende, formidabel, taus. Mange osageindianere hadde gitt slipp på sin tradisjonelle tro, men Lizzie hadde holdt fast ved den. (En ansatt hos USAs myndigheter hadde en gang beklaget seg over at kvinner som Lizzie «holder den gamle overtroen ved like og ler av moderne ideer og skikker».) Nå hadde noen, noe, tatt Lizzies eldste og mest favoriserte datter før tiden – et tegn, kanskje, på at Wah’Kon-Tah hadde trukket sin velsignelse tilbake og at verden var i ferd med å gli inn i et enda mer omfattende kaos. Lizzies helsetilstand ble enda verre, som om sorg var en egen sykdom.

*

Mollie var avhengig av støtte fra Ernest. En advokat som kjente dem begge, bemerket at hans «hengivenhet overfor indianerkona og barna deres, er uvanlig … og slående». Han trøstet Mollie mens hun kastet seg over oppgaven med å organisere Annas begravelse. Det måtte kjøpes blomster og en hvit metallkiste og en gravstein i marmor. Begravelsesbyrået skulle ha 1450 dollar for kisten, 100 dollar for å gjøre i stand og balsamere liket, og 25 dollar for leie av begravelsesbil. Da han var ferdig med å regne sammen alt tilbehøret, deriblant hansker til graveren, var de totale kostnadene astronomiske. Som en advokat i byen sa: «Det var blitt slik at man ikke kunne begrave en osageindianer for under 6000 dollar» – en sum som, justert for inflasjon, tilsvarer nesten 80 000 dollar (eller i underkant av 700 000 kr) i dag.

Begravelsen ble ordnet slik at den skulle gjenspeile både familiens osagetradisjoner og de katolske. Mollie, som hadde gått på misjonsskole i Pawhuska, gikk jevnlig til messe. Hun likte å sitte på kirkebenkene mens søndagsmorgenens lys kom inn gjennom vinduene og lytte til prestens preken. Hun likte også å omgås venner, og dem var det mange av i kirken på søndager.

Begravelsesseremonien for Anna begynte i kirken. William Hale, Ernests onkel, sto Annas og Mollies familie svært nær og var en av kistebærerne. Presten messet den rytmiske tolvhundretallshymnen «Dies Irae», som ender i en bønn:

Barmhjertige Herre Jesus, gi dem hvile. Amen.

Etter at presten hadde sprinklet vievann over Annas kiste, førte Mollie familien og de andre sørgende til en gravplass i Gray Horse, et stille, avsidesliggende sted som hadde utsyn til den endeløse prærien. Mollies far og søsteren Minnie lå begravet der i tilstøtende graver, og ved siden av dem var det nå en ny grav, fuktig og mørk, som ventet på Annas kiste som var blitt fraktet til kanten av gravstedet. På gravsteinen hennes sto det: «Møt meg i himmelen.» Vanligvis ble lokket på kisten åpnet en siste gang der på gravplassen før kisten ble dekket med jord, slik at avdødes kjære kunne ta et siste farvel, men tilstanden som Annas døde kropp befant seg i, gjorde dette umulig. Enda mer foruroligende var det at ansiktet hennes ikke kunne males for å markere hvilken stamme og klan hun tilhørte som var tradisjon i osagebegravelser. Hvis denne rituelle ornamenteringen ikke fant sted, fryktet Mollie at Annas ånd kunne gå seg bort. I kisten la Mollie og familien hennes nok mat til at Anna skulle klare seg på den tre dager lange reisen til det osageindianerne kaller «De gode jaktmarker».

De eldre blant de sørgende, så som Mollies mor, begynte å resitere osageindianernes bønnesanger, i håp om at Wah’Kon- Tah skulle høre dem. Den store historikeren og forfatteren John Joseph Mathews (1894–1979), som var halvt osage, dokumenterte mange av stammens tradisjoner. I en beskrivelse av en typisk bønn, skrev han en gang: «Den fylte den lille guttesjelen min med redsel og bitter sødme, en eksotisk lengsel, og da den var slutt og jeg lå der i min jublende redselstranse, håpet jeg intenst at det skulle komme mer, og samtidig var jeg redd for at det skulle komme mer. Senere, etter at jeg hadde begynt å tenke selv, syntes det for meg som at denne bønnesangen, dette resitativet, denne sjelsbevegende bønnen, bestandig sluttet før den var ferdig, i et hikst av frustrasjon.»

Der hun sto ved gravstedet sammen med Ernest kunne Mollie høre de gamles dødssang, og at messingen deres var blandet med gråt. Oda Brown, Annas eksmann, var så ute av seg at han gikk bort. Nøyaktig klokken tolv – da solen, den mest storslagne manifestasjonen av Det store mysteriet, nådde sitt høyeste punkt – grep mennene fatt i kisten og begynte å senke den ned i hullet. Mollie betraktet den skinnende hvite kisten som sank ned i jorden helt til den langtrukne, uforglemmelige klagingen ble erstattet av lyden av jord som smalt mot lokket.

Til toppen