Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Dette er Gomorra

Tom Chatfield Aschehoug Oversetter: Inge Ulrik Gundersen 2020

KAPITTEL 1

Profftips: I livet, som i programvare, begynn alltid med Ofte stilte spørsmål. Da slipper du å se dum ut senere.

Her er de tre viktigste spørsmålene for å bli kjent med Azi Bello. Hvem faen er han? Hva er Det mørke nettet? Hva er galt med den moderne verden?

Vi tar dem i omvendt rekkefølge.

Det er lite grunnleggende galt med planeten i dette herrens år to tusen og fjorten som ikke en bonde fra middelalderen ville gjenkjent som sult, voldtekt og plyndring. Takket være noen århundrer med en menneskelig oppfinnsomhet verden tidligere ikke har sett maken til, kan alle nå bruke tid på det bare noen få gjorde tidligere: lese, skrive, drive handel og klage over kjendiser. Det som imidlertid virkelig er nytt, er at alt fra barneporno og narkotika til dødelige våpen og enda dødeligere ideologier, kan skaffes på forespørsel fra milliarder av skrivebord og lommer.

Det er dette Det mørke nettet, eller nettverkene, handler om. Det er steder der man kan få tak i alt det samfunnet ikke vil man skal få tak i: Internettets nattsoner, gjemt fullt synlig, tilgjengelig via redskaper som – hvis man gjør det riktig – skjuler identitet og posisjon, på lik linje med hvem man nå deler høyreekstrem, nazistisk, antiislamistisk desinformasjonsporno med. Fæle folk, gode tider.

Den mest populære programvaren for å gjøre dette ble naturligvis utviklet av den amerikanske marinen. Som enkelte hackere liker å si: Det er ikke noe den amerikanske regjeringen liker bedre enn å kødde med rivaler til detmilitærindustrielle overvåkingskomplekset deres, verden over. Kinesiske dissidenter, iranske frihetselskere, newzealandske nerder som selger dop på nettet, og innkjøpsavdelingen til
den nordkoreanske regjeringen, hva har de til felles? Alle bruker The Onion Router, også kjent som Tor: et stykke programvare som lett kan lastes ned, og som vil skjule alle klikk under titalls digitale forbindelser mellom anonyme servere. Et verdensomspennende nettverk som er som en løk: lag på lag med tettpakket skjerming. Også kjent for å frambringe tårer.

Teorien er anonymitet. I praksis, hvis ikke brukerne vet hva de driver med, kan de like gjerne legge ut en nettside med fullt navn, adresse og en blinkende GIF der det står: NSA, se på meg! Det at man er anonym, betyr ikke at man er trygg. På Internett er det ingen som vet at du er en bikkje – men sporet av kjøttbeinformet kjeks hjem til deg gir en god pekepinn.

Bare spør Azi. Til tross for at han er medlem av hackerbrorskapet (svært få damer, mest rabiate og stinkende nettroll som alltid lar dolokket stå åpent) er han kjent under en versjon av sitt eget navn. AZ. Folk tror det er pseudonymet hans, fordi ingen sikkerhetsbevisst spesialist ved sine fulle fem ville brukt noe som er forbundet med deres virkelige identitet på nettet. Aldri. Men det er faktisk to tredeler av
navnet han fikk for trettifire år siden, sør for Sør-London, i arkitekturens svar på et rasshøl, East Croydon.

Alt etter hvilket humør Azi/AZ måtte være i når man treffer ham, vil det å ligge så nær opptil sitt virkelige navn enten være en sjeldent slu dobbel bløff, et tegn på stolthet, et tegn på dumhet, eller en blanding av alle tre. Azi beskriver vanligvis seg selv som en velfungerende fiasko. Flink med store ideer, dårlig med de små.

 

Det er en god dag i dag, for Azi sitter ved skrivebordet og spiser Nandos beste – halv kylling med pommes frites, druknet i Nandos egen sterke Sriracha-saus, så til de grader at han ikke lenger har følelse i ansiktet – mens han nipper til et krus med kald kaffe og later som om han er nynazist.

Han chatter nemlig på en lukket gruppe der han utgir seg for å være et nytt, men imponerende aktivt medlem av en global politisk bevegelse som heter Motstand. Gruppen er opptatt av å beskytte den vestlige kulturen mot den økende trusselen fra islam, mens de kanskje, bare kanskje, banker opp folk som ikke har hvit overbevisning og legger skylden for samfunnsproblemene på Den multinasjonale
konspirasjonen av forfulgte minoriteter.

Å lokke fram medlemmer av Motstand er et biprosjekt Azi har jobbet med en stund nå. Presser man ham litt, vil han beskrive det som en besettelse, men det er ingen som presser ham, så han later som om det er en hobby. Nazister er generelt dårlig nytt i pene klær. Smarte nynazister med langsiktige ambisjoner om valgresultater og en karismatisk gallionsfigur populært kalt Tomi, er trøbbel i særklasse.

En politisk skikkelse omtalt med en kameratslig forkortelse selv av sine fiender, er verdt å frykte, tenker Azi – og denne karen er verre enn noen fasjonabel britisk nasjonalist. Det er stor sannsynlighet for at Tomi kan spille en betydelig rolle i Tysklands neste regjering. Med mindre noen skulle sende ut detaljerte og ekstremt kompromitterende opplysninger om ham i løpet av de neste to månedene, naturligvis. Og det ville vel vært synd?

Azi er den første til å innrømme at tilholdsstedet hans ikke er noe typisk rede for en mesterhjerne. Utenfra ser det ut som et helt alminnelig hageskjul. Inni ser det ut som et kjipt, trangt hageskjul, der noen for lenge siden har stappet inn et digert IKEA-skrivebord og et par klappstoler, etterfulgt av hele sortimentet fra flere bruktbutikker for datautstyr – for det er nemlig akkurat det Azi har gjort. Et par skjulte høyttalere spiller Van Halen. Slaktede laptoper, PC-er og eksterne harddisker ligger strødd utover foran tre digre skjermer, forbundet med en lenke av kabler. Det eneste snevet av komfort er kaffe: en Hario V60 Dripper trakter Union’s Revelation Blend på et lite hjørnebord. Den duftende aromaen er Azis motgift mot den tette luften med støv og ozon fra maskiner som går hele tiden.

Azi er iført en stor hettegenser, joggesko, olabukse som er slitt av tiden og ikke av en designer, og en halv ukes skjeggstubb. Han kunne gått for å være ti år yngre, nesten kjekk, hvis han barberte seg og la håret i en penere frisyre. Men det skjer ikke i nærmeste framtid. For ham er den materielle verdenen en sørgelig serie av tilfeldigheter. Det er det på skjermen som betyr noe.

Det beste beviset på denne livsstilsfilosofien er stålampa som Azi har oversett i mer enn femten år, der den står og henger med frynsete chintzskjerm over kaffemaskinen. Et annet bevis er at to av dem han føler seg nærmest knyttet til – hackerkollegaer med kallenavnene Milhon og Sigma – kan være kvinnelige eller mannlige, kyniske tenåringer eller 40–50-åringer som kjeder seg. Og de kan befinne seg hvor som helst i verden der engelsktalende og Internett møtes. Han har en mistanke om at de er kvinner, begge to, og at Sigma er svak for den gåtefulle AZ, men han er rutinert nok til å vite at det sier mye om ham og lite om virkeligheten.

Livet er stort sett godt, selv om hans angivelige karriere som prøvehacker for sikkerhetsrutiner har havnet i skyggen av å lure nynazister. I Azis jobb-innboks hos ProtonMail ligger det tre tusen uleste e-poster, gjennomgangstonen er utålmodige overskrifter fra hovedarbeidsgiveren. Azi har begynt å betrakte dem med en litt fjern interesse – som om de var et voksende naturfenomen det ville være synd å
forstyrre.

 

Fordi dette er 2014 og fanatikere av alle slag har brukt Internett siden før det fantes nettlesere, er det imponerende vanskelig å få medlemmene av en gruppe som Motstand til å innrømme at de med ekstreme fordommer gjerne vil ha brune, svarte og – hvorfor ikke – jøder sendt tilbake dit de kom fra, og at alle som er uenige med dem, er like lite verdt. I stedet bruker de mesteparten av tiden på å minne hverandre på å virke fornuftige og på en saklig måte fremme sin oppfatning om at eliten har mistet kontakten med vanlige, ordentlige folks berettigede økonomiske bekymringer, samt
å unngå vold med mindre de er sikre på at den blir utført
diskré og bestemt.

Azi har derfor brukt mange måneder på å bli venn med en del nyttige idioter, som antagelig kan fortelle ham hva som foregår, og presentere ham for høyere nivåer i hierarkiet deres, så lenge han også framstår som en overbevist ideolog som ikke kan dy seg for å utbasunere sine meninger blant venner. Og han har søtningsstoff å tilføre miksen – en garanti for at han er ekte vare: våpen, narkotika og kontakter på Det
mørke nettet. Eller rettere sagt, et rutinert langtrukkent løfte om alt det ovennevnte – for det er enkelte streker man ikke skal tråkke over, for ikke å snakke om å gjøre dem til en lønnsom bigeskjeft.

Mellom kyllingbiter så sterke at han krymper seg, er Azi opptatt med å vise fram en overflod av forbudte varer til en av de mer evangeliske unge mennene han har blitt kjent med på nettet, en nyvervet brite fra Blackpool som heter Gareth. Gareth hevder at han jobber i en betting-butikk, og at han hver dag ser at sionistiske stråselskaper kjøper opp og selger diverse eiendommer i hovedgata der han jobber. Gareth
snakker også om internasjonale pedofile konspiratører som overtar barns datamaskiner og bruker webkameraene deres til å se på dem hjemme – men fordi Azi kjenner til minst ett tilfelle der dette faktisk har skjedd, har han valgt å arkivere akkurat den bekymringen i en del av hjernen merket ‘grusom
dritt til senere bekymring’. Det er et arkiv som har blitt skremmende fullt de siste månedene.

Azi er ikke Azi overfor Gareth fra Blackpool. Han er en hvit, slående kjekk mann som heter Jim. Og historien om hvordan Jim ble til, forklarer de to viktigste punktene i Azis filosofi om hacking. For det første må man ligge så mange skritt foran motstanderne at man nærmest har vunnet før de i det hele tatt skjønner at kampen er i gang. For det andre er jobben å knuse alle antagelser eller forventninger som måtte finnes der ute. Man lyver, man jukser, man trygler, man låner, man avleder og lurer.

Dette er hackerens etikk: plukke ting fra hverandre og sette dem sammen igjen på sin egen måte. Man gjør det for moro skyld, av ren nysgjerrighet, muligheten til å få andre til å se dumme ut sånn at man selv kan føle seg smart. Pluss at en gjeng med nynazister som jobber for å gjøre verden verre, fortjener å hackes grundig. En dose rettferdig sannhet så omfattende og kompromitterende at selv ikke mødrene
deres vil vedkjenne seg dem.

Til toppen