Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Det som reddes kan

Esch er jeg-fortelleren i dette utdraget. Hun er 14 år og bor sammen med sin far og sine tre brødre i et fattig strøk i Mississippi. Hunden, China, er i gang med fødsel. Og orkanen Katrina er på vei mot USA.

Jesmyn Ward Aschehoug Oversetter: Eve-Marie Lund 2020

Selv om trucken til pappa sto parkert like nedenfor inngangsdøra og Junior traff meg i leggen med en brennevinsflaske, så jeg først på Manny. Han holdt ballen som et egg, med fingertuppene, slik Randall sier at en god balltekniker gjør. Manny kunne drible på steiner. Jeg hadde sett ham i den steinete sanden i hjørnet av basketballbanen nede i parken, han og Randall, der de driblet og gikk i forsvar, driblet og gikk i forsvar. Steinene fikk ballen til å sprette mellom beina deres som en padelball, uforutsigbar og vill, men de var så gode at de tok den og driblet nesten hver gang. De gikk heller i bakken før de lot ballen glippe, stupte ned og skrubbet seg på skjell og små, grå steiner. Manny holdt ballen så ømt som om den var en pitbullvalp med stamtavle. Jeg ville at han skulle ta på meg på den måten.

«Hei, Manny.» Det var et astmatisk pip. Jeg var varm i nakken, varmere enn selve dagen. Manny nikket til meg og lot ballen spinne på pekefingeren.

«Skjer’a?»

«På tide,» sa pappa. «Hjelp broren din med de flaskene.»

«Jeg får ikke plass under huset.» Jeg svelget ordene.

«Jeg vil ikke at du skal hente dem. Jeg vil at du skal skylle dem.» Han tok en sag som var brun av mangel på bruk fra lasteplanet. «Jeg vet at vi har noen finerplater her et sted.»

Jeg grep to av de nærmeste flaskene og tok dem med bort til springen. Jeg vred på håndtaket, og vannet som sprutet ut av kranen var nesten kokende varmt. En av flaskene hadde en størknet skorpe av leire på innsida, så jeg lot vannet renne gjennom åpningen. Da vannet boblet opp på kanten, ristet jeg flaskene for å rense dem. Manny og Randall plystra til hverandre, spilte ball, og andre kom til: Store-Henry og Marquise. Jeg var forbauset over at alle kom fra forskjellig sted, at en eller to av dem ikke dukket fram fra skuret sammen med Skeetah, eller fra de sammenlappete restene av mor Lizbeths falleferdige hus, som er det eneste andre huset i lysningen og som opprinnelig tilhørte mormor. Guttene fant alltid steder å sove når de var for fulle, for steine eller for late til å gå hjem. Baksetene i bilvrak, den gamle bobilen pappa kjøpte billig av en eller annen fyr på bensinstasjonen i Germaine, som bare gikk til han fikk den inn i oppkjørselen, verandaen som mamma hadde fått pappa til å dekke inn da vi var små. Pappa ga blaffen, og etter en stund føltes Gropa merkelig når de ikke var der, like tom som akvariet, tørrlagt for vann og fisk, men fylt med steiner og falske koraller, slik jeg hadde sett i stua hos Store-Henry en gang.

«Skjer’a, fetter?» spurte Marquise.

«Jeg lurte på hvor det var blitt av dere. Gropa kjentes tom,» sa Randall.

Vannet i flaska jeg holdt, begynte å bli rosa. Jeg vippet på føttene i takt med skyllingen, prøvde å ikke kaste et blikk på Manny, men gjorde det likevel. Han så ikke på meg; han hilste på Marquise, de breie, korte fingrene hans slukte den magre, brune hånda til Marquise så den nesten ble borte. Jeg satte den rene flaska fra meg, grep den neste, begynte på nytt. Håret lå i nakken på meg som teppene moren min pleide å hekle, og som vi fremdeles stablet over oss om vinteren for å holde oss varme, og våknet opp under om morgenen, badet i svette. En flaske oppvaskmiddel landet ved føttene mine og det sprutet søle oppover leggene.

«Helt rene,» sa pappa og strente av gårde med en hammer i hånda. Såpa gjorde hendene glatte. Såpeskum la seg som et teppe over søla. Junior slutta å leite etter flasker og satte seg ved sida av meg og lekte med bobler.

«Den eneste grunnen til at Manny var oppe så tidlig var fordi han prøvde å komme seg vekk fra Shaliyah.» Marquise rappa ballen. Selv om han var mindre enn Skeetah, var han nesten like rask, og driblet fram til det fillete målet. Store-Henry blunket til Manny og lo. Mannys ansikt var glatt, bare kroppen snakka; musklene plapra som kyllinger. Han tårnet seg over Marquise og holdt ham borte fra målet, og Randall klappa i hendene ved randen av den hardtrampede plassen mens han ventet på at Manny skulle rappe ballen og sende ham en pasning. Store-Henry sto skulder ved skulder med ham i forsvar.Han var nesten like høy som Randall, men mye breiere, elegant og lett som en snurrebass. Det var en ordentlig kamp nå.

Smellet fra flaska jeg holdt i lød som småpenger som raslet i hånda. Flaska sprakk, glasset gikk i knas og skled langs håndflatene mine. Jeg slapp alt jeg hadde.

«Kom igjen, Junior!» sa jeg. Hendene mine, som akkurat hadde vært rosa, var røde. Særlig den venstre. «Jeg blør!» sa jeg lavt. Jeg skrek ikke; jeg ville at Manny skulle se meg, men ikke som en svak, stakkarslig jente. Ikke en å synes synd på fordi jeg ikke kunne tåle smerte som en gutt. Randall fanget returen fra Manny og gikk bort til meg idet jeg sank ned på kne med venstre hånd under springen, mens et rødt bånd rant ned i søla ved føttene mine. Han slengte ballen bakover. Kuttet var på størrelse med en kvartdollar, og blødde kraftig.

«Få se.» Han trykket rundt såret, og det pulserte blod. Jeg ble kvalm. «Du må trykke på det til det slutter å blø.» Han la tommelen min, som hadde ligget mot flasketuten, over kuttet. «Trykk du,» sa han. «Jeg er for skitten på hendene. Helt til det slutter å gjøre vondt.» Det var det mamma alltid hadde sagt vi skulle gjøre når vi kom løpende til henne med et kutt eller skrubbsår. Hun trykket og blåste på såret etter å ha hatt sprit på det, og da hun sluttet å blåse, gjorde det ikke vondt mer. Sånn. Ser du? God som ny.

Manny kastet ballen så hurtig fram og tilbake med Marquise at det lød som raske trommeslag. Han så bort på Randall som knelte over meg; ansiktet var rødere enn det pleide å være, men så hveste han slik han alltid gjør når han spiller basket, og jeg visste at han var opprømt, ikke bekymra. Du må trykke …helt til det ikke gjør vondt lenger. Det veltet seg i magen min. Randall klemte en gang til og reiste seg, og glimtet jeg hadde sett av mamma i munnen hans da han ba meg om å trykke, var borte. Manny så bort.

Chinas neste valp er svart og hvit. Det hvite sirkler rundt halsen på den før det slynger seg fra hodet og over skulderen.  Resten av den er svart. Den rykker til og klynker da Skeetah legger den på teppet, ren. Klynkingen er høy, og høres gjennom sirissene; og han er den mest høylytte dansende indianeren på Mardi Gras-karnevalet, med hvit hodepynt, ropende og dansende gjennom de hullete gatene i den sunkne byen. Jeg vil ha den fordi den kommer nynnende og syngende ut av China, som New Orleans-indianerne, som indianerne som ga meg håret mitt, men jeg tror ikke Skeetah vil gi meg den. Den er verdt altfor mye penger. Den har god stamtavle. China er kjent blant pitbullene i Bois Sauvage for å bite seg fast i bikkjer og gjøre dem underlegne. Hun røsker ut halssenene på dem. Faren, hunden fra Germaine, et par byer lenger bort, er like aggressiv. Rico, eieren og Mannys fetter, tjener så mye penger på å la den slåss at han bare har deltidsjobb som mekaniker på et oljeskiftverksted, og resten av tida kjører han bikkja rundt i pickupen sin til illegale hundekamper langt inni skogen.

«Skulle ønske den var helt svart,» sier Skeetah. 

«Det blåser jeg i,» sier jeg til Skeetah, til alle, til hundene det stadig blir flere av i skuret, men ingen hører meg, på grunn av China. Hun hyler. Hun høres ut som meg når jeg slipper slengtauet som henger fra det høye treet over Wolf River: vettskremt og jublende. De korte ørene krøller seg framover. Valpen glir ut av henne. Den ser gul ut, med svarte striper, men da Skeetah tørker av den forsvinner det svarte.

«Blod ser svart ut om natta,» sier Randall.

Valpen er helt hvit. Den er moren sin i miniatyr. Men mens moren ynker seg, er valpen taus. Skeetah bøyer seg over den. De andre valpene gaper, sparker med bena. Vi svetter så mye alle sammen at vi ser ut som om vi nettopp har kommet løpende inn fra en hard skur med sommerregn. Men Skeet rister på hodet, og jeg vet ikke om alt er svette, eller om han gråter. Han blunker. Han skraper med pekefingeren over den rene, hvite skallen, nedover brystet og magen til valpen. Munnen hennes åpner seg og magen svulmer. Hun er sin mors datter. Hun er en tøffing. Hun puster.

Jeg bandt en remse av en gammel fille rundt hånda og fortsatte å vaske til jeg hadde satt alle flaskene på rekke og rad på hylla inne på kjøkkenet. Junior hadde stukket inn i skogen som omgir huset etter å ha forkynt at han skulle på armadillo-jakt. Guttene var ferdige med å spille basketball; Store-Henry kjørte sin gamle Chevrolet Caprice som moren hans kjøpte til ham da han fylte seksten, inn på gårdsplassen ved sida av huset, etter å ha drukket av springen, vætet hodet og ristet på det som en våt bikkje for å få meg til å le. Randall og Manny kranglet om kampen. Marquise lå på panseret i skyggen av eiketrærne og røykte sigar. Store-Henry har bare to 6 x 9 tommers høyttalere som virker fordi han sprengte forsterkeren og bassen, så de taler høyere enn de spiller musikk. Jeg plukket opp flaska jeg knuste og puttet skårene i et gammelt, halvt søppelkasselokk. Jeg gikk ned på kne og stirret etter glass, lurte på om jeg kunne finne biten som skar meg. Da jeg var ferdig, gikk jeg til baksida av tomta, mot skogen. Øynene mine hadde så lyst til å se etter Manny at det var som en kløe i tinningen, men jeg fortsatte å gå.

Moren til mamma’n min, Mor Lizbeth, og faren hennes, pappa Joseph, eide opprinnelig hele dette området: omkring femti mål til sammen. Det var pappa Joseph som døpte alt for Gropa, pappa Joseph som lot de hvite mennene han jobbet for grave etter leire som de brukte til å lage grunnmurer til hus, lot dem grave ut en skråning i en lysning bakerst på eiendommen der han hadde pleid å plante mais til fôr. Pappa Joseph lot dem ta all den jorda de ville, helt til gravingen hadde lagd en klippe over en tørr innsjø i bakgården, og den lille bekken som hadde strømmet rundt og nedover skråningen skifta leie og rant ut i den tørre innsjøen og gjorde den til en dam, og da trodde pappa Joseph at jorda ville gi etter for vannet, at dammen ville spre seg og oppsluke tomta og forvandle den til en sump, så han sluttet å selge jord for penger. Like etter døde han av kreft i munnen, eller det var i hvert fall det mor Lizbeth fortalte oss da vi var små. Hun snakka alltid til oss som om vi var voksne, forbannet oss som voksne. Hun døde mens hun sov da hun var i syttiårene, etter å ha bedt alle bønnene i rosenkransen, og to år senere døde mamma, det eneste gjenlevende av de åtte barna mor Lizbeth hadde født, da hun fikk Junior. Siden har det bare vært oss og pappa her nå, pluss China, hønene og en gris når pappa har råd til en, åkrene pappa Joseph pleide å plante rundt Gropa er gjengrodd av busker, dvergpalmer, og furutrær som stikker opp som børstebust.

Vi dumper søpla vår i en grunn grøft ved sida av leirgropa og brenner den. Når furunåler fra trærne omkring faller nedi og tar fyr, lukter det ok. Ellers lukter det som brent plast. Jeg dumpet glasskårene i grøfta, der de glitret som stjerner oppå de svarte restene. Vannet i gropa var lavt; vi hadde ikke hatt skikkelig regn på mange uker. Skuren vi trengte befant seg ute i bukta, holdt igjen som et trett og sultent barn, av stormen som bygde seg opp der. Når det er bra med regn på sommeren fylles leirgropa til randen, og vi svømmer i den. Vannet, som normalt var rosa, var blitt tjukt og brunaktig rødt. Som en sårskorpe. Jeg snudde meg for å gå og fant gull. Manny.

«Har vært for tørt,» sa han. Han stoppet ved sida av meg, en armlengde unna. Jeg kunne ha skrapt ham med neglene. «Nytter ikke å svømme der nå.»

Jeg nikket. Nå som han snakka til meg, ante jeg ikke hva jeg skulle si.

«Men hvis faren din har rett, får vi det snart, da,» sa han.

Jeg slo mot sida av benet mitt med søppellokket, og glemte at det var tørket skitt på innsida. Den løste seg opp og drysset ned som pulver. Jeg ville holde kjeft, men det  var alt jeg kunne tenke på, så jeg snakka.

«Hvorfor er ikke du på forsida?»

Jeg så på føttene hans. Jordan-skoene som engang hadde vært hvite, hadde samme farge som appelsinbruspulver.

«Med dem?»

«Ja.» Jeg gløttet opp på ansiktet hans, som glinset av svette. Leppene mine var åpne. En annen meg ville ha slikket den av, og den ville smakt salt. Men denne jenta ville ikke bøye seg fram, ville ikke smile mens hun slikket ham på halsen. Denne jenta ventet fordi hun ikke var som kvinnene i mytologiboka, kvinnene som fikk meg til å bla videre: de bedragerske nymfene, de ubarmhjertige gudinnene, mødrene som rev verden opp med roten. Io, som fikk hjertet til en gud til å gløde av kjærlighet; Artemis, som forvandlet en mann til en hjort og fikk hundene sine til å rive brusken av knoklene hans; Demeter, som fikk tida til å stå stille da datteren ble røvet.

«Fordi jeg ikke røyker gress,» sa Manny, og skoen hans skled inntil min. «Du veit at jeg ikke gjør det lenger.» Føttene hans sto rett foran meg, og plutselig, høy som han var, stengte han for solen. «Du veit hva jeg gjør.» Han så virkelig på meg, frekt, for første gang den dagen. Han smilte. Ansiktet hans, merket av solbrenthet og smilehull og kopparr og glinsende arr fra en bilulykke da han var sytten og full og stein i en bil sammen med fetterne sine i innlandet midt på natta, og de svingte for ikke å kjøre på et rådyr; og han for ut gjennom vinduet og traff asfaltgrus og glass, han skrubbet seg opp, og veien merket ham med sin egen brann, knuste ham noen steder. Han var solen.

Manny tok på meg først der han alltid pleide å gjøre det: på rumpa. Han grep til og trakk, og shortsen min gled ned. Fingrene rev i trusa mi, underarmene gned mot midjen min, og streifet av huden hans brant som en tunge. Han hadde aldri kysset meg, bortsett fra på denne måten, med kroppen, aldri med munnen. Underbuksa gled nedover beina mine. Han skrellet av meg klærne som appelsinskall; han ville ha den andre meg. Det kjøttfulle, modne hjertet. Det klissete hjertet guttene så, tvers gjennom det gutteaktige ytret, den mørke huden, det uskjønne ansiktet. Jentehjertet som jeg før Manny hadde latt guttene få fordi de ville ha det, og ikke fordi jeg ønsket å gi det. Jeg hadde latt gutter få det fordi jeg for et øyeblikk var Psyke eller Eurydike eller Dafne. Jeg var elsket. Men med Manny var det annerledes. Han var så vakker, og likevel valgte han meg, igjen og igjen. Han ville ha jentehjertet mitt; jeg ga ham begge deler. Det var som om furuene danset ringdans, og jeg falt. Det kommer til å gå raskt, tenkte jeg. Han begraver ansiktet i håret mitt. Han knurrer når han kommer. Jeg kjørte hælene ned bak på lårene hans. Selv om jeg kjente alle de andre guttene, kjente jeg ham og kroppen hans best: Jeg elsket ham mest. Jeg viste ham det med hoftene mine. Håret mitt, en pute på den røde jorda. Brystene mine verket. Jeg ville at han skulle bøye seg ned, berøre meg overalt. Det ville han ikke, men hoftene hans ville. China bjeffet, knivskarpt. Jeg var dristig som en greker; jeg gjorde ham het av elskov, og Manny elsket meg.

Til toppen